1.påskedag
2015, Svolvær
Påsken sies
å være den viktigste kristne høytid. Ja
det ikke bare sies, nytestamentet selv uttrykker dette veldig klart: « Men er
ikke Kristus stått opp da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom»(
1.Kor 15.14). Jesu oppstandelse er det den kristne kirke står og faller på, det
alt annet er avhengig av og bygd på. Uten oppstandelsen ville hele
verdensbildet vårt, hele kulturgrunnlaget vårt, hele vår etiske tenkning vært
helt annerledes. Og alt som har med kirken å gjøre ville ikke vært til i det
hele tatt.
Og samtidig
er oppstandelsen et under. Ingen vet hva som skjedde der i graven hvor Jesus
ble lagt etter oppstandelsen. Men vi vet hva som skjedde morgenen etter da
kvinnen kom til graven for å stelle liket, da var han ikke der. Slik Matteus
forteller det var det en engel der som fortalte at han var oppstått. Men
viktigere enn engelens ord var at kvinnene selv møtte Jesus, og de kjente ham
igjen. Det møte forandret rett og slett verden. La oss reise oss og synge vårt
høytidsvers på nr 193 og høre påskeevangeliet slik det står skrevet hos
Matteus: ( Matt 28.1-10).
Salmen etter
preken i dag er nr 899 i salmeboka. Denne salmen vet jeg Svolvær menighet er
glad i, og alle så som på NRK programmet Salmeboka minutt for minutt fikk med
seg en flott versjon av nettopp denne salmen. Jeg synes denne salmen uttrykker
på en sterk måte hva følgene av Jesus oppstandelse ble for verden, og derfor
vil prekenen i dag følge versene i denne salmen.
Ingen kan
bevise at det er sant at Jesus kom levende ut av graven den første påskedagen.
Helt fra første stund ble det fremsatt teorier om hva som kunne ha skjedd,
disiplene måtte ha røvet liket, eller han var kanskje bare skinndød. Det virker
som om de bibelske forfattere var vel kjent med disse innvendingene, når Jesus
dør påpekes det spesielt at blod og vann seg ut fra hans side da soldaten stakk
spydet i ham. De vil fortelle i klartekst at han var død. Og teorien om at
disiplene skulle ha røvet liket forklarer på ingen måte hvordan disiplene kunne
bli så forandret da de møtte ham, forklarer ikke den kraften og troen som ble
så sterk og brennende. Det er på en måte etterhistorien som blir det sterkeste
sannhetsvitnet om oppstandelsen. Disiplene ble forvandlet, og i løpet av få år
var den daværende verden forvandlet av oppstandelsesbudskapet.
I salmen
synger vi « Jeg tror på jordens forvandling, en gang, en tid et sted en fremtid
hvor Guds himmel til jorden senkes ned». Dette startet med oppstandelsen,
gjennom Jesu oppstandelse kommer Guds himmel så nær oss at jorden blir Guds
sted. Og oppstandelsen gir løfte om at alt det vakre, alt det gode, alt som
bygger mennesker opp, det skal seire for alltid engang. Når Jesus overvinner
dødskreftene gir det alle som lever et håp. Ikke bare om evig liv etter døden, men
et håp midt i livet, et håp om at tross alt ondt som skjer så er Guds liv
sterkest, så er døden overvunnet, så er det en kraft vi kan hente til å gjøre
livets gjerning i tro.
I en verden som er så preget av dødskreftene,
av ondskap, urettferdighet, vold, krig… ja av døden… er dette et livets
budskap, vi gir ikke opp kampen for det gode, samme hvor mørkt det ser ut, for
vi har et håp i oppstandelsen. I vers to synger vi slik om dette: « Jeg flykter
ikke fra verden… jeg vet at Jesus lever, jeg tror at Herren Krist når alle håp
er ute skal stige fram til sist».
Kvinnene som
kom til graven fikk i oppgave å fortelle videre at de hadde møtt Jesus. Tvilen
på om dette var sant var like mye til stede da som nå, men det virker som om
kvinnene og etter hvert disiplene tviholder på at dette må være sant, og så blir deres liv fullt og helt preget av håpet
som troen gir. Dette håpet har overlevd en kirkehistorie med mange svarte hull.
Overlevd mennesker som i troens navn har forfulgt de som trodde annerledes,
stengt jødene ute fra vårt rike, undertrykket kvinner og barn og fattige, vært
på de rikes side… tross alt det menneskelige som kriken har stått for… håpet
har overlevd, håpet om det gode, om lyset, om rettferdigheten… vi synger i det
siste verset: « Jeg flykter ikke fra verden, blant jordens minste små, der
finner jeg den fremtid som jeg vil vente på».
Jesushistorien
frem til oppstandelsen er det mange som kan være enig i. Ja han var en god
mann, en særdeles god mann, hans visjon og gjerning var rettferdighet, han så
til de små og opphøyet dem, han var på de fattiges side. Alt dette moralske ved
Jesus er lett å bejae. Men at han stod opp?
La oss tenke
litt annerledes: Hva ville Jesu gjerning for de fattige i Israel for 2000 år
siden betydd hvis han ikke hadde stått opp fra de døde? Ville vi ha visst om
det? Ville det ha preget vårt menneskesyn?
Jeg tror alt det som skjedde med Jesus, alt
han sa og alt han gjorde nettopp får betydning og forandrer verden fordi han
oppstod fra de døde. Oppstandelsen blir nøkkelen til å forstå hva Jesus betyr
og hva han gjør.
Det etiske
budet som ligger i den kristne tro er ikke bare et bud tatt ut av en
menneskelig forståelse av verden, det er en følge av at vi tror på en livskraft
som er sterkere enn alt som vil ødelegge, vi tror på en Gud som er på livets
side.
Dette betyr
ikke at det er lett å tro på oppstandelsen, ikke logisk og ikke egentlig å
fatte med forstanden. Men det er mye av det viktige i livet vi ikke fatter med
forstanden, kjærligheten, de nye liv som fødes slik vi opplever her i
gudstjenesten med lille………… som er båret til dåpen, den ufattelig finstemte
naturen… vi kan ha vitenskapelige teorier om dette….. men forstår vi det?
Påskedagens
evangelium løfter oss på en forunderlig måte ut fra hverdagen og samtidig
inn i den… Jesus oppstod, det er utenfor tankens fatteevne, det er det
guddommelige, det er underet… men denne oppstandelsen fører oss rett ut i
livets mange kamper… vi flykter ikke fra verden…..Oppstandelsen gir oss tro til
aldri å gi opp, verken i forhold til døden som realitet i våre egne liv, eller
i forhold til dødskreftene som ødelegger mennesker og hele vår jord.
Til slutt i
salmen synger vi sterkt om dette: « Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden
ny!»
Dette nye
Jesus kom med ser vi allerede nå, i skjønnheten i alt det mennesker kan skape,
i nestekjærlighetens arbeid, i kampen for rettferdigheten som aldri må ta
slutt, i mennesker som reiser seg etter de tøffeste slag, i det at vi klarer å
leve selv om vi vet døden kommer,…… og vi aner det som noe uklart der fremme…
en gang skal døden for alltid være borte, oppstandelseskreftene seire fullt og
helt, en gang skal påskedagens krefter fylle alt.
Men
nå.. her og nå.. skal vi gjøre som kvinnene ved graven, gå dit vi kan møte den
oppstandne Jesus og følge etter ham inn i alle oppgaver livet byr oss. Ævfosodhåsvoeobesgfetea.
