Julebudskapet og Flakstad kirke

1.juledag 2015 Flakstad kirke

 

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Joh i det 1. kapittel ( v.1-14)

Høytidsvers nr 41

I går hadde jeg en underlig opplevelse da vi kom kjørende fra Hol kirke hvor jeg hadde hatt julaftensgudstjeneste. Det var et forferdelig vær, himmelens sluser åpne og vindkast som tok tak i bilen. Nå er jo jeg så heldig at jeg ofte har sjåfør på mine kjøreturer, og i går var det særlig godt, for i tillegg til regn og vind var det et ugjennomtrengende mørke. Men husene langs veien lyset opp. Da vi hadde kjørt forbi Vareid mot Kilan var det plutselig et lys som var mye sterkere enn de andre. Over pollen på den andre siden så vi klart i mørke et lys som nesten var som en brann, på så lang avstand kunne vi se konturene og nesten fargen på huset til og med. Det var Flakstad kirke. I går var det et eller annet med lysforholdene som gjorde kirka ekstra tydelig. Da sa jeg til Sverre: « Nå må jeg endre preika mi til i morgen».

Den lysende kirka ble der og da et så tydelig symbol på den setningen som vi nettopp har lest fra juledagens evangelium: Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. … og alt er blitt til ved ham , uten ham er ikke noe blitt til.

I jula feirer vi at Gud ble menneske, at Gud kom som et lite barn og ble en av oss. Teologien kaller dette inkarnasjonen. Det er den kristne tro at i barnet Jesus som ble født i Betlehem og levde sitt menneskeliv der kom Gud selv inn i vår verden.

Og ikke bare kom Gud inn i verden, verden, jorda det jordiske ble det sted hvor det guddommelige er. Gjennom Jesus ble på en måte hele den skapte verden en bærer av Gud. Og dermed fikk det skapte, både naturen og det vi mennesker kan skape av naturen et guddommelig stempel. Den kristne tro er ikke panteistisk, dvs  at Gud og naturen er det samme. Naturen er ikke guddommelig, men i naturen, alt det skapte, alt det jordiske formidler Gud seg til oss, i det skapte bor Gud på en forunderlig måte.

 Hva har dette med Flakstad kirke å gjøre?

 Kirka er på sanne tid et vanlig hus og et guddommelig hus. Et sted hvor den Gud som har tatt bolig på jorden bor. Flakstad kirke er ikke bare et vakkert hus som vi har knyttet mange opplevelser til. Det er et hus som formidler i sin beliggenhet og sin arkitektur og i alt som er her at Gud er kommet til vår jord.

Ordet ble menneske, tømmer ble guddommelig, stein og mur ble bærere av ordet fra Gud.

Den lysende kirka jeg så over sundet fra Vareide lyste naturligvis fordi flombelysningen stod på. Men nettopp denne flombelysningen ble en formidler av Guds lys. Den lysende kirka forteller oss om « det sanne lys som er kommet til verden» Når vi kjører forbi kirka her og ser lyset forteller dette oss at Guds lys, Ordet, Jesus, skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det». Den lysende kirka blir en påminnelse for alle veifarende at midt i alle utfordringer og vanskeligheter verden står ovenfor og midt i alt som synes bekmørkt i våre personlige liv finnes et lys. Det formidles gjennom vår elektrisitet, men det bærer med seg Guds håp. Guds kjærlighet, Guds vilje med verdens liv. For etter julenatt er ikke verden uten håp. I alle årene etter Jesu fødsel har håpet vært det, lysets håp om Guds nærvær i tid og evighet.

Selv om det var mørkt i går kveld kunne vi skimte kirkas beliggenhet i terrenget, rett under Flakstadtid og litt lavt i landskapet. Gjennom denne plasseringen formidler kirka vår at Gud er tilstede midt i vår virkelighet, fysisk og geografisk akkurat her hvor vi er er Gud, Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. Vi trenger ikke lete etter det guddommelige i overnaturlige opplevelser, et annerledes liv eller i noe ekstraordinært.  Gud bor hos oss, i et hus bygd midt i vårt landskap. Det er et sterkt symbol at vi faktisk må gå nedover for å komme inn i vår kirke, og utenfra sett ligger den lavt i landskapet, den er ikke prangende, ikke et palass, ikke truende på noen måte, vi føler oss ikke små og ubetydelige når vi betrakter Flakstad kirke. Den er vår fordi den er på vårt nivå, også fysisk betraktet.  Den formidler så sterkt at Gud kom inn i verden på vårt nivå, som den minste, som en av oss. Stallen og vår kirke har noe av det samme ved seg, enkelt, uanselig, ydmykt.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord synger vi i en av julesalmene i dag. Kirkens klare budskap der den ligger midt i vår verden er at hos de svake og nedbøyde bor Gud, hos de fattige, hos de som trenger en styrke til å holde ut i dødens verden. Slik sett synes jeg vår kirke, nede i landskapet formidler den trøst som Gud i barnet gir.

Ikke så mange kirker er malt røde, men vår er det. Rødfargen ble jo gjerne brukt på uthusene, hvitt var for hovedhuset. Ser dere sammenhengen? Vår Frelser og Gud ble jo nettopp født i et uthus, i en stall, Hans dype menneskelighet formidles gjennom kirkens farge. Men fargen sier også noe mer. Rødt er i kirken kjærlighetens og martyriets farge.   Rødfargen forteller oss om den store kjærlighet Gud har til sitt skaperverk og sine skapninger. Av kjærlighet kom Jesus til vår jord. Jorden er ikke en tilfeldig planet som svirrer rundt i verdensrommet og som vi mennesker er plassert på uten mål og mening. Julens budskap om at skapelsens Gud elsker sitt skaperverk og tar bolig blant oss formidles gjennom den røde fargen. Når de store og umulige tankene om hvorfor vi mennesker er til begynner å tumle rundt i hodene våre sier den røde kirkefargen oss: Den usynlige skapende Gud som ingen har sett og ingen forstår er kjærlighet, er kjærlighet som omslutter alt det skapte.

Og denne kjærlighet kaller oss til kamp og ansvar, det er rødfargens martyriepreg.  Martyriene var de som kjempet for det de trodde på- De som ikke ga opp håpet om å gjøre kjærligheten levende. Kirkens røde farge sier ikke bare noe m Guds kjærlighet, men også om den oppgave vi er satt i verden for å gjøre: kjempe for rettferdighet, barmhjertighet, fred… alt det som kjærligheten bærer med seg. Martyriets farge sier ikke at denne kampen er lett, den er smertefull, den er tung, vi kan bli sett på som naive og enkle, vi kan oppleve at den er håpløs. Men det er den kampen Gud har kalt oss til : Aldri gi opp troen på det gode, på kjærligheten.

I over totusen år har dette vært kirkens oppdrag. Aldri gi opp troen, aldri gi opp håpet. Ikke når våre egne kamper blir for harde, ikke når verdens problemer ser ut til å eskalere med rekordfart. Når vi står midt i striden er vi samtidig midt i Guds oppdrag med oss. Når vi samles til gudstjeneste og Gud selv tar bolig blant oss da henter vi på nytt og på nytt kraften til denne kampen.

Slik sett er den røde fargen på vår kirke også en stadig oppfordring til aldri å glemme vårt oppdrag som mennesker: Gjøre verden til et bedre sted, et rettferdig sted, et trygt sted.

Vår lille Flakstad kirke er vår og den er lokal. Men den er også del av en universell kirke. Den er liten, vi må nesten bøye oss for å komme inn i den, ja døra inn til sakristiet, som er fra den gamle kirken er fysisk så lav at er du for høy må du bøye deg. Kanskje var det fordi det skulle være en ekstra påminnelse om alltid ydmykhet for den prest som skulle gå onn gjennom døra. Men inne i kirkerommet er det høyt under taket, det er plass til oss alle uansett hvem vi er og hvordan vi lever. Slik sett forteller kirkerommet om den store sammenheng vi tilhører, vi er ett med alle verdens mennesker, vi tilhører en verden, og vi tilhører en kirke som er over hele verden.

 Kirken og vi som tilhører her kan aldri bli oss selv nok. Flyktningene som vandrer langs Europas og Norges veier er faktisk en del av vår store sammenheng. De mennesker som lider under vårt forbruk er våre søsken.

Det verdensvide i vårt oppdrag som kirke ligger i selve juledagens evangelium. I går når vi hørte historien om Jesu fødsel i Betlehem var det det lokale som ble understreket, Gudsbarnet kom til et bestemt sted og en bestemt tid.

 I juledagens evangelium går vi fra det lokale til hele verden.  Jesus kom ikke til Betlehem for å bli der, han kommer ikke til Flakstad kirke for å bli her innenfor kirkens vegger. Han kommer oss i møte igjen og igjen, gjennom de jordiske tingene, lyset, landskapet, kirkebygningen, fargene, tømmeret for å sette oss i stand til kjærlighetens og barmhjertighetens liv i verden.

Kraften finner vi i at Ordet ble menneske, at Gud kom til oss, til våre hjerter og til vår lille Flakstad kirke.

Gledelig jul!

 ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

 

 

Guds rike her og nå. Hol kirke 3.mai 2015 ( Luk.13.18-21)

Hol kirke 03.05.2015, 5. søndag i påsketiden

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kap ( v18-21)

Tekstene i dag handler om hva Guds rike er. I de dagene hvor jeg har gått og forberedt denne prekenen har jeg flere ganger tenkt: Hva betyr Guds rike for meg, akkurat nå, i den situasjonen jeg er i, i den situasjonen verden er i… hva betyr Guds rike for det livet vi lever, for det vi er opptatt av, for hvordan vi innretter livet?

Og jeg tror at mange av oss tenker lite på Guds rike unntatt når vi er i kirken og hører om det. Ellers lever vi vårt liv med gode dager og mindre gode dager og prøver å få livet så bra som mulig. Men Guds rike?

Kanskje kan tekstene i dag gi oss noen tanker om hva Guds rike er og hvordan Guds rike virker, selv om vi ikke tenker så mye på det eller er så opptatt av det i hverdagen.

Jesus forteller oss om Guds rike gjennom to lignelser, en om sennepsfrøet og en om surdeigen. I begge fortellingene er poenget at Guds rike vokser ut fra det som er lite og unnselig. Guds rike er noe som vokser fra det lille til det store.

Da Jesus fortalte denne lignelsen var landet hans okkupert av romerne. Både han og hans landsmenn var tvunget til å holde romernes lover og regler, det var den sterke makten mot det svake folket. I all propagandaen fra okkupasjonsmakten ble de fortalt at det var de mektige som var viktige, det var Romerriket med all sin makt og velde som betød noe for fremtiden. Så kommer en fattig snekkersønn fra utkantbyen Nasaret og taler dette riket midt i mot. I stedet for å bøye seg for den sterke okkupasjonsmakten og tro på den for fremtiden, kommer han med ord om et annet rike, et rike som ikke er bygd på makt- Et rike som er bygd på fellesskap og kjærlighet, et rike som nok kan se lite og betydningsløst ut, men som bærer i seg krefter til å forandre verden.

Noen av de som hørte disse ordene tok dem til seg som et håp. Men de fleste vendte ryggen til det, dette var religiøst sprøyt som snart ville dø ut.

2000 år etter har vi glemt okkupasjonsmakten romerne, men de ordene snekkersønnen Jesus kom med er så visst ikke glemt. Ordene om at Guds rike er i verden, ordene om at håpet og kjærligheten og troen er sterkere enn alt annet har overlevd. Stikk i strid med det som mange trodde.

Også i dag er det mange som vil si at Guds rike er en utopi. Det er bare å se på all krig, vold, angst og nød i verden, så ser vi at Guds rike ikke har seiret. Kjærligheten og rettferdigheten har fortsatt magre kår.

Og likevel mister ikke mennesker håpet. Vi har sett det på TV nå etter det store jordskjelvet i Nepal. Folk har mistet alt de eier og også familiemedlemmer og venner, men de sier…nå må vi bygge opp igjen. Og vi ser det når folk blir rammet av sykdom, mange opplever da en styrke de ikke visste de hadde. Selv om mye ser mørkt ut, er det alltid håp. Og dette håpet tror jeg er det samme som Guds rike.

Med Jesu død og oppstandelse kom det noe helt nytt inn i verden, og inn i menneskers liv: Døden er beseiret, livet i all sin utfoldelse og kraft skal seire, Ikke bare en gang i fremtiden, men livet skal seire ved at håpet har fått guddommelig kraft.

Surdeigen som hever brødet er liten, sennepsfrøet som legges i jorden er et lite frø, men i surdeigen og i frøet ligger det uanede krefter.

Ordene om Guds rike kan virke små og ubetydelige, kan virke som om vi nesten ikke har bruk for dem. Men jeg tror at i håpet vi har for livet, for livskraften som er så sterk midt i mørket, der er Guds rike usynlig til stede.

I teksten fra Apostlenes gjerninger hørte vi om de første kristne, at de holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Dette er ord om den første kristne gudstjeneste. Noe av det første de Jesu etterfølgere gjorde var å komme sammen til gudstjeneste. I dette fellesskapet fant de Gudsrikes krefter, når de delte ordene fra Jesus, nattverden og bønnene. Helt fra kirkens første tid var det slik at i gudstjenestefellesskapet ble håpet holdt levende, kjærligheten varm og troen ble en kraft.

Dette gudstjenestefelleskapet kan lignes med en surdeig eller et sennepsfrø. Utad sett synes det ikke særlig viktig eller kraftfullt. Men det er likevel her Guds rike vokser, Guds rike rekkes oss, slik at det blir en naturlig del av vårt liv og våre hverdager.

Det er altså ikke om vi tenker så mye på dette som er avgjørende. Kirken har ikke overlevd 2000 år i med en meget broket historie fordi folk har tenkt på Guds rike. Kirken har overlevd fordi folk er kommet sammen og feiret gudstjeneste, igjen og igjen og igjen, under alle slags forhold, i glede og sorg, med tro og tvil. Og når dette skjer vokser håpet, livstroen, innsatsviljen.

Guds rike, kirken, vil alltid være en motretning til menneskelig makt. Det var det da Jesus talte Romerriket midt i mot, og det er det i dag. Kirken skal fremme det gode, det som er til glede for Gud, som det stod i leseteksten fra Romerbrevet. Det betyr å være på den svakes side i verden, det betyr å tro der alt håp er ute, det betyr å aldri gi opp kampen for rettferdighet og kjærlighet. For det som er til glede for Gud er det som er til glede og godhet for mennesker. Så vanskelig og så enkelt er Guds rike.

Senere i gudstjenesten skal vi synge salmen: « Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem, hva Kristus ga og gir oss er også gitt for dem».

Å samles her til gudstjeneste en søndagskveld i Hol kirke kan se lite og ubetydelig ut. Men i den store sammenhengen er det jo ikke det, Vi bærer mange andre med oss inn her, vi er et tegn i verden på at Guds rike er kommet, vi er mer enn oss som er her.

Kirken er mye. Organisasjon, menighet, ansatte, menighetsråd, kirkehuset. Men kirken er først og fremst Guds rike, fellesskapet med den oppstandne Jesus Kristus. Det som kan synes lite, men som gir verden håp-

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

" Jeg tror på jordens forvandling", 1.påskedag 2015

1.påskedag 2015, Svolvær

Påsken sies å være den viktigste kristne høytid.  Ja det ikke bare sies, nytestamentet selv uttrykker dette veldig klart: « Men er ikke Kristus stått opp da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom»( 1.Kor 15.14). Jesu oppstandelse er det den kristne kirke står og faller på, det alt annet er avhengig av og bygd på. Uten oppstandelsen ville hele verdensbildet vårt, hele kulturgrunnlaget vårt, hele vår etiske tenkning vært helt annerledes. Og alt som har med kirken å gjøre ville ikke vært til i det hele tatt.

Og samtidig er oppstandelsen et under. Ingen vet hva som skjedde der i graven hvor Jesus ble lagt etter oppstandelsen. Men vi vet hva som skjedde morgenen etter da kvinnen kom til graven for å stelle liket, da var han ikke der. Slik Matteus forteller det var det en engel der som fortalte at han var oppstått. Men viktigere enn engelens ord var at kvinnene selv møtte Jesus, og de kjente ham igjen. Det møte forandret rett og slett verden. La oss reise oss og synge vårt høytidsvers på nr 193 og høre påskeevangeliet slik det står skrevet hos Matteus: ( Matt 28.1-10).

Salmen etter preken i dag er nr 899 i salmeboka. Denne salmen vet jeg Svolvær menighet er glad i, og alle så som på NRK programmet Salmeboka minutt for minutt fikk med seg en flott versjon av nettopp denne salmen. Jeg synes denne salmen uttrykker på en sterk måte hva følgene av Jesus oppstandelse ble for verden, og derfor vil prekenen i dag følge versene i denne salmen.

Ingen kan bevise at det er sant at Jesus kom levende ut av graven den første påskedagen. Helt fra første stund ble det fremsatt teorier om hva som kunne ha skjedd, disiplene måtte ha røvet liket, eller han var kanskje bare skinndød. Det virker som om de bibelske forfattere var vel kjent med disse innvendingene, når Jesus dør påpekes det spesielt at blod og vann seg ut fra hans side da soldaten stakk spydet i ham. De vil fortelle i klartekst at han var død. Og teorien om at disiplene skulle ha røvet liket forklarer på ingen måte hvordan disiplene kunne bli så forandret da de møtte ham, forklarer ikke den kraften og troen som ble så sterk og brennende. Det er på en måte etterhistorien som blir det sterkeste sannhetsvitnet om oppstandelsen. Disiplene ble forvandlet, og i løpet av få år var den daværende verden forvandlet av oppstandelsesbudskapet.

I salmen synger vi « Jeg tror på jordens forvandling, en gang, en tid et sted en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned». Dette startet med oppstandelsen, gjennom Jesu oppstandelse kommer Guds himmel så nær oss at jorden blir Guds sted. Og oppstandelsen gir løfte om at alt det vakre, alt det gode, alt som bygger mennesker opp, det skal seire for alltid engang. Når Jesus overvinner dødskreftene gir det alle som lever et håp. Ikke bare om evig liv etter døden, men et håp midt i livet, et håp om at tross alt ondt som skjer så er Guds liv sterkest, så er døden overvunnet, så er det en kraft vi kan hente til å gjøre livets gjerning i tro.

 I en verden som er så preget av dødskreftene, av ondskap, urettferdighet, vold, krig… ja av døden… er dette et livets budskap, vi gir ikke opp kampen for det gode, samme hvor mørkt det ser ut, for vi har et håp i oppstandelsen. I vers to synger vi slik om dette: « Jeg flykter ikke fra verden… jeg vet at Jesus lever, jeg tror at Herren Krist når alle håp er ute skal stige fram til sist».

Kvinnene som kom til graven fikk i oppgave å fortelle videre at de hadde møtt Jesus. Tvilen på om dette var sant var like mye til stede da som nå, men det virker som om kvinnene og etter hvert disiplene tviholder på at dette må være sant, og så blir deres liv fullt og helt preget av håpet som troen gir. Dette håpet har overlevd en kirkehistorie med mange svarte hull. Overlevd mennesker som i troens navn har forfulgt de som trodde annerledes, stengt jødene ute fra vårt rike, undertrykket kvinner og barn og fattige, vært på de rikes side… tross alt det menneskelige som kriken har stått for… håpet har overlevd, håpet om det gode, om lyset, om rettferdigheten… vi synger i det siste verset: « Jeg flykter ikke fra verden, blant jordens minste små, der finner jeg den fremtid som jeg vil vente på».

Jesushistorien frem til oppstandelsen er det mange som kan være enig i. Ja han var en god mann, en særdeles god mann, hans visjon og gjerning var rettferdighet, han så til de små og opphøyet dem, han var på de fattiges side. Alt dette moralske ved Jesus er lett å bejae. Men at han stod opp?

La oss tenke litt annerledes: Hva ville Jesu gjerning for de fattige i Israel for 2000 år siden betydd hvis han ikke hadde stått opp fra de døde? Ville vi ha visst om det? Ville det ha preget vårt menneskesyn?

 Jeg tror alt det som skjedde med Jesus, alt han sa og alt han gjorde nettopp får betydning og forandrer verden fordi han oppstod fra de døde. Oppstandelsen blir nøkkelen til å forstå hva Jesus betyr og hva han gjør.

Det etiske budet som ligger i den kristne tro er ikke bare et bud tatt ut av en menneskelig forståelse av verden, det er en følge av at vi tror på en livskraft som er sterkere enn alt som vil ødelegge, vi tror på en Gud som er på livets side.

Dette betyr ikke at det er lett å tro på oppstandelsen, ikke logisk og ikke egentlig å fatte med forstanden. Men det er mye av det viktige i livet vi ikke fatter med forstanden, kjærligheten, de nye liv som fødes slik vi opplever her i gudstjenesten med lille………… som er båret til dåpen, den ufattelig finstemte naturen… vi kan ha vitenskapelige teorier om dette….. men forstår vi det?

Påskedagens evangelium løfter oss på en forunderlig måte ut fra hverdagen og samtidig inn i den… Jesus oppstod, det er utenfor tankens fatteevne, det er det guddommelige, det er underet… men denne oppstandelsen fører oss rett ut i livets mange kamper… vi flykter ikke fra verden…..Oppstandelsen gir oss tro til aldri å gi opp, verken i forhold til døden som realitet i våre egne liv, eller i forhold til dødskreftene som ødelegger mennesker og hele vår jord.

Til slutt i salmen synger vi sterkt om dette: « Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!»

Dette nye Jesus kom med ser vi allerede nå, i skjønnheten i alt det mennesker kan skape, i nestekjærlighetens arbeid, i kampen for rettferdigheten som aldri må ta slutt, i mennesker som reiser seg etter de tøffeste slag, i det at vi klarer å leve selv om vi vet døden kommer,…… og vi aner det som noe uklart der fremme… en gang skal døden for alltid være borte, oppstandelseskreftene seire fullt og helt, en gang skal påskedagens krefter fylle alt.

Men nå.. her og nå.. skal vi gjøre som kvinnene ved graven, gå dit vi kan møte den oppstandne Jesus og følge etter ham inn i alle oppgaver livet byr oss. Ævfosodhåsvoeobesgfetea.