søndag 29. oktober 2017


Preken i Bodø Domkirke 29.10.2017, reformasjonsmarkering.

 

Det står skrevet i Paulus brev til romerne i det 1. kap( v 16-17)

 

Førstkommende tirsdag er den store reformasjonsdagen i dette markeringsåret for 500 år med luthersk kristendom. Dette skal understrekes med en stor nasjonal gudstjeneste i Nidarosdomen. Men søndagen før, altså i dag, er blitt valgt som markeringsdag i alle landets domkirker.

Hele året har på mange måter stått i reformasjonens tegn, og her i Domprostiet har vi hatt både gudstjenester, samtalekvelder, foredrag og ikke minst den store salmefestivalen. Den europeiske feiringen av dette startet i Lunds domkyrka i Sverige for 1 år siden. Vi var nok flere som fulgte spent med  når den store fellesgudstjenesten mellom pave Frans og representanter fra Det lutherske verdensforbund ble sendt på Tv-kanaler over hele Europa. Og denne gudstjenesten satte en standard for hele jubileet. Vi ønsket ikke å markere reformasjonen som et skille mellom kristne, men heller lete etter det som vi har felles, og etter det den lutherske kristendomsforståelse har brakt med seg inn i den store kirkefamilien.

 

Hovedordet dette året har vært NÅDE. Og det skal også være hovedordet i dag. Jeg har lyst til å henge ordet NÅDE opp på en boktittel jeg ble oppmerksom på forrige uke. Det er en bok med tittelen: «Alltid allerede elsket «. Denne tittelen grep meg. Den uttrykker akkurat det nåde er: At vi er elsket av Gud før alt annet skjer, at vi er elsket av Gud før vi blir til. Gjennom hele livet og inn i døden. At Guds kjærlighet kommer foran alt. Foran ordene, foran gjerningene, foran det fattbare. Og dette har vi felles med alle andre kirkesamfunn, nåden er det første, det som alt annet bygger på.

 

Dåpen er det klare tegn på at denne tidløse nåden rekkes oss. Og jeg tenker at  nettopp barnedåpen på en så tydelig måte synliggjør hva nåde er. Barnet bæres til dåpen, til vannet og ordet som vi tror Gud møter oss i. Barnet har ikke selv noen mening om det som skjer, eller noen gode gjerninger å vise til som skulle gjøre barnet fortjent til dette fellesskapet med Gud. Nei, barnet FÅR  tilhørigheten til Gud, kjærligheten og tryggheten, bare ved å bli båret frem dit Guds gaver er.

Ofte er barnet kledd i en hvit dåpskjole, selv om dette ikke er nødvendig. Men den hvite kjolen symboliserer det dåpen gir, en kjærlighetens lyse gave, tilgivelse og trygghet. Det samme symboliserer de hvite konfirmantkappene. Vi bruker ikke disse kappene bare fordi det er fint, men fordi de er et tegn på at dåpens gave gjelder fortsatt. Det at konfirmantene også ser like ut når de har kappene på seg er et uttrykk for at for Gud ER vi like, vi har den samme verdi og vi er like mye elsket. I salmen etter prekene skal vi synge om dette i dag: « Kvite klede, himmelglede, kledd for liv og jord og nød. Drakta mi er vevd av nåde, og av lyset i din glød».

Nåden er at vi alltid allerede er elsket.

 

Nåden står i sterk motsetning til hvordan vi mennesker innretter livet. Fra meget tidlig barndom lærer vi hva som er lurt, hvordan vi skal være for å oppnå det beste i alle situasjoner, det å fortjene noe ligger på en måte i ryggmargen vår. Reklamen har innsett dette for lenge siden, og setningen» fordi du fortjener det» er blitt en gjenganger i språket. Og hele vårt samfunn er bygd opp på å gi og å få, vi gir vår arbeidskraft, og vi får lønn tilbake, vi gir vår tid og vi får opplevelser og samhold tilbake, ja til og med de dypeste kjærlighetsforhold er bygget på dette prinsippet, kjærligheten dør hvis den ene bare gir, og den andre bare får. Nåden som prinsipp, at vi får uten å fortjene det er ganske annerledes enn vår dagligdagse måte å tenke om livet på.

 

Nettopp fordi nåden er så annerledes er det så lett å glemme den. Når kristendommen opp gjennom historien og også i vår tid brukes til å holde andre mennesker nede, til maktmisbruk, til undertrykkelse, til diskriminering, da tror jeg det er fordi nåden blir oversett, glemt eller ikke snakket om. For når et menneske opplever Guds nåde som basis for sitt liv, da er det et stadig korrektiv til all ondskap og maktmisbruk. Derfor er kirken viktig, salmene og tekstene og kirkekunsten som forteller om Guds kjærlighet er viktig. Nåden kan vi aldri tenke oss frem til, eller forstå rent menneskelig. Nåden kommer  fra Ordet, fra Ånden, fra kirkens mange rom og uttrykk.

 

 Martin Luther ga oss mange ord om nåde, og et av de mest sentrale er prekentekst i dag. Jeg er så gammel at jeg husker vi pugget nettopp dette bibelverset i kristendomstimene på skolen, det var Luthers løsenord så å si:

 «Den rettferdige skal leve ved tro».

For Luther var dette et nådesord, han opplevde at han kunne få tro at Gud elsket ham, og at det var en gave han fikk i troen. Luther hadde kjempet mye med hvordan han kunne tro på Guds nåde. Han hadde sett avartene av at det skulle gå an å kjøpe seg tilhørighet til Gud, han hadde sett misbruket av den katolske tro. Men når Luther fant tilbake til nåden var det ikke hans tanke at det derfor skulle bli et nytt kirkesamfunn, for også i den katolske kirke var det nåde forkynnelse. Det var en misforstått katolsk tro at frelsen kunne kjøpes. At nåden var til salgs for de som hadde penger.

Men gudsforståelsen lever aldri i et vakuum, men påvirkes av tiden. Og påvirket av historiens gang ble det Luther så og fant så viktig, til et eget kirkesamfunn. Samtidig med at vi gleder oss over nådeoppdagelsen til Luther lever vi i smerte over splittelsen mellom de kristne kirkesamfunnene.  Jeg tror skillene mellom oss er der fordi vi ikke forstår nådens rekkevidde, og skillene er et resultat av at VÅR kjærlighet alltid bærer noe av fortjenestekulturen i seg.

Heldigvis er det lyspunkt. I 1999 inngikk Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund en avtale, Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Denne avtalen var et skritt på veien mot den enhet som er målet mellom kristne søsken.  I denne erklæringen står det bl.a.: «Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv, blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller oss og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger». Dette bygger både på Luthers betoning av rettferdiggjørelsen ved tro alene OG på det den katolske kirke sa i det andre Vatikankonsil: «Tro er å fortrøste seg helt på Gud».

 

Hva betyr det for verden at vi som kristne kirkesamfunn fornyer vårt syn på nåden? Skal denne reformasjonsmarkeringen bare være til indre bruk?

For meg er nåden og en nådestrukturert livsholdning avgjørende for hvordan vi lever i verden. Verden trenger et prinsipp som er noe annet enn fortjeneste og det som lønner seg, verden trenger kjærlighet og ydmykhet og fred, nådens følgesvenner.

Et samfunn som bygger på fortjeneste har ikke rom for den gamle som ikke lenger er produktiv, eller det ufødte barnet som det er påvist har en sykdom  det vil bli kostbart for samfunnet og behandle hvis barnet skal leve. Et samfunn bygd på fortjeneste har ikke plass til en uproduktiv natur som vi tar vare på i et tusenårsperspektiv, når det kunne gitt lønnsomhet å utnytte naturressursene nå. Et samfunn som bygger på fortjeneste har ikke plass til den ungdommen som kjenner seg utenfor i tidens krav, eller den flyktningen som sendes ut av landet fordi han er over 18 år og er redd og engstelig fordi han ikke har noe å reise tilbake til. Det samfunn som bare bygger på fortjeneste har ikke rom for svakhet, for fortvilelse, for gråt.

Derfor er det kristne menneskesyn og det kristne syn på skaperverket så avgjørende. Selv om vi ikke alene kjemper menneskets og skaperverkets kamp i verden, er vi en så viktig stemme inn i samfunnet på disse områdene. Og det bygger på at vi tror på nåden, på den uforståelige kjærligheten, på at det går an å kles i dåpens hvite kjærlighetskappe og la den prege hele livet.

Alltid allerede elsket. Hovedordet er NÅDE.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

 

 

 

 

 

mandag 26. juni 2017

Gjestebud i Meløy kirke


Preken Meløy kirke 150 årsjubileum 25.6.2017

 

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 14. kap ( v 15-24)

 

Det er flott å være her i Meløy kirke på jubileumsgudstjeneste i dag. I 150  år har  denne kirken stått her ute på Meløya, og før det har det vært andre kirker kanskje så langt tilbake som til 1100tallet nesten nettopp her. . En kirke med slik historie snakker til oss på mange måter. Kirken snakker til oss om fortid og historie, snakker til oss om alle de som kom seilende fre øyene omkrig når det var gudstjeneste, de som kom med dåpsbarn, kanskje flere samtidig fordi det var så lang reisevei, de som kom med kister når noen skulle begraves, de unge som kom hit til konfirmasjon, spente på om de ville  klare spørsmålene presten skulle stille dem. Men kirken forteller også om alle de som brukte den som seilingsmerke, som et punkt å navigere etter når de var på havet. Kirken forteller om identiteten til bygda og folket som tilhørte her, kirken var samlingssted og stedet som skapte identitet for de som bodde her. Og når folk kom seilende forbi denne øya så de kirken, og visste at her bodde det folk som trodde på Gud. Kirken snakker til oss om glede og sorg, høytid og fest.

 

I dag er det vi som er samlet her, vi som har fest og høytid. Vi sitter her med historien til alle som har vært her før oss i veggene og fellesskapet og atmosfæren. Vi er som alle de før oss invitert til kirken, til gudstjeneste, til fest, ja vi kunne kanskje til og med si, vi er invitert til gjestebud.

 

Og da er vi midt inne i teksten fra Bibelen på denne dagen. Prekenen skal handle om nettopp det: Det store gjestebudet i Meløy kirke.

I teksten fra Lukasevangeliet hørte vi om en mann som ber til selskap, til gjestebud. Men alle han inviterer unnskylder seg, de har ikke tid, de kan ikke komme. Til slutt må verten ut på veiene og be inn fattige , blinde, uføre, lamme de som ingen anså som noe verd, og slett ikke slike som ble invitert til fest. Men når festen begynner er det de som er benket rundt vertens bord.

Denne fortellingen er en lignelse Jesus fortalte, En av de som hadde hørt Jesus snakke sa til ham: « De er sannelig heldige, salige, de som får sitte til bords i Guds rike». Jesus svarer han på dette ved å fortelle denne lignelsen. En lignelse som setter fokus på HVEM det er som er verdig til å ga plassen ved Guds eget bord, hvem er verdig til å kalle seg kristen, hvem vil Jesus ha i sitt følge?

 

Da er vi over på Meløy kirke. Jeg tenker meg at i alle år denne kirken har stått her, og i årene med de gamle kirkene også,-i alle disse årene har invitasjonen til  gjestebud, til fellesskap med Gud, til tro på Jesus gått ut. Invitasjonen er gått ut mange titusentallsganger, i gudstjenester, i begravelser, når konfirmanter er her eller når barna kommer til Tårnagenter og barnegrupper.

Alltid når kirkedøra åpnes, går invitasjonen ut, invitasjonen til å leve nær Gud, til å finne livsmening, til fellesskap og fred og trøst, til frelse.

Til og med når noen kommer inn her og det ikke skal skje noen spesielt, men når døra er åpen er det bare godt å sette seg ned og se seg om, også DA går invitasjonen ut, gjennom altertavla og døpefonten, den høye himlingen og prekestolen og orgelet. Alt er til for å invitere oss som er her til fellesskap med Gud.

 

Kirka har stått her på øya som et samlingspunkt gjennom 150 år. Den er et påminnelssest, en stadig fysisk bygning , synlig for alle, men nettopp disse plankene og betongen og steinene som kirken er bygget av sier: Kom du er velsignet, verdifull, elsket av Gud, det er en guddommelig mening med livet ditt. Gud kommer oss i møte gjennom det helt menneskelige, slik det ble så klart da Jesus kom. Da tok Gud bolig i vår verden og våre ting.

Kirken står her og sier: Livet er ikke tilfeldig, vi er ikke kastet inn i verden for å være her vilkårlig i 70-80 år. Gud har skapt oss, vi er ønsket av den hellige – Kirken står her og inviterer til dette fellesskapet, inviterer til å lukke Gud inn i livet.

Synligst skjer invitasjonen når det er gudstjeneste som nå, når vi synger salmer, ber bønner, hører Guds ord, og når sakramentene deles raust og uten forbehold ut.

 Invitasjonen lyder ved hver dåp, da gir vannet og løftesordene fra Gud selv den som døpes plass ved bordet. Gjennom dåpen  blir kirken vår  på en annen måte enn at vi bare er glad i bygget. Dåpen åpner døra til fullt fellesskap med Gud. Ikke fordi vi forstår det eller er gode nok til å ta i mot , eller noen annen menneskelig grunn. Dåpen gir oss gudsfelleskapet, frelsen og troen. Det er nåde alene som er grunnen. Det som Luther så mesterlig fant frem igjen for 500 år siden. Invitasjonen fra Gud er kålåpen, uten begrensning, her er plass for alle alltid, uansett hva som skjer i livet .

Den andre invitasjonen skjer i nattverden. Når brødet og vinen deles ut, til og med med ordene « Kom for alt er ferdig», nesten som når en mor eller far åpner vinduet og roper til barna som leker utenfor « Nå er maten ferdig, kom og spis!»… ja da er dette en synlig og hørbar invitasjon fra Jesus selv. Han inviterer til måltid, slik verten i evangelieteksten gjorde. Og som alle andre måltider gir også dette måltid styrke og kraft og energi til livet, til troen, til å leve med mening i en verden som ofte synes uforståelig.

Verten i fortellingen måtte ut på gaten og hanke inn folk. Alle fikk invitasjonen. Slik er det også med nattverden, den er for alle. Alle som har et lite snev av Gudslengsel i seg, alle som har det minste snev av at alt ikke er helt på stell i livet, alle som ønsker fred og trøst.  Derfor er det så fint at konfirmanter og barn kommer, det åpner opp for oss andre som vegrer oss. Det er noe gledelig som har skjedd i vår kirke de siste årene, nattverden er blitt mer tilgjengelig og åpen, akkurat slik Jesus inviterer til.

Hvor mange ganger er det blitt invitert til dåp og nattverd her i Meløy kirke? Jeg ser for meg menneskene før oss, en lang, lang rekke , ungdommer, gamle, fattige, rike, friske, syke, tusenvis. Og tar vi med alle som inviteres og er blitt invitert til dåp og nattverd i kristne menigheter over hele verden, da er tallet nesten uendelig.  Fellesskapet i kriken er mer enn oss som er her nettopp nå. Det er mer enn følelsen av å høre sammen, det er et fellesskap i Gud, ubegrenset av tid og rom. Alterringen her i Meløy kirke er ikke en full ring slik vi ser den. Likevel kaller vi det for en ring. Symbolikken i det er at den andre halvparten av ringen, den som ligger usynlig bak alteret, den representer himmelen, de som er gått foran. Når nattverden feires er det et fysisk måltid her og nå, men den gir oss fellesskap med den korsfestede og oppstandne Kristus, et fellesskap som varer også når vi dør. Evigheten er inne i dette huset, og vi er en del av det.

 

Verten i fortellingene måtte ut på veiene . Fattige, blinde, lamme. Uføre, datidens marginaliserte som ingen brød seg om. Dette er den andre siden av invitasjonen til Guds rike. Når vi  inviteres kalles vi inn til et fellesskap, en enhet med alle mennesker. Et fellesskap hvor den koptiske kristne i Egypt som forflges for sin tro er min bror, et fellesskap hvor den voldtatte og utsatte jenta i krigens Mali er min søster, et fellesskap hvor den asylsøkeren som kommer til vårt land alene og redd og  ikke bare er en utgift på våre budsjetter, men vår bror og vår søster.

 Kirken som står her på Meløya er synlig, den forteller om historie og tro og om alle som bor her og har bodd her. Men en kirke forteller også noe mer. Kikren , slik den står her, er en daglig påminnelse til oss om at for en kristen menighet, for kristne mennesker er ansvaret for rettferdighet, barmhjertighet, likeverd innvevd helt og fullt i Jesu budskap, det vi er forpliktet på, og det vi har fått i gave. Kirken skal tale flyktningens sak når samfunnet ikke gjør det. Vi skal tale den ødelagte rusmisbrukerens sak når andre har gitt henne opp, vi skal være der for den ungdommen som opplever overgrep og vold , vi skal  kjempe for det ufødte fosterets rett til liv, selv om det bærer på for mange kromosomer eller en sykdom  som vil prege hele livet, vi skal stå på den utsattes side. Alltid og for alle. Vi skal se og vi skal tale når andre tier.  Det er ikke vår oppgave å gi politiske løsninger. Vi skal være både naive og fryktløse, et korrektiv til alt som vil klassifiserer mennesker. Det er den motkultur, den annerledeshet kirken er kalt til å etterleve, slik Jesus lærte oss det gjennom sitt liv.  Lær oss å dekke et langbord i verden, synger vi i et bordvers.Det er hva vi er invitert til av kirkens og skapningens Gud.

 

Gjennom alle de år det har vært kirke her har de ytre rammene vært i endring. I vår tid er også de ytre rammene for kirken i endring, og noen er usikre og engstelige i møte med det- Men kirken er mer enn rammene og bevilgningene og strukturene. Kirken skapes når invitasjonen fra Gud går ut. Uavhengig av ytre rammer inviteres vi til fellesskap med Gud, til liv sammen med Gud. Og uavhengig av ytre rammer inviteres og kalles vi til selv å være slike som inviterer. Være Guds sendebud , invitasjonsbrev til mennesker i verden.

Fortsatt er det Meløy kirkes oppdrag. Gitt av Gud i nåde og fred.

 

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.