Oppreist og fri, preken 26.søndag i treenighetstiden ( 17.11.2013)i Buksnes menighetshus

26.søndag i treenighetstiden,

Oppreist og fri

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13.kap ( v.10-17)

For noen år siden møtte jeg en mann som var krumbøyd. Overkroppen stod i rett vinkel ut fra livet. Denne mannen levde et helt vanlig liv, jobbet, hadde familie, var fullstendig oppegående på alle måter… når man unntar at han var krumbøyd.

Jeg beundret denne mannen. For alle måtte se at helt dagligdagse ting var svært vanskelig for ham. Å komme inn i en bil, sette seg på en stol, ligge i en seng, kle på seg… alt var påvirket av at han ikke kunne rette seg opp.

Det var en kvinne i en slik situasjon Jesus la merke til i folkemengden som samlet seg rundt ham. Nå var det jo ikke vanskelig å få øye på kvinnen, alle kunne jo se at hun var krumbøyd. Og slik hadde hun vært i 18 år. Lukas beskriver sykdommen hennes ved å si at hun var plaget av en sykdomsånd. Det var datidens måte å se på sykdom på, deres medisinske uttrykk så å si. Det er ingen ting i teksten som tyder på at de så på henne som besatt av en ånd, det er heller slik at i deres verdensbilde er det ånder som forklarer hvordan ting er slik som de er.

Jesus ser denne kvinnen, og han helbreder henne. Det står at hun rettet seg og lovpriste Gud.

Denne helbredelsesfortellingen har to poeng.

Det ene er at Jesus kan helbrede. Det må vi holde fast på selv om det kan være vanskelig å fatte. Men det er viktig å være oppmerksom på at det er Jesus som gjør dett, ikke en helbredelsespredikant, ikke en healer, ikke en som vil ha betaling for å be for en syk. Det er Jesus selv som gjør dette. Og kvinnen har ikke engang bedt om det. Jesus ser hennes vanskeligheter, og da er han der.

I dag er det ikke så ofte vi opplever at Jesus selv, eller Gud griper inn i et menneskes liv på denne måten. Men det skjer. Det som skjer oftere er at legevitenskap og medisin er kommet så langt at flere av de sykdommene som Jesus den gang helbredet for , nå kan helbredes ved legehjelp. Jeg tro det er viktig å se på medisin og legehjelp som helbredelse som dypest sett kommer fra Gud. Det er Gud som har skapt oss og lagt muligheten til kunnskap, forskning og nyvinninger på alle områder i våre sinn, i våre hjerner. Så legevitenskap er Guds forlengende arm. Derfor er det ikke så stor forskjell på en spontan helbredelse og den som foregår gjennom medisiner og operasjoner. Alt er Guds verk.

Det andre poenget i denne helbredelsesfortellingen er at kvinnen blir reist opp. Hun rettet seg opp. Det skjer noe med et menneske som retter seg opp. Denne kvinnen begynner å synge lovsanger til Gud. Hun er ikke lenger anonym og nedbøyd i den store massen, hun lar i sannhet sin røst høre. Hun kan se folk inn i øynene igjen, ingen trenger bøye seg ned for å snakke til henne, ingen kan snakke over ryggen på henne… hun blir full av selvrespekt og stolthet.

Hun ble ikke bare fri sykdommen, men hun ble fri i sitt hjerte.

Det er jo egentlig dette kristendom handler om, det Jesus kom for. Jesus kom for å gi oss mot til å leve oppreist, tro på Guds kjærlighet nettopp til oss, og se andre mennesker inn i øynene med visshet om at vi er verdifulle og likeverdige for Gud. Hele Jesu gjerning handler om å løfte mennesker opp, gi oss nåde og kjærlighet og gjøre oss i stand til tjeneste i verden.

Derfor er alle forsøk på å klassifisere mennesker etter hudfarge, velstand, funksjonsdyktighet, alder, seksuell legning… eller hva ellers vi måtte finne på..sterkt i strid med det Jesus lærte. Jesus gjør mennesker fri og Jesus reiser mennesker opp. Da er det alvorlig hvi vi som er hans kirke gjør det motsatte.

Denne helbredelsen skjer på sabbaten.Og synagogeforstanderen påpeker det, Jesus handler mot den jødiske lov når han gjør kvinne frisk og fri på en sabbat. Men Jesus setter han på plass. Det er aldri loven som er det viktigste, det er menneskene. Jesus setter seg utover de forskrifter den jødiske religion som han var oppvokst i foreskrev, og handler med helt andre prinsipper som grunn.

Dette er det nye i det Jesus kom med. Han opphever alle religiøse bud, han lar seg ikke binde av menneskelige forståelser av religion, for han er det bare kjærlighet og frihet som gjelder.

Dette var uhyre radikalt den gang, og det var jo denne praksisen som til slutt felte Jesus. Men det er også uhyre radikalt i dag, og det gjør Jesu lære til noe helt annet enn de øvrige religioner.

Jesus lærer oss at det ikke finnes noen seremonier, bud , bud regler, levemåter som gir oss rett til plass i hans nærhet, som gir oss rett til rom i hans hus på jord, som er kirken. Den eneste måten å få tilhørighet til Jesus på er å være nær ham og ta i mot hans kjærlighet,

Kirken, dåpen, nattverden, seremoniene våre.. alt dette er bare midler som skal hjelpe oss til å være nær Jesus, men de er ikke nødvendige, de er laget for vår skyld, for at det skal være lettere for oss å tro. Det er jo nettopp dette Paulus holder så sterkt fram når han skriver: "For av nåde er dere frelst, ved tro, det er ikke deres eget verk."

Kampen for dette frihetenes budskap startet med Jesus, og uitkrystalliserere seg når han går i mot sabbatsbudet. Den første kristen kirke diskuterte dette heftig. I apostlenes gjerninger kapittel 15 kan vi lese om det første kirkemøte, det ble holdt i Jerusalem. Der var et av hovedspøsrmålene de diskuterte om de kristne måtte bli omskjært, slik jødene ble, for å være tilsluttet kirken. Peter mente nok det, men Paulus var knallhard i sin argumentasjon: Det er ingenting annet enn nåden som gir oss plass i kirken. Paulus syn var det som seiret, og det gjorde at kirken ble en universell kirke med plass til alle mennesker.

Opp gjennom kirkens historie har det vært mange situasjoner hvor nonen har forsøkt å lage tilleggskriterier for tilhørighet i Guds rike. Det kunne være klesstil eller avhold fra visse typer mat, eller særskilte måter å tilbe på eller å ikke blande seg med ikketroende, eller krav om å kunne så og så mye, gå så og så ofte i kirken osv. Det ser ut som om det ligger i vår menneskelige natur at vi vil begrense den frihet Jesus kom med. Kanskje det er for stort for oss å fatte rekkevidden av det frihetsevangelium Jesu kom med, derfor lager vi regler og bud....

Den oppreiste kvinnen vi har hørt om i dag brukte sin nyvunnede frihet til å lovprise Gud. Og det er egentlig det eneste Gud krever av oss, det eneste Jesus ønsker av oss: At vi bruker vårt liv til å lovprise og takke Gud for hans kjærlighet.

Men det betyr ikke et innadvendt og lite aktivt liv, det er ikke en lovprisning som vender oss bort fra verden Gud vil ha. i Salomos ordspråk i dag hørte vi hva ekte lovprisning er, hva det vil si å gi Gud ære og takk, der stod det slik:" Den som undertrykker den svake håner hans skaper, den som hjelper den fattige gir Gud ære".

Det dreier seg altså ikke om å lage regler for livet, men å gi Gud ære ved å ta ansvar for de som lider, de som er fattige, de som er undertrykt, de som på ulike måter er krumbøyd i livet. Det er den gjerning Gud vil ha av oss.

Men det er en mye vanskeligere gjerning enn å holde bud og forskrifter. Derfor tyr vi ofte til det første.

Jesus er vår inspirator, vår frelser og vårt forbilde. Slik han så den krumbøyde og skjøv all skikk og bruk til stede for å hjelpe henne, slik skal vårt fokus være på våre neste.

Jesus er vår inspirator, vår frelser og vårt forbilde. Derfor er det så viktig at vi er i hans nærhet, hører hans ord, tar i mot det han vil i oss, slik at vårt fokus ikke flyttes fra vår neste til alt annet.

Jesus er vår inspirator, vår frelser og vårt forbilde. Han ser oss også når vi kommer og ikke får til det som i hans øyne er målet med vårt liv: Å elske vår neste som oss selv. Da er han vår frelser som gir oss nye muligheter, som retter oss opp og gir oss ny kraft. Igjen og igjen.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea

I