lørdag 9. august 2014

Aktiv hvile. Preken i Flakstad kirke 10.8.2014, 9.søndag i treenighetstiden


Flakstad kirke 10.8.2014.

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 11.kapittel (v28-30)



I dag er det et veldig kjent vers fra Bibelen som er prekentekst. Det er Jesus som i møte med sine samtidige sier disse ordene som så mange opplever trøsterike og gode: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

Hvis en skal snakke om noen kjerneord i Bibelen er disse versene et av dem. Vi bruker dem ofte i begravelser og i møte med sorg og sykdom. Men jeg må si at jeg har strevd med å skrive en preken om dette ordet. For hva er hvile egentlig? Og hvilken hvile er det vi mennesker trenger? Og hvordan kan Jesu hvile virkelig hjelpe oss med det som tynger i livet?

Slike spørsmål stiller jeg meg i møte med disse gamle ordene. Og nå vil jeg invitere dere til å stille spørsmålene sammen med meg, hvilken hvile er det Jesus snakker om og hvilken hvile er det vi eventuelt skulle trenge?

Når Jesus snakket til mennesker i sin samtid snakket han til mennesker hvis liv var gjennomsyret av religion. Jødedommen hadde Moseloven og Toraen, men også mange andre lover som regulerte livet. For å leve rett religiøst sett var det viktig å overholde alle disse budene. Slik er det i mange religioner, det dreier seg om levemåter, påbud, kledninger, bønnetider og bønnestillinger som nok i utgangspunktet var hjelpemidler til å tro, men som etter hvert nesten ble påbud. Det virker som om alle religioner har denne faren i seg. Å gjøre troen om til påbud og regler.

Hele Jesus forkynnelse går ut på å motsi nettopp dette. Gjennom sine ord og i sin praksis ser det ut som om han har ett mål: Å frigjøre mennesker fra alt vi tror vi MÅ gjøre for å tro, alt vi Må gjøre for å være rette troende. Den hvilen han innbyr til er en hvile fra alle forsøk på å tekkes Gud, alle forsøk på å tro sterkt nok, alle forsøk på leve så bra at Gud og mennesker godtar oss. Den hvilen han inviterer oss til er en hvile der vi er akseptert som vi er, med det livet vi har. Vi skal få slippe påbudene om sterk tro, gode gjerninger, rett liv… Jesus inviterer oss til nåde, til å få leve i Guds nærhet uten å gjøre livet annerledes enn det er.

Jeg tenker at i dette ligger kristendommens store evangelium og hvile. Og det favner alt i vårt liv. Utgangspunktet for å være en kristen er at Gud elsket oss først. Det begynner i hva Gud er og hva Gud gjør.

Det ligger stor trygghet og livsstyrke i å vite dette, ha det som basis i livet.

Men jeg er glad for at Jesus ikke stoppet med å snakke om hvilen. Jeg tenker at et liv hvor det viktigste er at jeg er akseptert er det hele, det kan bli et veldig innholdsløst og selvsentrert liv. Den hvilen Jesus inviterer til skal dyktiggjøre oss for innsats. Kanskje går det an å snakke om aktiv hvile?

I Jesu språkbruk blir dette uttrykt gjennom ordene: « og Ta mitt åk på dere… for mitt åk er godt og min byrde er lett».

Jeg tenker ganske mye på hva som er meningen med livet mitt. Selv om jeg har vært prest i mange år er det tanker som jeg ofte baler med. Og jeg tror ikke jeg er alene om å ha slike tanker.

For meg er det meningsløst å tro at livet på jorden og dermed også mitt og ditt liv er et resultat av en tilfeldig eksplosjon i universet i tidenes morgen. Livet i all sin fullkommenhet, fra den minste celle til den kompliserte menneskekroppen, det lille barnet som vokser og utvikler seg helt av seg selv, naturens sammensetning, alt dette vitner om en guddommelig vilje, en guddommelig makt som står bak det hele. Og hvis det er en Gud som har skapt verden, da tror jeg også at denne Gud vil noe med sitt skaperverk, vil noe med oss mennesker, Det var jo derfor Jesus kom, for å gi oss kunnskap om Gud, for å gi oss fellesskap med Gud, for å gi oss en livsmening som holder i møte med de dypeste spørsmål.

I Bibelen er denne livsmening å tro på Guds kjærlighet slik at vi aksepterer oss selv. Og denne livsmening er at det er oppgaver og tjenester vi skal gjøre i livet, Det er det Jesus kaller sitt åk og sin byrde. Hvilen vi får i den guddommelige visshet om å være villet og elsket, skal føre oss inn i tjeneste for andre mennesker. Det å skape fellesskap med akseptasjon, respekt, trygghet det er den oppgaven Gud har for oss. Ja Gud elsket oss først for at vi skal elske våre medmennesker. Rekkefølgen er viktig. Det er ikke slik at vi må elske våre medmennesker for at Gud skal elske oss. Det begynner hos Gud.

Å vite at det er bruk for oss til kjærlighetens gjerning, til fellesskapets oppbygging, til å skape gode liv for andre, å vite at det er bruk for oss i en guddommelig sammenheng, det er hvile og glede og dyp livsmening. Det er ikke avhengig av hvem vi er, hva vi kan, hvor i livsløpet vi er, det er en grunnbestemmelse for vårt liv: Det er en tjeneste for meg, det er et livskall for meg, Gud ønsker noe med mitt liv.



Å vite dette og å tro på dette hjelper meg til å aldri miste motet. Selv om utfordringene i verden ser uoverkommelige ut, selv om krigen og volden synes å aldri stanse, selv om håpløsheten kan være stor….. å holde fast på at hver og en av oss kan gjøre noe for andre, det er et håp som gir livsmot.

I et kristenliv går hvile og arbeid hånd i hånd, nåden, som er et annet ord for den totale akseptasjon, og tjenesten er to sider av samme sak.

Jesus materialiserer både nåden og tjenesten i sin praksis og i sine ord. Han kaller oss til fred og hvile, og han leder oss ut i tjenesten for andre.

I troen på Jesus kan vi rett og slett finne den dypeste livsmening og den dypeste hvile.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.