"Havet, venn og fiende", preken på kystmesse i Stamsund 11.3.2012

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 8.kap (v. 22-25)

I mine år som prest her i Lofoten har jeg flere ganger vært med på å ha minnestunder for fiskere som er omkommet på havet. Selv om mye i en slik minnestund er lik en vanlig begravelse, er det noe vesentlig som skiller: Det er ingen kiste der. I stedet står det gjerne et bord med et bilde av de omkomne der hvor kista ellers står. I et tilfelle stod det en modell av båten som fiskeren hadde eid og var gått ned med, der hvor det ellers er en kiste.

Dette er sterke opplevelser, sterke opplevelser som folk ved havet har levde med gjennom alle tider. Alle vi som bor her vet at havet kan være en fiende og at havet kan ta fra oss det kjæreste vi eier.

Og samtidig er havet vår beste venn. Det er havet og havets gaver som har gjort og gjør det mulig å bo her i Lofoten. Hele samfunnet er bygd på at vi høster av havet og bygger vårt liv på det.

Haver er både venn og fiende. Havet er både trussel og livskraft.

Også i Bibelen kommer dette doble syn på havet frem. I leseteksten i dag hørte vi en fantastisk tekst fra Salme 104: "Her er havet, stort og vidt, med en talløs vrimmel av dyr, både stort og smått". Og i skapelsesberetningen i 1. Mosebok fortelles det at Gud skapte havet og gav mennesket i oppgave å forvalte det havet gir.

Det motsatte syn på havet finnes også. Havet er flere steder i Bibelen et bilde på døden. I Åpenbaringsboken fortelles det om det evige liv hos Gud, der det bare skal være godt. "Havet skal ikke være mer" står det der. Havet blir betraktet som stedet for død og det onde.

I disse bildene er Bibelen svært realistisk. For det er jo slik vi oppfatter det: Havet er både venn og fiende.

Og samtidig er havet vår gave fra Gud, Gjennom havet gir skaperen oss mat og livsgrunnlag. Mennesket, du og jeg, har som det ypperste i skaperverket fått oppgaven å ta vare på denne gaven, bruke gaven, men ikke forbruke, dyrke gaven, men ikke ødelegge. De gamle fiskere visste dette. Skikken med at den første fisken de fikk under Lofotfiske kastet de tilbake på havet er et symbol på ærefrykten for skaperverket og skaperen. Den gamle fisker tok det ikke som en selvfølge at Gud skulle gi sine gaver gjennom havet, tok det ikke som en selvfølge at fisken igjen skulle kom inn til våre strender.

Den gamle fiskeren visste at fisken han fikk var en gave fra Gud, at livet og alt vi har er et under og aldri noe vi kan forstå fullt og helt.

I prekenteksten i dag har vi hørt om at disiplene og Jesus var på sjøen i en båt og kom ut for en stor storm. I denne fortellingen er ikke havet en venn, her er det dødskreftene i havet som kommer til syne. Det skaperverket som Gud ellers gav gaver fra var plutselig det helt motsatte, slik som så mange her i Lofoten også har erfart det.

Jesus er om bord i båten, og på mirakuløst vis stiller han stormen.

Det er ikke mange etter disiplene som har opplevde det samme så bokstavelig. Det er vel heller tvert om slik at vi når vi har opplevd stormer som har tatt liv har vi ropt til Gud: Hvorfor var du der ikke? Hvorfor holdt du ikke din hånd over dem?

Troen på Gud er ikke en lettvin vei til å få løst de store vanskelighetene i livet. Døden og sykdommen og ensomheten og stormen kommer, selv om troen på Gud er der,,, eller som det billedlig blir sagt i denne teksten: Det stormer selv om Jesus er om bord.

De første kristne opplevde også at stormene i livet kom, Som oss var de redd for havet, for sykdommen, for krigen og sulten. Men de var også redd for forfølgelsen, for i Romerriket var det ikke religionsfrihet, det var keiseren som måtte æres. Derfor var det nødvendig for de første kristne å finne skjulesteder der de kunne feire gudstjeneste og komme sammen med andre troende. Et av disse skjulestedene var katakombene, gravkamrene, utenfor Roma. For å finne hverandre, og på en hemmelig måte fortelle at her kunne de samles, risset de inn tegn i murveggen i katakombene. Tegnet de risset inn var en fisk. For uinnvidde var det vanskelig å forstå at det hadde noe med de kristne å gjøre. Men ordet fisk heter på gresk ichtus. Tar du hver av disse bokstavene står ien for Jesus, ch for Kristus, th for Theos eller Gud, u for yos eller sønn og s for såter, frelser. Når de kristne så fisk symbolet leste de: Jesus, Kristus, Guds sønn, vår frelser.

Slik visste de om hverandre og slik fortalte de hverandre at uansett hvor de var, om så i katakomben, i gravkammeret, var Gud der gjennom sin sønn.

I kirken er fisken etter dette blitt et av symbolene som brukes om Jesus. Og symbolet forteller mer enn akkurat bokstavsammensetningen. For det er en viktig tanke at Gud, gjennom Jesus, er å tilstede over alt i skaperverket, Vi tror på en Gud som er der hvor mennesker er, i vårt liv, i det materielle som omgir oss, i naturens gaver og i våre hverdager. Da Jesus kom til jord ble hele skaperverket et sted for Guds nærvær.

Fiskesymbolet ble risset inn i katakombenes vegger, som et stille tegn på at her er Gud. Teksten om da Jesus stiller stormen er et annet eksempel på at Gud er der hvor mennesker der, gjennom Jesus er han med i båten.

Når jeg har stått sammen med noen som har mistet sine på havet er det ikke bestandig det er så mange ord som hjelper, ikke så mange forklaringer. Som ellers når det vonde rammer oss er det mye mer nærvær som gir styrke og kraft til å komme gjennom. Styrke fra nærvær gjennom mennesker som tør å vise kjærlighet, og styrke fra guddommelig nærvær som på underlige måter bærer gjennom de tunge dagene.

Det er dette nærværet det handler om når Jesus er om bord i båten, når vi erkjenner som den gamle fiskeren at livet er en gave fra Gud, at i alt det vi er og har er Gud selv til stede. Både når vi møter havet som trussel og havet som velsignelse, både når livet er tungt og når livet er fullt av lykke.

På en gammel gravstøtte, jeg tror det var på Værøy, leste jeg " Havet gav, havet tok, Herrens navn å være lovet". Jeg husker jeg tenkte da jeg leste dette, hvordan klarte de å ha en slik tro? Gravplassen var full av støtter som fortalte om tragedier. Jeg tror ikke det var noen lett tro som ble uttykt på denne måten. Jeg tror det var en tro som ropte til Gud i fortvilelse, en tro som lik disiplene i båten var mer redsel enn tillit. Men det var en realistisk tro, en tro som regnet med at ja, havet er venn og fiende, men uansett er Gud min Gud, uansett er skaperverket Guds sted for nærvær og guddommelig hjelp, uansett er det dette havet jeg skal høste av, takke for og ha ærefrykt for.

Det er denne dimensjonen over livet kystmessen handler om. Og det er kraft til denne troen vi kan hente ved å være sammen her, i takk og bønn og salmesang og nattverdgang og fellesskap.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

Preken 4.3. 2011 i Buksnes kirke:" Nåde og sannhet møtes mine venner, rettferdighet og fryd skal kysse hverandre".

Buksnes kirke 2.s.i faste 04.03.2012.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kap (v.36-50).

Forfatteren Karen Blixen har skrevet en novelle som heter "Babettes gjestebud". Denne novellen handler om to aldrende søstre Martine og Phillippa. Deres far, som bare benevnes den gamle prosten, grunnla en egen menighet, en menighet som hadde vekkelsens preg over seg da den startet, men som i årenes løp hadde fått mer preg av å holde gamle tradisjoner i hevd… ære den avdøde gamle prosten, passe på at syndeliv og stor glede ikke skulle ta plassen for alvoret i tilværelsen. De to søstrene er blitt gamle, liver et gått dem forbi, de lever med mange forbud og bånd på sin livsutfoldelse. Mye er tungt og grått. En kveld banker det på døra til de gamle søstrene, og utenfor står en forfrossen og dårlig kledt kvinne. Babette er flyktning fra revolusjonens Paris, men forteller ikke mer. Søstrene tar henne i hus, og hun hjelper dem med husholdning og matlaging. Et stille, fattigslig liv, men for Babette er det å få livet og tryggheten tilbake, trygghet og gråhet og tristhet,

Så skjer det store, Babette vinner 10 000 francs i et lotteri. Og hun ber om å få bruke av pengene sine på et selskap for søstrene og deres gamle venner i den grå menigheten.

Så kommer de som skal være med på festen. Alle har et agg i siden til hverandre, alle passer på hverandre så ingen får mer enn andre, det virker som om den kjærlighet som engang bandt dem sammen er helt borte.

Så begynner serveringen. Den overgår alt det selskapet kunne tenke seg, vaktler, trøfler, gode viner, ferskener, friske fikener… alt som hørte hjemme i en fin fransk middag.

Under måltidet forandrer de gamle menighetsmedlemmene seg. Maten og vinen bringer gleden og fellesskapet frem, setter gamle uoverensstemmelser i et nytt lys, bringer livet tilbake, Og de skjønner ikke at det skjer. Så reiser den eneste som er utenfor menigheten, general Løwenhielm seg for å holde tale, og han begynner med disse ordene " Nåde og sannhet møtes mine venner, rettferdighet og fryd skal kysse hverandre".

Babette har brukt hele sin lotterigevinst på dette måltidet, og etter selskapet er hun like lutfattig som før.

Men gjennom hennes måltid, gaven fordi hun var takknemlig for det søstrene hadde gitt henne, forandres livet til denne gruppen mennesker, og nåden og gleden overtar for tristhet, misunnelse og sorg.

I Bibelteksten i dag hører vi om et annet måltid, og en annen kvinne som også var utenfor det gode selskap. Hun er ikke invitert til gjestebudet Jesus er i, hun passer så absolutt ikke inn blant de øverste i samfunnet som denne festen er for. Men hun kommer inn, hun stiller seg ved Jesu føtter, hun gråter, væter føttene hans med tårene sine, og tørrer dem med sitt hår. En kjærlighetsgjerning som de som er der ikke forstår, men som Jesus tar i mot.

Så blir resten av selskapet fortørnet og vil sette Jesus på plass, han må da vite hva slags kvinne dette er, og det blir en samtale med Jesus og verten Simon om hvem som elsker mest. Da kommer Jesus med de forløsende ord:

"Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Den som får lite tilgitt elsker lite".

Babette hadde fått tilgivelse, trøst og trygghet hos søstrene, derfor ville hun gi dem en kjærlighetsgave. Kvinnen ved Jesu føtter visste om alle sine feil i livet, visste at hun ikke var verdig til å komme inn i fariseerens hus enn si stille seg ved siden av Jesus. Men hun stilte seg åpen for Jesus, gjemte ikke sitt liv, men vedsto seg det. Da kom tilgivelsen, og da kom kjærligheten.

Tilgivelse og sannhet hører sammen, nåde og sannhet hører sammen.

I de to lesetekstene i dag har vi hørt om alvoret i livet. Fra 1. Mosebok om hvordan Bibelen billedlig forteller hvordan det onde kom inn i verden, og dette utdypes videre i Romerbrevsteksten. Disse tekstene slår fast at alle mennesker har del i ondskapen, del i det som skiller oss fra Guds plan med livet. I dåpsliturgien sier vi det slik: "Vi er født med menneskeslektens synd og skyld".

Og når vi i gudstjenesten leser syndsbekjennelsen sammen er det uttrykk for det samme: Vi mennesker har evnen til både godt og vondt. Det onde i verden er ikke bare utenfor oss, men også tilstede i vårt eget liv, i de valg vi tar, i de måter vi omgås hverandre på, hvordan vi deler, hvordan vi forholder oss til Gud.

Dette er sannheten om våre liv.

I vår moderne tid, med Gud ofte på litt avstand i det daglige, er det lett å glemme dette. Glemme at det er en guddommelig vilje med livet vårt, glemme at det som er vår livs mening er å elske Gud og elske vårt medmenneske.

Men når vi elsker lite får vi også lite tilgivelse.

En venninne satte et ord på dette da hun skulle fortelle hvordan hun forankret sitt liv: "Nå lever jeg det nådebaserte livet."

Det nådebaserte livet. Det betyr et liv der jeg vedstår meg det jeg kommer til kort med, vedstår meg det som ikke holder mål for Guds kjærlighetskrav, men det betyr også at jeg stiller meg ved Jesu føtter og gang på gang tar i mot hans tilgivelse.

Babette var tilgitt mye. Derfor kunne hun raust øse ut av det beste hun hadde og kunne. Og når hun gav av sin kjærlighet vokste nåden og tilgivelsen hos de som nøt av hennes måltid.

Hun levde det nådebaserte livet.

For når sannheten om vårt liv blir virkelig for oss og vi tar det på alvor og vender oss til den guddommelige kjærlighet i Jesus Kristus, da er det bare nåden og tilgivelsen som kan gi oss livsmot og livslyst tilbake.

Noen anklager kirken for å snakke om "billig nåde"., dvs vi kan jo bare be om tilgivelse og ellers leve som vi vil……….. Nettopp som motvekt mot en slik tankegang synes jeg ordene fra Babettes gjestebud er så treffende: Nåden og sannheten skal møtes.

Sannheten kan aldri løsrives fra nåden. Bare den som er tilgitt mye kan vise den rause kjærligheten som Babette gjør, og som kvinnen ved Jesu føtter gjør.

I gudstjenesten og i liturgien kommer både sannheten og nåden oss i møte. Vi er de vi er, verken mindre, verken mer. Men slik vi er får vi komme. Til nåden og tilgivelsen. Igjen og igjen og igjen. Det er når vi glemmer denne sammenhengen at der er fare på ferde. Den gamle prostens menighet i Babettes gjestebud hadde glemt det, glemt hvem de var. Da fikk de heller ikke oppleve gleden og tilgivelsen, og klarte ikke å elske hverandre.

Kvinnen ved Jesu føtter visste så inderlig godt hvem hun var, hun kjente sannheten om sitt liv. Men gjennom møte med Jesus bryter nådens lys inn til henne. Hun blir fri til å elske, til å tjene, til å leve.

La oss be om at det må skje også i våre liv og i vår gudstjeneste.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

Dette innlegget har jeg i Lofotposten i dag.

Å stenge kirker.

I Lofotposten 28.02 forteller leder i Vågan kirkelige fellesråd, Kjersti Axelsen, at fellesrådets økonomi nå er så presset at rådet kan se seg nødt til å stenge Svolvær eller Vågan kirke.

For å få driften til å gå er Fellesrådet avhengig av større bevilgninger fra Vågan kommune. Ca 7.500 mennesker i Vågan kommune er medlem av Den norske kirke, det betyr at svært mange mennesker vil bli rammet hvis kirkens drift må reduseres. I tillegg til gudstjenester og kirkelige handlinger som begravelser og vielser brukes begge disse kirkene også mye i lokalsamfunnet for øvrig, særlig til konserter.

Mange frivillige i Svolvær gjorde en stor dugnadsinnsats for å restaurere kirken til 75 års jubileet for noen år tilbake. Det er bare 2 år siden Vågan kirke stod frem i all sin prakt etter den store restaureringen som har gitt kirken det uttrykket den hadde da den ble bygget i 1898.

Begge disse restaurerings og oppussingsarbeidene gjorde disse to kirkene til enda større kulturskatter i Vågan kommune.

Dersom en kirke ikke brukes, ikke varmes opp, ikke er i drift vil den raskere forfalle, ytre sett. Dersom en kirke ikke brukes og er i drift vil den også forfalle som kultursymbol og samlingssted for mennesker i lokalmiljøet.

En kirke er mer enn er hus som det feires religiøse handlinger i. En kirke er som hus og bygning en merkestein for mennesker, et sted å komme i sorg og glede, et sted å forankre livet sitt. En kirkes betydning kan ikke bare beregnes utfra antall som bruker den, en kirke betyr noe for hva som holder mennesker i et lokalmiljø sammen, nesten uansett om de er medlemmer i denne kirken eller ikke. Et kirkehus er en viktig markør i landskapet.

Når politikerne skal avgjøre hvor mye de skal bevilge til Vågan kirkelige fellesråd er det slike ting som står på spill.

I vår skal Stortinget behandle Grunnlovsendringen som er første steg på Den norske kirkes løsrivelse fra staten. Etter denne Grunnlovsendringen vil ikke den evangelisk lutherske religion være statens religion, slik det står i Grunnloven i dag. Men det vil fortsatt stå i Grunnloven at Den norske kirke skal være Norges folkekirke. Det betyr at myndighetene ønsker at kirken skal være åpen og inkluderende, men det betyr også at kirken skal være geografisk til stede i hele landet.

Grunnlovsendringen endrer heller ikke på hvordan Den norske kirke skal finansieres, det skal fortsatt være et samvirke mellom kommunal og statlig økonomisk tilskuddsordning til kirkens drift.

Vi har nettopp fått en ny gravferdslov. I denne fastslås det at Den norske kirke fortsatt skal ha ansvaret for begravelser og å drive kirkegårder, som nå skal ha navnet gravlunder. Dette skal kirken gjøre på samfunnets vegne.

Jeg nevner dette for å poengtere at selv om vi har fått et multikulturelt og multireligiøst samfunn i Norge, og selv om det ikke er slik ar Den norske kirke lenger er religiøst enerådende, er det mange arenaer i samfunnet hvor kirken fortsatt er betydningsfull.

I store katastrofer i vårt land har vi sett at kirkene er viktige som fellesskapsarenaer og som bærere av håp og trøst. Og i vårt lokalmiljø opplever vi at denne funksjonen har kirken hver uke i møte med mennesker i sorg.

Da er det ikke bare presten eller organisten som er avgjørende, men også at kirkehuset er det rommet som er rammen om sorgen og avskjeden. Kirkehuset i seg selv har en verdi som det er vanskelig å sette tallverdi på, en verdi knyttet til trygghet, tradisjon, livsmening og fellesskap.

Noen politikere som skal behandle budsjettet for Vågan kirkelige fellesråd i kommunestyret vil kanskje si: Vi sier ikke at noen kirker skal stenges, det er frihet for fellesrådet til å selv disponere sitt budsjett innenfor de rammer de har fått. Politikerne har prinsipielt rett i det. Men når driften allerede er så stram at det ikke er noe å spare på, og når det eneste som monner er å spare store summer, enten si opp folk eller stenge kirker, da er slike utsagn bare en måte å frasi seg ansvar på.

Jeg tror det er viktig at Fellesrådet og politikerne ser at de sammen har ansvar for denne situasjonen. Den norske krike er fortsatt det offentliges ansvar lovmessig sett. Den norske kirke har fortsatt stor betydning for mange mennesker i Vågan kommune. Og Den norske kirke besitter kulturskatter som bare har verdi når de brukes; denne verdien forringes hvis disse kirkene stenges.

Også kirken må være med på å ta sin del av konsekvensene av en anstrengt kommuneøkonomi. Det har jeg full tillit til at Vågan kirkelige fellesråd gjør. Men det er viktig for lokalmiljø og kirkemedlemmer å vite hva som står på spill, og å bruke de påvirkningsmuligheter som finnes for å gi kirken levelige vilkår.

Ann-Helen F Jusnes, prost i Lofoten.