Mangfold en gudegitt gave, preken i Vågan kirke 29.06.2014

3.søndag i treenighetstiden, 29.06 2014.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 14.kap (v.15-24).

For to uker siden feiret jeg mitt 30 års jubileum som prest. I den forbindelse var det en journalist som spurte meg: « Hva har endret seg mest i kirken i disse årene?» Jeg trengte ikke tenke lenge før svaret kom: «Det er mangfoldet» sa jeg. Mangfoldet av mennesker som arbeider i kirken, som er frivillige medarbeidere, mangfoldet av mennesker som finner seg hjemme i kirken og ikke minst mangfoldet i uttrykksmåter og mangfoldet i teologi.

I dag er vi samlet her i Vågan kirke. Vi er en mangfoldig menighet. Det er alle dere som er kommet hit med et dåpsbarn i dag, noen er ofte i kirken, andre er der når det er noe spesielt i familien som skjer. Så er det alle dere 50 årskonfirmanter, dere som i 1964 ble konfirmert her i Vågan kirke. Dere har levde ulike liv siden dere en gang var konfirmanter og ungdom på vei ut i livet. Noen av dere har beholdt en nær kontakt med kirken, noen har stort sett vært der i begravelser og vielser og dåp.

Mange av dere 50 årskonfirmanter sitter med bilder av hvordan kirken var da dere ble konfirmert, Jeg er veldig glad for å kunne si at mye har endret seg siden da. Det er rett og slett blitt mer takhøyde. Jeg vil egentlig si det slik at nåden og evangeliet har fått mer plass enn fokus på levemåte og livsstil.

I 2012 kom den første Grunnlovsendringen som skiller kirken fra staten. Den norske kirke er ikke lenger den norske stats kirke, og kirken skal mer og mer fristilles fra statens innvirkning. Men Den norske kirke blir fortsatt nevnt i Grunnloven, nå som en fri og uavhengig Norges Folkekirke. For første gang kom ordet folkekirke inn i den norske grunnlov, selv om vi i kirken har brukt den betegnelsen lenge.

I disse dager har vi fått en ny gruppering i kirken vår, en gruppering som har som eksplisitt mål å arbeide for en åpen folkekirke, en kirke der ulike mennesker kan finne sitt hjem og et ankerfeste for sitt liv, en kirke som tar i mot både heterofile og homofile på samme måte når de kommer og vil gifte seg i kirken, en kirke som verdsetter mangfoldet som en gudegitt gave. Jeg tror vi er mange også utenfor denne grupperingen som deler dette målet.

For meg er dette helt i tråd med det budskap Jesus kom med. I dagens tekst møter dette kirkeidealet oss i fortellingen om det store gjestebudet. Det er en lignelse, og en lignelse peker alltid utover seg selv. Og denne lignelsen handler om hvordan det skal være i kirken, i Guds rike. Når de innbudte gjestene ikke kom til selskapet, gikk verten ut på gater og veier og innba alle som han møtte. Det var ingen begrensning i innbydelsen, alle fikk være med.

Alle fikk være med i selskapet, i fellesskapet. Og hvis vi skal sammenfatte Jesu budskap i et eneste ord er det ordet fellesskap. Jesus kom for å skape fellesskap mellom Gud og oss, og mellom oss mennesker. Så vil noen spørre, var det nødvendig? Jeg tror Jesu felleskapsbudskap er mer enn nødvendig, det er et korrektiv til alt menneskelig som kretser om meg og mitt. Jesu kom og sa så tydelig at han ble drept for det: Det er ikke egen lykke og egen karriere livet handler om. Livet handler om å leve i kjærlighet og fellesskap med andre mennesker, ikke tråkke noen ned, ikke lage systemer hvor noen er mer verdt enn andre, ikke klassifisere i svake og sterke, rene og urene, mann og kvinne, barn og voksen. Jesu budskap var å gjøre oss hele, slik at vi kan leve i det gode fellesskap med våre medmennesker. Da lever vi også i det gode felleskap med Gud. Men nettopp fordi det er så mye i oss som vil ødelegge dette fellesskap trenger vi den frelsen Jesus kom med, hjelpen til å elske vår neste som oss selv.

Kirken skulle være et bilde av dette fellesskapet. Men kirken har ikke alltid og vil heller aldri komme til å være det fullkomne fellesskap. Kirken er Guds rike på jord, men samtidig består kirken av mennesker som alltid vil måtte kjempe mot det som vil ødelegge fellessak og kjærlighet. Noen mennesker har tatt avstand fra kirken fordi en prest eller en menighetsrådsleder har sagt og ment noe som fortonet seg å være mot kjærlighetens vesen, og kanskje var det det også. Da er det befriende å ta inn i seg at kirken er noe mer enn mennesker. Kirken er først og fremst det sted hvor Jesus møter alle mennesker med sin uforbeholdne kjærlighet.

Den norske kirke har fått navnet folkekirke. Det er naturligvis fordi denne kriken fortsatt teller en stor majoritet av alle som bor i Norge. Men om medlemstallet i kirken skulle synke vil den likevel kunne være en folkekirke. For i begrepet folkekirke ligger også en teologisk bestemmelse: Det er en kirke for alle folk.

Dette budskapet er det enkelt å si ja til. Men egentlig er det et utrolig provoserende budskap. For selv om vi i ekte sosialdemokratisk ånd er oppdratt til å være høflig inkluderende, er det grenser for hvor inkluderende vi klarer å være. Vi ser det i hvordan vi behandler romfolket som tigger på gata i byene våre, hvordan vi sender asylbarn ut av landet, hvordan vi stilltiende deltar i en utvikling der foster som har sykdommer aborteres bort, hvordan vi veldig fort i vårt arbeidsmiljø, vennelag og lokalsamfunn stempler noen som ubrukelige eller mindre interessante.

Selv om vi ønsker å være inkluderende og åpne, setter vi grenser. Jesus derimot satte ikke grenser. Lik verten i selskapet vi hørte om inkluderer han alle som andre ikke bryr seg om.

Jeg tror ikke vi forstår hvor provoserende utfordringen fra Jesus var. Og derfor tror vi heller ikke at vi trenger den nåde Jesu kom med.

For samtidig med denne umulige oppgaven om den fullkomne kjærlighet og fellesskap kommer Jesus med nåde. Når vi ikke klarer å skape det fellesskap vi skal, rekkes vi nye muligheter og ny start.

Kirken og Jesu budskap tenker jeg skal være en stadig påminnelse om aldri å slutte å jobbe for det totale fellesskap, også kalt Guds rike. Gjennom teksten om selskapet som vi har hørt i dag, blir vi igjen minnet på hva som er det viktigste i livet, kjærlighet og samhold med andre mennesker. , kjærlighet og likeverd mellom alle mennesker.

Verten i selskapet inviterte til et måltid. Her i kirken inviterer vi også til et måltid, og også til dette måltidet går en grenseløs invitasjon ut. Nattverden som er det måltid hvor vi kan hente fellesskap med hverandre og med Jesus er for alle.

Jeg begynte med å si at den største endringen jeg har opplevd i min prestetid er mangfold. Og jeg tror faktisk det er i sterk evangelisk ånd at kirken er blitt mer mangfoldig, at flere stemmer høres, og at ulike mennesker finner sitt hjem her. Å oppheve stengsler som gjør at noen tråkkes på av mennesker eller stengsler som gjør at kirken lukkes for noen … det er en viktig oppgave i tiden fremover. For kirkens fremtid handler om likeverd, mangfold og fellesskap. For å kunne få til det trenger vi Jesu nåde og den stadige påminnelsen om hva som er vårt livs mål.

Preken til treenighetssøndagen 2014... for 30 år siden denne søndag ble jeg ordinert til prest i Nikolaikriken på Gran.....prekenen er nok noe annerledes nå enn dengang!

Treenighetssøndag 15.06.2014.

Gimsøy og Svolvær kirker.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel ( v 16-20)

En sommerdag i juni er vi samlet her i kriken. Vi som er her er veldig forskjellige, og vi er her av ulike grunner. Noen er kommet fordi de tilhører kirkens stab, de jobber her eller sitter i menighetsrådet og gjør en jobb som frivillig i menigheten. Uten dem ville gudstjenesten bli et voldsomt solospill av presten. Andre er kommet fordi de tilhører denne menigheten og har det som en viktig del av livet å gå på gudstjenester her. Andre igjen er tilfeldig innom fordi de er her på besøk eller fordi det akkurat i dag var så fint å gå i kirken. Og mange av dere er her fordi dere følger et barn til dåpen, noen er foreldre og faddere, andre familie og venner.

Noen av dere som er i kirken i dag er kjent med både liturgi og salmer og kjenner dere hjemme her. Andre føler på en fremmedhet fordi det ikke er så ofte dere er i kirken.

Uansett hvorfor vi er kommet er kirken et hus som tar i mot alle, slik ønsker vi det skal være her i Svolvær ( Gimsøy menighet), høyt under taket og med rom alle kan føle seg hjemme i.

Jeg tror det er en ting vi har felles alle vi som er her, selv om mange andre ting er ulike. Jeg tror vi har opplevelser av dåp felles. Enten ved at vi selv er døpt, at vi har båret våre egne barn til dåpen, at vi er faddere til noen, at vi er tilstede i kirken når det er dåp. Selv om forholdet vårt til dåp kan være forskjellig er det noe vi har felles. Og særlig sterkt blir det i dag når vi alle enda en gang er med å feire dåp.

Jeg vil bruke prekenen min i dag til å snakke om hva det betyr når vi sier at vi døper barna i Faderens og Sønnens og Den Hellige ånds navn. Dette er jo noe vi hører hver gang dåpsbarnet får vannet over hodet, tre øser vann ledsaget av ordene « I Faderens , Sønnenes og Den Hellige Ånds navn».

Hva betyr det å være døpt i Faderens navn?

Jeg tenker at det har med Gud som skaper og opphav til alt å gjøre, Gud som alt det skaptes, alt livets far. Når et menneske døpes knyttes mennesket på en særskilt måte til skaperen bak alt liv. Denne skapermakt som engang i tidenes morgen la den første livsspire ned i universet, denne skapermakt er ikke fremmed og langt borte, men nær hvert enkelt menneske som en himmelsk Far. I begrepet Gud som Faderen ligger det store i en skapergud som vi ikke kan fatte, og det nære i en Gud som fortsatt er hos og i sitt skaperverk, og mennesket spesielt. Når barnet eller den voksne døpes i dette navn er det en stadfestelse av at dette barnet tilhører Gud, dette barnet er unikt og verdifullt og elsket av ikke bare mennesker, men av Gud. Derfor er det å døpe i Faderens navn en sterk understreking av menneskeverd. Når vi velger en slik dåp stiller vi oss på Guds side i kampen mot alt som vil krenke et menneske, alt som vil ta fra noen menneskeverdet. Dåpen får slik en stor betydning for det samfunn og de mennesker vi deler verden med. Et døpt menneske er døpt inn i en sammenheng hvor det alltid skal sies , både religiøst og politisk at ethvert menneske er unikt og elsket.

Noen synes Farsbildet av Gud er vanskelig. Dersom en har dårlige minner om sin egen eller andres far er det problematisk å bruke dette begrepet på Gud. Da er det viktig å ha i minnet at ordene vi bruker på Gud alltid er begrenset, og at Gud alltid er større enn de ordene vi bruker. Vi kan alltid lete etter andre ord som bedre stemmer overens med det Gud er for oss. En Gud som elsker kan like godt kalles mor som far, og det gjøres også i Bibelen selv. Gud kalles i Bibelen for en hønemor som samler kyllingene under vingene sine, eller som en mor som gir barnet sitt bryst.

Å være døpt i Faderens navn betyr å være døpt inn i denne guddommelige og forpliktende kjærligheten.

Hva betyr det å være døpt i Sønnens navn?

Jesus har mange navn i Bibelen, det som brukes oftest er Sønnen. Det betyr både Guds Sønn , men også i noen sammenhenger menneskesønnen.

Disse to navnene sier oss tydelig hva som er Jesu oppgave, han skal bringe Gud så nær at han er i verden som et menneske. Og det var jo dette som hendte den første julenatt. I Jesus blir Gud en av oss, tar bolig på jorden, deler menneskers kår. Når vi døpes i Sønnens navn da døpes vi til et nært forhold til Jesus, vi loves at han skal være med oss alle våre livsdager, vi døpes til et hverdagsfellesskap med Guds Sønn, til et livsløp i tro.

Det gode med å døpe små barn er at da kommer det så tydelig frem at troen som vi døpes til er en gave. Det lille barnet kan ikke tro, kan ikke velge, kan ikke skilte med forståelse eller gode gjerninger eller andre ting vi mener burde være en forutsetning for å tro. Det lille barnet døpes og gis troen i fellesskap med Jesus. Så vil kanskje forståelsen og tankene og livets løp komme siden, men det er ikke det som avgjør troen. Troen er en gave som gis oss utenfra, og som Jesus rekker oss i sin død og oppstandelse .Å være døpt i Sønnens navn betyr en ny retning på livet. Det dreier seg ikke bare om hva dette barnet får til i livet, hvordan det utvikler seg, hvordan omgivelsene klarer å gi det alt som trengs for et godt liv. Det dreier seg om at dette barnet hele livet har en medvandrer i Guds sønn, i menneskesønnen. Sønnen er den menneskelige, fattbare siden av guddommen.

Sønnen kommer med frelse. Hva betyr det? Jeg tenker at det først og fremst betyr å tro på kjærligheten, tro på kjærligheten som holder gjennom alt, tro på en Gud som både er bror og venn og samtidig skaper og evig Far. I dåpen gis denne troen oss.

Å være døpt i Sønnens navn betyr å være døpt inn i troens verden og hverdagens verden.

Hva betyr det å være døpt i Den Hellige Ånds navn ?

Ofte blir Den Hellige Ånd framstilt som en due eller som pust og vind. Lik Gud Fader er Ånden usynlig, og ikke mulig å fange i begreper eller ord. I en av salmene om den Hellige Ånd sammenlignes Ånden med vinden og det står slik: « Vinden ser vi ikke, men vi merker den, snart som stille susing, snart som storm igjen».

Å være døpt i Den hellige ånd betyr at vi tilhører et usynlig rike, der Ånden gir oss håpet om at alt med Gud og Jesus er sant ,og at det holder gjennom dette livet og inni det neste. Når duen brukes som bilde på Ånden tenker jeg også på duen som et bilde på fred. Bibelen forteller at Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet og trofasthet. Når disse egenskapene leves ut i et menneskes liv, da ser vi den usynlige Hellige Ånds gaver. Vi ser ikke Ånden men vi merker virkningene av den. Og disse virkningene trenger verden mer enn noensinne, vi trenger de gode Åndens frukter i våre familieliv, vennlighet, godhet, trofasthet, vi trenger de i våre arbeidsmiljøer, vi trenger de i samfunnet, vi trenger de i alle våre menneskemøter, vi trenger de i vår politikk.

Å være døpt til Den Hellige Ånd betyr å være døpt til et liv i håp om alle disse gode frukter og verdier, i håp om og selv leve etter dem, i håp om å gi dem videre og ikke minst i håp om bli møtt med disse verdier av Gud selv.

Dåpen har vi felles på en eller annen måte vi som er her i kirken i dag. Dåpen betyr kjærligheten fra en evig Gud og Fader, troen på en livsvei sammen med Sønnen Jesus, håpet og arbeidet for et fellesskap preget av glede, fred, overbærenhet, vennlighet, alle Den Hellige Ånds gode frukter.

Så igjen og igjen kan vi få takke for dåpen i Faderens, sønnenes og Den hellige Ånds navn.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

Guds pust gir liv--- preken 1.pinsedag i Borge kirke,.

1.pinsedag 08.06.2014 Borge kirke.

Hvorfor skal vi egentlig feire pinse?

Før denne pinsen har det igjen vært fokusert på hvor liten bevissthet det er rundt denne høytiden. Folk på gata som blir spurt forbinder stort sett pinsen med fridager og sommer.

Noen ganger blir pinsen kalt kirkens fødselsdag, og kanskje kan vi begynne der. For pinsen handler om hva kirken er og hvordan kirken startet. Kirken er jo både huset vi er samlet i OG folkene som er samlet her OG institusjonen kirke som organiserer seg ulikt i alle land og til alle tider.

Men hvordan startet det?

Det startet med at Jesus kom til jord. Og at denne Jesus var Guds sønn. I den tiden han levde i Israel gikk han omkring, samlet seg noen få menn som fulgte ham trofast, samlet seg noen kvinner som fulgte ham litt ute i randsonen. Budskapet hans fenget, folk så at denne mannen hadde noe ved seg.

Men han levde i et geografisk avgrenset område, de fleste menneskene som den gang levde i verden visste ikke hvem han var. Det startet med Jesus. Men det fortsatte ikke bare med ham. Da Jesus døde, stod opp og gikk tilbake til Gud kunne alt bare dødd ut. Det hadde vært det sannsynlige. For hans etterfølgere var 12 menn og noen kvinner. Ikke av de rike og mektige i samfunnet, ikke av de som hadde mulighetene i seg til å spre et budskap over hele verden Så det Jesus kom med kunne veldig godt dødd ut med ham.

Når det ikke gjør det er det fordi Jesus lot noe av seg selv bli igjen da han forlot denne verden. Han lot ikke disiplene bli alene tilbake, Han gav dem sin Ånd, han gav dem Den Hellige Ånd. Og Ånden gjorde det mulig at budskapet om Jesus ikke døde ut. Tvert i mot er det i dag spredd over hele verden, og mennesker i alle land og kulturer finner livsmening i det.

Det er denne Ånden vi feirer i dag. Ånden som gjør troen levende. La oss reise oss og synge pinsens høytidsvers på nr…….

Pinsedagens evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap (v.19-23)

Kirkens virksomhet startet på den første pinsedagen. Vi hørte det nettopp i denne teksten fra Johannes. Disiplene var samlet etter at Jesus var død. De visste ikke hva de skulle tro, kanskje var det best å gå tilbake til sine arbeidsplasser og hjem og glemme denne tiden de hadde hatt sammen med Jesus. Så er plutselig Jesus der midt i blant dem. Han kommer med ordene « Fred være med dere», og så puster han på dem og gir dem sin Ånd, Den hellige Ånd.

En gang til i Bibelen står det om at noen blir pustet på. Det er i den ene skapelsesfortellingen i Det gamle Testamente. Da Gud hadde skapt mennesket står det at han pustet på dem og ved det fikk de livsånde. Guds Ånd, Guds pust gav mennesket liv.

Jeg har noen ganger sett døde mennesker. Det sterkeste var kanskje for 10 år siden i dag da min mor døde. Hun forandret seg ikke så mye fra det øyeblikket hun var levende til det øyeblikket hun var død. Men det var en avgjørende og skjellsettende forskjell. Hun pustet ikke mer.

Hennes Ånd var der ikke mer. Det vi stod tilbake med var en død kropp.

Denne overgangen fra liv til død er kanskje den sterkeste opplevelse av hvor viktig ånden, pusten er for å skape liv.

Og i kirken tror vi at den livgivende pust og ånde har Gud selv lagt ned i hvert levende menneske. Det er Gud som skaper livet i skaperverket. Ingen vitenskap har foreløpig funnet ut hvor livet kommer fra. Tror vi at det oppstod i en eksplosjon i universet er det en tro, tror vi at det er en guddom som har gitt livsånde til skaperverket er det også en tro.

Slik Gud skapte liv ved sin pust, slik ga Jesus troens liv ved sin pust, sin Ånd, til disiplene. Og ved dette ble kirken til. Jesus og hans gjerninger lever videre, opp gjennom tiden og historien, under skiftende ordninger for kirken, i mange slags forskjellige kulturer og gjennom svært ulike mennesker. Men felles i det hele har Ånden vært til stede og fortsatt gjort Jesus levende.

Jesu Ånd ble gitt til mennesker. Og kirken vil alltid være fellesskap av mennesker som tror. I den andre teksten vi har hørt i dag handlet det om hvordan Jesu ånd, hvordan Den hellige Ånd manifesterte seg, viste seg i menneskefellesskapet. I bilder blir det fortalt at Ånden satte seg som ildtunger på disiplene, og så snakket de om Jesus på alle forskjellige språk.

Den Hellige Ånd bringer Jesus videre. Og pinsedagsfortellingen forteller hvordan:

Gjennom ulike mennesker. Gjennom ulike språk. Ved å gi stemme og språk og tro til de som ikke fra før hadde det.

Ildtungene er et overjordisk bilde, og vi vet jo ikke om det var slik det skjedde. Det er ikke det viktigste heller. Det som er viktig er at disiplene fikk evnen til å fortelle videre om det de hadde opplevd sammen med Jesus. De var ikke engstelige og redde og tause lenger. Gjennom sitt språk og sin stemme ble de vitner om det guddommelige. Gjennom deres vanlige liv virket Ånden, og folk ble berørt av det de fortalte.

Slik spredte troen seg, det var mennesker i hvert slektsledd som fortalte videre, som brukte sitt språk, sin kunnskap, sitt liv og formidlet troen til sine barn, sine elever, sine samtidige. Gud bruker først og fremst det menneskelige, det fysiske, det hverdagslige til å komme mennesker i møte. I dette virker Ånden liv og tro.

Det er viktig å merke seg at disiplene som fikk Ånden første gang fortalte om Jesus på alle språk. Dette understreker at det kristne fellesskap er for alle, for hele verden, for alle folk, og det understreker at i Guds rike, i kirken er det ingen forskjell på folk. Og det var ikke bare noen av disiplene som fikk oppgaven, det var alle.

Det var ikke spørsmål om rase eller alder eller kjønn, et annet sted står det om at også kvinnene fikk Guds Ånd,…….det var ikke spørsmål om rik eller fattig. Guds Ånd var til alle.

Hva betyr dette for kirken i dag?

De siste årene vært spennende og avgjørende for kirkens organisasjon i vårt land. I 2012 ble kirken prinsipielt skilt fra staten, og Den norske kirke er ikke lenger statens kirke. Samtidig opplever vi at dåpstallene og oppslutningen om kirken synker, også her i Lofoten. I en slik situasjon er det lett å bli desillusjonert og motløs. Det er så mange av de ytre rammene om kirken som endres, og samfunnet vårt også.

Inn i denne situasjonen har pinsen et sterkt budskap. Om kirken skal overleve, om kirken fortsatt skal være virkekraftig er ikke avhengig av oppslutning eller posisjon i samfunnet. Kirken lever når mennesker forteller om Jesus, kirken lever ved at Den hellige Ånd fortsatt er tilstede og skaper liv i Bibelens gamle budskap. Parallelt med endringer i kirkens organisasjon og posisjon lever fortsatt budskapet. og uansett om ytre rammer forandres finner Den Hellige Ånd nye veier.

Dette må vi holde fast på, klamre oss til og ledes av. Slik kirken alltid har gjort.

I tillegg tror jeg det er viktig å understreke igjen og igjen at kirken er for alle, at Ånden ble gitt til et mangfold av mennesker. I endringene i Grunnloven i 2012 ble riktignok båndene mellom stat og kirke svekket, men likevel er ikke kirken borte fra Grunnloven. Det står fortsatt om kirken med nå forstått som Den norske folkekirke.

I visjonsdokumentet for vårt bispedømme understreker vi også dette. Vi ønsker å være folkekirken i Nordland. I begrepet folkekirke ligger forskjellige ting. På den ene siden uttrykker dette at denne kirken rommer en stor del av folket som bor i landet, en majoritetskirke. Men enda mer uttrykker det at kirken skal være for alle folk, og at det helt fra kirkens første dag, altså den første pinsedag, har vært et av kirkens grunnpilarer at den er for alle. Det tilhører kirkens vesen at den rommer alle de mennesker som ønsker å være der. Og det er ingen annen inngang til denne kirken enn tro på Jesus, gitt i dåpen og ordet og gjennom Den Hellige Ånd. Det kalles nåde.

I denne forståelse av folkekirke kan også en minoritetskirke være folkekirke.

Martin Luther var svært opptatt av nettopp dette. Han ønsket at alle skulle ha bibelen på morsmålet, han understreket at det var troen alene som var inngangen til gudsfellesskapet. Han ville ha bort de skillene som gjorde noen mennesker bedre skikket til kirken enn andre.

Martin Luther fortsatte på den gjerningen som Den Hellige Ånd startet på pinsedagen. Og vi fortsetter videre.

Så vet vi at det var mye Martin Luther ikke forstod av hva det betyr at kirken er for alle folk. Han var skeptisk både til bønder og jøder, og mye av det han sa og skrev vil vi ta avstand fra i dag. Men i sin tid var han revolusjonær på nettopp dette at kirken var for alle.

Og det er en stadig utfordring som vi som kirke skal stå i: Å inkludere alle, å være mangfoldig, å aldri stenge noen ute. Da fører vi Åndens gjerning videre.

I dag har vi tatt i mot to små som har blitt døpt til nettopp å være åndens barn, knyttet til Jesus og alle hans gaver, og med i en kirke hvor de alltid skal få høre om mangfold og likeverd og nåde.

Jo kirken lever. Og pinsen er viktig.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.