25søndag i treenighet 18.11.2012 i Stamsund kirke.

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 14, kap  v. 22-34.

 Bibelstekstene vi har hørt i gudstjenesten her i dag handler om havet. I teksten fra Salme 107 gis en beskrivelse av havet som næringsvei, ganske så konkret egentlig. Og i teksten fra 1.Korinterbrev hører vi om hva som skjedde på en av misjonsreisene til Paulus, vi vet ikke nøyaktig hvilke situasjon det siktes til, Men det kan ha vært en forfølgelsessituasjon Paulus var i, eller det kan henspille på misjonsreisen der Paulus og hans medhjelpere havarerte med båten og måtte gå i land på Malta.

Evangelieteksten oser av hav, av storm og stille, av redsel og  av fortrøstning. Jesu disipler var fiskere på Genesaretsjøen, og nå var de ute i båten i det elementet de kjente så godt. Så blåste det opp, og det som for kort tid siden hadde vært en trygg arbeidsplass ble nå et sted for dødsredsel og kaoskrefter.

Havet fremstilles i Bibelen både som godt og vondt. Havet er Guds gode gave til menneskene, Det fortelles det allerede om i skapelsesberetningen. Og havet er næringsvei  slik vi hørte fra Salme 107. Sjøer og kilder blir sett på som metaforer for det gode i livet, der skapes det liv, der er det overflod av vekst.

 Og samtidig er havet i Bibelen uttrykk for de onde maktene. Tydeligst leser vi om det i Åpenbaringsboken, der det står at i Guds nye rike skal ikke havet være mer. Havet er her dødskreftene, det som står Gud i mot, det som ødelegger menneskeliv. Dette kommer også frem i dagens tekster. Havet er uforutsigbart, Plutselig kan det gode havet snu og bli truende og ødeleggende. Havets krefter er utenfor vår kontroll.

Når vi leser dette skulle vi nesten tro at Bibelen var skrevet i Lofoten! For vi vet jo så inderlig vel at slik er det. Havet er venn og havet er fiende.

Bibelen bruker havet som bilde på livet, Akkurat slik havet bringe både godt og vondt med seg er livene våre fulle av både sorg og glede, svart og hvitt, frykt og tillit, fred og uro. Slik er menneskelivet. Det gode med tekstene fra Bibelen er at de pynter ikke på virkeligheten. De mennesker det fortelles om er mennesker av kjøtt og blod, ikke idealer, men hverdagsmennesker som du og jeg.  Derfor er det så mye gjenkjennelse for oss i Bibelens mennesker.

I dag er vi med disiplene i båten på Genesaretsjøen. De er alene, og mens de er der ute blåser det opp til storm. De som kjenner Genesaretsjøen sier at naturforholdene der er slik at det kjapt kan komme krappe bølger som skaper farlige forhold. I denne situasjonen, der disiplene er redde for sitt liv, der angsten er det som dominerer kommer Jesus til dem. Og Jesus er der, både når Peter i overmot vil gå ham i møte på vannet, men enda mer når Peter synker, Hovedbudskapet i teksten ligger i ordene som forteller hva Jesus gjorde da Peter holdt på å synke: ” straks rakte Jesus ut hånden og grep fatt i ham”.

Midt i det vanskelige er Jesus der med sitt nærvær og sin hjelp.

Overført på våre liv og med havets språkbruk kan vi si: Jesus er hos oss når det stormer og han er hos oss når det er maksvær. Han har rakt ut hånden og grepet tak i oss, og han er der i alle våre dager og i alle våre livssituasjoner.

I en av de barnesangene jeg husker best fra søndagsskolen sang vi så fortrøstningsfullt om dette. ”Min båt er så liten, og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd…….”. Der denne barnetroen er med gjennom livet gis det en trygghet som bærer under alle forhold.

Men så vet vi at denne tryggheten kan smuldre bort, vi mister troen og ser bare de truende bølgene. Sykdom kan ta fra oss troen, urettferdighet kan ta fra oss troen, dødsangst kan ta fra oss troen, menneskers ondskap kan føre oss bort fra tryggheten  vi hadde i barnetroen. Intellektuell tvil kan føre oss bort fra Gud.

Historien om Peter som synker og om Jesus som rekker ut hånden og griper fatt i ham er ikke bare trøst, Den forteller om en grunnleggende sannhet i forholdet mellom Jesus og oss. Det er ikke den med så sterk tro at han kan flytte fjell som stilles frem som et forbilde. Ikke den som takler alt det vonde som kommer i sin livsvei på en tilsynelatende flink måte. Ikke den som alltid holder sin sti moralsk ren. Også her er Bibelen realistisk. De mennesker vi møter der, og de mennesker Jesus rekker hånden ut til, ja som han endog bruker som ledere i sin kirke…..Peter ble jo en av dem……det er helt vanlige mennesker som til tider ikke takler liver. 

Da Jesus kom til disiplene i båten på havet VAR han der. Han var hos dem i deres angst og i deres glede, han var der i Peters overmor og han var der da alt blir borte under føttene på Peter, bokstavelig talt. Blir vi havbildet, kan vi tenke oss at når Peter går på havet er han de onde kreftenes overmann, han trår dem rett og slett under fot, havet symboliserer dødskreftene. Men når han synker er det et bilde på at dødskreftene i livet kan vi aldri bli sterkere enn, kan vi aldri kontrollere

Men Jesus kan. Han kommer med et guddommelig nærvær til hele vårt liv. Han så Peters vaklende tro, men det er ikke den som avgjør Jesu nærvær. Jesus er der når troen er sterk og når troen er borte. Det er den grunnleggende sannhet om forholdet mellom Jesus og oss, Da Gud sendte Jesus inn i vår verden, som et menneske, som en bror, som en medvandrer, da ble dette forholdet stadfestet og utvidet: I alt det menneskelige er Gud ved Jesus  tilstede.  

Det finnes kristne retninger som vil gjøre styrken av vår tro til det som avgjør Jesu nærvær og hjelp:” Bare du tror nok skal du få hjelp til livet, til sykdommen, til det du strir med”. Det er mange som har latt seg besnære av slike røster, og som så bitterlig har fått oppleve at det er ikke slik livet er.

Jesus lovet ikke Peter et liv uten flere stormer. Jesus var i stormen der og da.

Også i dag rekker Jesus ut hånden og griper tak i oss. Det kan skje gjennom mennesker som i hverdagen møter oss med kjærlighet, det kan skje når en gammel salmetekst dukker opp i hodet vårt og gir oss en opplevelse av fred, det kan skje når vi i en tung stund kjenner at til tross for det onde er vi ikke uten Guds kjærlighet, det kan skje når vi kommer til nattverdbordet og mottar Jesu nærvær gjennom brød og vin. Å være her i kirken, gå til gudstjeneste, synge, be… det gir gode anledninger få å se den hånda Jesus har rakt ut.

Peter kom opp i båten igjen. Kanskje fortsatte han fisket. Vi vet at hans tro gang på gang viste seg å være svak. Men Jesus var der likevel, det er det det dreier  seg om.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA

Preken i Flakstad kirke 12.11.2012: Våken og beredt..

Preken 24.søndag i treenighetstiden, 12.11.2012 Flakstad kirke

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 12.kapittel (v.35-40)

I dag handler tekstene i gudstjenesten om det å være våken, forberedt klar… Jeg husker predikanter som preket over disse tekstene i min barndom. Det var som oftest ikke mye lystelig. Poenget for dem var å mane oss tilhørerne på at for den som var kristen var det om å gjøre å være beredt, slik at vi ble med når Jesus kommer tilbake for å hente sine.

Disse tekstene ble brukt for å sette oss på valg. Var vi innenfor eller utenfor?

 Mange som opplevde slik forkynnelse fikk problemer i ettertid, redsel for både Gud og kristendommen, eller slik intellektuell tvil at troen bare måtte kastes på båten. Det som nok var sagt i beste mening fikk så helt andre følger.

Men hva er det Jesus vil ha sagt oss i disse tekstene? De gamle predikantene hadde rett i at de handler om å være beredt, være våken…..men poenget i teksten ligger ikke på hvor våken du er, men hvem du venter på. Og der kommer det en overraskelse. For de som ventet på herren sin opplevde at han som kom ikke var en hersker og herre, men en tjener. Han vartet opp de som hadde ventet, han bad dem til bords, han tjente dem.

Dietrich Beonhoeffer, den tyske presten som kjempet mot nazismen og ble drept like før krigens slutt har sagt ” Vår kristendom i dag kan bare bestå av to ting: Å be og å gjøre det rette blant menneskene.”

Det er dette dagens bibeltekster handler om: Verden trenger våkne mennesker, en våken kirke… ikke fordi vi skal være rede når Jesus kommer tilbake, men fordi vi skal gjøre hans gjerninger her og nå. Og Jesus selv er vårt forbilde. Han er herren som ikke kom med makt og tvang. Han er herren som kom som en tjener, som et lite barn, som en venn, som en rettferdskjemper, som en lidende, som en korsfestet. Å være våken betyr å gå i hans fotspor. Leve i bønn og kjærlighet, I det daglige. I kirken. I familie, i samfunnet.

Jeg vil peke på tre felt som venter på vår våkenhet:

1.     Vi skal være våkne og vente på Jesus. Ikke først og fremst fordi han kommer ved tidens ende, eller fordi han kommer ved vår tids ende, når vi dør. Nei vi skal vær våkne og vente på Jesus, se etter Jesus i vårt medmenneske.  De som i teksten ventet på herren sin opplevde at han kom helt annerledes enn de hadde ventet. Også til oss kommer Jesus på uventede måter. Han er i våre medmennesker som vi møter daglig. Han er i den forfulgte som møter oss på TVskjermen, han er i barnet som gleder oss med sitt nærvær. Når vi møter medmennesker på virkelig, tenker over at det er en bror og søster vi møter, gir av oss selv og tar i mot det den andre gir: Da møter vi Jesus. Jeg tenker at her ligger det en stor utfordring for oss. Det er så lett å gå gjennom hverdagene, møte våre medmennesker uten å tenke på at det er noe guddommelig i det. Men det er der Jesus er. Ikke i en hverdag som vi pynter på, ikke i medmennesker som er særskilte på en eller annen måte…. Nei akkurat i den hverdagen du og jeg har og akkurat i de menneskemøter du og jeg opplever. Der er Jesus. I dag oppfordres vi til å være våkne, beredt, klare i tanker og sinn så vi ikke overser eller neglisjerer Jesus, så vi ikke overser eller neglisjerer vårt medmenneske. Dette er den ene siden av det kristendom må være i dag, slik Boenhoeffer sa:” Å gjøre det rette blant menneskene”. Dette er ikke en lett oppgave. Ingen har sagt at livet skal være lett. Men det er en nødvendig oppgave for at den gode menneskelighet skal seire, og da seirer også Jesus. 

2.     Vi skal være våkne og vente på Jesus. Det viktigste Jesus kom med var budskapet om Guds betingelsesløse kjærlighet. Også kalt nåden. I en tid hvor mange opplever livet som krevende, kjærligheten som krevende, er det så viktig for kirken og oss som tror at vi både lever av nåden i vårt eget liv og lever ut nåden i møte med medmennesker. En liten gutt hadde lært om de forskjellige guder og religioner på skolen. Da han kom hjem sa han til moren sin: ” Jeg synes at vår Gud er best”. Hvorfor det spurte moren, ” Jo for vi trenger ikke gi ham noe”. Dette er kloke ord fra barnemunn. Nei, vi trenger ikke gi Gud noe. Ikke vår sterke tro, ikke våre gode gjerninger, ikke våre bønner, ikke våre vellykkede liv. Den Gud Jesus viser oss er kjærlighet og mottagelse. Vår våkenhet som kirke må være å stadig være opptatt av at ingenting skygger for kjærlighetens Gud, nådens Gud. Det betyr at kirken må være mer opptatt av kampen mot fattigdom enn å diskutere den rette tro. Det betyr at kirken må være mer opptatt av de svake og marginaliserte enn makt og innflytelse. Slik venter vi på Jesus i dag. Ikke ved å være opptatt av vår egen situasjon, men ved å leve av og leve i kjærlighetens Gud.

3.     Vi skal være våkne og vente på Jesus. Mange tenker at det er særlig viktig innfor døden. Og det er jo rett. Men det går ikke an å skille årvåkenhet fremfor døden med årvåkenhet i livet. Vi skal ikke være i beredskap fordi døden kan komme når som helst, men fordi livet vårt er dyrebart og det er dagen i dag vi vet vi har. Martin Luther sa dette veldig tydelig: ”Selv om jeg visste jeg skulle dø i morgen ville jeg plante mitt tre i dag”. Mange som opplever livets ytterpunkter får et nytt syn på hverdagen. Når du vet at livet er dyrebart blir kaffekoppen ved kjøkkenbordet, kveldsturen ute i regnværet, samtalen med en god venn uvurderlig. Det er denne årvåkenhet for livet vi oppfordres til i dag: Å ta i mot livet som en gave.

Verden trenger en våken kirke og verden trenger våkne kristne. Verden trenger å møte en kirke som se de svake og taler deres sak, det være seg barnet i mors liv, den gamle og hjelpeløse, flyktningen, rusmisbrukeren, den sterke ungdommen som gråter innvendig, den som sliter med økonomien, den som lever med i vold og overgrepssituasjoner, den som ikke ser håp for morgendagen, den som forfølges for sin tros skyld, den som ikke passer inn i det vellykkede livet……… en eller annen gnag er vi den svake alle sammen.

Verden trenger en kirke som viser vei til nådens og kjærlighetens Gud.

Verden trenger en kirke som ser Jesus i hverdagens mennesker.

Verden trenger en våken kirke, våkne mennesker, deg og meg.

Dietrich Boenhoeffer stod til slutt igjen med at kirkens oppgave var bønnens oppgave. Gjennom bønnen skjerpes vår årvåkenhet for det som er viktig, gjennom bønnen skapes kjærlighet til medmennesker, gjennom bønnen kommer Jesus selv oss nær. Gjennom bønnen kan vi legge vår fremtid åpen, det som i dag er skjult og det som vi ser klart.

Gjennom bønnen er vi både her i tiden og i Guds rike, årvåkne for Jesus som møter oss i vår hverdag og engang i Guds evige rike.

    

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA