Kr Himmelfartsdag 2.6.2011 Stamsund: Velsignelsesdagen

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24. kap ( v 46-53)


For noen år siden hadde vi en samtale i et menighetsråd om hvordan de forskjellige medlemmene i rådet opplevde gudstjenesten. Da var det en dame som sa noe jeg aldri kommer til å glemme. Hun hadde vært en aktiv kirkegjenger i mange år, og hadde vært vant til å være med i kirken helt siden hun var liten jente. Så sa hun: det beste ved gudstjenesten er velsignelsen til slutt. Det kan godt være at salmene har vært vanskelige, prekenen kjedelig … men når velsignelsen kommer har likevel ikke gudstjenesten vært forgjeves.
Den overskygger alt det andre.

Siden har jeg snakket med mange som har sagt noe lignende. Velsignelsens sterkeste betydning har jeg kanskje opplevd når jeg har stått ved en sykeseng og den syke nesten har vært borte fra denne verden. Et lite nikk med hodet har tilkjennegitt at hun ønsker at jeg skal velsigne henne. Å legge hånda på et slitt grå håret hode og si fram velsignelsesordene er en hellig opplevelse.
Mange av oss som er her i kirken i dag har harr situasjoner i livet da vi har fått ta i mot Guds velsignelse. Når vi var med på dåpen i dag var det en påminnelse om vår egen dåp, når vannet sildret over vårt hode ble vi velsignet med Guds nærvær i vårt liv. For bare noen uker siden ble konfirmantene her i kirken velsignet med det samme nærvær, de ble gitt løfte om at Gud vil være deres Gud, at Gud vil være med dem. Og når vi har vielser her i kirken skjer det samme, brudeparet mottar Guds velsignelse, en velsignelse som er en styrke til dagene som kommer.

Jeg tenker at Guds velsignelse først og fremst er et tilsagn, et løfte, om at Gud vil være nær. Velsignelsen gir oss på en personlig måte vissheten om at bi ikke er alene om vårt liv, Gud er der.

Det siste Jesus gjorde sammen med disiplene mens han var fysisk i blant dem har vi hørt om fra evangelieteksten i dag. Og det siste han gjorde var nettopp og løfte hendene og velsigne dem. Disiplene var i en underlig situasjon. De hadde opplevd at Jesus ble henrettet, de hadde hørt kvinnene som kom løpende fra den tomme graven og sagt at han var stått opp fra de døde. Noen av dem hadde opplevd at han etter dette hadde møtt dem på nye måter, som en medvandrer da to av disiplene var på vei til Emmaus, som en som kom når disiplene satt livredd bortgjemt for folk og ikke visste hva de skulle gjøre.



Om håpet hadde begynt å spire hos dem igjen vet vi ikke, jeg tror de fortsatt var meget forvirret og ikke visste hva de var med på.
Men til disse disiplene, i deres tvil, deres frykt og forvirring kommer Jesus og velsigner dem med sitt nærvær. Og han velsigner dem ikke bare for øyeblikket, men for tiden som skal komme. Han gir dem et løfte om det når han sier:” Jeg skal gi dere det som min Far har lovet.” Jesus lover dem et annerledes nærvær. Han skal ikke være fysisk blant dem lenger, men gjennom sin Ånd og sine gaver vil han fortsatt komme mennesker i møte.

I den tiden Jesus levde sammen med disiplene kunne de ta på ham, se ham, snakke med ham. Likevel tvilte de, likevel var de forvirret.
Ofte tenker vi at bare vi kunne se ham, få bevis… da ville der være lettere å tro. Jeg er ikke sikker på det. Det meste av det gode i livet er usynlig. Kjærligheten er det, følelsen av samhørighet er det. Og velsignelsen er usynlig, men den gis oss på synlige måter; Gjennom hender som legges på hodet mitt og ord som gis til meg, gjennom dåpens vann, gjennom brødet og vinen vi spiser og drikker i nattverden, gjennom mennesker som bringer oss glimt av guds nærvær gjennom gode ord og handlinger, gjennom ordene vi kan lese og høre om Jesus.

Om velsignelsen skal virke er ikke avhengig av hvor sterk tro vi har, hvor mye vi forstår, hva vi føler. Slik velsignelsen ble gitt til disiplene midt i deres forvirring og tvil, slik gis den også til oss.

Men så kommer spørsmålet: Trenger vi Guds velsignelse, trenger vi Gudsnærværet i vårt liv? Til hverdags tenker vi kanskje ikke så mye på det, vi lever vårt liv og de fleste av oss prøver å gjøre det beste ut av dagene våre.
Egentlig tror jeg selve livet vårt er en velsignelse, at det er en gave fra Gud at vi lever, at vi er mennesker på godt og vondt, at vi har en fantastisk natur og øse både liv og glede ut av, at vi har mennesker å dele med, at vi har evne til å tenke, forstå, arbeide, glede oss over livet, at vi igjen og igjen opplever gleden ved at kjærligheten fører til nyfødte barn, kanskje den største velsignelsen av alle.

Gudsnærværet er i det alminnelige livet, den spesielle velsignelsen i gudstjenesten og ved livets store anledninger skal hjelpe oss til å forstå nettopp det.

Velsignelsen gir oss Guds nærvær.
Velsignelsen Jesus gav disiplene da han var sammen med dem for siste gang gav dem hans nærvær, hans fellesskap på en ny måte.




I den velsignelsen som vi oftest bruker, den aronittiske, som har sitt opphav i velsignelsen som Moses fikk fra Gud og som Aron og de andre prestene skulle bruke for å velsigne israelittene., er nåden og freden to av de gavene velsignelsen gir.

Og den store livsvelsignelsen som Jesus kom med er nettopp freden og nåden. Nåden uttrykt i at velsignelsen ikke setter noen krav til den som skal motta, gjennom den blir vi alle tatt inn i Gudsnærværet og Gudskjærligheten. Dette synliggjøres så sterkt gjennom dåpen av små barn, de har ingen intellektuell tro, ingen forståelse og ingen gode gjerninger, men de får Guds gaver likevel. Og slik er det med oss hele livet. Guds velsignelse er ikke noe vi får fordi vi fortjener det, men pga Guds kjærlighet.

Freden uttrykt i at Gud sier ja til vårt liv, til våre spørsmål, til vår tvil, til vår klage og til våre feiltrinn, sier ja og gir oss løfte om at ingenting kan skille oss fra Gudsnærværet. Fred med Gud, sa de gamle. Fred med Gud slik at vi kan leve vårt liv i fred med våre medmennesker.

For meg er Kristi Himmelfartsdag velsignelsesdagen, dagen da Jesus viser for disiplene og oss at Guds fred og Guds nåde, Guds nærvær ikke stopper selv om Jesus ikke er fysisk tilstede blant disiplene lenger.
Jesus løftet hendene og velsignet dem. Han gjør det fortsatt.
Og han kaller oss til å leve fredens, fellesskapet og nådens liv blant våre med mennesker. Slik at vi kan velsigne med den velsignelse vi selv er møtt med.

Preken 8.august 2010 i Flakstad kirke: Alt av nåde

Preken søndag 8. august i Flakstad kirke

Søndag 8.8.hadde jeg gudstjeneste i Flakstad kirke sammen med sokneprest Trond Gran. Jeg prekte og så delte vi ut nattverd sammen. Det er godt å være to sammen i slike tjenester. Barnebarna etter svigermor og svigerfar, Ingrid og Sverre Jusnes ,hadde treff denne helga, og mange var kommet for å være med på giudstjenesten, bra etter lang fest natta før!
Natt til søndag, etter festen, lå jeg å tenkte på prekenen, som var forberedet flere dager i forveien. Plutselig kom jeg på innskriften som står på gravstøttene til mine svigerforledre. " Alt av nåde". Det ble en sterk aktualisering til prekenen. Etter gudstjenesten var vi på kirkegården og hadde minnstund på gravene.......

.

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6.kap ( v.66-69)

66 Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. 67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» 68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»
Det budskap som Jesus kom med og som etter hvert ble den kristne religion har alltid vært omstridt. På Jesu tid var det uhørt at det kom en mann som sa han hadde de rette svarene på livets gåter. Enda mer omstridt var det at han sa han var Guds sønn. I sitt liv møtte Jesus både troende og tvilende og de som tok helt avstand fra ham.
Til og med blant de som hadde gått sammen med han i lang tid var det noen som trakk seg bort.
Å ha et ambivalent og tvilende syn på Jesus er ikke nytt for vår tid. Helt siden Jesus levde i Midt Østen har tro og tvil levd side om side i den kristne kirke, ja til og med side om side i hvert kristent menneskes liv.

Desto mer oppsiktsvekkende er svaret Peter gir når Jesus spør: ” Vil dere også gå bort?” For det virker ikke som Peter tviler en millimeter. Han svarer med sikkerhet og tyngde: ” Herre hvem skal vi går til? Du har det evige livs ord”.

Jesu spørsmål og Peters svar handler om de store livsspørsmålene, hva er meningen med livet, hvor skal jeg hente kraft til livet fra, hva er egentlig mitt livsinnhold, hvor går jeg når jeg dør, hvordan skal jeg manøvrere mellom alle tankene og oppgavene som livet gir meg?
Dette er evige spørsmål. Spørsmål som mennesker til alle tider har stilt seg. Til hverdags tenker vi kanskje ikke så mye over det. For de fleste av oss er livet fylt av dagens gjøremål, arbeid, familie, fritidsaktiviteter. Ofte går tiden så fort at vi ikke har tid til å tenke over de store spørsmålene. Og jeg tror det er slik det skal være, livet har vi fått til å leve, virke og skape, i det vokser livsinnholdet frem.
Men så kommer det tider i livet at de store spørsmålene trenger seg frem. Kanskje opplever vi å bli foreldre for første gang, eller vi opplever at livet tar en ny kurs fordi omgivelsene våre endrer seg, kanskje opplever vi at døden kommer og gjør livet annerledes, kanskje stopper sykdom våre planer, kanskje er det noe vi leser eller et menneske vi møter som får oss til å stanse og tenke: Hva er meningen med mitt liv, hvor kan jeg hente kraften til å fylle livet med det gode?

Peter er heldig. Svaret hans oser av trygghet og tillit: ”Du har det evige livs ord Jesus, jeg stoler på deg.” Jeg kjenner at jeg nesten blir litt misunnelig på Peter, tenk så godt det må være å finne noe som en er så sikker på!




Derfor blir jeg nysgjerrig på hva det er Peter har funnet, hva er det som er så spesielt med Jesus at Peter sier det han gjør?

Jeg tror det spesielle Jesus kom med, kan sammen fattes i et eneste ord. Ordet NÅDE. Peter opplevde at han gjennom det Jesus sier og er kan få leve det nådebaserte livet.
Som jøde har Peter sett hvor stor forskjell det er på det Jesus snakker om, og det som han har lært i synagogen og fra det gamle testamente. Peter har lært om en Gud lik den vi hørte lest om fra profeten Jesaja tidligere i gudstjenesten: En Gud som krever gjengjeld for det gode han gir mennesket, en Gud som lik vingårdseieren hugger ned de trærne som ikke bærer god frukt. En hevnens Gud.
Så møter Peter Jesus, og alle hans forestillinger snus på hodet. Jesus nytolker fortellingen om vingårdseieren, og i stedet for å hugge de dårlige trærne ned, gir han dem en ny sjanse. Den hevnens Gud som Peter har lært om erstattes av en nådig og kjærlig Gud. Dette er så sterkt at for Peter blir det livsviktig å tviholde på Jesus og hans ord, hans livstolkninger.

Svært mange mennesker også i vår tid er fanget av en livsforståelse og en gudsforståelse preget av redsel for ikke å strekke til. Og mye i dagens samfunn er med på å støtte oppunder slike tanker. Det er så mange krav som stilles til oss for at livet vårt skal være vellykket, krav som både går på det ytre, hvordan vi ser ut, og krav som går på hvordan vi skal få en god utdannelse og jobb, klare oss, mestre familielivet og helst være ressurspersoner i lokalmiljøet. Og den mest hensynsløse kravstilleren er kanskje oss selv. Vi tror gjerne at vi må være slik og slik for at vi skal fortjene det gode liv, og dette spiller jo reklamen også på. Hvor mange ganger har vi ikke hørt setningen. ”Fordi du fortjener det”?

Det er her NÅDEbegrepet fra Jesus kommer inn som det totalt annerledes. Jesus forteller Peter og oss alle, at det gode i livet får vi av nåde, av en raus Gud som vil oss det beste. Sanggruppen ” The real group” sier dette så fortreffelig i en av sine tekster: ”……it is not given because you deserve it, it is given by grace”.
Nåde er det motsatte av fortjeneste, nåde er det motsatte av krav, nåde er det som gis oss ufortjent og uten grenser.

For en befrielse det er i det nådebaserte livet! Der vi får hvile i troen på en Gud som omgis oss med kjærlighet og som alltid er der med sin tilgivelse.

Jeg vil peke på 4 områder som det nådebaserte livet har betydning for:



For det første: Peter fikk gjennom Jesus oppleve en Gud som han ikke trengte være redd for. Å fatte at Gud er en nådig Gud gir oss en stor frihet i vårt gudsforhold.
Dette er kanskje noe av kristendommens viktigste: Den Gud Jesus viser oss er en Gud som åpenbarer seg midt i det menneskelige, som tar i bruk det menneskelige for å ha kontakt med oss, som ikke er en Gud for himmelen, men for jorden, en Gud som kjenner alt det menneskelige.
Vi trenger ikke være redd for å tvile, ikke for å stille farlige spørsmål, vi kan på alle måter være de mennesker vi er uten å forestille oss. En nådig Gud gir oss frihet til å tegne vårt eget Gudsbilde, ta i bruk våre egne erfaringer og tro på dem.

For det andre: Når vi tro på en nådig Gud får det betydning for vårt forhold til andre mennesker. For slik Gud er skal vi også være: Fulle av nåde og raushet, fulle av tro på våre medmennesker. Når vi er trygge på at vi selv er godtatt og elsket slik vi er, får vi en trygghet i møte med andre. I et konkurransesamfunn som vårt er dette gode og nyttige korrektiv, og det understreker på en tydelig måte det kristne menneskesynet: Hvert menneske på jord er av uvurderlig verdi.
Dette menneskesynet gir støtte til all kamp for rettferdighet, likeverd, demokrati, barmhjertighet. En nådig Gud gir oss dyp respekt for alle mennesker.

For det tredje: Når vi tror på en nådig Gud får det betydning for vårt forhold til den skapte verden, til skaperverket i all sin mangfold. Vi er ikke satt til å herske over skaperverket, vi er satt til å forvalte det, til å ha respekt for livets lover og vite at skaperverket, jorda vi bor på, lufta, havet, dyrene, blomstene alt som lever har sin egenverdi og skal behandles med respekt og varsomhet. En nådig Gud gir oss frihet til å forvalte rett og gir oss ansvar for alt som lever.

For det fjerde: Det nådebaserte livet gir oss en dyp og ekte fred. Vi skal slippe å streve med å oppfylle Guds eller egne krav til livet, og kan i stedet få oppleve en sterk følelse av å være godtatt, ikke fordi vi fortjener det, men fordi Gud elsker oss.
I Karen Blixens novelle Babettes gjestebud går det igjen en setning som etter hvert blir oppsummeringen av den gudsforståelse som gjennomsyrer novellen: ”.Nåden og sannheten kysser hverandre.”
Peter hadde erfart at den Gud Jesus forkynte gav fred og håp til livet. Det ble sant for Peter fordi han erfarte det. Det ble nåde for Peter fordi det gav han frihet, både i forhold til Gud, medmennesker og seg selv.
En nådig Gud gir en fred som gir styrke gjennom alle våre levedager.

Jeg tror nøkkelen til et livsbejaende gudsforhold, til rause medmenneskelige forhold, til frihet og fred i forhold til seg selv ligger i å tro på nåden som prinsipp for livet.

Kanskje det var det Peter hadde forstått det, og derfor sa han:” Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord.”

Jeg begynte med å si at jeg nesten var misunnelig på Peter som hadde så sterk tro. Når vi kjenner Bibelen vet vi at Peter i høy grad også visste hva tvil og svik var. En nådig Gud tar i mot troende og tvilere, sikre og svikere. Igjen og igjen. Det er det nådebaserte livet.

1.pinsedag 12.6.11 i Buksnes kirke: Språkets evangelium

God pinse!
På en vakker sommerdag i Lofoten er vi samlet her i Buksnes kirke for å feire noe som skjedde for snart 2000 år siden. Hvorfor i all verden gjør dere det, vil kanskje en som ikke kjenner noe til den kristne tro spørre? Hvordan kan noe som skjedde for så lenge siden ha så stor betydning at millioner av mennesker hver eneste søndag samles til gudstjenester for å feire det? Hvordan kan en så gammel historie ha aktualitet i dag?

Med disse spørsmålene er vi rett inne i det pinsedagen handler om. Pinsedagen handler om språk som uansett tid og rom formidler budskapet om Jesus slik at det har betydning for mennesker i år 2011. Pinsedagen handler om språk.
La oss synge om dette når vi nå reiser oss og stemmer i høytidsversene fra salme 221.

La oss høre pinsedagens budskap fra Apostlenes gjerninger kap2.1-11

Da Jesus var ved avslutningen av sitt liv var det et spørsmål som mer og mer opptok disiplene. Hvordan skald det gå med oss når Jesus ikke er her lenger? Etter at han var død ble dette spørsmålet så presserende at de rett og slett gjemte seg. De var redde, de var desillusjonerte, de var kanskje så skuffet at de ikke orket å tenke fremover. De hadde brukt 3 år av livet til å følge etter Jesus, de hadde latt seg begeistre av ham, de hadde forlatt arbeid og familie for hans skyld. Nå var de alene tilbake. Uten ord, uten språk, jeg tror det må ha vært veldig stille der de var samlet på et bortgjemt rom i Jerusalem.

Jesus hadde gott dem løfter om at selv om han var død og gått hjem til Gud, så skulle han komme tilbake. Men de hadde nesten gitt opp å tro på det. Så skjer underet på det som vi kaller den første pinsedagen, 50 dager etter påske, etter korsfestelsen kommer Jesus igjen. Men han kommer annerledes enn før. Han kommer ved sin ånd, og det manifesterer seg ved at disiplene begynner å snakke på nye språk. Plutselig er det ikke stille lenger, på mange forskjellige språk forteller disiplene om det de har opplevde sammen med Jesus.
I dag har jeg lyst til å si litt om språket disiplene


1.Språket som grensesprengende for tid og rom
2. Språket som menneskelig
3. Språket som skaper enhet og fellesskap.





Den Hellige Ånd, Jesu nærvær for all fremtid ble gitt dem gjennom språk
Gjennom ordene skulle disiplene fortelle til hele verden hva de hadde sett og hørt. Og vi vet at de klarte det, på ganske få år var det som 12 menn i Israel hadde opplevd forkynt til mange land og mange mennesker. I dag er dette budskapet nesten nådd til alle verdens folkeslag.
Men det begynte med at språket ble Jesu måte å være i verden på.

Først om det grensesprengende språket.
Da Jesus levde i Jerusalem kunne han bare være et sted av gangen og bare møte de mennesker som var lokalt til stede der. Når han etter pinsedagen kommer mennesker i møte gjennom språk og ord kan han være nær alle steder for alle mennesker til alle tider. Vi har hørt dette i løftet som ble gitt til dåpsbarna i dag, ved dåpen gis de ord om at Jesus vil være med dem alle dager inntil verdens ende. Jesus gir sin Ånd, Den hellige Ånd gjennom ordene og språket disiplene fikk og dermed er hele verden og alle mennesker arena for Jesu nærvær.
Det står at disiplene snakket ulike språk, slik at alle utlendingene som var der fikk høre budskapet og forstå det. Dette er et sterkt symbol på at Jesu budskap er for alle, det understreker at Jesus kom for å skape et gudsfolk av alle mennesker, kom for å skape enhet og fred. Vi hørte det fra Johannes evangeliet tidligere i gudstjenesten: Jesus sier der til disiplene: ” Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir”. Og like før han blir korsfestet ber han slik for disiplene: ” jeg går til deg Hellige Far, bevar de mennesker du har gitt meg i ditt navn, …., så de kan være ett slik vi er ett”. Språket sprenger lokale, tidsmessige og menneskelige grenser.

I sterk motsetning til dette budskapet står fortellingen om Babels tårn som vi hørte i teksten fra Det Gamle Testamente. I sitt overmot ville menneskene prøve å bli like store om Gud, så de bygde et høyt tårn for å realisere det. Men resultatet ble Guds straff, de kunne ikke lenger forstå hverandre, men snakker forskjellige språk. Dette er en såkalt etiologisk historie, en historie som skal fortelle hvorfor en situasjon er som den er.
De som skrev denne historien tenkte at det var brudd på Guds egentlige vilje at menneskene hadde forskjellige språk og ikke forstod hverandre. Så ble denne fortellingen en forklaring på hvorfor det var slik.
Når språkbarrierene så faller på pinsedag, blir dette et symbol på at Guds egentlige vilje er opprettet, et vitnesbyrd om at det nye Guds rike er kommet med Jesus og gitt oss ved Den Hellige Ånd.

For det andre:
Det var menneskelige, kjente språk disiplene snakket da de hadde fått Den Hellige Ånd.

Det sier noe viktig om at det er gjennom den menneskelige, sansbare virkelighet Jesus kommer til verden. Han kom som et vanlig menneske, født av Maria, oppvokst i Nasaret. PÅ samme måte kommet han nå til verden gjennom det menneskelige, gjennom vanlige ord og gjennom vann og brød og vin, kjente ting i vår verden.
Når Den Hellige Ånd kommer er det ikke på mystisk vis, men gjennom det som er vår verden, enda en gang er det inkarnasjonen som skjer, i det menneskelige tar Guds plass, i det menneskelige kommer Jesus til oss. Og ikke bare gjennom feilfrie og velformulerte ord, men gjennom menneskers ord på godt og vondt.
Det er jo derfor den kristne tro så sterkt understreker at selv om Bibelen er motsigende og feilbarlig, er den dog bærer av Guds ord.
Gjennom det sansbare … gjennom det forståelige .

Det er mange år siden den Hellige Ånd kom til disiplene på pinsedagen. I alle år etter har budskapet overlevd. Tross kirkens mange feiltrinn, tross en kirkehistorie som er skammeølig, full av begivenheter som så absolutt ikke stod i enhetens og fredens tegn. Igjen ser vi mønsteret: Det er ikke det fullkomne Den Hellige Ånd kommer til, det er til det menneskelige. Og på underfulle måter bæres Jesus frem, selv om den som bærer har mange brist.
Var det ikke for Den Hellige Ånd, Jesu nærvær i verden i dag, ville kirken vært død med disiplene, ville budskapet aldri kommet lenger enn til Jerusalem. Men gjennom alminnelige, feilbare mennesker, våre ord og våre gjerninger, har Den Hellige Ånd virket. Ofte mer på tross av enn på grunn av.

For det tredje. Språk gir fellesskap og nærvær.
Så er vi her i dag. Vi har vært med på å døpe to barn, vi har sunget vi har lest, vi har hørt. Alt er menneskelige fenomener. Men samtidig bærer de Jesu nærvær til oss. For dagen i dag og for dagene som kommer.
Så lever vi i en kirke som har store utfordringer i tiden som kommer. Vi skal målbære den kristne tro i møte med nye religioner som kommer til vårt land. Vi skal arbeide med å formidle til nye generasjoner det gamle budskap Jesus kom med. Vi skal gjøre de gjennom menneskelige ordninger og menneskelige ord, gjennom utilstrekkelige språk og feilbarlige handlinger.
Trøsten fra pinsedagens budskap er at det er nettopp i dette Den Hellige Ånd kommer, for å gi oss Jesu nærvær, for å gi oss tro, enhet, fred, forsoning.
Kirken er alltid mer enn det vi ser. Disiplene var med enn 12 enkle menn fra Israel. De var bærere av Jesus selv, de var beseglet med Den Hellige Ånd. Og det er i den tradisjonen vi er kirke også i dag.

Preken i Moskenes kirke 3.7.2011: Kom for alt er ferdig

3.søndag etter pinse, 3.7.2011 Moskenes

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det. 16.kap. (v 14-24 ).


Et av de sterkeste bildene i Bibelen på det kristne fellesskapet er bildet av festen, av selskapet. Teksten vi har lest i dag er en lignelse om dette. Jesus forteller en historie fra hverdagen, og gjennom dette vil han vise oss noen av Gudsrikets hemmeligheter. Verten i teksten er et bilde på Gud selv, Selskapet han inviterer til et bilde på Guds rike, på fellesskapet mellom mennesker og Gud. Verten har invitert til fest, men de som er invitert har unnskyldninger for ikke å komme. I så måte er det en trist tekst. Men også en tekst som åpner opp for noe nytt når invitasjonen til fest utvides til å gjelde mange flere enn de først inviterte.

I dag har jeg lyst til å snakke om festen som bilde på Guds rike.
Når jeg er på en fest eller i et selskap merker jeg fort om vertskapet gjør seg flid med å få alle til å føle seg velkommen. Ja en god fest er avhengig av at jeg føler at jeg er ønsket og sett.
Når festbildet brukes om Guds rike er det nettopp dette som er poenget: I Guds rike er vi velkommen, ønsket og vi blir sett som de vi er.

Til våre fester blir vi invitert av ulike grunner, ofte fordi vi har gjort noe positivt for verten, eller fordi vi har noe felles med vertskapet.
Til Guds rike blir vi ikke invitert fordi vi har gjort noe som gjør at vi fortjener invitasjonen. I Guds rike er det ikke hvem vi er som er avgjørende. Gud inviterer fordi Gud elsker oss, ikke fordi vi elsker Gud.
På våre fester er det ofte en rangordning, noen er viktigere enn andre, noen står nærmere verten enn andre. Det er også helt annerledes i Guds rike, i Guds rike er alle like mye verdt, ingen har forrang, ingen blir sett på som mer viktig enn andre.
Maten og bordfellesskapet er viktig når det er fest. Det å spise sammen er en sterk bekreftelse av fellesskap. Slik er det også i Guds rike. Når Gud inviterer oss til å delta i nattverden inviteres vi til Guds eget måltid. Gjennom vinen og brødet får vi del i gudsfellesskapet, får vi del i styrke og kraft til å leve etter Guds rikes idealer. Og ved å delta i nattverden er vi del av et stort menneskelig fellesskap som strekker seg gjennom tiden og til alle verdenshjørner.

Gud inviterer oss til Gudsrikefellesskapet her i gudstjenesten i dag. Første gang vi får denne invitasjonen er i dåpen. Når foreldrene velger dåp for barna sine, slik foreldrene til Vanessa Margrete har gjort, eller når voksne velger det selv, er det et svar på invitasjonen fra Gud. Gjennom dåpens vann og ordene fra Gud blir vi opptatt i Guds rike, kommer vi inn i en dypere virkelighet enn det hverdagene er.



Barnedåpen understreker så fint HVA KRITERIENE er for å komme med i Guds rike. Det finnes ingen kriterier, ”Hver den som tror og blir døpt skal bli frelst” sies det i Bibelen. Barnet som bæres til dåpen kan ikke tenke, har ikke gode gjerninger å vise til, forstår ikke hva som skjer, men på foreldrenes tro blir barnet båret frem og så gjør Gud resten.

Så sier noen: ”Men er det nå så sikkert at foreldrene og fadderne har så stor tro?”
Det å velge dåp er et uttrykk for tro, selv om troen kanskje ikke er så tydelig for andre. I en av fortellingene i Bibelen står det om når disiplene firer ned en syk mann gjennom taket for at Jesus skal helbrede ham. Det fortelles ikke noe om hvor stor tro verken mannen eller disiplene hadde. Troen ligger ikke i tankene først og fremst, men i handlingen. Disiplene bar mannen til Jesus. Vi bærer barna til dåpen. Det er en troshandling.

Siden i livet kommer det mange anledninger der invitasjonen til Gudsrikefellesskapet gjentas. Noen ganger skjer det her i kirken, gjennom ord i en preken eller strofe fra en salme, noen ganger kan det være en vanskelig situasjon i livet der Gud på underlig vis gir kraft til å komme gjennom, noen ganger kan det være gjennom et medmenneske som betyr noe spesielt i hverdagen, andre ganger kan det være gjennom en fantastisk naturopplevelse som viser Guds storhet. Ikke alltid skjønner vi at det er Gud som inviterer til felleskap midt i vår hverdag. Gudstjenestene her i kirken skal hjelpe oss til å se alle de måter Gud er oss nær på, hjelpe oss til å få øynene opp for at midt i vårt liv er Gud.

Lignelsen i dag handlet også om at noen ikke tok imot invitasjonen, det var alltid andre ting som var viktigere enn å være i fellesskap med Gud. Legg merke til at teksten ikke sier noe nedsettende om de som reagerer slik. Verten blir både med sint og fortvilet, men valget er deres eget. Nei, vertens reaksjon er å utvide invitasjonen, når de som først var invitert ikke ville komme åpnes vertens hus og favn for absolutt alle mennesker.
Bibelteologisk er dette en henspeiling på at jødene som hørte Jesus fortelle denne historien var vant med å tenke at Guds rike først og fremst tilhørte dem. Men Jesus brøt fullstendig med denne tankegangen, og utvider Gudsrikefellesskapet til å gjelde alle mennesker til alle tider.

Det er lett å tenke at det å tilhøre Gud fortsatt bare er for noen spesielle. De som går ofte i kirken, de som går til nattverd, de som tror sterkt.
Budskapet i dag sier det motsatte. Å ha felleskap med Gud er en gave til alle mennesker, det gis uten forbehold, det gis bare av Guds kjærlighet.




Vi som er her i kirken i dag har mange forskjellige grunner for å være her. Vi sitter med forskjellige tanker inne i oss, vi lever ulike liv. Men vi er alle ønsket velkommen til gudsrikefesten, vi er alle sett av Gud, elsket av Gud.

Og som kirke er vi satt til å gå ut på veiene for stadig å invitere nye med, det gjør vi gjennom trosopplæringen vi holder på med, det gjør vi gjennom bønnene vi ber, gjennom samarbeidet med kirker i andre land, gjennom å samles til gudstjeneste selv om vi ikke alltid er så mange, gjennom å ta vare på kirkehusene som forteller at her bor det folk som tror på Gud.

Nattverdliturgien avsluttes med at presten på Guds vegne sier ” Kom for alt er ferdig”. Det er en gjenklang fra lignelsen vi har hørt i dag. Gud står med åpen favn og tar oss i mot, slik verten tok i mot sine gjester. Og når en menneskelig vert står der bare en gang, står Gud der bestandig.. invitasjonen til fellesskap med Gud er der hele tiden gjennom vårt liv.

I dag er det vi som inviteres. ” Kom for alt er ferdig”.

Ævfosodhåsvosobesgfetea.