mandag 24. desember 2012

Julaftenspreken.

24.12. julaften 2012 i Svolvær kirke

 

 

Dette hellige evangelium på julaften står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kap ( v.1-21)

 

I tillegg til gaver, god mat, pyntede hus, forventning gjennom hele adventstiden betyr sangene vi synger veldig mye i jula. Det er vel sjelden i året det synges så mye i Norge. Det begynner 1.søndag i advent når julegranene tennes. Jeg opplevde det selv i for 4 uker siden på Ramberg, store og små gikk vi der rundt treet i desembermørke, men i år uten redsel for at juletreet skulle bli tatt av vinden. Og så sang vi, de gamle gode julesangene. Ingen spurte etter hvordan sangstemmen var, og var vi ikke helt sikre på verset nynnet vi med.

Når jeg har vært på sykehjemmet har jeg opplevde den samme gleden over julesangene. Der kan det sitte en gammel som ellers ingen har kontakt med, men når juletonene lyder synges det ofte med sprukken stemme.

Og så er det gleden når den lille fra barnehagen har lært seg teksten på en av sangene.

Julesangene er vårt felles kulturgods, og vi synger dem uansett hvor sterk vår kristne tro er eller ikke, For mange representerer de fellesskap, glede, tradisjon, og barnetro.

 

I dag synger vi også de gamle sangene. Men en av de nyere har sneket seg inn på programmet i dag. Jeg tenker på salmen ” En krybbe var vuggen som ventet ham her”. Den sangen skal vi synge senere i gudstjenesten.

Jeg har lyst til å reflektere litt rundt teksten i denne salmen.

 

Det at det er en ny salme sier oss at julebudskapet ikke er forganget. I vår tid er det nye tekster og nye ord som skal gi oss det gamle budskap. Kristendom er ikke en religion som er statisk, budskapet møter hver tid og hvert menneske på ny og på ny. Noen ganger sier vi at kristendommen er en historisk religion, den har sitt utgangspunkt i en hendelse som faktisk har skjedd i vår verden. Den er ikke en myte, men en tro knyttet til noe som virkelig har skjedd. Dette uttrykkes i salmen når det står ” En krybbe var vuggen som ventet ham her.” Jesus ble født på et bestemt sted, på et bestemt tidspunkt i menneskeslektens historie. Lukas skriver at dette hendte ” da Kvirinius var landshøvding i Syria”. Dette var datidens måte å tidfeste på. Og det skjedde i Betlehem, en by som også i dag finnes i virkeligheten. Slektstavlene til Jesus, som det er flere av i Bibelen, skal formidle det samme: Jesus var et menneske, født inn i tiden, under samme kår som vi.

For oss betyr dette_ Jesus barnet, som siden ble voksen og levde sine 33 år i Israel, denne Jesus kjenner til hvordan det er å være menneske. Det var krybben som var vuggen hans, han kjenner fra sin første tid på jorden hvordan det er å være et lite, sårbart menneske overlatt til de mennesker som er rundt. Den lille familien måtte straks etter fødselen flykte til Egypt. Herodes som var konge var redd for konkurranse om herredømme, og befalte at alle guttebarn skulle drepes. Jesus ble en flyktning som spedbarn. Den Jesus vi tror på og som møter oss i juleevangeliet er en av oss.

 

I det andre verste i salmen synger vi. ”Så enkelt og stille kom Gud til vår jord”. At Jesus ble født og levde i tiden er de fleste enige om. Også i Koranen kan vi lese om Jesu fødsel, noe vi fikk så flott presentert når Abrahams barn for kort tid siden ble vist her i Svolvær. Og i historiske skrifter fra samtiden er det også vitnesbyrd om at Jesus har levd. Men at han er Gud, det er ikke noe som kan bevises. Det er et spørsmål om tro. Og det er kirkens tro i 2000 år at ja: Jesus er fra Gud, han er Guds sønn, på en forunderlig måte er han både vår menneskelige bror og vår Gud. Denne troen har millioner av mennesker opp gjennom tiden funnet trøst og livsmening i. Det var Guds som kom som et sårbart barn til denne verden. Gjennom Jesus er ikke Gud fjern eller lang borte, han er et menneske som helt og fullt kjenner hvordan det er å være menneske. Når han ble fattig og liten er det et tegn på at ingen er for små, ingen er for ubetydelig for Gud. Han er en Gud for mennesker. Han er en Gud for jorden.

 

Jesus ble ikke i krybben. Han vokste opp i snekkerfamilien i Nasaret. Han ble voksen, samlet disipler rundt seg, skapte et fellesskap av rettferdighet, menneskeverd og kjærlighet. Til slutt endte han på korset. Hans samtid kunne ikke forstå at en slik vanlig mann kunne være Gud.

 ” Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himmelen for meg” synger vi i salmens siste vers.  Gjennom Jesu komme til jord, gjennom hans liv og alt han sa blir på en måte himmel og jord ett. Den kristne tro leter ikke etter en Gud utenfor det livet vi lever, vi tror at HER og NÅ kan vi møte Gud i barnet Jesus, og HER og NÅ kan vi oppleve at himmelen er åpen over våre liv. For meg er dette det største med juleevangeliet. Vi får tro på at midt i det livet vi lever, om det er fullt av gleder eller av sorger, om det er lett eller tungt, om det gir oss posisjon i samfunnet eller om vi er av de minste små… uansett er Gud tilstede med sin himmel over våre liv.

 

I dette budskapet ligger det en veldig trøst. Jesus er kommet til jord for å være med oss i våre liv, Gud er kommet nær for å  være vår medvandre. Slik står det til sist i salmen:” Velsign oss vær med oss, gi lys på vår vei”. Og i en av de andre nye julesalmene synger vi det slik: ”Jorden ble aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt”.

Som menneske er vi aldri helt alene. Gud har tatt bolig i vår verden. Gud har adresse på jord.

 

Jesu bolig var en stall. Jesu bolig var i flukt bort fra makthaver som ville ødelegge ham. Jesu bolig var blant de utstøtte.

 

Det gir hans kirke, hans etterfølgere et stort ansvar. Å ta opp kampen for det menneske som er utstøtt, fattig, det menneske som ingen andre SER, det er en kamp i juleevangeliets ånd. Derfor er aldri den politiske siden av kirken noe annenrangs, det ligger i selve julens budskap at der hvor mennesker har det vondt der er Jesus, og på deres side skal også kirken være.

 

Gledelig jul.

 

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

lørdag 15. desember 2012

Preken Buksnes kirke 3. søndag i advent.


Preken i Buksnes kirke 16.desember 2012, 3.søndag i advent.

 

 

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 5.kap (v.31-36)

 


Det er 3. søndag i advent i dag. Jula nærmer seg. Vi merker det overalt. Dette er en annerledes tid enn ellers i året. Jeg tenkte særlig på det da jeg for 2 uker siden var med på julegrantenning på Ramberg. Visst var det et helt sekulært arrangement uten noen kristen ramme. Men der gikk vi rundt juletrette alle sammen og sang de gamle julesangene. Ingen spurte hvem vi var eller hva vi trodde. Vi sang høyt og sterkt om barnet i krybben, Guds sønn, vi sang om at julen minner oss om Gud, ja vi sang evangeliet der ute i vinterkulden.

 Denne tiden er full av tegn.

 Og jeg har tenkt at prekenen i dag skal handle om

 TEGN SOM VISER HVEM JESUS ER.

 

Jeg begynner med tegnene nå i adventstida. Ikke bare julesangene er slike tegn. Og for å ha det sagt, for meg er det trosstyrkende å begynne å synge og spille julesangene så tidlig som mulig. Dess lenger opplever vi at Jesus på en spesiell måte inntar en plass i det offentlig rom. Åpent og uten blygsel.

Jesu nærvær er der også i at engler og julekrybber begynner å dukke mer og mer frem som julepynt. Tegnene på Jesus nærvær i verden møter oss i fullsatte kirker, på julekonserter, juleandakter, på julevandringer. Det siste opplevde jeg selv her i Buksnes kirke på julestund med barnehagene. På en enkel måte var juleevangeliet i fokus. Sterkt og nært.

Også gavene vi gir og får i denne tiden er i utgangspunktet et vitnesbyrd om Jesus. Han kom som en gave fra Gud, og i hans etterfølgelse er det å gi hverandre det gode en hovedingrediens.

 

Naturligvis vet jeg at ikke alle opplever adventtiden slik, Og naturligvis vet jeg at glitter, stas, penger og handel ofte tar overhånd, slik at julebudskapet drukner i alt som må være på plass. Det er ikke for noen ting at overskriften på en andakt i adventstiden for noen år siden var ” Advent er ordet for alt jeg må gjøre”.

Det er mange ting med advent som er vanskelige. Men jeg tror vi også skal lete etter de gode tegnene, se ” etter lyset i stedet for å forbanne mørket” som det står i Bibelen.

I adventtiden er det på en måte stuerent å snakke om Jesus, det er tegn til å ta og føle på. La oss ikke overse det tegnet, det vitnesbyrdet om Jesus som ligger der rett foran oss.

 

 

Men det finnes også tegn på Jesu nærvær som ikke er begrenset til adventtiden. Takk og lov! Det finnes til og med offentlige tegn, tegn som er synlige i samfunnet, også når julesangene er forstummet og englepynten tatt bort.

 Buksnes kirke, her den ligger høyt og vakkert på høyden og sees fra så mange kanter, er et slikt tegn. At det finnes en kirke her, at det ringes med klokkene så mange kan høre, at kirken er så synlig. om du kommer med båt, fly eller bil, eller om du går, at kirken er en del av landskapet, det er et tegn. Et vitnesbyrd og tegn på at her finnes mennesker som ber, som tror, som i årtier har regnet med Jesu nærvær som en viktig faktor i livet.

Gudstjenestene vi feirer her i denne kirken er et annet tegn, et tegn i årets rytme, et tegn i tiden …….hver gang klokkene ringer til gudstjeneste forteller de:” Kom. Kom… hør Herrens ord, her er Jesus selv tilstede.  ”De gjentagne gudstjenestene, regelmessig og synlige er vitnesbyrd om Jesus.

Jeg vet at det er mange som ikke selv går til gudstjeneste som er takknemlig for at gudstjenester finnes, og at andre går der. I en av de nye nattverdsalmene synger vi sterkt om dette” Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem, hva Kristus ga og gir oss er også gitt for dem”. Å feire gudstjeneste er et kollektivt tegn, der mange flere tar del enn de som er fysisk tilstede.

Alle som arbeider i menighetsråd, fellesråd, som er ansatte i kirken eller frivillig med i kirkens arbeid.--- vi er med på å fortelle om Jesus, holde vitnesbyrdet oppe. Og dere som velger å døpe barnet deres, dere som er faddere og har sagt ja til denne store oppgaven, dere er med på det samme: Å vitne, fortelle at dette med Gud er viktig.

 

 

 Hovedtegnet er likevel Jesus selv. Han sa det selv i den teksten vi leste fra Johannes evangeliet, Visst var Johannes og profetene sterke vitnesbyrd, visst kan vi si at adventtiden og kirken og gudstjenestene er sterke vitnesbyrd om Jesus. Men det viktigste og sterkeste vitnesbyrdet om hvem ham er kommer Jesus selv med. De som levde i han samtid så det gjennom de gjerninger han gjorde og hørte det gjennom de ordene ha sa.

Vi møter han gjennom historiene som er skrevet om ham, de historiene som er slik profeten Malaki sier: ” de er menneskeord, men båret av Den Hellige Ånd talte mennesker om Gud”. Og Peter sier i sitt brev: det er ord som er som lamper som lyser på et mørkt sted, til morgenstjernen stiger opp i deres hjerter”.

Det er Jesus som gir troen næring, det er fortellingene om han som styrker vårt håp, som gjør vår kjærlighet brennende, det er han som gir liv til kirkehus og gudstjenester og det er hans ånd som gjør adventtegnene til mer enn ytre staffasje.

 

 

Men alle tegn som skal vise oss Jesus er på sett og vis et mysterium. Slik var det også da Jesus levde på jorda, Det han gjorde ble motsagt, ikke alle trodde han, ikke alle fikk det de ønsket av ham. Opp gjennom kirkens historie er tegnene på hans nærvær alltid blitt tvilt på.

Jesus kom som et lite barn i en krybbe.  Allerede dette gir rom for tvil og avstandtagen: Hvordan kan en jomfru føde et barn, hvordan kan vi vite at han er Guds sønn. Gi meg bevis. Så skal jeg tro.

 

Slike bevis får vi aldri. Det ligger ikke i Jesu ånd å komme med makt, overtalelse, bevis. Det ligger i hans natur å komme som et barn, gi oss seg selv ubeskyttet og svak. Det ligger i hans natur å komme til den som er svak og utenfor, som ikke selv kan tro, men som likevel tar i mot når han kommer.

Det er troens mysterium.

 

Er tegnene på Jesu nærvær viktig for oss og for den verden vi lever i?

Jeg tror det.

 Jeg tror Jesustegnene er viktig for våre personlige liv. I budskapet om ham finner vi en guddommelig mening med våre liv, vi er ikke bare kastet ut i en tilfeldig tilværelse på en tilfeldig planet som er oppstått i universet. Vi er kalt til å leve i tro på Gud, i tjeneste for medmennesker, i håp for fremtiden.

 

Jesustegnene er viktig for samfunnets fremtid. Det er mange ting i verdenssamfunnet som setter fremtiden i fare. Klimaendringer som ødelegger livsgrunnlag, urettferdig fordeling som blir en udetonert bombe, en voksende våpenindustri… det er bare å lese avisene så kan vi bli fylt av frykt. Det ser til tider ut som om dødskreftene har tatt overtaket Tegnene på Guds nærvær i verden gjennom Jesus viser oss at slik er det ikke. Døden er aldri sterkest, Gud er fortsatt i denne verden, og vi som tror skal holde håpet lysende og sterkt.

 Når det er som mørkest er det kirkens oppgave å peke på Jesus, han som kom til vår verden for å være her, for å aldri trekke seg tilbake, men alltid gi oss av sitt håp, sin kjærlighet og sin tro.

 

Jesustegnene er viktig for politikken. Jesus kom som et lite barn. Hans foreldre var en ung jente og en snekker. Hans følgesvenner var fiskere. Han kom ikke med makt. Han kom med et budskap om at alle mennesker har verdi, han viste det på sin egen kropp. Der alle marginaliserte, forfulgte, syke, voldsutsatte, fattige, redde er, der er Jesus. En kirke som tror på dette vil alltid være en stemme inn i samfunnet som taler de svakeste sak. .

Derfor er den politiske siden av kirkens virksomhet aldri annenrangs. Å kjempe kampen for det medmenneske som på en eller annen måte er utenfor, det er evangeliets konsekvens.

 

 

 

Vi skal avslutte denne gudstjenesten med å synge ”Navnet Jesus blekner aldri”. Denne salmen sammenfatter på en sterk måte hva adventtiden forteller om, hva kirkehuset fortekker om, hva gudstjenestene vi feirer forteller om. Denne salmen proklamerer for oss hvem som er det store tegn fra Gud, Jesus selv. I ham og hos han og ved ham får vi gå både julefeiring og fremtiden i møte med håp, kjærlighet og tro.