Preken Meløy
kirke 150 årsjubileum 25.6.2017
Det står
skrevet hos evangelisten Lukas i det 14. kap ( v 15-24)
Det er flott
å være her i Meløy kirke på jubileumsgudstjeneste i dag. I 150 år har
denne kirken stått her ute på Meløya, og før det har det vært andre
kirker kanskje så langt tilbake som til 1100tallet nesten nettopp her. . En
kirke med slik historie snakker til oss på mange måter. Kirken snakker til oss
om fortid og historie, snakker til oss om alle de som kom seilende fre øyene
omkrig når det var gudstjeneste, de som kom med dåpsbarn, kanskje flere
samtidig fordi det var så lang reisevei, de som kom med kister når noen skulle
begraves, de unge som kom hit til konfirmasjon, spente på om de ville klare spørsmålene presten skulle stille dem.
Men kirken forteller også om alle de som brukte den som seilingsmerke, som et
punkt å navigere etter når de var på havet. Kirken forteller om identiteten til
bygda og folket som tilhørte her, kirken var samlingssted og stedet som skapte identitet
for de som bodde her. Og når folk kom seilende forbi denne øya så de kirken, og
visste at her bodde det folk som trodde på Gud. Kirken snakker til oss om glede
og sorg, høytid og fest.
I dag er det
vi som er samlet her, vi som har fest og høytid. Vi sitter her med historien
til alle som har vært her før oss i veggene og fellesskapet og atmosfæren. Vi
er som alle de før oss invitert til kirken, til gudstjeneste, til fest, ja vi
kunne kanskje til og med si, vi er invitert til gjestebud.
Og da er vi
midt inne i teksten fra Bibelen på denne dagen. Prekenen skal handle om nettopp
det: Det store gjestebudet i Meløy kirke.
I teksten
fra Lukasevangeliet hørte vi om en mann som ber til selskap, til gjestebud. Men
alle han inviterer unnskylder seg, de har ikke tid, de kan ikke komme. Til
slutt må verten ut på veiene og be inn fattige , blinde, uføre, lamme de som
ingen anså som noe verd, og slett ikke slike som ble invitert til fest. Men når
festen begynner er det de som er benket rundt vertens bord.
Denne fortellingen
er en lignelse Jesus fortalte, En av de som hadde hørt Jesus snakke sa til ham:
« De er sannelig heldige, salige, de som får sitte til bords i Guds rike».
Jesus svarer han på dette ved å fortelle denne lignelsen. En lignelse som
setter fokus på HVEM det er som er verdig til å ga plassen ved Guds eget bord,
hvem er verdig til å kalle seg kristen, hvem vil Jesus ha i sitt følge?
Da er vi
over på Meløy kirke. Jeg tenker meg at i alle år denne kirken har stått her, og
i årene med de gamle kirkene også,-i alle disse årene har invitasjonen til gjestebud, til fellesskap med Gud, til tro på
Jesus gått ut. Invitasjonen er gått ut mange titusentallsganger, i
gudstjenester, i begravelser, når konfirmanter er her eller når barna kommer
til Tårnagenter og barnegrupper.
Alltid når
kirkedøra åpnes, går invitasjonen ut, invitasjonen til å leve nær Gud, til å
finne livsmening, til fellesskap og fred og trøst, til frelse.
Til og med
når noen kommer inn her og det ikke skal skje noen spesielt, men når døra er
åpen er det bare godt å sette seg ned og se seg om, også DA går invitasjonen
ut, gjennom altertavla og døpefonten, den høye himlingen og prekestolen og
orgelet. Alt er til for å invitere oss som er her til fellesskap med Gud.
Kirka har
stått her på øya som et samlingspunkt gjennom 150 år. Den er et påminnelssest,
en stadig fysisk bygning , synlig for alle, men nettopp disse plankene og
betongen og steinene som kirken er bygget av sier: Kom du er velsignet,
verdifull, elsket av Gud, det er en guddommelig mening med livet ditt. Gud
kommer oss i møte gjennom det helt menneskelige, slik det ble så klart da Jesus
kom. Da tok Gud bolig i vår verden og våre ting.
Kirken står
her og sier: Livet er ikke tilfeldig, vi er ikke kastet inn i verden for å være
her vilkårlig i 70-80 år. Gud har skapt oss, vi er ønsket av den hellige –
Kirken står her og inviterer til dette fellesskapet, inviterer til å lukke Gud
inn i livet.
Synligst
skjer invitasjonen når det er gudstjeneste som nå, når vi synger salmer, ber
bønner, hører Guds ord, og når sakramentene deles raust og uten forbehold ut.
Invitasjonen lyder ved hver dåp, da gir vannet
og løftesordene fra Gud selv den som døpes plass ved bordet. Gjennom dåpen blir kirken vår på en annen måte enn at vi bare er glad i
bygget. Dåpen åpner døra til fullt fellesskap med Gud. Ikke fordi vi forstår
det eller er gode nok til å ta i mot , eller noen annen menneskelig grunn.
Dåpen gir oss gudsfelleskapet, frelsen og troen. Det er nåde alene som er
grunnen. Det som Luther så mesterlig fant frem igjen for 500 år siden.
Invitasjonen fra Gud er kålåpen, uten begrensning, her er plass for alle
alltid, uansett hva som skjer i livet .
Den andre
invitasjonen skjer i nattverden. Når brødet og vinen deles ut, til og med med
ordene « Kom for alt er ferdig», nesten som når en mor eller far åpner vinduet
og roper til barna som leker utenfor « Nå er maten ferdig, kom og spis!»… ja da
er dette en synlig og hørbar invitasjon fra Jesus selv. Han inviterer til måltid,
slik verten i evangelieteksten gjorde. Og som alle andre måltider gir også
dette måltid styrke og kraft og energi til livet, til troen, til å leve med
mening i en verden som ofte synes uforståelig.
Verten i
fortellingen måtte ut på gaten og hanke inn folk. Alle fikk invitasjonen. Slik
er det også med nattverden, den er for alle. Alle som har et lite snev av
Gudslengsel i seg, alle som har det minste snev av at alt ikke er helt på stell
i livet, alle som ønsker fred og trøst.
Derfor er det så fint at konfirmanter og barn kommer, det åpner opp for
oss andre som vegrer oss. Det er noe gledelig som har skjedd i vår kirke de
siste årene, nattverden er blitt mer tilgjengelig og åpen, akkurat slik Jesus
inviterer til.
Hvor mange
ganger er det blitt invitert til dåp og nattverd her i Meløy kirke? Jeg ser for
meg menneskene før oss, en lang, lang rekke , ungdommer, gamle, fattige, rike,
friske, syke, tusenvis. Og tar vi med alle som inviteres og er blitt invitert
til dåp og nattverd i kristne menigheter over hele verden, da er tallet nesten
uendelig. Fellesskapet i kriken er mer
enn oss som er her nettopp nå. Det er mer enn følelsen av å høre sammen, det er
et fellesskap i Gud, ubegrenset av tid og rom. Alterringen her i Meløy kirke er
ikke en full ring slik vi ser den. Likevel kaller vi det for en ring. Symbolikken
i det er at den andre halvparten av ringen, den som ligger usynlig bak alteret,
den representer himmelen, de som er gått foran. Når nattverden feires er det et
fysisk måltid her og nå, men den gir oss fellesskap med den korsfestede og
oppstandne Kristus, et fellesskap som varer også når vi dør. Evigheten er inne
i dette huset, og vi er en del av det.
Verten i
fortellingene måtte ut på veiene . Fattige, blinde, lamme. Uføre, datidens
marginaliserte som ingen brød seg om. Dette er den andre siden av invitasjonen
til Guds rike. Når vi inviteres kalles
vi inn til et fellesskap, en enhet med alle mennesker. Et fellesskap hvor den
koptiske kristne i Egypt som forflges for sin tro er min bror, et fellesskap
hvor den voldtatte og utsatte jenta i krigens Mali er min søster, et fellesskap
hvor den asylsøkeren som kommer til vårt land alene og redd og ikke bare er en utgift på våre budsjetter,
men vår bror og vår søster.
Kirken som står her på Meløya er synlig, den
forteller om historie og tro og om alle som bor her og har bodd her. Men en
kirke forteller også noe mer. Kikren , slik den står her, er en daglig
påminnelse til oss om at for en kristen menighet, for kristne mennesker er
ansvaret for rettferdighet, barmhjertighet, likeverd innvevd helt og fullt i
Jesu budskap, det vi er forpliktet på, og det vi har fått i gave. Kirken skal
tale flyktningens sak når samfunnet ikke gjør det. Vi skal tale den ødelagte
rusmisbrukerens sak når andre har gitt henne opp, vi skal være der for den ungdommen
som opplever overgrep og vold , vi skal
kjempe for det ufødte fosterets rett til liv, selv om det bærer på for
mange kromosomer eller en sykdom som vil
prege hele livet, vi skal stå på den utsattes side. Alltid og for alle. Vi skal
se og vi skal tale når andre tier. Det
er ikke vår oppgave å gi politiske løsninger. Vi skal være både naive og
fryktløse, et korrektiv til alt som vil klassifiserer mennesker. Det er den
motkultur, den annerledeshet kirken er kalt til å etterleve, slik Jesus lærte
oss det gjennom sitt liv. Lær oss å
dekke et langbord i verden, synger vi i et bordvers.Det er hva vi er invitert
til av kirkens og skapningens Gud.
Gjennom alle
de år det har vært kirke her har de ytre rammene vært i endring. I vår tid er
også de ytre rammene for kirken i endring, og noen er usikre og engstelige i
møte med det- Men kirken er mer enn rammene og bevilgningene og strukturene.
Kirken skapes når invitasjonen fra Gud går ut. Uavhengig av ytre rammer
inviteres vi til fellesskap med Gud, til liv sammen med Gud. Og uavhengig av
ytre rammer inviteres og kalles vi til selv å være slike som inviterer. Være
Guds sendebud , invitasjonsbrev til mennesker i verden.
Fortsatt er
det Meløy kirkes oppdrag. Gitt av Gud i nåde og fred.
Ævfosodhåsvoeobesgfetea.
