lørdag 9. august 2014

Aktiv hvile. Preken i Flakstad kirke 10.8.2014, 9.søndag i treenighetstiden


Flakstad kirke 10.8.2014.

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 11.kapittel (v28-30)



I dag er det et veldig kjent vers fra Bibelen som er prekentekst. Det er Jesus som i møte med sine samtidige sier disse ordene som så mange opplever trøsterike og gode: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

Hvis en skal snakke om noen kjerneord i Bibelen er disse versene et av dem. Vi bruker dem ofte i begravelser og i møte med sorg og sykdom. Men jeg må si at jeg har strevd med å skrive en preken om dette ordet. For hva er hvile egentlig? Og hvilken hvile er det vi mennesker trenger? Og hvordan kan Jesu hvile virkelig hjelpe oss med det som tynger i livet?

Slike spørsmål stiller jeg meg i møte med disse gamle ordene. Og nå vil jeg invitere dere til å stille spørsmålene sammen med meg, hvilken hvile er det Jesus snakker om og hvilken hvile er det vi eventuelt skulle trenge?

Når Jesus snakket til mennesker i sin samtid snakket han til mennesker hvis liv var gjennomsyret av religion. Jødedommen hadde Moseloven og Toraen, men også mange andre lover som regulerte livet. For å leve rett religiøst sett var det viktig å overholde alle disse budene. Slik er det i mange religioner, det dreier seg om levemåter, påbud, kledninger, bønnetider og bønnestillinger som nok i utgangspunktet var hjelpemidler til å tro, men som etter hvert nesten ble påbud. Det virker som om alle religioner har denne faren i seg. Å gjøre troen om til påbud og regler.

Hele Jesus forkynnelse går ut på å motsi nettopp dette. Gjennom sine ord og i sin praksis ser det ut som om han har ett mål: Å frigjøre mennesker fra alt vi tror vi MÅ gjøre for å tro, alt vi Må gjøre for å være rette troende. Den hvilen han innbyr til er en hvile fra alle forsøk på å tekkes Gud, alle forsøk på å tro sterkt nok, alle forsøk på leve så bra at Gud og mennesker godtar oss. Den hvilen han inviterer oss til er en hvile der vi er akseptert som vi er, med det livet vi har. Vi skal få slippe påbudene om sterk tro, gode gjerninger, rett liv… Jesus inviterer oss til nåde, til å få leve i Guds nærhet uten å gjøre livet annerledes enn det er.

Jeg tenker at i dette ligger kristendommens store evangelium og hvile. Og det favner alt i vårt liv. Utgangspunktet for å være en kristen er at Gud elsket oss først. Det begynner i hva Gud er og hva Gud gjør.

Det ligger stor trygghet og livsstyrke i å vite dette, ha det som basis i livet.

Men jeg er glad for at Jesus ikke stoppet med å snakke om hvilen. Jeg tenker at et liv hvor det viktigste er at jeg er akseptert er det hele, det kan bli et veldig innholdsløst og selvsentrert liv. Den hvilen Jesus inviterer til skal dyktiggjøre oss for innsats. Kanskje går det an å snakke om aktiv hvile?

I Jesu språkbruk blir dette uttrykt gjennom ordene: « og Ta mitt åk på dere… for mitt åk er godt og min byrde er lett».

Jeg tenker ganske mye på hva som er meningen med livet mitt. Selv om jeg har vært prest i mange år er det tanker som jeg ofte baler med. Og jeg tror ikke jeg er alene om å ha slike tanker.

For meg er det meningsløst å tro at livet på jorden og dermed også mitt og ditt liv er et resultat av en tilfeldig eksplosjon i universet i tidenes morgen. Livet i all sin fullkommenhet, fra den minste celle til den kompliserte menneskekroppen, det lille barnet som vokser og utvikler seg helt av seg selv, naturens sammensetning, alt dette vitner om en guddommelig vilje, en guddommelig makt som står bak det hele. Og hvis det er en Gud som har skapt verden, da tror jeg også at denne Gud vil noe med sitt skaperverk, vil noe med oss mennesker, Det var jo derfor Jesus kom, for å gi oss kunnskap om Gud, for å gi oss fellesskap med Gud, for å gi oss en livsmening som holder i møte med de dypeste spørsmål.

I Bibelen er denne livsmening å tro på Guds kjærlighet slik at vi aksepterer oss selv. Og denne livsmening er at det er oppgaver og tjenester vi skal gjøre i livet, Det er det Jesus kaller sitt åk og sin byrde. Hvilen vi får i den guddommelige visshet om å være villet og elsket, skal føre oss inn i tjeneste for andre mennesker. Det å skape fellesskap med akseptasjon, respekt, trygghet det er den oppgaven Gud har for oss. Ja Gud elsket oss først for at vi skal elske våre medmennesker. Rekkefølgen er viktig. Det er ikke slik at vi må elske våre medmennesker for at Gud skal elske oss. Det begynner hos Gud.

Å vite at det er bruk for oss til kjærlighetens gjerning, til fellesskapets oppbygging, til å skape gode liv for andre, å vite at det er bruk for oss i en guddommelig sammenheng, det er hvile og glede og dyp livsmening. Det er ikke avhengig av hvem vi er, hva vi kan, hvor i livsløpet vi er, det er en grunnbestemmelse for vårt liv: Det er en tjeneste for meg, det er et livskall for meg, Gud ønsker noe med mitt liv.



Å vite dette og å tro på dette hjelper meg til å aldri miste motet. Selv om utfordringene i verden ser uoverkommelige ut, selv om krigen og volden synes å aldri stanse, selv om håpløsheten kan være stor….. å holde fast på at hver og en av oss kan gjøre noe for andre, det er et håp som gir livsmot.

I et kristenliv går hvile og arbeid hånd i hånd, nåden, som er et annet ord for den totale akseptasjon, og tjenesten er to sider av samme sak.

Jesus materialiserer både nåden og tjenesten i sin praksis og i sine ord. Han kaller oss til fred og hvile, og han leder oss ut i tjenesten for andre.

I troen på Jesus kan vi rett og slett finne den dypeste livsmening og den dypeste hvile.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.






 
 

søndag 29. juni 2014

Mangfold en gudegitt gave, preken i Vågan kirke 29.06.2014

3.søndag i treenighetstiden, 29.06 2014.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 14.kap (v.15-24).



For to uker siden feiret jeg mitt 30 års jubileum som prest. I den forbindelse var det en journalist som spurte meg: « Hva har endret seg mest i kirken i disse årene?» Jeg trengte ikke tenke lenge før svaret kom: «Det er mangfoldet» sa jeg. Mangfoldet av mennesker som arbeider i kirken, som er frivillige medarbeidere, mangfoldet av mennesker som finner seg hjemme i kirken og ikke minst mangfoldet i uttrykksmåter og mangfoldet i teologi.



I dag er vi samlet her i Vågan kirke. Vi er en mangfoldig menighet. Det er alle dere som er kommet hit med et dåpsbarn i dag, noen er ofte i kirken, andre er der når det er noe spesielt i familien som skjer. Så er det alle dere 50 årskonfirmanter, dere som i 1964 ble konfirmert her i Vågan kirke. Dere har levde ulike liv siden dere en gang var konfirmanter og ungdom på vei ut i livet. Noen av dere har beholdt en nær kontakt med kirken, noen har stort sett vært der i begravelser og vielser og dåp.

Mange av dere 50 årskonfirmanter sitter med bilder av hvordan kirken var da dere ble konfirmert, Jeg er veldig glad for å kunne si at mye har endret seg siden da. Det er rett og slett blitt mer takhøyde. Jeg vil egentlig si det slik at nåden og evangeliet har fått mer plass enn fokus på levemåte og livsstil.



I 2012 kom den første Grunnlovsendringen som skiller kirken fra staten. Den norske kirke er ikke lenger den norske stats kirke, og kirken skal mer og mer fristilles fra statens innvirkning. Men Den norske kirke blir fortsatt nevnt i Grunnloven, nå som en fri og uavhengig Norges Folkekirke. For første gang kom ordet folkekirke inn i den norske grunnlov, selv om vi i kirken har brukt den betegnelsen lenge.

I disse dager har vi fått en ny gruppering i kirken vår, en gruppering som har som eksplisitt mål å arbeide for en åpen folkekirke, en kirke der ulike mennesker kan finne sitt hjem og et ankerfeste for sitt liv, en kirke som tar i mot både heterofile og homofile på samme måte når de kommer og vil gifte seg i kirken, en kirke som verdsetter mangfoldet som en gudegitt gave. Jeg tror vi er mange også utenfor denne grupperingen som deler dette målet.

For meg er dette helt i tråd med det budskap Jesus kom med. I dagens tekst møter dette kirkeidealet oss i fortellingen om det store gjestebudet. Det er en lignelse, og en lignelse peker alltid utover seg selv. Og denne lignelsen handler om hvordan det skal være i kirken, i Guds rike. Når de innbudte gjestene ikke kom til selskapet, gikk verten ut på gater og veier og innba alle som han møtte. Det var ingen begrensning i innbydelsen, alle fikk være med.

Alle fikk være med i selskapet, i fellesskapet. Og hvis vi skal sammenfatte Jesu budskap i et eneste ord er det ordet fellesskap. Jesus kom for å skape fellesskap mellom Gud og oss, og mellom oss mennesker. Så vil noen spørre, var det nødvendig? Jeg tror Jesu felleskapsbudskap er mer enn nødvendig, det er et korrektiv til alt menneskelig som kretser om meg og mitt. Jesu kom og sa så tydelig at han ble drept for det: Det er ikke egen lykke og egen karriere livet handler om. Livet handler om å leve i kjærlighet og fellesskap med andre mennesker, ikke tråkke noen ned, ikke lage systemer hvor noen er mer verdt enn andre, ikke klassifisere i svake og sterke, rene og urene, mann og kvinne, barn og voksen. Jesu budskap var å gjøre oss hele, slik at vi kan leve i det gode fellesskap med våre medmennesker. Da lever vi også i det gode felleskap med Gud. Men nettopp fordi det er så mye i oss som vil ødelegge dette fellesskap trenger vi den frelsen Jesus kom med, hjelpen til å elske vår neste som oss selv.

Kirken skulle være et bilde av dette fellesskapet. Men kirken har ikke alltid og vil heller aldri komme til å være det fullkomne fellesskap. Kirken er Guds rike på jord, men samtidig består kirken av mennesker som alltid vil måtte kjempe mot det som vil ødelegge fellessak og kjærlighet. Noen mennesker har tatt avstand fra kirken fordi en prest eller en menighetsrådsleder har sagt og ment noe som fortonet seg å være mot kjærlighetens vesen, og kanskje var det det også. Da er det befriende å ta inn i seg at kirken er noe mer enn mennesker. Kirken er først og fremst det sted hvor Jesus møter alle mennesker med sin uforbeholdne kjærlighet.

Den norske kirke har fått navnet folkekirke. Det er naturligvis fordi denne kriken fortsatt teller en stor majoritet av alle som bor i Norge. Men om medlemstallet i kirken skulle synke vil den likevel kunne være en folkekirke. For i begrepet folkekirke ligger også en teologisk bestemmelse: Det er en kirke for alle folk.

Dette budskapet er det enkelt å si ja til. Men egentlig er det et utrolig provoserende budskap. For selv om vi i ekte sosialdemokratisk ånd er oppdratt til å være høflig inkluderende, er det grenser for hvor inkluderende vi klarer å være. Vi ser det i hvordan vi behandler romfolket som tigger på gata i byene våre, hvordan vi sender asylbarn ut av landet, hvordan vi stilltiende deltar i en utvikling der foster som har sykdommer aborteres bort, hvordan vi veldig fort i vårt arbeidsmiljø, vennelag og lokalsamfunn stempler noen som ubrukelige eller mindre interessante.

Selv om vi ønsker å være inkluderende og åpne, setter vi grenser. Jesus derimot satte ikke grenser. Lik verten i selskapet vi hørte om inkluderer han alle som andre ikke bryr seg om.

Jeg tror ikke vi forstår hvor provoserende utfordringen fra Jesus var. Og derfor tror vi heller ikke at vi trenger den nåde Jesu kom med.

For samtidig med denne umulige oppgaven om den fullkomne kjærlighet og fellesskap kommer Jesus med nåde. Når vi ikke klarer å skape det fellesskap vi skal, rekkes vi nye muligheter og ny start.

Kirken og Jesu budskap tenker jeg skal være en stadig påminnelse om aldri å slutte å jobbe for det totale fellesskap, også kalt Guds rike. Gjennom teksten om selskapet som vi har hørt i dag, blir vi igjen minnet på hva som er det viktigste i livet, kjærlighet og samhold med andre mennesker. , kjærlighet og likeverd mellom alle mennesker.

Verten i selskapet inviterte til et måltid. Her i kirken inviterer vi også til et måltid, og også til dette måltidet går en grenseløs invitasjon ut. Nattverden som er det måltid hvor vi kan hente fellesskap med hverandre og med Jesus er for alle.

Jeg begynte med å si at den største endringen jeg har opplevd i min prestetid er mangfold. Og jeg tror faktisk det er i sterk evangelisk ånd at kirken er blitt mer mangfoldig, at flere stemmer høres, og at ulike mennesker finner sitt hjem her. Å oppheve stengsler som gjør at noen tråkkes på av mennesker eller stengsler som gjør at kirken lukkes for noen … det er en viktig oppgave i tiden fremover. For kirkens fremtid handler om likeverd, mangfold og fellesskap. For å kunne få til det trenger vi Jesu nåde og den stadige påminnelsen om hva som er vårt livs mål.


fredag 13. juni 2014

Preken til treenighetssøndagen 2014... for 30 år siden denne søndag ble jeg ordinert til prest i Nikolaikriken på Gran.....prekenen er nok noe annerledes nå enn dengang!

Treenighetssøndag 15.06.2014.

Gimsøy og Svolvær kirker.


Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel ( v 16-20)



En sommerdag i juni er vi samlet her i kriken. Vi som er her er veldig forskjellige, og vi er her av ulike grunner. Noen er kommet fordi de tilhører kirkens stab, de jobber her eller sitter i menighetsrådet og gjør en jobb som frivillig i menigheten. Uten dem ville gudstjenesten bli et voldsomt solospill av presten. Andre er kommet fordi de tilhører denne menigheten og har det som en viktig del av livet å gå på gudstjenester her. Andre igjen er tilfeldig innom fordi de er her på besøk eller fordi det akkurat i dag var så fint å gå i kirken. Og mange av dere er her fordi dere følger et barn til dåpen, noen er foreldre og faddere, andre familie og venner.

Noen av dere som er i kirken i dag er kjent med både liturgi og salmer og kjenner dere hjemme her. Andre føler på en fremmedhet fordi det ikke er så ofte dere er i kirken.

Uansett hvorfor vi er kommet er kirken et hus som tar i mot alle, slik ønsker vi det skal være her i Svolvær ( Gimsøy menighet), høyt under taket og med rom alle kan føle seg hjemme i.

Jeg tror det er en ting vi har felles alle vi som er her, selv om mange andre ting er ulike. Jeg tror vi har opplevelser av dåp felles. Enten ved at vi selv er døpt, at vi har båret våre egne barn til dåpen, at vi er faddere til noen, at vi er tilstede i kirken når det er dåp. Selv om forholdet vårt til dåp kan være forskjellig er det noe vi har felles. Og særlig sterkt blir det i dag når vi alle enda en gang er med å feire dåp.

Jeg vil bruke prekenen min i dag til å snakke om hva det betyr når vi sier at vi døper barna i Faderens og Sønnens og Den Hellige ånds navn. Dette er jo noe vi hører hver gang dåpsbarnet får vannet over hodet, tre øser vann ledsaget av ordene « I Faderens , Sønnenes og Den Hellige Ånds navn».

Hva betyr det å være døpt i Faderens navn?

Jeg tenker at det har med Gud som skaper og opphav til alt å gjøre, Gud som alt det skaptes, alt livets far. Når et menneske døpes knyttes mennesket på en særskilt måte til skaperen bak alt liv. Denne skapermakt som engang i tidenes morgen la den første livsspire ned i universet, denne skapermakt er ikke fremmed og langt borte, men nær hvert enkelt menneske som en himmelsk Far. I begrepet Gud som Faderen ligger det store i en skapergud som vi ikke kan fatte, og det nære i en Gud som fortsatt er hos og i sitt skaperverk, og mennesket spesielt. Når barnet eller den voksne døpes i dette navn er det en stadfestelse av at dette barnet tilhører Gud, dette barnet er unikt og verdifullt og elsket av ikke bare mennesker, men av Gud. Derfor er det å døpe i Faderens navn en sterk understreking av menneskeverd. Når vi velger en slik dåp stiller vi oss på Guds side i kampen mot alt som vil krenke et menneske, alt som vil ta fra noen menneskeverdet. Dåpen får slik en stor betydning for det samfunn og de mennesker vi deler verden med. Et døpt menneske er døpt inn i en sammenheng hvor det alltid skal sies , både religiøst og politisk at ethvert menneske er unikt og elsket.

Noen synes Farsbildet av Gud er vanskelig. Dersom en har dårlige minner om sin egen eller andres far er det problematisk å bruke dette begrepet på Gud. Da er det viktig å ha i minnet at ordene vi bruker på Gud alltid er begrenset, og at Gud alltid er større enn de ordene vi bruker. Vi kan alltid lete etter andre ord som bedre stemmer overens med det Gud er for oss. En Gud som elsker kan like godt kalles mor som far, og det gjøres også i Bibelen selv. Gud kalles i Bibelen for en hønemor som samler kyllingene under vingene sine, eller som en mor som gir barnet sitt bryst.

Å være døpt i Faderens navn betyr å være døpt inn i denne guddommelige og forpliktende kjærligheten.



Hva betyr det å være døpt i Sønnens navn?

Jesus har mange navn i Bibelen, det som brukes oftest er Sønnen. Det betyr både Guds Sønn , men også i noen sammenhenger menneskesønnen.

Disse to navnene sier oss tydelig hva som er Jesu oppgave, han skal bringe Gud så nær at han er i verden som et menneske. Og det var jo dette som hendte den første julenatt. I Jesus blir Gud en av oss, tar bolig på jorden, deler menneskers kår. Når vi døpes i Sønnens navn da døpes vi til et nært forhold til Jesus, vi loves at han skal være med oss alle våre livsdager, vi døpes til et hverdagsfellesskap med Guds Sønn, til et livsløp i tro.

Det gode med å døpe små barn er at da kommer det så tydelig frem at troen som vi døpes til er en gave. Det lille barnet kan ikke tro, kan ikke velge, kan ikke skilte med forståelse eller gode gjerninger eller andre ting vi mener burde være en forutsetning for å tro. Det lille barnet døpes og gis troen i fellesskap med Jesus. Så vil kanskje forståelsen og tankene og livets løp komme siden, men det er ikke det som avgjør troen. Troen er en gave som gis oss utenfra, og som Jesus rekker oss i sin død og oppstandelse .Å være døpt i Sønnens navn betyr en ny retning på livet. Det dreier seg ikke bare om hva dette barnet får til i livet, hvordan det utvikler seg, hvordan omgivelsene klarer å gi det alt som trengs for et godt liv. Det dreier seg om at dette barnet hele livet har en medvandrer i Guds sønn, i menneskesønnen. Sønnen er den menneskelige, fattbare siden av guddommen.

Sønnen kommer med frelse. Hva betyr det? Jeg tenker at det først og fremst betyr å tro på kjærligheten, tro på kjærligheten som holder gjennom alt, tro på en Gud som både er bror og venn og samtidig skaper og evig Far. I dåpen gis denne troen oss.

Å være døpt i Sønnens navn betyr å være døpt inn i troens verden og hverdagens verden.



Hva betyr det å være døpt i Den Hellige Ånds navn ?

Ofte blir Den Hellige Ånd framstilt som en due eller som pust og vind. Lik Gud Fader er Ånden usynlig, og ikke mulig å fange i begreper eller ord. I en av salmene om den Hellige Ånd sammenlignes Ånden med vinden og det står slik: « Vinden ser vi ikke, men vi merker den, snart som stille susing, snart som storm igjen».

Å være døpt i Den hellige ånd betyr at vi tilhører et usynlig rike, der Ånden gir oss håpet om at alt med Gud og Jesus er sant ,og at det holder gjennom dette livet og inni det neste. Når duen brukes som bilde på Ånden tenker jeg også på duen som et bilde på fred. Bibelen forteller at Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet og trofasthet. Når disse egenskapene leves ut i et menneskes liv, da ser vi den usynlige Hellige Ånds gaver. Vi ser ikke Ånden men vi merker virkningene av den. Og disse virkningene trenger verden mer enn noensinne, vi trenger de gode Åndens frukter i våre familieliv, vennlighet, godhet, trofasthet, vi trenger de i våre arbeidsmiljøer, vi trenger de i samfunnet, vi trenger de i alle våre menneskemøter, vi trenger de i vår politikk.

Å være døpt til Den Hellige Ånd betyr å være døpt til et liv i håp om alle disse gode frukter og verdier, i håp om og selv leve etter dem, i håp om å gi dem videre og ikke minst i håp om bli møtt med disse verdier av Gud selv.



Dåpen har vi felles på en eller annen måte vi som er her i kirken i dag. Dåpen betyr kjærligheten fra en evig Gud og Fader, troen på en livsvei sammen med Sønnen Jesus, håpet og arbeidet for et fellesskap preget av glede, fred, overbærenhet, vennlighet, alle Den Hellige Ånds gode frukter.

Så igjen og igjen kan vi få takke for dåpen i Faderens, sønnenes og Den hellige Ånds navn.



ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.


lørdag 7. juni 2014

Guds pust gir liv--- preken 1.pinsedag i Borge kirke,.


1.pinsedag 08.06.2014 Borge kirke.

Hvorfor skal vi egentlig feire pinse?

Før denne pinsen har det igjen vært fokusert på hvor liten bevissthet det er rundt denne høytiden. Folk på gata som blir spurt forbinder stort sett pinsen med fridager og sommer.

Noen ganger blir pinsen kalt kirkens fødselsdag, og kanskje kan vi begynne der. For pinsen handler om hva kirken er og hvordan kirken startet. Kirken er jo både huset vi er samlet i OG folkene som er samlet her OG institusjonen kirke som organiserer seg ulikt i alle land og til alle tider.

Men hvordan startet det?

Det startet med at Jesus kom til jord. Og at denne Jesus var Guds sønn. I den tiden han levde i Israel gikk han omkring, samlet seg noen få menn som fulgte ham trofast, samlet seg noen kvinner som fulgte ham litt ute i randsonen. Budskapet hans fenget, folk så at denne mannen hadde noe ved seg.

Men han levde i et geografisk avgrenset område, de fleste menneskene som den gang levde i verden visste ikke hvem han var. Det startet med Jesus. Men det fortsatte ikke bare med ham. Da Jesus døde, stod opp og gikk tilbake til Gud kunne alt bare dødd ut. Det hadde vært det sannsynlige. For hans etterfølgere var 12 menn og noen kvinner. Ikke av de rike og mektige i samfunnet, ikke av de som hadde mulighetene i seg til å spre et budskap over hele verden Så det Jesus kom med kunne veldig godt dødd ut med ham.

Når det ikke gjør det er det fordi Jesus lot noe av seg selv bli igjen da han forlot denne verden. Han lot ikke disiplene bli alene tilbake, Han gav dem sin Ånd, han gav dem Den Hellige Ånd. Og Ånden gjorde det mulig at budskapet om Jesus ikke døde ut. Tvert i mot er det i dag spredd over hele verden, og mennesker i alle land og kulturer finner livsmening i det.

Det er denne Ånden vi feirer i dag. Ånden som gjør troen levende. La oss reise oss og synge pinsens høytidsvers på nr…….

Pinsedagens evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap (v.19-23)

Kirkens virksomhet startet på den første pinsedagen. Vi hørte det nettopp i denne teksten fra Johannes. Disiplene var samlet etter at Jesus var død. De visste ikke hva de skulle tro, kanskje var det best å gå tilbake til sine arbeidsplasser og hjem og glemme denne tiden de hadde hatt sammen med Jesus. Så er plutselig Jesus der midt i blant dem. Han kommer med ordene « Fred være med dere», og så puster han på dem og gir dem sin Ånd, Den hellige Ånd.

En gang til i Bibelen står det om at noen blir pustet på. Det er i den ene skapelsesfortellingen i Det gamle Testamente. Da Gud hadde skapt mennesket står det at han pustet på dem og ved det fikk de livsånde. Guds Ånd, Guds pust gav mennesket liv.

Jeg har noen ganger sett døde mennesker. Det sterkeste var kanskje for 10 år siden i dag da min mor døde. Hun forandret seg ikke så mye fra det øyeblikket hun var levende til det øyeblikket hun var død. Men det var en avgjørende og skjellsettende forskjell. Hun pustet ikke mer.

Hennes Ånd var der ikke mer. Det vi stod tilbake med var en død kropp.

Denne overgangen fra liv til død er kanskje den sterkeste opplevelse av hvor viktig ånden, pusten er for å skape liv.

Og i kirken tror vi at den livgivende pust og ånde har Gud selv lagt ned i hvert levende menneske. Det er Gud som skaper livet i skaperverket. Ingen vitenskap har foreløpig funnet ut hvor livet kommer fra. Tror vi at det oppstod i en eksplosjon i universet er det en tro, tror vi at det er en guddom som har gitt livsånde til skaperverket er det også en tro.

Slik Gud skapte liv ved sin pust, slik ga Jesus troens liv ved sin pust, sin Ånd, til disiplene. Og ved dette ble kirken til. Jesus og hans gjerninger lever videre, opp gjennom tiden og historien, under skiftende ordninger for kirken, i mange slags forskjellige kulturer og gjennom svært ulike mennesker. Men felles i det hele har Ånden vært til stede og fortsatt gjort Jesus levende.

Jesu Ånd ble gitt til mennesker. Og kirken vil alltid være fellesskap av mennesker som tror. I den andre teksten vi har hørt i dag handlet det om hvordan Jesu ånd, hvordan Den hellige Ånd manifesterte seg, viste seg i menneskefellesskapet. I bilder blir det fortalt at Ånden satte seg som ildtunger på disiplene, og så snakket de om Jesus på alle forskjellige språk.




Den Hellige Ånd bringer Jesus videre. Og pinsedagsfortellingen forteller hvordan:

Gjennom ulike mennesker. Gjennom ulike språk. Ved å gi stemme og språk og tro til de som ikke fra før hadde det.

Ildtungene er et overjordisk bilde, og vi vet jo ikke om det var slik det skjedde. Det er ikke det viktigste heller. Det som er viktig er at disiplene fikk evnen til å fortelle videre om det de hadde opplevd sammen med Jesus. De var ikke engstelige og redde og tause lenger. Gjennom sitt språk og sin stemme ble de vitner om det guddommelige. Gjennom deres vanlige liv virket Ånden, og folk ble berørt av det de fortalte.

Slik spredte troen seg, det var mennesker i hvert slektsledd som fortalte videre, som brukte sitt språk, sin kunnskap, sitt liv og formidlet troen til sine barn, sine elever, sine samtidige. Gud bruker først og fremst det menneskelige, det fysiske, det hverdagslige til å komme mennesker i møte. I dette virker Ånden liv og tro.

Det er viktig å merke seg at disiplene som fikk Ånden første gang fortalte om Jesus på alle språk. Dette understreker at det kristne fellesskap er for alle, for hele verden, for alle folk, og det understreker at i Guds rike, i kirken er det ingen forskjell på folk. Og det var ikke bare noen av disiplene som fikk oppgaven, det var alle.

Det var ikke spørsmål om rase eller alder eller kjønn, et annet sted står det om at også kvinnene fikk Guds Ånd,…….det var ikke spørsmål om rik eller fattig. Guds Ånd var til alle.

Hva betyr dette for kirken i dag?

De siste årene vært spennende og avgjørende for kirkens organisasjon i vårt land. I 2012 ble kirken prinsipielt skilt fra staten, og Den norske kirke er ikke lenger statens kirke. Samtidig opplever vi at dåpstallene og oppslutningen om kirken synker, også her i Lofoten. I en slik situasjon er det lett å bli desillusjonert og motløs. Det er så mange av de ytre rammene om kirken som endres, og samfunnet vårt også.

Inn i denne situasjonen har pinsen et sterkt budskap. Om kirken skal overleve, om kirken fortsatt skal være virkekraftig er ikke avhengig av oppslutning eller posisjon i samfunnet. Kirken lever når mennesker forteller om Jesus, kirken lever ved at Den hellige Ånd fortsatt er tilstede og skaper liv i Bibelens gamle budskap. Parallelt med endringer i kirkens organisasjon og posisjon lever fortsatt budskapet. og uansett om ytre rammer forandres finner Den Hellige Ånd nye veier.

Dette må vi holde fast på, klamre oss til og ledes av. Slik kirken alltid har gjort.

I tillegg tror jeg det er viktig å understreke igjen og igjen at kirken er for alle, at Ånden ble gitt til et mangfold av mennesker. I endringene i Grunnloven i 2012 ble riktignok båndene mellom stat og kirke svekket, men likevel er ikke kirken borte fra Grunnloven. Det står fortsatt om kirken med nå forstått som Den norske folkekirke.

I visjonsdokumentet for vårt bispedømme understreker vi også dette. Vi ønsker å være folkekirken i Nordland. I begrepet folkekirke ligger forskjellige ting. På den ene siden uttrykker dette at denne kirken rommer en stor del av folket som bor i landet, en majoritetskirke. Men enda mer uttrykker det at kirken skal være for alle folk, og at det helt fra kirkens første dag, altså den første pinsedag, har vært et av kirkens grunnpilarer at den er for alle. Det tilhører kirkens vesen at den rommer alle de mennesker som ønsker å være der. Og det er ingen annen inngang til denne kirken enn tro på Jesus, gitt i dåpen og ordet og gjennom Den Hellige Ånd. Det kalles nåde.

I denne forståelse av folkekirke kan også en minoritetskirke være folkekirke.

Martin Luther var svært opptatt av nettopp dette. Han ønsket at alle skulle ha bibelen på morsmålet, han understreket at det var troen alene som var inngangen til gudsfellesskapet. Han ville ha bort de skillene som gjorde noen mennesker bedre skikket til kirken enn andre.

Martin Luther fortsatte på den gjerningen som Den Hellige Ånd startet på pinsedagen. Og vi fortsetter videre.

Så vet vi at det var mye Martin Luther ikke forstod av hva det betyr at kirken er for alle folk. Han var skeptisk både til bønder og jøder, og mye av det han sa og skrev vil vi ta avstand fra i dag. Men i sin tid var han revolusjonær på nettopp dette at kirken var for alle.

Og det er en stadig utfordring som vi som kirke skal stå i: Å inkludere alle, å være mangfoldig, å aldri stenge noen ute. Da fører vi Åndens gjerning videre.

I dag har vi tatt i mot to små som har blitt døpt til nettopp å være åndens barn, knyttet til Jesus og alle hans gaver, og med i en kirke hvor de alltid skal få høre om mangfold og likeverd og nåde.

Jo kirken lever. Og pinsen er viktig.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

søndag 25. mai 2014

Preken på søndag 25.5. i Svolvær kirke....bønn en integrert del av livet.

6.søndag i påsketiden, 25.5. 2014 i Svolvær kirke.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18.kap (v.1-8)


Overskriften på prekenteksten i dag handler om at Jesus forteller disiplene en lignelse. Og han sier også klart i fra HVORFOR han forteller dette: Lignelsen skal vise disiplene at de skal be og aldri miste motet.
 Lignelser er alltid bilder, alltid metaforer, tar vi de bokstavelig mister vi egentlig hovedpoenget. Prekenen i dag skal derfor ikke handle om verken dommeren eller enken i lignelsen, men om det Jesus sier er hensikten med å fortelle den:
 om bønn og hvordan bønn kan være en integrert og god del av livet, noe i livet som gjør at vi ikke mister motet når de store utfordringene kommer.

Bønn har fulgt den kristne kirke helt siden den første tid. De første kristne overtok bønnetradisjonene fra jødedommen som de stort sett ble rekruttert fra. Og i alle de store religionene er bønn en viktig ingrediens, det bes både i synagoger, moskeer, templer og kirker. Bønnemåtene kan være forskjellige, alt fra den kristne som folder hendene under dyna og ber sitt Fader Vår, til de muslimske menn som jeg så i Istanbul, da det ble for liten plass inne i moskeen rullet de bønneteppene ut og knelte på fortauet.

Ikke bare bønnemåten er forskjellig, men også den guddommen vi henvender vår bønn til. Jesus lærte oss at vi ikke ber til en opphøyd og fjern og streng gud eller et gudebilde, Jesus lærte oss først og fremst å be Fader Vår. Jesus lærte oss ved det at bønn er en personlig fortrolighet, at bønn er som å snakke til en kjær mor og far, at bønn er hverdagslig og en del av det vanlige livet. Slik Jesus lærte oss det, skulle bønn være lett.

Nå er det mange som ikke opplever bønn som lett. Bønn kan gi store utfordringer fordi vi synes det er vanskelig å tro på en Gud som virkelig hører bønn, at det finnes en Gud som hvert enkelt menneske kan ha kontakt med. Bønn kan være vanskelig fordi vi ofte har bedt og ikke opplever at vi får svar. Bønn kan være vanskelig fordi det ligger et moralsk-kristelig krav over det: Kan du ikke be kan du da umulig være en god kristen. Bønn kan være vanskelig fordi det på en måte ikke passer sammen med en fornuftig og moderne holdning til livet, bønn kan være vanskelig fordi vi ikke føler at vi har bruk for det. Slik kan både tvilende og sterkttroende kristne kjenne det.

I dag har jeg lyst til å sette bønn inn som en faktor i ulike livsopplevelser, og se på hva bønn kan bety i disse situasjonene.

Jeg vil snakke om bønn og nød.

Bønn og materialisme.

Bønn og menneskelig fellesskap.

Bønn og åndelighet.



Først om bønn og nød.

Når mennesker på en eller annen måte er i nød kommer ofte bønneropene frem. Enten når vi står ved en sykeseng og ser livet til en kjær ebbe så altfor tidlig ut, eller hvis vi selv blir rammet av ulykker som forandrer hele livet, eller hvis menneskers ondskap har nådd meg slik at jeg ikke orker leve, eller hvis vi i en så farlig situasjon at vi ikke vet noen utvei. Det er jo en historie med snert om nettopp dette. En mann kom ut i et fryktelig vær på havet, og han så vel egentlig døden i møte… da er det han ber følgende bønn: «Du der oppe, jeg pleier ikke å renne ned dørene hos deg, og når jeg ellers ikke bryr deg for ofte er det kanskje mulig at du for en gangs skyld kan gripe inn og hjelpe meg, gjør du det er det lenge til jeg skal bry deg igjen». Når nøden er der, tyr ofte til og med ateisten til bønn.

I Henrik Wergelands berømte verk om «Jøden», og særlig aktuelt nå i disse grunnlovsjubileumstider, fortelles det om et uhorvelig dårlig vær. Storm, orkan, frykt, umenneskelige ødeleggelser… og så sier dikteren I slikt vær, da får du bønner, Gud! «

Når livet stormer da er vi mange som knepper hendende og sender noen tanker til Vår Herre. Det er ikke sikkert vi vet hvorfor, men mange opplever det som trygt, som hvile midt i det håpløse. Ikke alltid er det en bønn om løsning på det som er vanskelig som kommer i en slik stund. Like ofte en bønn om hjelp til å holde ut, bønn om å stå han av. Kanskje vi kan kalle det en bønn om Guds nærvær midt i det som er vondt, midt i nøden. Og mange forteller at det har de opplevd. En meget syk dame sa engang til meg: Hjelpen til å holde denne sykdommen ut har jeg ikke fått på forhånd, den fikk jeg da jeg trengte den. Hun trodde denne hjelpen var guddommelig, selv om hun visste at hun snart kom til å dø.


Bønnen som hjelp i nød er en stor gave Gud har gitt til mennesket.



Så om bønn og materialisme.

Vi lever i et meget velregulert samfunn. Fra fødsel til død er vi sikret ordninger som skal ta vare på oss. I tillegg lever vi på en velstandsøy i verden, sammenlignet med de fleste andre mennesker er vi alle svært rike i Norge. Vår rikdom er i seg selv ikke noe negativt, tvert i mot gir jo rikdommen oss mange muligheter, også til å hjelpe andre. Men rikdommen kan lett få oss til å tro at med den kan vi mestre alt i livet. Rikdom og velstand kan gjøre oss så selvtilfredse og selvsikre at vi tror ingen ting er umulig. Og da er det jo ikke nødvendig å be til Gud. Materialisme betyr å sette sin lit til rikdom, til ting, til det vi eier. Det er altså ikke det at vi er rike som gjør at bønnen blir vanskelig og meningsløs, men hvordan vi forholder oss til rikdommen. En legevenn sa det slik en gang, hun snakket om døden: «Vår generasjon er den første generasjon som er så teknisk og materielt begavet at vi lever som om døden ikke fantes». Bønnen har med alvoret i livet på å gjøre, med det vi ikke kan kontrollere uansett hvor mye rikdom vi har, med ydmykheten overfor det faktum at livet er en gave, ikke noe vi har rett til, men noe vi får av Skaperen igjen og igjen. Jeg tror bønn kan hjelpe oss å leve rett med vår rikdom. Rett både overfor medmennesker og Gud. Bønnen lukker gudsdimensjonen i vårt materielle liv. Det betyr utfordring til å dele. Til å forvalte rett, til å se rikdom som en mulighet for å skape det gode liv også for andre mennesker.



Og da kommer vi over til forholdet mellom bønn og vårt medmenneske.

Dersom livet blir for mye konsentrert om det materielle kan vi fort få et overfladisk forhold til våre medmennesker. Ja ikke bare det, jeg tror en økt vekt på det materielle som livsgrunnlag kan gjøre oss foraktfulle overfor medmennesker. Det menneske som ikke klarer å arbeide, eller som bukker under for rus og narkotika eller sykdom… ja det menneske er det lett å se ned på, ikke minst gjelder det hvordan vi ser på alle flyktninger og asylsøkere som kommer til vårt land, så lett det er å overse, ikke bry seg, innerst inne kanskje forakte.

Begynner vi å be for andre mennesker forandrer dette seg. Når vi ber for et medmenneske ser vi dette menneske klarere, ser at bak et annerledes ytre, bak problemer, bak rar oppførsel.. bor det et medmenneske med glede og sorger.

Jeg tror ikke bønn for et medmenneske behøver å være så vidløftig. For meg er faktisk de tre ganger tre slagene ved avslutningen av en gudstjeneste en god anledning til en slik bønn. Samtidig med klokkeslagene kan jeg inni meg nevne de mennesker jeg vil be for. Andre finner sine måter å gjøre dette på. Jeg tror det er nok å nevne et navn for Gud, da er det en bønn om velsignelse.

Og noen ganger, ja kanskje oftest er det vårt eget navn vi må nevne… for bønnen viser oss at vi er mennesker på like fot, bønn om velsignelse for oss selv og for andre skaper et fellesskap som er unikt. Ved å trene oss opp til å be for hverandre, nevne hverandre for Gud, skapes en helt annen innstilling til medmennesker.

Her tror jeg mye av bønnens hemmelighet ligger: Å la det som fyller våre liv, av nød, av rikdom, av medmennesker være en integrert del av det vi ber om. Det skaper en annen innretning på det som er vårt liv, Når skaperverket og medmennesker blir en del av vår bønn da utvides det som er vårt liv og vårt ansvar.



Det siste jeg vil si noe om er bønn og tro eller bønn og åndelighet.

Det er lett å tenke at bønnen bare er virksom hvis en tror så og så mye, eller er så og så inderlig. Jeg tenker at det mye mer å begynne med en praksis. Begynne med å bruke anledninger til å be, nevne et navn eller en situasjon for Gud, minne seg selv og Gud på hva dette gjelder, styre tankene sine inn på at dette er en åndelig virkelighet som jeg ønsker å være en del av.

Det går ikke an å bevise at Gud hører bønn. Like lite går det an å bevise at Gud ikke hører bønn. Alt som har med Gud å gjøre ligger utenfor bevissfæren. Det går an å tro, det går an å holde for sant, det går an å praktisere troen. Og slik vokser den og blir den livskraft som holder motet oppe.

Jeg begynte med å si at Jesus lærte oss Fader Vår. Det er en fabelaktig bønn. Ikke bare omhandler den det meste av det som er viktig i et menneskes liv, gudsforholdet, hverdagslivet og opprettholdelse av det, fellesskap med andre, veivalg, himmelhåp, overgivelse…. Men Fader Våret er også en bønn som har overlevd 2000 års kirkehistorie, en historie som ikke alltid har brakt det gode med seg. Fader Våret har gitt mot til millioner av mennesker opp gjennom historien. Den sterkeste åndelighet, den sterkeste tro ligger kanskje i å gjøre det Jesus sa: be Fader Vår, Vår Far.

Lignelsen i dag handler om en enke som aldri gav opp å be. Nettopp utholdenheten, gjentakelsene, iveren gav henne til slutt hjelp. Gav henne det motet som trengtes. Dommeren i lignelsen er et negativt bilde av Gud. Gud er ikke slik som denne dommeren, Gud er så mye mer. Gud kan ikke forklares, bevises, Gud kan aldri passes inn i våre kategorier. Men den kristne tro sier at denne Gud er en Gud som tar i mot bønner. Når vi begynner å praktisere det vokser erkjennelsen, troen og motet.



ÆVFosodhåsvoeobesgfetea.

lørdag 22. februar 2014

Preken Flakstad kirke 23.2. 2014, festgudstjeneste i forbindelse med Grunnlovsjubileet

Kristi Forklarelsesdag 23.02.2014
Flakstad kirke. Grunnlovsjubileum.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 17. kapittel v.1-9.
 
 
1 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene.2 Da ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og samtalte med ham.4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.»5 Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt.7 Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!»8 Og da de løftet blikket, så de ingen uten Jesus alene.
9 På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet, før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»
For 200 år siden, noen uker etter 25.februar, var det samlet en flokk mennesker her i Flakstad kirke. Prinsregenten hadde bebudet bededagsgudstjeneste i alle landets kirker, og samtidig skulle det velges valgmenn som skulle forberede Grunnlov og kongevalg. Det var store ting på gang. Bededagsgudstjenesten ble ikke holdt her i Flakstad kirke før i mai. Antagelig visste de ikke veldig mye om det som skjedde sør i landet. Det hadde vært uår og krig i mange år. Blokaden fra de europeiske land som var i krig med Danmark hadde avskåret all import av korn til landet. Fiske hadde vært dårlig i flere sesonger, og blokaden hadde også hindret at de fikk salt til ta vare på den lille fisken de hadde. Det var rett og slett hungersnød. Folk døde i dette prestegjeldet fordi de ikke hadde mat, fordi de ble syke.
De som var forsamlet her i kirken var antagelig svært preget av det. En dyster forsamling.
Disse som var samlet til bededagsgudstjeneste skulle velge valgmenn s, og disse valgmenn skulle lage et skriv til prinsregenten. Disse skrivene ble kalt adresser, og de fleste av disse som ble sendt inn fra hele landet var hyldningsskriv som i svulmende ordelag hyllet at Christian Fredrik skulle bli Norges konge. Adressen fra Flakstad skilte seg ut, også i Nord Norsk sammenheng.
Den var rett og slett en beskrivelse av nøden folk her opplevde, og i stedet for å hylle regenten oppfordret den til at noe måtte gjøres.
Jeg skal forsøke å lese det som ble sagt, men det er snirklete språk:
Saa forvisser vi os og, aller underdanigst om, at du Ædle Fyrste; vil
henvende din opmærksomhed paa dette trængende Land, som under
denne langvarige trykkende Krigs Periode er nedsynket i den yderste
Armod og Elendighed har lidt og endu lider den største trang og
mangel ikke nok paa alle de til Livet Beqvemmeligheder henhørende
Ting, men mere endog paa de til sammes Ophold uundværligste
Fødemidler,
hvorover mange av Hungeren ere hendøde og endnu døer
og seer vi end en større Nød i møde, da dette Aars Vinter-Fiskerie saa
aldeles mislingede, at i fald intet undsetnings Korn kommer vort Land
til understøttelse, maa vi berede os til forestaaende Vinter at vorde
Offere for Hungerens Sverd.Vil du derfor see dine undersaatteres
Existance og Liv Concerveret maa du bære omsorg for at Magasin-
Gods til anstunde Høst maatte vorde vor Egn tilførdt, hvoraf
enhver Familie kunde Erholde saa meget Levemedler, som vilde være
tilstrækkeligt for dens Ophold i det mindste Vinteren over.”
Vi er vant til å lese om at Norge var i rus denne våren 1814. Norge skulle bli selvstendig, skulle velge konge. Etter over 400 år sammen med Danmark skulle det bli en ny æra for landet. O g det var virkelig store ting som hendte på Eidsvoll, nesten stikk i strid mot alle odds.
Likevel var det på et meget dystert bakteppe.
Bibelteksten som innledet prekenen i dag handler også om noen som var i begeistringens rus. Jesus tok med seg tre av sine disipler opp på et høyt fjell, og her fikk disiplene oppleve underfulle ting. Jesus forvandlet seg for øynene deres, og plutselig så de han samtale med Moses og Elia, de to store profetene fra deres historie. Det var en utenkelig og fantastisk opplevelse som disiplene knapt kunne forstå de var med på. De så Jesus i hans guddommelighet, og ante kanskje noe om at han var så mye mer enn de forstod i det daglige.
Peter ble så ivrig at han foreslo at de skulle bygge hytter for Jesus, Moses og Elia… slik ville han jo kunne bevare denne opplevelsen og ikke miste den.
Men det blir ikke slik. De får enda en stor opplevelse. De hører en røst som proklamerer hvem Jesus er, og det brukes de samme ord som da Jesus ble døpt i Jordan.” Dette er min sønn….den elskede, i ham har jeg min glede-. Hør ham!”. Opplevelsens ruskarakter blir enda sterkere. Dette er mer enn disiplene i sin videste forstand kunne tenkt seg.
Moses som de opplevde der på fjellet representerer de ti bud, vi kan til og med se han på altertavlen her I Flakstad kirke, og valgmennene i 1814 så på den samme altertavle. Moses er en av de store, ikke bare i jødisk kultur som Jesus vokste opp i, men i hele den vestlige og kristne kultur. Elia derimot er kanskje ikke så kjent. Men i denne sammenheng er han vel så viktig. Elia var en av de profetene i Det gamle testamente som sterkest refset urettferdigheten og de forhold småkårsfolk levde under.
Den store rusopplevelsen av storhet bærer altså med seg et sterkt bilde av den kamp og de oppgaver som lå foran Jesus og hans etterfølgere. Som Elia skulle de også stå på de minstes side, kjempe mot urett og vold, gå inn i samfunnet med sterke ord fra Gud selv.
Elia og Moses ble borte for disiplenes øyne. Plutselig var det bare Jesus de så. Og så står det at de gikk ned fra fjellet. Rusopplevelsen, begeistringsopplevelsen, det overjordiske synet var over. Nå skulle de ut i verden, inn i hverdagen, ned fra fjellet. De skulle ikke bygge hytter og bli i de gode opplevelsene, De skulle ut i oppgavene som ventet på dem, de skulle gå i Elia fotspor.
Denne fortellingen har sterke ord om hva det vil si å være en Jesu disippel, og for oss betyr det hva det vil si å være kirke i dag. Kirken skal være HER, i verden, hos de mennesker som trenger omsorg, en stemme mot uretten, aldri slutte å ta opp kampen for de marginaliserte, de som sulter, de som tråkkes på av andre, de som opplever vold og overgrep.
1 1814 var Norge et av Europas fattigste land. I dag er vi et av verdens rikeste. Det forplikter oss. I dag er det vi som skal ta opp kampen for de som er fattigst, slik noen gjorde det for oss i 1814.
I 1814 var Mathias Bonsak Krogh biskop i Nordlandene. Da valgmennene fra de ulike prestegjelde samlet seg i Bodø for å velge representanter til det første norske Storting, valgte de bl.a. Mathias Bonsak Krogh. Og han tok allerede i dette første Storting vinteren 1815 opp to viktige ting som angikk folket som led nød:
Han fikk igjennom regulering av fiskefeltene, slik at alle skulle ha muligheter til å skaffe seg utkomme av havet, og han tok opp den vanvittige nøden folk led under.
Disiplene til Jesus hadde en god opplevelse der oppe på fjellet. Og vi skal også være glade for alle gode opplevelser vi får. Både de åndelige opplevelser vi kan kjenne noe av når vi er her i kirken, når vi synger, leser, ber og kjenner på atmosfæren i dette gamle hellige rommet , og de gode opplevelsene vi har fordi vi har det materielt godt.
Men de gode opplevelsene har alltid en dypere hensikt. Når vi opplever Guds nærvær, når vi opplever tryggheten i å tilhøre en kirke, slik vi har fått stadfestet det gjennom Auroras dåp i dag, når vi gleder oss over all rikdom og materiell velstand som vi omgir oss med… når vi opplever alt dette er det fordi Guds ønske med våre liv er at vi skal se hvilken sammenheng vi står i med andre mennesker. Opplevelsene vi kan ha kan være individuelle, men vi er kalt til et kollektivt liv. Der andre menneskers livsvilkår angår oss.
Derfor vil kirken alltid være politisk. Ikke partipolitisk, men politisk i den forstand at kirken skal være et talerør mot urett og lidelse.
Nettopp nå i disse dager, når vi feirer Grunnloven vår, og de utviklingsmuligheter for det gode liv som lå i den, er det mange andre folk som fortsatt kjemper for de goder vi tar som en selvfølge: demokrati, ytringsfrihet på alle plan, materiell trygghet,rettssikkerhet. Grunnlovsjubileet er en god anledning til å ikke glemme hvilken forpliktelse vi har i verden.
Og som kirke har vi dette enda sterkere.
Disiplene gikk ned fra det gode på fjellet og ut i verden. Men Jesus var med dem. Slik er det også med den som tilhører kirken, vi går ikke alene, men Jesus selv er med oss, hans ord og hans nådemidler hjelper oss.
Ævfosodhåsvoeobesgfetea.