søndag 24. april 2016

Preken ved Kirkemøtets åpning Nidarosdomen 6.4.2016

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24.kapittel.

I dag er mange av oss kommet hit til Trondheim og Nidarosdomen fordi vi skal være med på Kirkemøte, Den norske kirkes øverste organ, Vi er kommet fra alle landets bispedømmer, fra den ytterste øy i Lofoten , fra Oslos drabantbyer og Opplands skogbygder. Noen av oss, ganske mange , er nye i Kirkemøte, vi har strevd oss gjennom dokumentene til møte og vi stiller med ikke lite spenning. Andre er garvede kirkemøteveteraner som kan kodene og vet hva dette handler om. Noen kommer fra en såkalt profesjonell posisjon i kirke og kristenliv, andre kjenner ser spørrende og usikre til mye av tradisjonelt kirkeliv,
Disse dagene skal vi diskutere, finne gode vedtaksformularer, bryne meninger og tanker, være uenige og enige.
Men akkurat nå, her i kirken ved møtets åpning, før alt det andre setter i gang, er vi samlet om det som binder oss sammen, ja er vi samlet om det som gjør at vi er her på kirkemøte, er vi samlet om det som er det kirkens eksistens er fullstendig avhengig av. Vi er samlet for å dele oppdraget vi har fått fra kirkens Herre: Gå og fortell!

Det er stor kontrast fra oss til de kvinnene vi møtte i fortellingen fra Lukas. De var kvinner som hadde fulgt med på hva som skjedde med Jesus, både mens han gikk omkring, men ekstra nå under det som hadde skjedd når han ble korsfestet og døde. Veldig ofte hadde de vært i utkanten av Jesu følge. Det var jo mennene som var hans nærmeste, de han hadde utvalgt til sine disipler. Men nå var det kvinnenes tid, og se til de døde og passe på at de ble stelt slik de skulle var deres oppgave. Så vet vi hva som skjedde der i hagen. De finner graven tom. Men en engel forteller dem at Jesus ikke er i graven, at han er oppstått-. Midt i sitt hverdagsliv, opptatt med noe man alltid gjorde når en var død opplever kvinnen dette. Det fortelles nesten utilbørlig enkelt, dette som ble et vendepunkt i hele historien, Og kvinnen forteller det videre,

Når vi er samlet om papirer og dokumenter kan det være vanskelig å tenke at dette gjør vi fordi vi vil fortelle videre det kvinnene startet med å fortelle: Jesus er stått opp fra de døde, graven er tom. På samme måte kan det være vanskelig å ha det i mente når vi er uenige om ny kirkeordning eller vigsel for likekjønnede. Men det er det det hele dreier seg om, det er det kirken står og faller på: At vi forteller videre om oppstandelsen, at vi aldri holder opp med det, at vi ikke et eneste øyeblikk glemmer at det er derfor vi er kirke og derfor vi er her.


Kvinnen var ikke særlig troverdige sannhetsvitner i sin samtid, og det var vel ikke de andre disiplene heller.  Det var ganske utrolig at den fortellingen de kom med, og som de etter hvert fortalte videre skulle vise seg å være så kraftfull at den i dag preger hele verdens historien, vår etikk og vår kultur, Der ved graven var vel denne utvikling nesten utenkelig, Og opp gjennom kirkens historie er det mange eksempler på at budskapet har overlevd og blitt gitt videre nesten mer på tross av budbærerne enn på grunn av. 

Jeg tenker at nettopp den nøkternhet som preger oppstandelsesfortellingene er deres styrke. Når Gud handler med verden skjer det sjelden med det som skaper overbevisning og sikkerhet, det er som om Gud handler på en måte som alltid vil være gjenstand for tvil og undring.Gud handler gjennom Israels historie, ganske uforståelig og vanskelig å fatte, Gud handler ved å fødes i en stall av fattige mennesker i utkanten av samfunnet, Gud handler ved å la sin sønn død på et kors og ja vel stå opp igjen, men det uten sanne virkelige vitner,

Og så er det kanskje nettopp denne måten som likevel er den sterke. Den som alltid gjør underet til hovedsak, ikke bevisene eller overbevisningen, men underet og undringen.

Det største under av alle. Jesu oppstandelse, blir gitt oss til tro og undring,,,,, og til takk, det gjør at vi aldri kan bemektige oss det, tro at vi vet alt og forstår alt. Dette må vi ta i mot i tro, og gi videre i tro.

Og når vi gjør det skapes nytt liv, ny tro, nytt håp.

Hvordan skal vi fortelle om oppstandelsen på en troverdig måte i dag?  Hva var det som gjorde at kvinnen fortalte det videre, at disiplene fortalte det videre?
Jeg tror vi må fokusere på håpet som oppstandelsen gir. Og ikke bare håpet om evig liv og frelse, men også håpet som ligger i at dødens krefter i verden ikke er sterkest, at det finnes en guddommelig kjærlighet som sprengte døden, og som gir oss kraft til å leve . våge å leve med håp i dødens verden.
Når vi ser på menneskeslektens historie er det mange grunner til å gi opp, både død og vold har preget verden og oss mennesker til alle tider, og det gjør det også i dag,  Men så skjedde det noe der i graven hvor Jesus ble lagt, Vi får aldri vite hva som virkelig skjedde, men vi vet hva det førte til. Kvinnene som fortalte det videre, Den Hellige Ånd som gjorde både kvinnene og disiplene overbevist og trygge, slik at de fortsatte å fortelle.

Gå og fortell er oppdraget vi som Jesu etterfølgere har fått. Gå og fortell at Jesus lever, Gå og fortell at livet er sterkere enn døden. Gå og fortell at vi mennesker ikke er alene i verden, Gå og fortell om  Guds kjærlighet som selv ikke døden kan holde borte fra oss, Gå og fortell.

Så er vi her på Kirkemøte. Vi tilhører en moderne profesjonell kirke i et velstandssamfunn. Vi diskuterer viktige strategier for kirkens fortsatte virksomhet, vi er urolige for kirkens økonomi, vi er bekymret for kirkens enhet når så ulike meninger står mot hverandre. Alt dette er viktig å være opptatt av. Kirken må alltid ha en organisasjon, har den ikke det blir det de sterkeste menneskene som rår. Men vi må ikke glemme at vi er mer enn organisasjon og meninger, vi er mennesker som tror på oppstandelsen, vi er mennesker som er blitt berørt av Den Hellige Ånd og som våger håpe selv om det menneskelig sett skulle være umulig. Og vi er som kvinnene og disiplene, det er ikke på grunn av oss selv at vi har fått oppstandelsestroens gave, det er nåde, det er underet.

Verden trenger en kirke som håper, som bærer livets håp til alle de mennesker som lider og ikke ser noen utvei. Verden trenger en kirke som våger å tro på oppstandelsen her og nå, som taler høyt  mot urettferdighet og ødeleggelse av alt liv, men som gjør det fordi vi er på livets side og forvalter håpet som ikke lar seg kue.











Om kirkens enhet. Sandnessjøen kirke 24.4.2016

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 17.kapittel v 6-11.

Denne helga har vi vært samlet her i Sandnessjøen fra hele Sør Hålogaland bispedømme. Ungdommer fra mange av menighetene våre har hatt Ungdommens  kirketing og  representanter fra ulike deler av menighetene har hatt Grønne fagdager. Det er veldig forskjellige mennesker som har vært samlet, slik det er veldig forskjellige mennesker som er samlet her i kirka i dag, Og det er jo noe av det fine med det kristne fellesskapet, det er mangfoldig, det består av alle slags typer mennesker, Noen ganger kan det være vanskelig å hanskes med denne forskjelligheten. Noen ganger har vi så forskjellig kultur og væremåte at vi ikke klarer å fungere sammen, andre ganger kan det være teologiske oppfatninger som skiller oss.

Etter kirkemøtevedtaket som åpner for at vi nå skal få en liturgi som gjør at homofile og lesbiske kan få gifte seg i kirken , er det mange som mener at kirken er veldig splittet. Kan vi leve sammen i kirken når vi mener så forskjellig? Og kan kirken være troverdig utad når vi mener så forskjellig?

Dagens tekst fra Johannes evangeliet handler om kirkens enhet, Dette er et så alvorlig anliggende for Jesus at han i noen av sine siste ord til disiplene tar opp nettopp dette. Og han ikke bare tar det opp som en formaning, han sier ikke: Nå må dere passe på å holde sammen å være ett. Nei, det virker som om Jesus er klar over hvor vanskelig dette er, for i stedet for formaning løfter han dette frem for Gud i bønn. Og Jesus fikk jo dessverre veldig rett. Opp gjennom hele kirkehistorien har det vært store splittelser mellom de kristne, og ofte har det vært vanskelig å se hvor enheten skulle være.

Men hva er denne enheten som Jesus ber om at hans etterfølgere skal ha?
Det er for det første ikke enighet. Selv om ordene enighet og enhet er ganske like, uttrykker de noe helt forskjellig. Enighet er noe vi kan komme frem til gjennom forhandlinger og samtaler, er noe vi mener, og som bygger på vår forståelse og innsikt. Det er både nødvendig og godt.
Men enhet er noe annet, noe dypere, noe som går utenom det vi mener og tror.

Enheten er for det andre ikke likhet, I mange miljøer er det viktig å være lik de andre. Dere ungdommer kjenner mye til det. Er man ikke lik de toneangivende i venneflokken eller klassen er det lett å kjenne seg utenfor, Og er man ikke sterk nok til å bære å være annerledes er det lett å bli mobbet og i ytterste konsekvens trakassert. Også vi voksne er preget av likhetsidealene. Media forteller oss stadig hvordan vi skal ha det, se ut og oppleve livet for at det skal være vellykket, Og ifølge tidens trender er det påfallende hvor likt vi skal ha det og hvor like vi skal være for at dette skal oppfylles. Når noen kommer og er så annerledes er det derfor ofte svært vanskelig å bli inkludert,. Det gjelder asylsøkere og flyktninger så vel som den som er syk og utenfor, eller har en diagnose som gjør livet krevende, eller den som strever i en vanskelig familierelasjon. Likhetstyranniet setter vellykkethet som viktigste livsnorm.
Men enheten i kristen forstand er slett ikke det at vi skal være like. Tvert om. Kristen enhet bejaer mangfoldet, bejaer annerledesheten og bejaer retten til å være seg selv.

Kristen enhet, det at vi som kristne er ett betyr altså ikke at vi er enige eller at vi er like.
Enheten har sin grunn et helt annet sted, enheten har sin grunn i Kristus selv, i hans gjerning for oss, i hans kjærlighet til oss. Så enheten er ikke noe vi skal føle oss frem til eller oppleve eller streve med å etablere. Enheten i kriken er en gave fra Gud . Jeg er ett med dere andre som er her i kriken i dag fordi Gud har gitt oss til hverandre, og fordi Gud har gitt oss Kristus. For meg er dette befriende i forhold l til min relasjon til andre kristne, og i forhold til hva kirken er.

Jeg tenker at det er et viktig anliggende at Jesus ikke formaner til enhet, men han ber Gud om at de som tror på ham må være ett. Ved dette sier Jesus : Det er når dere ber, når dere synger lovsanger, når dere samles til gudstjeneste at enheten mellom dere kommer til syne. Helt siden apostlenes tid rett etter Jesu død og oppstandelse har kristne til alle tider og på alle steder samlet seg til gudstjenester, I de mest praktfulle kirkehus, i fattige skur, ute i naturen, i hjemmene, men denne rekken av kristne gjennom tiden er et tegn på enheten. Det at vi samles for å tilbe, høre, synge, det er den kristne enhets tegn i verden. Derfor er det å samles til gudstjeneste så mye mer enn en ytre handling. Når vi er samlet her er vi et tegn for omgivelsene, er vi en bærer av alle de som ikke er her, er vi et symbol på den enheten med Gud som vi er skapt ti. Så lenge det feires gudstjenester vil kriken ikke dø. Da gjør vi det Jesus selv er forbilde på: Vi ber. Og da skapes enheten.


Jeg tenker at det er viktig og holde frem kvalitetene ved det felleskap kirken er. Det er ikke fellesskapet av likesinnede eller av folk som liker hverandre spesielt godt, det er felleskapet av de som tror som kommer sammen til bønn og gudstjeneste. Med et slikt syn på det kristne felleskapet blir det plass til alle, og mangfoldet for sitt gode rom.

Hvorfor holdt Jesus frem enheten mellom kristne som et så viktig anliggende?
I teksten i dag begrunner han det med de kjærlighetsbånd som er mellom Jesus og Gud, og mellom Jesus og oss mennesker. Enhetens grunn er kjærlighet og enhetens mål er kjærlighet. Ikke en kjærlighet som er tom, men full av gode handlinger for mennesker og skaperverket.
Og da blir enheten ikke bare et gode som vi får del i når vi feirer gudstjeneste. Enheten er ikke et mål i seg selv, men  blir en kjærlighetens kraft som gjør oss i stand til å gå ut i verden med Jesu budskap.
Ved avslutningen av gudstjenesten sendes vi ut med hilsenen: Gå i fred, tjen Herren med glede.

Jeg tror dette er helt avgjørende for at enheten skal få betydning. Enheten vi erfarer i kriken, og felleskapet vi har med Kristus har tjeneste som mål. På konferanse2ne her i helga har vi særlig vært opptatt av hvordan vi skal ta vare på skaperverket, hvordan vi skal ta i mot  flyktninger og fremmede i våre samfunn og menigheter, hvordan vi skal nå ungdom med det kristne budskap. Alt dette er utfordringer som ligger i ordene: «Tjen Herren med glede»,, Den enhet vi har med Kristus og hverandre er drivkraften for aldri å gi opp kampen for rettferdighet,  fred, barmhjertighet. Kampen for skaperverket og alt som lever,

Dette står det så vidunderlig om i Eferserbrevet som vi g hørte fra i stad:
17 Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær.18 Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. 19 Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. 20 Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. 21 Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, 22 og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden. Ef 2,17-22

Å være kirke, å være kristen, å være døpt er og være med i den store kampen for livet, Intet mindre er vi kalt til, Og det er enheten med Kristus og hverandre som gir oss mandat og styrke, 
La oss derfor fortsette å be om at vi alle må være ett, ikke like og enige, men ett i troen på Kristus slik at vi kan leve i de oppgaver Gud kaller oss til.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA,