Gudstjenestens tema er " Kvinnestemmer i Bibelen", og prekenen ble lagt opp ved at sokneprest Marit P Gran forteller om Hagar, diakon Jorunn Tetlie Larsen om Mirjam og prost Ann-Helen Jusnes om Lydia. Mellom hver kvinnestemme spilte Lilian Djikema Mirjams dans på bratsj, og prekenen ble avsluttet ved at Triosa med Ann-Kristin Windstad, Solveig Nilsen og Brita F Leutert sang om Herrens tjenerinner.
Prekenen legges ut her etter avtale med Marit og Jorunn.
Preken 16.06.2013 i Flakstad kirke.
Temaet for Stemmerettsjubileet som vi i disse dager feirer i Flakstad er Kvinnestemmer. Gjennom ulike kunstuttrykk og opplevelser vil vi møte kvinners stemmer, kvinners historie og kvinners innflytelse.
Her i gudstjenesten i dag vil vi fokusere på noen av de kvinnestemmer vi møter i Bibelen. Da Stemmerettskampen ble ført for 100 år siden var kirken absolutt ikke en pådriver, Mange av kirkens menn kom med sterke utsagn om hvor farlig det ble hvis kvinner gikk ut av det de opplevde som gudgitte roller. Samtidig hadde Det norske misjonsselskap allerede i 1904 gitt kvinner og menn lik stemmerett i sin organisasjon. I kirkens historie har en bibeltolkning og samfunnstolkning preget av patriarkalitet og mannsdominans vært lang på vei ledende. Bibelen ble til i en patriarkalsk kultur, og kirkens utvikling fulgte det som var rådende i samfunnet. Kirken har mye å svare for når det gjelder hvordan kvinner ble behandlet, kvinners styrke ble sett på som demonisk og farlig.
Derfor ble kvinneforeningene og nonneordnene så viktige. Dette var arenaer der kvinner kunne utvikle seg, danne nettverk og bruke alle sine evner.
For parallelt med kvinneundertrykkingen som foregikk i kirken var det alltid andre stemmer, både fra Bibelen selv og i kirkehistorien, stemmer som tolket Bibelen annerledes, stemmer som stod opp mot både den rådende teologi og samfunnsoppfatningene. Nettopp fordi disse stemmene virkelig var som kjerringa mot strømmen, er de så avgjørende, selv om de er få. Jeg tenker meg at disse stemmene er Den Hellige Ånd som bryter gjennom alt det menneskeskapte og gir oss glimt av det frihetens evangelium vi hørte lest fra Galaterbrevet i sted, " For her er det ikke forskjell, dere er alle ett i Kristus Jesus".
La oss høre hva Hagar, Mirjam og Lydia bringer oss av frigjørende ord, og la oss ikke glemme at disse stemmene bryter gjennom alt det som eller ville true dem til taushet.
( Marit)
1. Mos. 16, 7-15. "Hagar; hun som gir Gud navn"
I 1. Mosebok møter vi Hagar fra Egypt, en slavekvinne, en gave fra den egyptiske herskeren Farao, til Abraham og Sara. Fortellingen om Hagar i Bibelens første bok handler om en maktesløs kvinne, en utnyttet kvinne, en kvinne som uten selv å velge det blir dradd inn i et familiedrama, en maktkamp. Når fortellingen begynner, er hun nesten ikke et menneske. Hun er snarere en ting. En del av inventaret, et husholdnings-redskap. Sikkert vakker, dyktig og anvendelig. Men få, om ingen, betraktet henne som en person. Hun er ikke et subjekt. Hun er et objekt, ganske visst verdifull, men uten valgmulighet, uten kontroll over sitt eget liv. Blant annet slik beskrives Hagar av dikteren Ylva Eggehorn.
Men så etter avtale med den barnløse Sara blir Hagar gravid med Abraham. Endelig kan Hagar rette ryggen. Svangerskapet gir henne status og stolthet, hun som var lengst nede på rangstigen bærer nå barnet til høvdingen Abraham. Men da blir hun også en trussel for Sara, Sara ydmyker Hagar, så hun rømmer fra henne, ut i ørkenen.
Vi leser fra 1. Mos. 16, 7-15
En flyktende og redd kvinne alene i en ørken, uten store sjanser til å klare seg. Her blir hun funnet, her blir hun sett - av Herrens engel. Her blir Hagar tiltalt – ikke som en ting, men som et menneske, som et du! Her blir Hagar et jeg, og her endres hennes liv. Hun får et møte med en Gud som ser henne, en Gud som tiltaler henne, som går i dialog med henne. Hennes stemme blir hørt – av Gud selv! Han har sett hennes ydmykelser, han viser henne en vei videre, ingen lett vei, men han gir Hagar håp om en fremtid for barnet hun bærer. Det er et møte som gir oppreisning og verdighet til Hagar.
Hun er ikke lenger oversett. Hun er sett og hørt.
Da satte Hagar dette navnet på Herren; Beer Lahai Ro`i. Det betyr "Han som ser meg. Den seende Gud." Og med forundring spør hun: "Har jeg virkelig sett ham som ser meg?"
For henne var det en tanke til hjelp og trøst, et blikk som ga trygghet og tillit. Hun er sett og anerkjent av Gud som ser hennes fortid, nåtid og fremtid. Hun er ikke lenger bare en ting, et objekt. Nå kan Hagar handle som et subjekt; og hun blir den første kvinne som gir Gud et nytt navn, et navn som blir født ut fra hennes livserfaring. Et navn Gud aldri har hatt før. Et navn bare hun kan gi ham fordi det var hun som fikk dette møtet og denne erfaringen med Gud; "Du er en Gud som ser meg."
"Hagar, en fremmed kvinne fra et fremmed land og en fremmed religion, gjennomfører en språklig og teologisk handling som ingen i hennes samtid regner med at en kvinne skal gjøre – hun kommer opp med et teologisk utsagn. Hun skaper. Hun finner opp.
Ingenting kunne være mer teologisk og politisk ukorrekt enn å gi Hagar denne retten til å gi Gud et nytt navn. Men Bibelen gir henne en slik status."(Ylva Eggerhorn)
Senere blir Hagar og sønnen igjen jaget ut fra fellesskapet de tilhører, og vi får vite to ting om Hagar: Hun tar ansvar for utdannelsen til gutten, og hun sørger for at han får ei god kone.
Den første enslige mor i Bibelen er en kvinne som handler, som velger, som tar ansvar; hun er en kvinne som rekonstruerer fremtiden. Hun er subjekt i eget liv
Hennes egen erfaring med Gud; Han som kaller seg "Jeg er" – har bekreftet hennes verd; "du er", og jeg ser deg.
( Mirjams dans)
( Jorunn)
Mirjam modig og kreativ,2. Mosebok kap. 2, vers 1-10 og2. Mos. 15vers 2 og 3
Jeg synes ikke det er vanskelig å identifisere meg med Mirjam, søsteren til Moses. Kanskje fordi hun brukte musikk og dans i sin tjeneste for Gud! Jeg leser historien fra 2. Mosebok kap. 2, vers 1-10. Vi er vant til å lese den som historien om Moses, men i dag er det Mirjam, søsteren hans det handler om.
Til historien om Mirjam har jeg fått to stikkord: Mot og kreativitet. De passer like godt på moren hennes. Da hun skjønte at hun ikke kunne skjule Moses lenger, gjorde hun et tappert, kreativt og høyst risikabelt forsøk på å berge ham. Hun laget denne kurven av papyrusrør, la gutten oppi og satte den uti sivet ved Nil-bredden. Storesøster Mirjam skulle stå vakt. Jeg forestiller meg at hun kan ha vært mellom 8 og 10 år gammel. Hjertet må ha dunket hardt i brystet hennes. Hvem ville finne broren hennes først, faraos datter, eller faraos soldater? Og selv om prinsessa skulle finne ham først, så hadde de ingen garanti for at hun ville spare livet hans. Heldigvis lyktes mor og datter med sin modige plan, faraos datter fant Moses og tok ham til sitt hjerte. Igjen mobiliserte Mirjam sin kreativitet og sitt mot, gikk bort til prinsessa og tilbød seg å finne en hebraisk amme til barnet. Det var selvfølgelig en stor sjanse å ta, for dermed avslørte hun vel egentlig en planlagt aksjon for å redde barnet. Men det gikk bra, mora fikk fostre opp gutten, som skulle bli en så viktig leder for Israelsfolket.
To modige kvinner, en mor og en datter og søster, som i kjærlighet strekker sin kreativitet og sitt mot for å redde en sønn og en bror. Hvor mange sånne mødre, døtre og søstre finnes det ikke rundt om i verden akkurat nå? Ofte truet på livet av en eller flere tyranner, slik som her.
Vi forflytter oss i tid. Mirjam og Moses er godt voksne. Moses leder folket sitt ut av Egypt. Mirjam blir kalt profetinne, en av de få kvinnelige profetene vi hører om i Bibelen. Etter Sivsjøunderet leder hun alle de andre kvinnene i en lovsangsdans. De går fremst i følget, slår på trommer og synger bl.a. dette: ( 2. Mos. 15vers 2 og 3)
Fra hun var barn til hun ble voksen, hadde Mirjam erfart Guds konkrete kraft og styrke i livet: "Han er blitt min frelse." Nå ledet hun de andre kvinnene i lovsangen til Gud for Hans mirakuløse redning av folket gjennom havet. Lovsangen over at hun fikk være med og berge broren, klang sikkert også med. Gud frydet seg over folkets lovsang, kvinnene gikk foran, og profetinnen Mirjam ledet dem.
( Mirjams dans)
( Ann-Helen)
Lydia, den første kvinnelige menighetsleder
Acta 16.11-15,40
For noen år siden var jeg på studiereise til Hellas sammen med prestene i Sør Hålogaland bispedømme. Da var vi også i Fillippi, byen som ligger like ved Thessaloniki i det nordlige Hellas, I Filippi ligger ruinene av den by som var der da Paulus var på sine reiser for å forkynne evangeliet. I denne byen møtte han en kvinne som het Lydia. Hun var forretningskvinne, handlet med luksuriøst purpurtøy. Denne Lydia var den første i Europa som bestemte seg for å bli kristen. Da hun hørte Paulus sin forkynnelse står det at Herren åpnet hennes hjerte, og hun tok til seg alt det Paulus sa, Både hun og hele hennes hus ble døpt. I dag er det et lite kapell ved den elva som Lydia ble døpt i. Akkurat da vi var der var det en ung mann som ble døpt i denne elva. Det budskapet Lydia tok til seg døde ikke ut med henne og hennes generasjon. Det hadde spirer i seg til å forandre hele verden…
Men i Europa begynte det med at Den Hellige Ånd overbeviste Lydia.
Etter dåpen inviterte Lydia Paulus og hans følge til huset sitt., og det kan se ut som om nettopp hjemmet til Lydia ble et samlingssted for de kristne i Filippi. De første kristne menighetene var husmenigheter. Lydia var velstående, hadde et stort hus og høy sosial posisjon. Hun ble en slags vert og leder for husmenigheten som samlet seg i hennes hus, og Paulus nevner henne flere ganger. Menigheten i Filippi vokste opp rundt Lydia og hennes familie.
Lydia er en stemme fra den første kristne kirke. De som skrev ned både evangeliene og brevene i det nye testamente var preget av en patriarkalsk kultur, Derfor blir de små glimtene vi ser av noe annet så sterke. Og disse glimtene forteller oss hvor radikalt evangeliet var. De gamle strukturer for makt og religion var borte, nå gjaldt det at i fellesskapet troen på Jesus Kristus ga, var alle like mye verdt. Ikke minst ser vi dette når urmenigheten diskuterer hva som skulle være kriteriet for å tilhøre kirken. De jødekristne mente at omskjærelsen måtte være et slikt kriterium. Men omskjærelsen var bare for guttebarn. Paulus og de som ble kalt hedningekristne, fordi de ikke hadde jødisk bakgrunn, mente tvert om: det skulle ikke være noen slike ytre kriterier for å bli kristen. Her gjeldt det bare tro og dåp, og det gjeldt for alle, kvinne og menn var likestilt.
På apostelmøte i Jerusalem som det fortelles om i Apostlenes gjerninger var det Paulus sitt syn som vant frem, og det tror jeg var avgjørende for at kirken ble noe mer enn en jødisk bevegelse begrenset til Midt Østen. Troen på Jesus og dåpen i hans navn utestenger ingen, og den stiller alle mennesker likt. Kanskje var det dette budskapet Lydia ble fanget av. Gjennom å tro på Jesus fikk hun en sterk identitet i å være verdifull som kvinne, til å kunne bruke sine evner for Gud, til å lede sin husmenighet på troens vei.
Lydia er et forbilde- og vi trenger å ta frem disse formødrene fra de bibelske tekstene. Det at de er så få gjør deres stemme enda sterkere og viktigere.
Lydia utfordrer oss som enkeltkvinner. Det er en gudgitt oppgave at vi stiller våre evner og krefter til disposisjon, i samfunnsliv og kirke, og det er en gudgitt oppgave å ikke la oss bringe til taushet av strukturer eller mennesker som vil ta fra oss vårt likeverd og vårt menneskeverd.
Lydia utfordre oss som kirke og samfunn. Selv om vi i vårt land er kommet langt når det gjelder likestilling er det millioner av kvinner og jenter i verden som undertrykkes, drepes, usynliggjøres, utsettes for strukturert vold og overgrep, kvinner som oss, men som ikke har noen fremtid.
Selv om kirken var lunken da stemmerettskampen pågikk for 100 år siden skal vi ikke være lunkne i dag. Den gang var det bare menn som definerte teologi og tro, Etter at flere kvinner våget å åpne sin røst, kanskje fordi de hadde lest om Lydia, har evangeliet blitt forstått videre og bredere, og nye tolkninger, frigjørende tolkninger er kommet til. Det er slik ordene fra Jesus er, de må i enhver tid omsettes til å bli frigjørende for de som hører.
Jeg tror kvinnelige teologer og prester har vært avgjørende for denne utviklingen. Lydia var den første.
La oss ta med oss ånden fra Hagar, Mirjam og Lydia, Den Hellige Ånd som Gud gir oss gjennom dem… og gå ut i kampen for frihet og rettferdighet.
Det er den kamp troen på Jesus leder oss inn i.
Triosa synger: For all the faithful women---- norsk oversettelse: Herrens tjenerinner.
