søndag 20. oktober 2013

Preken i Moskenes kirke 20.10.2013.





Preken Moskenes kirke 20.10.2013



Dette hellige evangeliet står skrevet i:

25 Da sto en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» 26 «Hva står skrevet i loven?» sa Jesus. «Hva leser du der?» 27 Han svarte: « Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» 28 Da sa Jesus: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.» 29 Men han ville rettferdiggjøre seg selv og spurte Jesus: «Hvem er så min neste?» 30 Jesus tok dette opp og sa:
«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. 31 Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. 32 Det samme gjorde en levitt. Han kom, så mannen og gikk rett forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. 34 Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. 35 Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'
36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» 37 Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»




 

Fredag denne uken kom den første snøen. Jeg er ikke særlig glad for det. Jeg merker at jeg hver høst når snøen kommer begynner å bekymre meg, for steder JEG må kjøre til, eller for folk skal dom komme med fly eller båt, for om snøfreseren virker, om hvor tungvint alt blir. Og jeg bekymrer meg ikke bare for dagene i nærmeste fremtid, men jeg tenker på med gru alle de bilturene jeg skal ha utover vinteren. Det setter seg i kroppen, og jeg tror jeg har et snev av vinterdepresjon. Fredag var det riktig ille.

Og det er ikke bare bekymringene som er ille, men det er også fortvilelsen over at jeg gjennom disse bekymringene er så veldig meg selv nærmest.

Fredag fikk jeg også vite at en av mine bekjente hadde mistet en av sine familiemedlemmer i en ulykke, og en venn av meg er alvorlig syk.

Det setter jo egentlig min bekymring over været i en litt flau ramme.



Men jeg faller i den slags flaue situasjoner igjen og igjen. Det er så lett å være seg selv nærmest, kretse om det som egentlig er bagateller, miste perspektivene….Jeg opplever en slags fortvilelse i dette. Og  den danske filosofen og teologen Søren Kierkegaard gjorde også det. Han snakker om en dyp fortvilelse i livet fordi man ikke klarer å holde fast på det store, på nestekjærligheten, på det evige, men henger seg gang på gang opp i det som er viktig for en selv.



Paulus sier dette slik: Det onde som jeg ikke vil det gjør jeg, og det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke.



Blir denne kampen aldri slutt? Blir kjærligheten til nesten alltid mer ord enn riktig handling?



Jeg vet ikke om det var slike tanker som lå bak da Jesus fikk spørsmålet: "Hvem er min neste?" Lå det fortvilelse over aldri å strekke til bak? Lå det erkjennelsen av at den som spør alltid er seg selv nærmest?



Jesus svarer ikke med å gå inn på motivene for spørsmålet, han gir dem en lignelse i stedet. En lignelse som handler om handlinger mer enn hva de som utfører handlingene føler.



Denne lignelsen er kanskje en av de mest kjente blant de Jesus fortalte. Så kjent at ordet samaritan i vår kultur er blitt ensbetydende med en som tar seg av de syke, steller dem, ser til dem.

Ved at ordet er blitt så begrenset til dette har vi kanskje oversett noe viktig i lignelsen

Teksten svarer på spørsmålet: Hvem er min neste?

Og det letteste svaret er: den som gjør som samaritaneren gjorde: Ser den som er såret og hjelper.



Men teksten sier mer:



Det er vanskelig for oss som leser denne teksten i Norge i dag å forstå hvor langt samaritanerne og jødene stod fra hverandre. For jødene var samaritanerne vantro, lite verdifulle, ikke til å regne med. Det var forbudt for jødene og ha noe med samaritanerne å gjøre, mellom de to folkeslagene var det tette skott.

Så når Jesus forteller en lovkyndig jøde hvem som er hans neste gjør han noe meget uhørt. Han snur alt på hodet. Den som ligger skamslått i veikanten er en jøde, den som hjelper han er en av de forhatte samaritanerne.

Det kan til og med at han som ligger nede vegrer seg for å ta i mot denne hjelpen, så stor var motviljen mot samaritanere.

I denne historien er det altså den utstøtte som er den sterke, den som ingen venter noe av den som hjelper, den som møter motviljen som gjør den gode gjerning.

Og jeg tror den lovkyndige måtte svelge ganske mange kameler før han måtte innrømme for Jesus: Den som gjorde barmhjertighet mot ham er den som oppfører seg som en neste.

For det å si noe positivt om en samaritaner var rett og slett uhørt.



 

Gjennom denne fortellingen sier altså Jesus ikke bare noe om hvem som er vår neste, men i spenningene som denne fortellingen oser av sier Jesus en annen viktig ting: Det er ingen forskjell på folk i Guds rike. Vår oppgave når vi vil være lovlydige, når vi vil være kirke er å leve etter der: Å ikke gjøre forskjell på folk.

Det er det radikalt nye Jesus kom med. Det stod i skarp motsetning til de religiøse og kulturelle forhold i Jesu samtid. Der var det fullt av regler som nettopp gjorde forskjell på folk, kvinner og barn var underlagt menn, folkegrupper ble sett på som mindre verdt, spedalske og andre syke ble betraktet som besatt av demoner… hele samfunnet var gjennomsyret av at det var forskjell på folk.



Men dette radikalt nye i Jesu budskap møtte ikke bare motstand den gang. Oppgjennom hele historien, også kirkens historie har det vært mange stemmer som vil tone dette radikale budskap ned. Det ser nesten ut som om det ligger i oss at vi klassifiserer mennesker, at det også er en del av den fortvilelsen i menneskets natur som Kierkegaard skriver om.

Det er som vi ikke klarer å ta innover oss det fantastisk frigjørende og nye som Jesus kom med: Hos Gud er det ingen forskjell, her er det ikke jøde eller greker.. ellet samaritan, her er det ikke slave eller trell, her er det ikke mann eller kvinne, her er ikke dement eller frisk, ikke fattig eller rik, ikke afrikaner eller norsk, .. alle er ett i Jesus Kristus.

Nettopp i disse dager har bispemøte i vår kirke gjort et viktig vedtak som er i avglansen av at det ikke er forskjell på folk: Flertallet av biskoper ønsker at det skal være en liturgisk ordning for homofile og lesbiske i kriken slik at de kan få forbønn for sine ekteskap, og på sikt ønsker de at vi i kirken også skal kunne vie homofile og lesbiske par. For vi tror på en Gud som gir alle mennesker like mye verd-

Når Jesus døde og oppstod rev han ikke bare ned skillelinjene mellom Gud og mennesket, han rev også ned skillelinjene mellom mennesker.

Men det er det nesten umulig å fatte rekkevidden av.



Derfor er det så viktig å gå tilbake til det Jesus sa igjen og igjen, bli minnet i sjel og sinn på det evangelium han kom med og reflektere over hvordan det kan omsettes i våre egne liv. Det betyr bl.a. kampen mot å være seg selv nærmest, kampen om å se livets perspektiver. Og det betyr å sette seg inn i andres situasjon og gå noen av de skritt min neste går. Slik samaritaneren til fulle gjorde.



For den som lever i kirken blir kampen aldri over. Kampen for å ta til oss rekkevidden av Jesu budskap, kampen for selv å leve etter det.



ÆVFOSODHÅAVOEOBESGFETEA.