Julaftenspreken.

24.12. julaften 2012 i Svolvær kirke

 

 

Dette hellige evangelium på julaften står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kap ( v.1-21)

 

I tillegg til gaver, god mat, pyntede hus, forventning gjennom hele adventstiden betyr sangene vi synger veldig mye i jula. Det er vel sjelden i året det synges så mye i Norge. Det begynner 1.søndag i advent når julegranene tennes. Jeg opplevde det selv i for 4 uker siden på Ramberg, store og små gikk vi der rundt treet i desembermørke, men i år uten redsel for at juletreet skulle bli tatt av vinden. Og så sang vi, de gamle gode julesangene. Ingen spurte etter hvordan sangstemmen var, og var vi ikke helt sikre på verset nynnet vi med.

Når jeg har vært på sykehjemmet har jeg opplevde den samme gleden over julesangene. Der kan det sitte en gammel som ellers ingen har kontakt med, men når juletonene lyder synges det ofte med sprukken stemme.

Og så er det gleden når den lille fra barnehagen har lært seg teksten på en av sangene.

Julesangene er vårt felles kulturgods, og vi synger dem uansett hvor sterk vår kristne tro er eller ikke, For mange representerer de fellesskap, glede, tradisjon, og barnetro.

 

I dag synger vi også de gamle sangene. Men en av de nyere har sneket seg inn på programmet i dag. Jeg tenker på salmen ” En krybbe var vuggen som ventet ham her”. Den sangen skal vi synge senere i gudstjenesten.

Jeg har lyst til å reflektere litt rundt teksten i denne salmen.

 

Det at det er en ny salme sier oss at julebudskapet ikke er forganget. I vår tid er det nye tekster og nye ord som skal gi oss det gamle budskap. Kristendom er ikke en religion som er statisk, budskapet møter hver tid og hvert menneske på ny og på ny. Noen ganger sier vi at kristendommen er en historisk religion, den har sitt utgangspunkt i en hendelse som faktisk har skjedd i vår verden. Den er ikke en myte, men en tro knyttet til noe som virkelig har skjedd. Dette uttrykkes i salmen når det står ” En krybbe var vuggen som ventet ham her.” Jesus ble født på et bestemt sted, på et bestemt tidspunkt i menneskeslektens historie. Lukas skriver at dette hendte ” da Kvirinius var landshøvding i Syria”. Dette var datidens måte å tidfeste på. Og det skjedde i Betlehem, en by som også i dag finnes i virkeligheten. Slektstavlene til Jesus, som det er flere av i Bibelen, skal formidle det samme: Jesus var et menneske, født inn i tiden, under samme kår som vi.

For oss betyr dette_ Jesus barnet, som siden ble voksen og levde sine 33 år i Israel, denne Jesus kjenner til hvordan det er å være menneske. Det var krybben som var vuggen hans, han kjenner fra sin første tid på jorden hvordan det er å være et lite, sårbart menneske overlatt til de mennesker som er rundt. Den lille familien måtte straks etter fødselen flykte til Egypt. Herodes som var konge var redd for konkurranse om herredømme, og befalte at alle guttebarn skulle drepes. Jesus ble en flyktning som spedbarn. Den Jesus vi tror på og som møter oss i juleevangeliet er en av oss.

 

I det andre verste i salmen synger vi. ”Så enkelt og stille kom Gud til vår jord”. At Jesus ble født og levde i tiden er de fleste enige om. Også i Koranen kan vi lese om Jesu fødsel, noe vi fikk så flott presentert når Abrahams barn for kort tid siden ble vist her i Svolvær. Og i historiske skrifter fra samtiden er det også vitnesbyrd om at Jesus har levd. Men at han er Gud, det er ikke noe som kan bevises. Det er et spørsmål om tro. Og det er kirkens tro i 2000 år at ja: Jesus er fra Gud, han er Guds sønn, på en forunderlig måte er han både vår menneskelige bror og vår Gud. Denne troen har millioner av mennesker opp gjennom tiden funnet trøst og livsmening i. Det var Guds som kom som et sårbart barn til denne verden. Gjennom Jesus er ikke Gud fjern eller lang borte, han er et menneske som helt og fullt kjenner hvordan det er å være menneske. Når han ble fattig og liten er det et tegn på at ingen er for små, ingen er for ubetydelig for Gud. Han er en Gud for mennesker. Han er en Gud for jorden.

 

Jesus ble ikke i krybben. Han vokste opp i snekkerfamilien i Nasaret. Han ble voksen, samlet disipler rundt seg, skapte et fellesskap av rettferdighet, menneskeverd og kjærlighet. Til slutt endte han på korset. Hans samtid kunne ikke forstå at en slik vanlig mann kunne være Gud.

 ” Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himmelen for meg” synger vi i salmens siste vers.  Gjennom Jesu komme til jord, gjennom hans liv og alt han sa blir på en måte himmel og jord ett. Den kristne tro leter ikke etter en Gud utenfor det livet vi lever, vi tror at HER og NÅ kan vi møte Gud i barnet Jesus, og HER og NÅ kan vi oppleve at himmelen er åpen over våre liv. For meg er dette det største med juleevangeliet. Vi får tro på at midt i det livet vi lever, om det er fullt av gleder eller av sorger, om det er lett eller tungt, om det gir oss posisjon i samfunnet eller om vi er av de minste små… uansett er Gud tilstede med sin himmel over våre liv.

 

I dette budskapet ligger det en veldig trøst. Jesus er kommet til jord for å være med oss i våre liv, Gud er kommet nær for å  være vår medvandre. Slik står det til sist i salmen:” Velsign oss vær med oss, gi lys på vår vei”. Og i en av de andre nye julesalmene synger vi det slik: ”Jorden ble aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt”.

Som menneske er vi aldri helt alene. Gud har tatt bolig i vår verden. Gud har adresse på jord.

 

Jesu bolig var en stall. Jesu bolig var i flukt bort fra makthaver som ville ødelegge ham. Jesu bolig var blant de utstøtte.

 

Det gir hans kirke, hans etterfølgere et stort ansvar. Å ta opp kampen for det menneske som er utstøtt, fattig, det menneske som ingen andre SER, det er en kamp i juleevangeliets ånd. Derfor er aldri den politiske siden av kirken noe annenrangs, det ligger i selve julens budskap at der hvor mennesker har det vondt der er Jesus, og på deres side skal også kirken være.

 

Gledelig jul.

 

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

Preken Buksnes kirke 3. søndag i advent.

Preken i Buksnes kirke 16.desember 2012, 3.søndag i advent.

 

 

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 5.kap (v.31-36)

 

Det er 3. søndag i advent i dag. Jula nærmer seg. Vi merker det overalt. Dette er en annerledes tid enn ellers i året. Jeg tenkte særlig på det da jeg for 2 uker siden var med på julegrantenning på Ramberg. Visst var det et helt sekulært arrangement uten noen kristen ramme. Men der gikk vi rundt juletrette alle sammen og sang de gamle julesangene. Ingen spurte hvem vi var eller hva vi trodde. Vi sang høyt og sterkt om barnet i krybben, Guds sønn, vi sang om at julen minner oss om Gud, ja vi sang evangeliet der ute i vinterkulden.

 Denne tiden er full av tegn.

 Og jeg har tenkt at prekenen i dag skal handle om

 TEGN SOM VISER HVEM JESUS ER.

 

Jeg begynner med tegnene nå i adventstida. Ikke bare julesangene er slike tegn. Og for å ha det sagt, for meg er det trosstyrkende å begynne å synge og spille julesangene så tidlig som mulig. Dess lenger opplever vi at Jesus på en spesiell måte inntar en plass i det offentlig rom. Åpent og uten blygsel.

Jesu nærvær er der også i at engler og julekrybber begynner å dukke mer og mer frem som julepynt. Tegnene på Jesus nærvær i verden møter oss i fullsatte kirker, på julekonserter, juleandakter, på julevandringer. Det siste opplevde jeg selv her i Buksnes kirke på julestund med barnehagene. På en enkel måte var juleevangeliet i fokus. Sterkt og nært.

Også gavene vi gir og får i denne tiden er i utgangspunktet et vitnesbyrd om Jesus. Han kom som en gave fra Gud, og i hans etterfølgelse er det å gi hverandre det gode en hovedingrediens.

 

Naturligvis vet jeg at ikke alle opplever adventtiden slik, Og naturligvis vet jeg at glitter, stas, penger og handel ofte tar overhånd, slik at julebudskapet drukner i alt som må være på plass. Det er ikke for noen ting at overskriften på en andakt i adventstiden for noen år siden var ” Advent er ordet for alt jeg må gjøre”.

Det er mange ting med advent som er vanskelige. Men jeg tror vi også skal lete etter de gode tegnene, se ” etter lyset i stedet for å forbanne mørket” som det står i Bibelen.

I adventtiden er det på en måte stuerent å snakke om Jesus, det er tegn til å ta og føle på. La oss ikke overse det tegnet, det vitnesbyrdet om Jesus som ligger der rett foran oss.

 

 

Men det finnes også tegn på Jesu nærvær som ikke er begrenset til adventtiden. Takk og lov! Det finnes til og med offentlige tegn, tegn som er synlige i samfunnet, også når julesangene er forstummet og englepynten tatt bort.

 Buksnes kirke, her den ligger høyt og vakkert på høyden og sees fra så mange kanter, er et slikt tegn. At det finnes en kirke her, at det ringes med klokkene så mange kan høre, at kirken er så synlig. om du kommer med båt, fly eller bil, eller om du går, at kirken er en del av landskapet, det er et tegn. Et vitnesbyrd og tegn på at her finnes mennesker som ber, som tror, som i årtier har regnet med Jesu nærvær som en viktig faktor i livet.

Gudstjenestene vi feirer her i denne kirken er et annet tegn, et tegn i årets rytme, et tegn i tiden …….hver gang klokkene ringer til gudstjeneste forteller de:” Kom. Kom… hør Herrens ord, her er Jesus selv tilstede.  ”De gjentagne gudstjenestene, regelmessig og synlige er vitnesbyrd om Jesus.

Jeg vet at det er mange som ikke selv går til gudstjeneste som er takknemlig for at gudstjenester finnes, og at andre går der. I en av de nye nattverdsalmene synger vi sterkt om dette” Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem, hva Kristus ga og gir oss er også gitt for dem”. Å feire gudstjeneste er et kollektivt tegn, der mange flere tar del enn de som er fysisk tilstede.

Alle som arbeider i menighetsråd, fellesråd, som er ansatte i kirken eller frivillig med i kirkens arbeid.--- vi er med på å fortelle om Jesus, holde vitnesbyrdet oppe. Og dere som velger å døpe barnet deres, dere som er faddere og har sagt ja til denne store oppgaven, dere er med på det samme: Å vitne, fortelle at dette med Gud er viktig.

 

 

 Hovedtegnet er likevel Jesus selv. Han sa det selv i den teksten vi leste fra Johannes evangeliet, Visst var Johannes og profetene sterke vitnesbyrd, visst kan vi si at adventtiden og kirken og gudstjenestene er sterke vitnesbyrd om Jesus. Men det viktigste og sterkeste vitnesbyrdet om hvem ham er kommer Jesus selv med. De som levde i han samtid så det gjennom de gjerninger han gjorde og hørte det gjennom de ordene ha sa.

Vi møter han gjennom historiene som er skrevet om ham, de historiene som er slik profeten Malaki sier: ” de er menneskeord, men båret av Den Hellige Ånd talte mennesker om Gud”. Og Peter sier i sitt brev: det er ord som er som lamper som lyser på et mørkt sted, til morgenstjernen stiger opp i deres hjerter”.

Det er Jesus som gir troen næring, det er fortellingene om han som styrker vårt håp, som gjør vår kjærlighet brennende, det er han som gir liv til kirkehus og gudstjenester og det er hans ånd som gjør adventtegnene til mer enn ytre staffasje.

 

 

Men alle tegn som skal vise oss Jesus er på sett og vis et mysterium. Slik var det også da Jesus levde på jorda, Det han gjorde ble motsagt, ikke alle trodde han, ikke alle fikk det de ønsket av ham. Opp gjennom kirkens historie er tegnene på hans nærvær alltid blitt tvilt på.

Jesus kom som et lite barn i en krybbe.  Allerede dette gir rom for tvil og avstandtagen: Hvordan kan en jomfru føde et barn, hvordan kan vi vite at han er Guds sønn. Gi meg bevis. Så skal jeg tro.

 

Slike bevis får vi aldri. Det ligger ikke i Jesu ånd å komme med makt, overtalelse, bevis. Det ligger i hans natur å komme som et barn, gi oss seg selv ubeskyttet og svak. Det ligger i hans natur å komme til den som er svak og utenfor, som ikke selv kan tro, men som likevel tar i mot når han kommer.

Det er troens mysterium.

 

Er tegnene på Jesu nærvær viktig for oss og for den verden vi lever i?

Jeg tror det.

 Jeg tror Jesustegnene er viktig for våre personlige liv. I budskapet om ham finner vi en guddommelig mening med våre liv, vi er ikke bare kastet ut i en tilfeldig tilværelse på en tilfeldig planet som er oppstått i universet. Vi er kalt til å leve i tro på Gud, i tjeneste for medmennesker, i håp for fremtiden.

 

Jesustegnene er viktig for samfunnets fremtid. Det er mange ting i verdenssamfunnet som setter fremtiden i fare. Klimaendringer som ødelegger livsgrunnlag, urettferdig fordeling som blir en udetonert bombe, en voksende våpenindustri… det er bare å lese avisene så kan vi bli fylt av frykt. Det ser til tider ut som om dødskreftene har tatt overtaket Tegnene på Guds nærvær i verden gjennom Jesus viser oss at slik er det ikke. Døden er aldri sterkest, Gud er fortsatt i denne verden, og vi som tror skal holde håpet lysende og sterkt.

 Når det er som mørkest er det kirkens oppgave å peke på Jesus, han som kom til vår verden for å være her, for å aldri trekke seg tilbake, men alltid gi oss av sitt håp, sin kjærlighet og sin tro.

 

Jesustegnene er viktig for politikken. Jesus kom som et lite barn. Hans foreldre var en ung jente og en snekker. Hans følgesvenner var fiskere. Han kom ikke med makt. Han kom med et budskap om at alle mennesker har verdi, han viste det på sin egen kropp. Der alle marginaliserte, forfulgte, syke, voldsutsatte, fattige, redde er, der er Jesus. En kirke som tror på dette vil alltid være en stemme inn i samfunnet som taler de svakeste sak. .

Derfor er den politiske siden av kirkens virksomhet aldri annenrangs. Å kjempe kampen for det medmenneske som på en eller annen måte er utenfor, det er evangeliets konsekvens.

 

 

 

Vi skal avslutte denne gudstjenesten med å synge ”Navnet Jesus blekner aldri”. Denne salmen sammenfatter på en sterk måte hva adventtiden forteller om, hva kirkehuset fortekker om, hva gudstjenestene vi feirer forteller om. Denne salmen proklamerer for oss hvem som er det store tegn fra Gud, Jesus selv. I ham og hos han og ved ham får vi gå både julefeiring og fremtiden i møte med håp, kjærlighet og tro.

  

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

25søndag i treenighet 18.11.2012 i Stamsund kirke.

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 14, kap  v. 22-34.

 Bibelstekstene vi har hørt i gudstjenesten her i dag handler om havet. I teksten fra Salme 107 gis en beskrivelse av havet som næringsvei, ganske så konkret egentlig. Og i teksten fra 1.Korinterbrev hører vi om hva som skjedde på en av misjonsreisene til Paulus, vi vet ikke nøyaktig hvilke situasjon det siktes til, Men det kan ha vært en forfølgelsessituasjon Paulus var i, eller det kan henspille på misjonsreisen der Paulus og hans medhjelpere havarerte med båten og måtte gå i land på Malta.

Evangelieteksten oser av hav, av storm og stille, av redsel og  av fortrøstning. Jesu disipler var fiskere på Genesaretsjøen, og nå var de ute i båten i det elementet de kjente så godt. Så blåste det opp, og det som for kort tid siden hadde vært en trygg arbeidsplass ble nå et sted for dødsredsel og kaoskrefter.

Havet fremstilles i Bibelen både som godt og vondt. Havet er Guds gode gave til menneskene, Det fortelles det allerede om i skapelsesberetningen. Og havet er næringsvei  slik vi hørte fra Salme 107. Sjøer og kilder blir sett på som metaforer for det gode i livet, der skapes det liv, der er det overflod av vekst.

 Og samtidig er havet i Bibelen uttrykk for de onde maktene. Tydeligst leser vi om det i Åpenbaringsboken, der det står at i Guds nye rike skal ikke havet være mer. Havet er her dødskreftene, det som står Gud i mot, det som ødelegger menneskeliv. Dette kommer også frem i dagens tekster. Havet er uforutsigbart, Plutselig kan det gode havet snu og bli truende og ødeleggende. Havets krefter er utenfor vår kontroll.

Når vi leser dette skulle vi nesten tro at Bibelen var skrevet i Lofoten! For vi vet jo så inderlig vel at slik er det. Havet er venn og havet er fiende.

Bibelen bruker havet som bilde på livet, Akkurat slik havet bringe både godt og vondt med seg er livene våre fulle av både sorg og glede, svart og hvitt, frykt og tillit, fred og uro. Slik er menneskelivet. Det gode med tekstene fra Bibelen er at de pynter ikke på virkeligheten. De mennesker det fortelles om er mennesker av kjøtt og blod, ikke idealer, men hverdagsmennesker som du og jeg.  Derfor er det så mye gjenkjennelse for oss i Bibelens mennesker.

I dag er vi med disiplene i båten på Genesaretsjøen. De er alene, og mens de er der ute blåser det opp til storm. De som kjenner Genesaretsjøen sier at naturforholdene der er slik at det kjapt kan komme krappe bølger som skaper farlige forhold. I denne situasjonen, der disiplene er redde for sitt liv, der angsten er det som dominerer kommer Jesus til dem. Og Jesus er der, både når Peter i overmot vil gå ham i møte på vannet, men enda mer når Peter synker, Hovedbudskapet i teksten ligger i ordene som forteller hva Jesus gjorde da Peter holdt på å synke: ” straks rakte Jesus ut hånden og grep fatt i ham”.

Midt i det vanskelige er Jesus der med sitt nærvær og sin hjelp.

Overført på våre liv og med havets språkbruk kan vi si: Jesus er hos oss når det stormer og han er hos oss når det er maksvær. Han har rakt ut hånden og grepet tak i oss, og han er der i alle våre dager og i alle våre livssituasjoner.

I en av de barnesangene jeg husker best fra søndagsskolen sang vi så fortrøstningsfullt om dette. ”Min båt er så liten, og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd…….”. Der denne barnetroen er med gjennom livet gis det en trygghet som bærer under alle forhold.

Men så vet vi at denne tryggheten kan smuldre bort, vi mister troen og ser bare de truende bølgene. Sykdom kan ta fra oss troen, urettferdighet kan ta fra oss troen, dødsangst kan ta fra oss troen, menneskers ondskap kan føre oss bort fra tryggheten  vi hadde i barnetroen. Intellektuell tvil kan føre oss bort fra Gud.

Historien om Peter som synker og om Jesus som rekker ut hånden og griper fatt i ham er ikke bare trøst, Den forteller om en grunnleggende sannhet i forholdet mellom Jesus og oss. Det er ikke den med så sterk tro at han kan flytte fjell som stilles frem som et forbilde. Ikke den som takler alt det vonde som kommer i sin livsvei på en tilsynelatende flink måte. Ikke den som alltid holder sin sti moralsk ren. Også her er Bibelen realistisk. De mennesker vi møter der, og de mennesker Jesus rekker hånden ut til, ja som han endog bruker som ledere i sin kirke…..Peter ble jo en av dem……det er helt vanlige mennesker som til tider ikke takler liver. 

Da Jesus kom til disiplene i båten på havet VAR han der. Han var hos dem i deres angst og i deres glede, han var der i Peters overmor og han var der da alt blir borte under føttene på Peter, bokstavelig talt. Blir vi havbildet, kan vi tenke oss at når Peter går på havet er han de onde kreftenes overmann, han trår dem rett og slett under fot, havet symboliserer dødskreftene. Men når han synker er det et bilde på at dødskreftene i livet kan vi aldri bli sterkere enn, kan vi aldri kontrollere

Men Jesus kan. Han kommer med et guddommelig nærvær til hele vårt liv. Han så Peters vaklende tro, men det er ikke den som avgjør Jesu nærvær. Jesus er der når troen er sterk og når troen er borte. Det er den grunnleggende sannhet om forholdet mellom Jesus og oss, Da Gud sendte Jesus inn i vår verden, som et menneske, som en bror, som en medvandrer, da ble dette forholdet stadfestet og utvidet: I alt det menneskelige er Gud ved Jesus  tilstede.  

Det finnes kristne retninger som vil gjøre styrken av vår tro til det som avgjør Jesu nærvær og hjelp:” Bare du tror nok skal du få hjelp til livet, til sykdommen, til det du strir med”. Det er mange som har latt seg besnære av slike røster, og som så bitterlig har fått oppleve at det er ikke slik livet er.

Jesus lovet ikke Peter et liv uten flere stormer. Jesus var i stormen der og da.

Også i dag rekker Jesus ut hånden og griper tak i oss. Det kan skje gjennom mennesker som i hverdagen møter oss med kjærlighet, det kan skje når en gammel salmetekst dukker opp i hodet vårt og gir oss en opplevelse av fred, det kan skje når vi i en tung stund kjenner at til tross for det onde er vi ikke uten Guds kjærlighet, det kan skje når vi kommer til nattverdbordet og mottar Jesu nærvær gjennom brød og vin. Å være her i kirken, gå til gudstjeneste, synge, be… det gir gode anledninger få å se den hånda Jesus har rakt ut.

Peter kom opp i båten igjen. Kanskje fortsatte han fisket. Vi vet at hans tro gang på gang viste seg å være svak. Men Jesus var der likevel, det er det det dreier  seg om.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA

Preken i Flakstad kirke 12.11.2012: Våken og beredt..

Preken 24.søndag i treenighetstiden, 12.11.2012 Flakstad kirke

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 12.kapittel (v.35-40)

I dag handler tekstene i gudstjenesten om det å være våken, forberedt klar… Jeg husker predikanter som preket over disse tekstene i min barndom. Det var som oftest ikke mye lystelig. Poenget for dem var å mane oss tilhørerne på at for den som var kristen var det om å gjøre å være beredt, slik at vi ble med når Jesus kommer tilbake for å hente sine.

Disse tekstene ble brukt for å sette oss på valg. Var vi innenfor eller utenfor?

 Mange som opplevde slik forkynnelse fikk problemer i ettertid, redsel for både Gud og kristendommen, eller slik intellektuell tvil at troen bare måtte kastes på båten. Det som nok var sagt i beste mening fikk så helt andre følger.

Men hva er det Jesus vil ha sagt oss i disse tekstene? De gamle predikantene hadde rett i at de handler om å være beredt, være våken…..men poenget i teksten ligger ikke på hvor våken du er, men hvem du venter på. Og der kommer det en overraskelse. For de som ventet på herren sin opplevde at han som kom ikke var en hersker og herre, men en tjener. Han vartet opp de som hadde ventet, han bad dem til bords, han tjente dem.

Dietrich Beonhoeffer, den tyske presten som kjempet mot nazismen og ble drept like før krigens slutt har sagt ” Vår kristendom i dag kan bare bestå av to ting: Å be og å gjøre det rette blant menneskene.”

Det er dette dagens bibeltekster handler om: Verden trenger våkne mennesker, en våken kirke… ikke fordi vi skal være rede når Jesus kommer tilbake, men fordi vi skal gjøre hans gjerninger her og nå. Og Jesus selv er vårt forbilde. Han er herren som ikke kom med makt og tvang. Han er herren som kom som en tjener, som et lite barn, som en venn, som en rettferdskjemper, som en lidende, som en korsfestet. Å være våken betyr å gå i hans fotspor. Leve i bønn og kjærlighet, I det daglige. I kirken. I familie, i samfunnet.

Jeg vil peke på tre felt som venter på vår våkenhet:

1.     Vi skal være våkne og vente på Jesus. Ikke først og fremst fordi han kommer ved tidens ende, eller fordi han kommer ved vår tids ende, når vi dør. Nei vi skal vær våkne og vente på Jesus, se etter Jesus i vårt medmenneske.  De som i teksten ventet på herren sin opplevde at han kom helt annerledes enn de hadde ventet. Også til oss kommer Jesus på uventede måter. Han er i våre medmennesker som vi møter daglig. Han er i den forfulgte som møter oss på TVskjermen, han er i barnet som gleder oss med sitt nærvær. Når vi møter medmennesker på virkelig, tenker over at det er en bror og søster vi møter, gir av oss selv og tar i mot det den andre gir: Da møter vi Jesus. Jeg tenker at her ligger det en stor utfordring for oss. Det er så lett å gå gjennom hverdagene, møte våre medmennesker uten å tenke på at det er noe guddommelig i det. Men det er der Jesus er. Ikke i en hverdag som vi pynter på, ikke i medmennesker som er særskilte på en eller annen måte…. Nei akkurat i den hverdagen du og jeg har og akkurat i de menneskemøter du og jeg opplever. Der er Jesus. I dag oppfordres vi til å være våkne, beredt, klare i tanker og sinn så vi ikke overser eller neglisjerer Jesus, så vi ikke overser eller neglisjerer vårt medmenneske. Dette er den ene siden av det kristendom må være i dag, slik Boenhoeffer sa:” Å gjøre det rette blant menneskene”. Dette er ikke en lett oppgave. Ingen har sagt at livet skal være lett. Men det er en nødvendig oppgave for at den gode menneskelighet skal seire, og da seirer også Jesus. 

2.     Vi skal være våkne og vente på Jesus. Det viktigste Jesus kom med var budskapet om Guds betingelsesløse kjærlighet. Også kalt nåden. I en tid hvor mange opplever livet som krevende, kjærligheten som krevende, er det så viktig for kirken og oss som tror at vi både lever av nåden i vårt eget liv og lever ut nåden i møte med medmennesker. En liten gutt hadde lært om de forskjellige guder og religioner på skolen. Da han kom hjem sa han til moren sin: ” Jeg synes at vår Gud er best”. Hvorfor det spurte moren, ” Jo for vi trenger ikke gi ham noe”. Dette er kloke ord fra barnemunn. Nei, vi trenger ikke gi Gud noe. Ikke vår sterke tro, ikke våre gode gjerninger, ikke våre bønner, ikke våre vellykkede liv. Den Gud Jesus viser oss er kjærlighet og mottagelse. Vår våkenhet som kirke må være å stadig være opptatt av at ingenting skygger for kjærlighetens Gud, nådens Gud. Det betyr at kirken må være mer opptatt av kampen mot fattigdom enn å diskutere den rette tro. Det betyr at kirken må være mer opptatt av de svake og marginaliserte enn makt og innflytelse. Slik venter vi på Jesus i dag. Ikke ved å være opptatt av vår egen situasjon, men ved å leve av og leve i kjærlighetens Gud.

3.     Vi skal være våkne og vente på Jesus. Mange tenker at det er særlig viktig innfor døden. Og det er jo rett. Men det går ikke an å skille årvåkenhet fremfor døden med årvåkenhet i livet. Vi skal ikke være i beredskap fordi døden kan komme når som helst, men fordi livet vårt er dyrebart og det er dagen i dag vi vet vi har. Martin Luther sa dette veldig tydelig: ”Selv om jeg visste jeg skulle dø i morgen ville jeg plante mitt tre i dag”. Mange som opplever livets ytterpunkter får et nytt syn på hverdagen. Når du vet at livet er dyrebart blir kaffekoppen ved kjøkkenbordet, kveldsturen ute i regnværet, samtalen med en god venn uvurderlig. Det er denne årvåkenhet for livet vi oppfordres til i dag: Å ta i mot livet som en gave.

Verden trenger en våken kirke og verden trenger våkne kristne. Verden trenger å møte en kirke som se de svake og taler deres sak, det være seg barnet i mors liv, den gamle og hjelpeløse, flyktningen, rusmisbrukeren, den sterke ungdommen som gråter innvendig, den som sliter med økonomien, den som lever med i vold og overgrepssituasjoner, den som ikke ser håp for morgendagen, den som forfølges for sin tros skyld, den som ikke passer inn i det vellykkede livet……… en eller annen gnag er vi den svake alle sammen.

Verden trenger en kirke som viser vei til nådens og kjærlighetens Gud.

Verden trenger en kirke som ser Jesus i hverdagens mennesker.

Verden trenger en våken kirke, våkne mennesker, deg og meg.

Dietrich Boenhoeffer stod til slutt igjen med at kirkens oppgave var bønnens oppgave. Gjennom bønnen skjerpes vår årvåkenhet for det som er viktig, gjennom bønnen skapes kjærlighet til medmennesker, gjennom bønnen kommer Jesus selv oss nær. Gjennom bønnen kan vi legge vår fremtid åpen, det som i dag er skjult og det som vi ser klart.

Gjennom bønnen er vi både her i tiden og i Guds rike, årvåkne for Jesus som møter oss i vår hverdag og engang i Guds evige rike.

    

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA

  

Kristen frihet

Preken 11. søndag i treenighetstiden, 12.08.2012, Moskenes og Flakstad.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 2. kapittel (v.23-28)

Tekstene i gudstjenesten i dag handler om frihet og bundethet, om det å være fri eller bundet.

Jeg tenker å snakke om to sider av frihetsbegrepet i denne prekenen.

For det første: Hva er religiøs frihet

 Og for det andre: Hva er hensikten med friheten vi synes er så viktig.

Først om religiøs frihet. Det er nødvendig med en begrepsavklaring. Det er ikke religionsfrihet jeg skal snakke om, ikke den retten til å kunne ha hvilken religion du vil, den retten som er nedfelt i menneskerettighetene og som er en av hjørnesteinene i en demokratisk oppbygd nasjon,

 Med religiøs frihet mener jeg den frihet som ligger i religionen selv. Vårt samfunn er etter hvert blitt et multikulturelt samfunn, der mange religioner og livssyn er representert. Og vi har stiftet bekjentskap med religiøse tradisjoner og skikker som er langt fra den vanlige norske måten å leve på. Muslimene og jødene spiser ikke svinekjøtt, det er et religiøst påbud for dem. Andre slike skikker er å avholde seg fra mat i fastetiden, spesielle klesplagg som er påbudt å bruke. I fjor var jeg i Brooklyn i New York, og der fikk vi til fulle oppleve hvordan en spesiell ortodoks jødisk levemåte dominerte hele samfunnet. Religionen selv setter krav.

Jesus tar opp disse problemstillingene i dagens tekst. Hans disipler bryter et av sabbatsbudene, de plukket aks på hviledagen. I jødisk lovgivning, byget på Det Gamle testamente, var dette forbudt, å plukke aks ble sett på som arbeid, og på sabbaten var alt arbeid utelukket.

Så snur Jesus dette på hodet. Hvis noen er sulten sier Jesus, så skal ikke det å plukke aks på en sabbat hindre ham. For sabbaten, eller budene som helhet, er ikke til for sin egen skyld, men for å skape gode liv for menneskene.

Dette Jesus sier er revolusjonerende. Og det betyr at i den kristne kirke er det ingen bud som er absolutte i den forstand at de ikke skal prøves på fornuft, kjærlighet og fellesskapets behov.

 Og det er aldri sånn at ved å følge bestemte levemåter eller skikker blir vi frelst, eller blir tilhørende til Guds rike. Jesus bryter på en måte med alle andre religioner, og setter friheten til å tjene og å elske høyere enn alle på bud.

I den første tiden etter Jeus tid var dette gjenstand for store diskusjoner i den kristne menighet. Og i Apostlenes gjerninger kapittel 15 kan vi lese om en av disse diskusjonene. Menigheten bestod den gang av jødekristne, dvs jøder som var kommet til tro på Jesus. De var opplært i at for å tilhøre gudsfolket måtte guttebarn omskjæres. Nå ønsket de at slik skulle det være i den kristne menighet også. Men Paulus hadde forkynt evangeliet utenfor de jødiske områdene, og mange var blitt kristne der også. De var ikke omskåret, og så kom diskusjonen: Skulle de omskjæres for å kinne bli tatt opp i menigheten? Heldigvis ble utfallet at omskjæring ikke var nødvendig. Fra dette møte slås det fast at:” Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde alene, og det skal ikke legges tilleggskrav til det

Hvorfor er dette så viktig? Denne avgjørelsen er viktig for at kristendommen ble en verdensreligion og ikke en jødisk sekt. Gjennom dette vedtaket ble det slått fast at for å være kristen er det bare en ting som er avgjørende: At du tror på Jesus. Tilleggskrav som mennesker måtte lage har ingen betydning.

 Opp gjennom kirkens historie har det kommet mange slike tilleggskrav, og vi skal ikke langt tilbake i tid før vi møter krav om ikke å spille kort, ikke strikke på søndag, ikke gå på dans, ikke, ikke, ikke. For mange mennesker ble slike krav døra som lukket dem ute fra det kristne fellesskap, de passet ikke inn i levemåten.

Noen av disse kravene hadde jo en god begrunnelse den gang de ble laget, å ikke strikke på søndag var f.eks en beskyttelse mot at noen skulle tvinges til arbeid på søndag. Ikke spille kort var en beskyttelse mot å spille bort pengene på ingenting og kanskje la familien lide.

 Men disse kravene må aldri bli KRAV, de må sees på som regler for beskyttelse av den svake, og de må hele tiden være i dialog med den kontekst, de omgivelser de lever i. Og de er aldri nødvendige å oppfylle for å være en del av den kristne menighet. Mange slike krav ble også laget av ledere og sterke autoriteter for å kontrollere andre, og slik ble de også et maktmiddel.

Jesus var så radikal på dette område at vi nesten ikke skjønner det. Han satte sabbatsbudet, som jødene anså som uhyre viktig, helt til side, og sa: Det er mennesket det gjelder. Paulus uttrykker dette i klartekst når han i Galaterbrevet sier:” For i Jesus Kristus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet”

De første kristne fulgte denne friheten opp når de begynte å feire søndagen som helligdag. De valgte å ikke følge den jødiske skikk, begrunnet i budene om å feire den 7 dagen i skapelsen, lørdag. I stedet fokuserte de på det helt nye Jesus kom med: Oppstandelsen. Helligdagen hver uke var ikke først og fremst hviledag, men oppstandelsesdagen, soldagen, Jesusdagen, den første dag i uken, søndagen.

Alle seremonier, ritualer, ordninger som vi har i kirken er egentlig underordnet, De er bare hjelpemiddel for å vise oss den store frihet og kjærlighet Gud har til oss gjennom Jesus. Men de har ingen verdi i seg selv, de kan endres og de kan utelates, og de er ulike i alle kristne menigheter. Målet er aldri å følge ytre påbud, men gjennom budskapet om Jesus settes i stand til et liv i kjærlighetens tjeneste.

Da kommer jeg til det andre jeg vi si litt om i dag. Jesus kom med et budskap som også gir oss en personlig frihet, en frihet i sjelen så å si. Jesus kommer med ord til oss om at Gud elsker oss lik vi er, at vi er verdifulle og viktige hver med vår egenart, at vi ikke skal prøve å være noen andre, ikke prøve å sammenligne oss med andre. Å virkelig ta dette inn over seg, tro på det, leve etter det, gir den største frihet. Og så sier også Jesus: Det å være Guds barn kommer ikke an på hva du får til i livet, hvem du er, gjerningene du gjør. Det å være Guds barn, tilhøre den kristne menighet er en gave, en nåde du og jeg får fordi Gud elsker oss, fordi Jesus døde og stod opp for oss. Å virkelig ta dette inn over seg, tro på det, leve etter det, gir den største frihet.

Og når vi selv har fått denne friheten, er det vår oppgave å gi andre mennesker den samme.

 I kristen frihetsforståelse ligger ansvar for samfunnet, for medmennesker, for fellesskapet med mennesker vi omgås i familie og nabolag.

 Mange ungdommer sier at de lengter etter å bli fri, fri til å gjøre hva de vil i livet. De fleste av oss vet at frihet på en slik måte verken er mulig eller særlig godt. Frihet i kristen forstand har alltid en overordnet målsetting: Ta vare på livet, på fellesskapet, ta vare på den svak. Jesus brøt ikke sabbatsbudet for å demonstrere frihet. Jesus brøt budet for menneskenes skyld, det er noe ganske annet. I Jesu frihetsbegrep har solidariteten en dominerende plass. Frihet uten solidaritet er bare ny bundethet.

Til frihet har Kristus frigjort oss, hørte vi i Galaterbrevteksten. Men så fortsetter Paulus:” Stå derfor fast”- Stå fast i kjærligheten, stå fast i respekten for andre, stå fast i solidariteten..

Det er frihet virksom i kjærlighet det kommer an på. Ikke bud, ikke regler, ikke sammenligning. Friheten i hjertet forplikter. Så frigjørende og så ansvarsfullt er den kristne frihet.

Et inkluderende fellesskap--- en Jesusoppfinnelse

1.mai 2012 Stamsund

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 14. kapittel. ( v.12-14)

I dag skal prekenen handle om inkludering. Det er jo et moderne begrep og nesten som et moteord for tiden. Men i bibelteksten i dag ser vi at dette ikke bare er en moderne ide. Jesus selv brakte saken på banen for snart 2000 år siden.

For å se hva teksten sier først:

Jesus var innbudt til selskap hos en av de ledende menn i byen, en av fariseerne som var medlem av Rådet. I dette selskapet begynner han å se på hvordan de var plassert rundt bordet, og hvordan gjestene er opptatt av å finne den beste plassene, nærmest verten. Og så ser han hvem det er som er invitert til dette selskapet. Det er når han har oppdaget dette at Jesus vender seg til verten og forteller hvem han skal invitere.

 Det er snakk om å invitere til de to måltidene som i Jesu kultur var de viktigste og største, middag og kvelds, og han utvider gruppen av de mennesker som skal inviteres. Inviterer vi bare de vi kjenner, vår familie og venner inviterer vi mennesker som vi vet kan gi oss en invitasjon tilbake. Nei, sier Jesus de du skal invitere er de som ikke kan gjøre gjengjeld, de fattige, de uføre, de syke, de som er utenfor. Rundt bordet ditt skal det være plass til mange flere enn de som i menneskelig forstand passer inn.

Jesus ber verten, og overført på oss som hører disse ordene i dag, Jesus ber oss å skape inkluderende fellesskap der mennesker av alle slag har sin naturlige plass.

På 1. mai er det naturlig å peke på at inkluderende fellesskap må gjelde i arbeidslivet, i nabolaget, i samfunnet, i menigheten og i våre personlige liv.

 Og det er altså ingen moderne oppfinnelse, men har sitt utgangspunkt i de eldgamle ordene fra Jesus.

Først litt om inkluderende arbeidsliv. Arbeidet er en viktig arena for alle mennesker. Det å ha et arbeide å gå til gir oss verdighet og gir oss et fellesskap å tilhøre. I kristen etikk er arbeidet et gode, å ha et arbeid gir mening i livet. Det er ikke typen arbeid som er vesentlig, men at hvert enkelt menneske gjennom sitt arbeid er med på å bygge samfunnet og ta ansvar for vårt felles liv. Derfor er det så farlig når mange unge ikke kommer ut i arbeid, eller når arbeidsløsheten i Europa stiger og mange ikke kan skape seg et normalt liv.

Et inkluderende arbeidsliv betyr også at samfunnet legger til rette for at de som er funksjonshemmede kan arbeide ut fra sine forutsetninger. Vi må kjempe for å opprettholde arbeidsplasser som ASVO, og vi må ha en politikk som gir bedriftseiere mulighet til å ansette ikke bare de som er toppytere.

Jesus brukte måltidsfellesskapet som en indikator på hvem vi anser som verdige. Vi kan gjerne overføre det på arbeidslivet……..dess flere det er plass til  på arbeidsplassene, dess flere vil oppleve at de har et verdig liv.

Vi bor alle i et nabolag og et lokalsamfunn. Her i Stamsund har dere i mange år hatt asylmottak, og vært vant til å ta i mot fremmede. Ut fra det Jesus lærer oss er et inkluderende samfunnsliv viktig. I Bibelen står det flere steder at vi oppfordres til å ta i mot de fremme de som kommer til oss på en god måte. På forholdsvis kort tid har vårt samfunn blitt et multikulturelt samfunn. Dette får også betydning for kirken, 21. mai i år vedtas den grunnlovsendringen som gjør at Den norske kirke ikke lenger er statskirke. Vi lever i et samfunn hvor religionsfrihet og demokrati skal være bærebjelker, der alle uansett bakgrunn skal kunne føle seg velkommen. Derfor blir kirken endret slik at de uklike religiose samfunn i vårt land får likere vilkår.

 For å få til kulturåpent, mangfoldigt samfunn må mange av oss tenke på nytt om det som er annerledes, møte nye kulturer med åpenhet, men samtidig være trygt forankret i det vi står for. 

Etter terrorhandlingene 22.juli i fjor ble dette satt enda tydeligere på dagsorden. Terror, vold og ideologier som klassifiserer mennesker kan bare møtes med sitt motstykke: Fred, frihet, demokrati. Likeverd mellom mennesker.

Spiren til en slik tenkning ligger allerede i Bibelen, i leseteksten fra Jakobs brev hørte vi: ”Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre og samtidig gjøre forskjell på folk”.

Et inkluderende samfunnsliv med verdighet for alle mennesker er i sannhet et bibelsk anliggende.

I Den norske kirke arbeider vi nå med en ny gudstjeneste ordning, Overskriften på denne ordninger er ” Sammen for Guds ansikt”. I dette arbeidet er det lagt stor vekt på at menighetslivet skal være for alle, vi ønsker en inkluderende menighet. Det betyr at vi nå utfordres til å legge fysisk til rette slik at mennesker i rullestol eller med høreproblemer eller med en litt annen måte å oppføre seg på enn majoriteten skal ha gode muligheter til å være med i kirkens fellesskap. Men jeg tror det er viktig å utvide dette enda mer. Jesus snudde alt på hodet da han ba verten invitere de som var utenfor, de som var marginalisert i samfunnet, de som ofte ble oversett. I kirken har vi et ekstra kall til å være inkluderende, til å akseptere hverandre, til å godta hverandre. At vi de siste årene har fått egne samiske liturgier og nå også begynner å få noe trosopplæringsmateriell på kvensk er en følge av dette. Det er en viktig del av et inkluderende menighetsliv at alle skal kunne be og høre Guds ord på sitt eget språk.

Og ved å bruke samisk eller kvensk i en gudstjeneste understreker vi det fellesskap som går over språkgrensene.

På samme måte er jeg glad for at jeg to ganger har fått være med på å ha en kirkelig forbønn for samkjønnede ektepar. Slik åpner vi det kirkelige fellesskap for mange flere og gir rom for at vi hører sammen selv om vi er forskjellige.

 La oss tenke inkludering i alle menighetens aktiviteter, Det styrker fellesskapet og det er i Jesu egen ånd.

Jesus var selv et menneske. Den måten han møtte mennesker på er vårt forbilde.

Han gikk inn i en dyp teologisk samtale med en kvinne, det var uhørt den gang. Han inviterte seg selv inn til tolleren Sakkeus, en mann som så visst ikke var helt hederlig. Han tok i mot kjærlighetsgjerninger av Maria Magdalena, hun de andre bare så på som en løsaktig kvinne, han ble sint da disiplene ville vise barna og mødrene som kom til ham bort. Han var ikke redde for å bli smittet av den spedalske som kom til ham, men helbredet ham i stedet. Jesus gjorde ikke forskjell på folk.

Vi trenger å høre historiene om Jesus på nytt og på nytt. Det er så menneskelig å tenke på seg selv og sine først, det er så menneskelig å gjøre forskjell på folk.

Derfor trenger vi å minnes på at det er en annen vei Jesus kaller oss til å gå, en vei der inkludering på alle plan er vår rettesnor, en vei der vi trenes mer og mer opp til å se det medmenneske som blir oversett, enten av samfunnet, nabolaget, arbeidslivet eller kirken.

Dette er ikke kirkens budskap bare på 1.mai. Det er den dype eldgamle kristne sannhet vi i dag har fått høre Og det ligger velsignelse i å ta kampen opp og følge Jesu anvisninger.

Påskedagspreken i Svolvær kirke.8.4.2012.......oppstandelsens betydning i det store og det lille.

Ann Helen Fjeldstad Jusnes annhelenjusnes@online.no
08:15 (For 7 timer siden)
til ann, meg


Preken Svolvær 1.påskedag 08.04.2012

God påske, gledelig påske,til lykke med påsken!
Selv om mange sa hverandre disse ordene da påskeferien begynte er det egentig nå 1.påskedag den virkelige påsken begynner. For mange år siden var jeg i Hellas da den ortodokse kirken feiret påske. Det var langfredagsopptog med påskelamsteking i alle hager og det var stor midnattsmesse påskenatt . Klokka 12 om natta kom presten ut på trappa og ropte utover folkemengdne på kirkeplassen: Kristos anese, Kristus er oppstanden. Og så satte det i gang et gedigent fyrverkeri.Noen dager etter opplevde jeg at denne påskehilsenen ble brukt igjen. Det var to grekere som møtte hverandre på gata, tok hverandre i hånda og sa " Kristos anese", " Kristus er oppstanden". Dette ble som en liten preken for meg. Her var påskehilsenen ikke bare et " God påske", men utsagnet som virkelig er kjernen i den kristne tro: Kristus er oppstanden. Og det ble ikke sagt før påske , men etter. I den nye tekstboka vi har fått i vår kirke er dette aspektet tatt med, søndagene som følger nå etter 1.påskedag heter ikke lenger søndag etter påske, men søndag i påsketiden. Slik blir det understreket som den greske hilsningsformen også sa, påsken begynner med oppstandelsen og varer egentlig hele året.
La oss reise oss og hilse hverandre med denne gamle hilsenen ( prest og menighet i veksel) og synge høytidsverset på nr.
179
Dette hellige evangelium på 1.påskedag står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28.kap. ( v.1-10)

Påsken er den viktigste høytiden i den kristne kirke. Jesu oppstandelse er det troen står og faller på. Paulus sier det så sterkt at " Var ikke Kristus stått opp var vår tro intet". Uten oppstandelsen ingen kirke, ingen kristendom, ingenting av det som i 2000 år har preget verden. Dette underet som to skremte kvinner opplevde den første påskemorgen i gravhaven utenfor Jerusalem har på alle måter forandret verden.

 i dag har jeg lyst til å fokusere på

hva oppstandelsen betyr for historien, for kulturen, for verden,
 hva oppstandelsen betyr for hva vi tenker om livet og døden
og om hva oppstandelsen betyr for vårt personlige liv.

I dagene før påske hørte jeg et program på radioen der en kulturhistoriker sa at Jesu oppstandelse var den viktigste hendelse i verdenshistorien. Jeg må si jeg kvapp litt til. For dette var ikke sagt i en kristen sammenheng, men som et utsagn om den verdslige, allmenne historie. Men dess mere jeg tenkte over dette fant jeg ut at det er mye sant i det. Ikke bare for troen er Jesu oppstandelse avgjørende , men også for verden slik den er blitt etter Jesu oppstandelse.
Jeg gir dere noen eksempler:
 Det at vi feirer søndag som helligdag i store deler av verden er en konsekvens av oppstandelsen. Da de kristne begynte å samles til gudstjenester valgte de ikke sabbaten som jødene brukte, men den første dag i uken, Jesu oppstandelsesdag. Hver søndag er på sett og vis et minne om Jesu oppstandelse. Søndag henspeiler på soldagen, og de første kristne tok tidlig over mye av solsymbolene for å forklare Jesus. Slik Gud på den første av skapelsens dager skapte solen, vekte han den nye sol Jesus opp på den første dag i uken.Vår måte å dele inn tiden på har sin opprinnelse i Jesu oppstandelse.

Kan vi tenke oss et stort kunstgalleri uten bilder fra Bibelen, uten bilder av Jesu død og oppstandelse? Kan vi tenke oss  verdenslitteratur uten påskebudskapet som referanseramme? Kan vi tenke oss språket vårt uten påvirkning av den bibelske historie? Kan vi tenke oss musikken uten de store koraler og pasjoner som nettopp har sitt utgangspunkt i historien om Jesus?

Kan vi tenke oss lovgivningen uten den kristne etikk som bakteppe? kan vi tenke oss oppdragelsen av våre barn uten at vi bak i hodet har det dobbelte kjærlighetsbud: Du skal elske din neste som deg selv? Det var Jesus som lærte oss det.

Det er ikke bare det at vi bor i den vestlige kultur som gjør at vi er så påvirket av Jesus og det han lærte, også islam  og jødedom forholder seg til Jesus, selv om de ikke tror han er Guds sønn.

Svært mye av det vi omgir oss med i hverdagen, av forestillinger, av handlingsmåter, av tro og oppfatning, av navnene vi bruker på barna våre, av hvordan vi inndeler livet, av etikken som sitter i ryggmargen er en følge av den kristne tro. Og den kristne tro hadde ikke vært til uten Jesu oppstandelse.

Nå før påske er det mange som sier kloke ord i radio, en annen jeg hørte, en samfunnsviter,, fikk spørsmålet om det lenger var rett å lære barna så mye om kristendom. nå som vi lever i et så multikulturelt samfunn. Hun svarte: "Ja selvfølgelig,jeg er ikke selv troende kristen, men det er umulig å forstå vårt samfunn, dets historie, dets oppbygning, dets kultur uten å være godt kjent med Bibelen og fortellingene om Jesus. Det er endel av vår identitet.".

Sannelig har budskapet kvinnene fra graven vitnet om ,fått stor utbredelse. 2000 år etter kan vi ikke tenke oss verden uten btydningen av dette budskap.

Men hva mer betyr det at Jesus er stått opp fra de døde?
I historien om Jesu oppstandelse ligger troen på den store livskraften, ligger troen på at livet til syvende og sist er sterkere enn døden.
Jeg tror dette budskapet er avgjørende for å takle livet. Vi fødes inn i verden, og vi går mot døden. Helt fra vi blir født er det målet, det eneste vi vet for sikkert: Vi skal dø. For de fleste skjer det etter mange år, men vi vet ikke. Denne forferdelige uvissheten  er forutsetningen, rammen for vårt liv. På en måte kan en tenke seg at livet starter på topp når en fødes, og så går det i en nedadstigende bevegelse mot døden i alle våre leveår. I barndom, ungdom og det mest aktive livet tenker vi vel ikke så mye på dette, men for mange som har nådd middagshøyden  i livet blir dette mer og mer påtrengende tanker. Og ser vi vårt liv i den store kosmiske sammenheng, vi lever noen år i et uendelig univers som har bestått i millioner av år, på en liten planet i det store planetsystem. Hva er meningen med det?
Og på denne planeten ser det til tider ut som om vi mennesker vil ødelegge livet for hverandre. Er det rart at dødstanken kan fullstendig formørke menneskers liv? Egentlig ville jo det være det normalle,
' Hvis det ikke var for at det finnes et håp. Det finnes en fortelling som gir oss noe annet å tro på enn døden.Når Jesus kommer ut av graven den første påskemorgen dreier den nedadstigende bevegelsen fra fødsel til død seg. Vi går ikke lenger mot døden, vi går mot den nye morgen i Guds rike, vi går mot livet. Døden er ikke lenger det siste, det er det Guds kjærlighet vist oss i Jesu oppstandelse som er.
Når mennesker fortsatt kjemper for livet, i møte med sykdom , i møte med undetrykkelse og urett, i møte med alt det destruktive som finnes i verden, når mennesker ikke gir opp, tror jeg det er opstandelseskreftene fra Jesus som er på ferde. Jesu oppstandelse blir på en måte fullbyrdelsen av at vi er skapt i Guds bilde,fullbyrdelsen av ar Gud ikke gir opp sitt skaperverk, men gir oss håpet og livskraften gjennom sin egen sønn.
All god gjerning, all lysets gjerning, all håpets gjerning, all kamp mot døden er en del av den kraft som ligger i oppstandelsen.
Grundvig sier dette sterkere enn noen: " Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid". Jesu oppstandelse gir oss en annen måte å oppleve livet på, vi skal ikke la oss lamme av dødens krefter, men løfte hodet og se mot det lyset og det livet som påskemorgen bringer til verden.
Når vi likevel kjenner angsten og sorgen over døden er det så viktig å hente kraften til livet, i kirkens gamle salmer, i gudstjenesten, i nattverden og i historiene om Jesus. Når vi feirer gudstjeneste er denne kraften her, hver søndag en ny påskedag.

Hittil har jeg snakket om hva Jesu oppsatndelse betyr for det store livet, for de store livsspørsmål, for verden. Men troen på den oppstandne Jesus Kristus har også betydning for vårt personlige liv.  Når vi skal ut i hverdagen etter påskedagens gudstjeneste, når vi møter mennesker, når vi strever med spørsmålene om mening, når vi kjenner at vi kommer til kort i kjærlighet og omsorg, når vi leter etter veien videre, i alt som er vårt liv får vi tro at den oppstandne er med oss. Kvinnen ved graven fikk høre engelen si " Han er ikke her". Han var ikke i sin egen grav lenger. Men det er det eneste stedet Jesus ikke er. Etter oppstandelsen er Jesus med oss alle dager,. Paulus sier dette så tydelig i brevet til Romerne som vi hørte fra i sted: " For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever så lever vi for Herren, og om vi dør så dør vi for Herren. Enten vi lever eller dør hører vi Herren til".
 Gjennom sin død og sin oppstandelse har Jesus gått gjennom alt det livet kan være for oss mennesker. Han vet hva smerte er, han vet hva ensomhet er, han vet hva angst er, han kjenner til livets mørkeste steder. Vi kan aldri komme i en situasjon i livet hvor Jesus ikke er, hvor det guiddommelige nærvær ikke er. Denne trøsten og dette fellesskapet er påskens gave til hver av oss. Jesus inviterer  til et liv i tro og håp, for de kamper vi står i akkurat nå, for det som tynger oss, og mest av alt et liv i tro og håp den dag vi møter døden.
Å tro på oppstandelsen betyr ikke å løpe fra det ansvar som livet her og når gir oss. Tvert i mot. I tro på livets seirende krefter i Jesus Kristus skal vi gå inn i alle livets oppgaver, i familien, i samfunnet, i verden og kjempe på livets side, på håpets side, på skjønnhetens side, på gledens side, på rettferdighetens side. Og samtidig skal vi få hvile i tro på at selv ikke døden kan skille oss fra Guds kjærlighet. Vårt liv er ikke lenger enn nedadstigende kurve mot døden, vi går mot lyset. Og ikke en eneste dag av denne vandringen er vi utenfor Guds nærvær gitt oss gjennom den oppstandne Jesus Kristus.
 God påske, Kristos anese! Kristus er sannelig oppstanden.

ævfosodhåsvoeobesgfetea.

"Havet, venn og fiende", preken på kystmesse i Stamsund 11.3.2012

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 8.kap (v. 22-25)

I mine år som prest her i Lofoten har jeg flere ganger vært med på å ha minnestunder for fiskere som er omkommet på havet. Selv om mye i en slik minnestund er lik en vanlig begravelse, er det noe vesentlig som skiller: Det er ingen kiste der. I stedet står det gjerne et bord med et bilde av de omkomne der hvor kista ellers står. I et tilfelle stod det en modell av båten som fiskeren hadde eid og var gått ned med, der hvor det ellers er en kiste.

Dette er sterke opplevelser, sterke opplevelser som folk ved havet har levde med gjennom alle tider. Alle vi som bor her vet at havet kan være en fiende og at havet kan ta fra oss det kjæreste vi eier.

Og samtidig er havet vår beste venn. Det er havet og havets gaver som har gjort og gjør det mulig å bo her i Lofoten. Hele samfunnet er bygd på at vi høster av havet og bygger vårt liv på det.

Haver er både venn og fiende. Havet er både trussel og livskraft.

Også i Bibelen kommer dette doble syn på havet frem. I leseteksten i dag hørte vi en fantastisk tekst fra Salme 104: "Her er havet, stort og vidt, med en talløs vrimmel av dyr, både stort og smått". Og i skapelsesberetningen i 1. Mosebok fortelles det at Gud skapte havet og gav mennesket i oppgave å forvalte det havet gir.

Det motsatte syn på havet finnes også. Havet er flere steder i Bibelen et bilde på døden. I Åpenbaringsboken fortelles det om det evige liv hos Gud, der det bare skal være godt. "Havet skal ikke være mer" står det der. Havet blir betraktet som stedet for død og det onde.

I disse bildene er Bibelen svært realistisk. For det er jo slik vi oppfatter det: Havet er både venn og fiende.

Og samtidig er havet vår gave fra Gud, Gjennom havet gir skaperen oss mat og livsgrunnlag. Mennesket, du og jeg, har som det ypperste i skaperverket fått oppgaven å ta vare på denne gaven, bruke gaven, men ikke forbruke, dyrke gaven, men ikke ødelegge. De gamle fiskere visste dette. Skikken med at den første fisken de fikk under Lofotfiske kastet de tilbake på havet er et symbol på ærefrykten for skaperverket og skaperen. Den gamle fisker tok det ikke som en selvfølge at Gud skulle gi sine gaver gjennom havet, tok det ikke som en selvfølge at fisken igjen skulle kom inn til våre strender.

Den gamle fiskeren visste at fisken han fikk var en gave fra Gud, at livet og alt vi har er et under og aldri noe vi kan forstå fullt og helt.

I prekenteksten i dag har vi hørt om at disiplene og Jesus var på sjøen i en båt og kom ut for en stor storm. I denne fortellingen er ikke havet en venn, her er det dødskreftene i havet som kommer til syne. Det skaperverket som Gud ellers gav gaver fra var plutselig det helt motsatte, slik som så mange her i Lofoten også har erfart det.

Jesus er om bord i båten, og på mirakuløst vis stiller han stormen.

Det er ikke mange etter disiplene som har opplevde det samme så bokstavelig. Det er vel heller tvert om slik at vi når vi har opplevd stormer som har tatt liv har vi ropt til Gud: Hvorfor var du der ikke? Hvorfor holdt du ikke din hånd over dem?

Troen på Gud er ikke en lettvin vei til å få løst de store vanskelighetene i livet. Døden og sykdommen og ensomheten og stormen kommer, selv om troen på Gud er der,,, eller som det billedlig blir sagt i denne teksten: Det stormer selv om Jesus er om bord.

De første kristne opplevde også at stormene i livet kom, Som oss var de redd for havet, for sykdommen, for krigen og sulten. Men de var også redd for forfølgelsen, for i Romerriket var det ikke religionsfrihet, det var keiseren som måtte æres. Derfor var det nødvendig for de første kristne å finne skjulesteder der de kunne feire gudstjeneste og komme sammen med andre troende. Et av disse skjulestedene var katakombene, gravkamrene, utenfor Roma. For å finne hverandre, og på en hemmelig måte fortelle at her kunne de samles, risset de inn tegn i murveggen i katakombene. Tegnet de risset inn var en fisk. For uinnvidde var det vanskelig å forstå at det hadde noe med de kristne å gjøre. Men ordet fisk heter på gresk ichtus. Tar du hver av disse bokstavene står ien for Jesus, ch for Kristus, th for Theos eller Gud, u for yos eller sønn og s for såter, frelser. Når de kristne så fisk symbolet leste de: Jesus, Kristus, Guds sønn, vår frelser.

Slik visste de om hverandre og slik fortalte de hverandre at uansett hvor de var, om så i katakomben, i gravkammeret, var Gud der gjennom sin sønn.

I kirken er fisken etter dette blitt et av symbolene som brukes om Jesus. Og symbolet forteller mer enn akkurat bokstavsammensetningen. For det er en viktig tanke at Gud, gjennom Jesus, er å tilstede over alt i skaperverket, Vi tror på en Gud som er der hvor mennesker er, i vårt liv, i det materielle som omgir oss, i naturens gaver og i våre hverdager. Da Jesus kom til jord ble hele skaperverket et sted for Guds nærvær.

Fiskesymbolet ble risset inn i katakombenes vegger, som et stille tegn på at her er Gud. Teksten om da Jesus stiller stormen er et annet eksempel på at Gud er der hvor mennesker der, gjennom Jesus er han med i båten.

Når jeg har stått sammen med noen som har mistet sine på havet er det ikke bestandig det er så mange ord som hjelper, ikke så mange forklaringer. Som ellers når det vonde rammer oss er det mye mer nærvær som gir styrke og kraft til å komme gjennom. Styrke fra nærvær gjennom mennesker som tør å vise kjærlighet, og styrke fra guddommelig nærvær som på underlige måter bærer gjennom de tunge dagene.

Det er dette nærværet det handler om når Jesus er om bord i båten, når vi erkjenner som den gamle fiskeren at livet er en gave fra Gud, at i alt det vi er og har er Gud selv til stede. Både når vi møter havet som trussel og havet som velsignelse, både når livet er tungt og når livet er fullt av lykke.

På en gammel gravstøtte, jeg tror det var på Værøy, leste jeg " Havet gav, havet tok, Herrens navn å være lovet". Jeg husker jeg tenkte da jeg leste dette, hvordan klarte de å ha en slik tro? Gravplassen var full av støtter som fortalte om tragedier. Jeg tror ikke det var noen lett tro som ble uttykt på denne måten. Jeg tror det var en tro som ropte til Gud i fortvilelse, en tro som lik disiplene i båten var mer redsel enn tillit. Men det var en realistisk tro, en tro som regnet med at ja, havet er venn og fiende, men uansett er Gud min Gud, uansett er skaperverket Guds sted for nærvær og guddommelig hjelp, uansett er det dette havet jeg skal høste av, takke for og ha ærefrykt for.

Det er denne dimensjonen over livet kystmessen handler om. Og det er kraft til denne troen vi kan hente ved å være sammen her, i takk og bønn og salmesang og nattverdgang og fellesskap.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

Preken 4.3. 2011 i Buksnes kirke:" Nåde og sannhet møtes mine venner, rettferdighet og fryd skal kysse hverandre".

Buksnes kirke 2.s.i faste 04.03.2012.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kap (v.36-50).

Forfatteren Karen Blixen har skrevet en novelle som heter "Babettes gjestebud". Denne novellen handler om to aldrende søstre Martine og Phillippa. Deres far, som bare benevnes den gamle prosten, grunnla en egen menighet, en menighet som hadde vekkelsens preg over seg da den startet, men som i årenes løp hadde fått mer preg av å holde gamle tradisjoner i hevd… ære den avdøde gamle prosten, passe på at syndeliv og stor glede ikke skulle ta plassen for alvoret i tilværelsen. De to søstrene er blitt gamle, liver et gått dem forbi, de lever med mange forbud og bånd på sin livsutfoldelse. Mye er tungt og grått. En kveld banker det på døra til de gamle søstrene, og utenfor står en forfrossen og dårlig kledt kvinne. Babette er flyktning fra revolusjonens Paris, men forteller ikke mer. Søstrene tar henne i hus, og hun hjelper dem med husholdning og matlaging. Et stille, fattigslig liv, men for Babette er det å få livet og tryggheten tilbake, trygghet og gråhet og tristhet,

Så skjer det store, Babette vinner 10 000 francs i et lotteri. Og hun ber om å få bruke av pengene sine på et selskap for søstrene og deres gamle venner i den grå menigheten.

Så kommer de som skal være med på festen. Alle har et agg i siden til hverandre, alle passer på hverandre så ingen får mer enn andre, det virker som om den kjærlighet som engang bandt dem sammen er helt borte.

Så begynner serveringen. Den overgår alt det selskapet kunne tenke seg, vaktler, trøfler, gode viner, ferskener, friske fikener… alt som hørte hjemme i en fin fransk middag.

Under måltidet forandrer de gamle menighetsmedlemmene seg. Maten og vinen bringer gleden og fellesskapet frem, setter gamle uoverensstemmelser i et nytt lys, bringer livet tilbake, Og de skjønner ikke at det skjer. Så reiser den eneste som er utenfor menigheten, general Løwenhielm seg for å holde tale, og han begynner med disse ordene " Nåde og sannhet møtes mine venner, rettferdighet og fryd skal kysse hverandre".

Babette har brukt hele sin lotterigevinst på dette måltidet, og etter selskapet er hun like lutfattig som før.

Men gjennom hennes måltid, gaven fordi hun var takknemlig for det søstrene hadde gitt henne, forandres livet til denne gruppen mennesker, og nåden og gleden overtar for tristhet, misunnelse og sorg.

I Bibelteksten i dag hører vi om et annet måltid, og en annen kvinne som også var utenfor det gode selskap. Hun er ikke invitert til gjestebudet Jesus er i, hun passer så absolutt ikke inn blant de øverste i samfunnet som denne festen er for. Men hun kommer inn, hun stiller seg ved Jesu føtter, hun gråter, væter føttene hans med tårene sine, og tørrer dem med sitt hår. En kjærlighetsgjerning som de som er der ikke forstår, men som Jesus tar i mot.

Så blir resten av selskapet fortørnet og vil sette Jesus på plass, han må da vite hva slags kvinne dette er, og det blir en samtale med Jesus og verten Simon om hvem som elsker mest. Da kommer Jesus med de forløsende ord:

"Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Den som får lite tilgitt elsker lite".

Babette hadde fått tilgivelse, trøst og trygghet hos søstrene, derfor ville hun gi dem en kjærlighetsgave. Kvinnen ved Jesu føtter visste om alle sine feil i livet, visste at hun ikke var verdig til å komme inn i fariseerens hus enn si stille seg ved siden av Jesus. Men hun stilte seg åpen for Jesus, gjemte ikke sitt liv, men vedsto seg det. Da kom tilgivelsen, og da kom kjærligheten.

Tilgivelse og sannhet hører sammen, nåde og sannhet hører sammen.

I de to lesetekstene i dag har vi hørt om alvoret i livet. Fra 1. Mosebok om hvordan Bibelen billedlig forteller hvordan det onde kom inn i verden, og dette utdypes videre i Romerbrevsteksten. Disse tekstene slår fast at alle mennesker har del i ondskapen, del i det som skiller oss fra Guds plan med livet. I dåpsliturgien sier vi det slik: "Vi er født med menneskeslektens synd og skyld".

Og når vi i gudstjenesten leser syndsbekjennelsen sammen er det uttrykk for det samme: Vi mennesker har evnen til både godt og vondt. Det onde i verden er ikke bare utenfor oss, men også tilstede i vårt eget liv, i de valg vi tar, i de måter vi omgås hverandre på, hvordan vi deler, hvordan vi forholder oss til Gud.

Dette er sannheten om våre liv.

I vår moderne tid, med Gud ofte på litt avstand i det daglige, er det lett å glemme dette. Glemme at det er en guddommelig vilje med livet vårt, glemme at det som er vår livs mening er å elske Gud og elske vårt medmenneske.

Men når vi elsker lite får vi også lite tilgivelse.

En venninne satte et ord på dette da hun skulle fortelle hvordan hun forankret sitt liv: "Nå lever jeg det nådebaserte livet."

Det nådebaserte livet. Det betyr et liv der jeg vedstår meg det jeg kommer til kort med, vedstår meg det som ikke holder mål for Guds kjærlighetskrav, men det betyr også at jeg stiller meg ved Jesu føtter og gang på gang tar i mot hans tilgivelse.

Babette var tilgitt mye. Derfor kunne hun raust øse ut av det beste hun hadde og kunne. Og når hun gav av sin kjærlighet vokste nåden og tilgivelsen hos de som nøt av hennes måltid.

Hun levde det nådebaserte livet.

For når sannheten om vårt liv blir virkelig for oss og vi tar det på alvor og vender oss til den guddommelige kjærlighet i Jesus Kristus, da er det bare nåden og tilgivelsen som kan gi oss livsmot og livslyst tilbake.

Noen anklager kirken for å snakke om "billig nåde"., dvs vi kan jo bare be om tilgivelse og ellers leve som vi vil……….. Nettopp som motvekt mot en slik tankegang synes jeg ordene fra Babettes gjestebud er så treffende: Nåden og sannheten skal møtes.

Sannheten kan aldri løsrives fra nåden. Bare den som er tilgitt mye kan vise den rause kjærligheten som Babette gjør, og som kvinnen ved Jesu føtter gjør.

I gudstjenesten og i liturgien kommer både sannheten og nåden oss i møte. Vi er de vi er, verken mindre, verken mer. Men slik vi er får vi komme. Til nåden og tilgivelsen. Igjen og igjen og igjen. Det er når vi glemmer denne sammenhengen at der er fare på ferde. Den gamle prostens menighet i Babettes gjestebud hadde glemt det, glemt hvem de var. Da fikk de heller ikke oppleve gleden og tilgivelsen, og klarte ikke å elske hverandre.

Kvinnen ved Jesu føtter visste så inderlig godt hvem hun var, hun kjente sannheten om sitt liv. Men gjennom møte med Jesus bryter nådens lys inn til henne. Hun blir fri til å elske, til å tjene, til å leve.

La oss be om at det må skje også i våre liv og i vår gudstjeneste.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

Dette innlegget har jeg i Lofotposten i dag.

Å stenge kirker.

I Lofotposten 28.02 forteller leder i Vågan kirkelige fellesråd, Kjersti Axelsen, at fellesrådets økonomi nå er så presset at rådet kan se seg nødt til å stenge Svolvær eller Vågan kirke.

For å få driften til å gå er Fellesrådet avhengig av større bevilgninger fra Vågan kommune. Ca 7.500 mennesker i Vågan kommune er medlem av Den norske kirke, det betyr at svært mange mennesker vil bli rammet hvis kirkens drift må reduseres. I tillegg til gudstjenester og kirkelige handlinger som begravelser og vielser brukes begge disse kirkene også mye i lokalsamfunnet for øvrig, særlig til konserter.

Mange frivillige i Svolvær gjorde en stor dugnadsinnsats for å restaurere kirken til 75 års jubileet for noen år tilbake. Det er bare 2 år siden Vågan kirke stod frem i all sin prakt etter den store restaureringen som har gitt kirken det uttrykket den hadde da den ble bygget i 1898.

Begge disse restaurerings og oppussingsarbeidene gjorde disse to kirkene til enda større kulturskatter i Vågan kommune.

Dersom en kirke ikke brukes, ikke varmes opp, ikke er i drift vil den raskere forfalle, ytre sett. Dersom en kirke ikke brukes og er i drift vil den også forfalle som kultursymbol og samlingssted for mennesker i lokalmiljøet.

En kirke er mer enn er hus som det feires religiøse handlinger i. En kirke er som hus og bygning en merkestein for mennesker, et sted å komme i sorg og glede, et sted å forankre livet sitt. En kirkes betydning kan ikke bare beregnes utfra antall som bruker den, en kirke betyr noe for hva som holder mennesker i et lokalmiljø sammen, nesten uansett om de er medlemmer i denne kirken eller ikke. Et kirkehus er en viktig markør i landskapet.

Når politikerne skal avgjøre hvor mye de skal bevilge til Vågan kirkelige fellesråd er det slike ting som står på spill.

I vår skal Stortinget behandle Grunnlovsendringen som er første steg på Den norske kirkes løsrivelse fra staten. Etter denne Grunnlovsendringen vil ikke den evangelisk lutherske religion være statens religion, slik det står i Grunnloven i dag. Men det vil fortsatt stå i Grunnloven at Den norske kirke skal være Norges folkekirke. Det betyr at myndighetene ønsker at kirken skal være åpen og inkluderende, men det betyr også at kirken skal være geografisk til stede i hele landet.

Grunnlovsendringen endrer heller ikke på hvordan Den norske kirke skal finansieres, det skal fortsatt være et samvirke mellom kommunal og statlig økonomisk tilskuddsordning til kirkens drift.

Vi har nettopp fått en ny gravferdslov. I denne fastslås det at Den norske kirke fortsatt skal ha ansvaret for begravelser og å drive kirkegårder, som nå skal ha navnet gravlunder. Dette skal kirken gjøre på samfunnets vegne.

Jeg nevner dette for å poengtere at selv om vi har fått et multikulturelt og multireligiøst samfunn i Norge, og selv om det ikke er slik ar Den norske kirke lenger er religiøst enerådende, er det mange arenaer i samfunnet hvor kirken fortsatt er betydningsfull.

I store katastrofer i vårt land har vi sett at kirkene er viktige som fellesskapsarenaer og som bærere av håp og trøst. Og i vårt lokalmiljø opplever vi at denne funksjonen har kirken hver uke i møte med mennesker i sorg.

Da er det ikke bare presten eller organisten som er avgjørende, men også at kirkehuset er det rommet som er rammen om sorgen og avskjeden. Kirkehuset i seg selv har en verdi som det er vanskelig å sette tallverdi på, en verdi knyttet til trygghet, tradisjon, livsmening og fellesskap.

Noen politikere som skal behandle budsjettet for Vågan kirkelige fellesråd i kommunestyret vil kanskje si: Vi sier ikke at noen kirker skal stenges, det er frihet for fellesrådet til å selv disponere sitt budsjett innenfor de rammer de har fått. Politikerne har prinsipielt rett i det. Men når driften allerede er så stram at det ikke er noe å spare på, og når det eneste som monner er å spare store summer, enten si opp folk eller stenge kirker, da er slike utsagn bare en måte å frasi seg ansvar på.

Jeg tror det er viktig at Fellesrådet og politikerne ser at de sammen har ansvar for denne situasjonen. Den norske krike er fortsatt det offentliges ansvar lovmessig sett. Den norske kirke har fortsatt stor betydning for mange mennesker i Vågan kommune. Og Den norske kirke besitter kulturskatter som bare har verdi når de brukes; denne verdien forringes hvis disse kirkene stenges.

Også kirken må være med på å ta sin del av konsekvensene av en anstrengt kommuneøkonomi. Det har jeg full tillit til at Vågan kirkelige fellesråd gjør. Men det er viktig for lokalmiljø og kirkemedlemmer å vite hva som står på spill, og å bruke de påvirkningsmuligheter som finnes for å gi kirken levelige vilkår.

Ann-Helen F Jusnes, prost i Lofoten.

Å elske Gud, preken Samefolkets dag i Hol kirke

Samefolkets dag 06.02.2012  Hol kirke

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 22.kap (v.34-47)

Jeg har alltid funnet det vanskelig å elske Gud. Når andre sier de har en stor kjærlighet til Gud kjenner jeg at det er ikke min måte å uttrykke troen på.

Kanskje er det fordi Gud kjennes så stor og fjern og abstrakt at det er vanskelig å tenke kategorien elske inn i forholdet mellom denne kraften og meg?

Men i dagens tekst blir vi oppfordret til å elske Gud av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand.. En ganske voldsom oppfordring.

 Er det mulig å oppfylle denne oppfordringen når jeg synes det er vanskelig å forstå hva det betyr å elske Gud?

Da vil jeg gjerne først si litt om hva jeg tror elske betyr i denne sammenheng. Så vil jeg si litt om hvem den Gud er som ber oss elske ham. Og så vil jeg til sist si litt om hva det kan gi av styrke i hverdagen å elske Gud.

Hva er det å elske Gud?

 Er det å ha gode følelser for Gud, slik det betyr å elske et menneske? Skal vi kunne kjenne kjærligheten til Gud som en varm strøm i hjertet?  Er det en god opplevelse?

Eller er kjærlighet til Gud først og fremst erfaring og kunnskap om hvem Gud er? Er det intellektuell tankevirksomhet? Betyr å elske Gud at jeg forstår Gud? At jeg har et klart bilde av hvem Gud er?

Eller betyr å elske Gud en anelse av hellighet? Av å nærmere seg noe som er mektigere og større enn det jeg kan forstå og tenke, noe som fyller meg med ærbødighet?

Det er vanskelig å si noe om å elske Gud før vi vet hvem det er vi skal elske. Hvem er den Gud som ber oss elske ham?

For mange av oss er gudsforståelsen knyttet til at vi tror det må være en makt bak alt liv., at det må være en skaper.

Selv om vitenskapen kommer frem til hvilke prosesser som har ført til at jorden og universet er blitt skapt, og selv om det blir vitenskapelig bevist at dette har tatt millioner av år, så behøver ikke en slik kunnskap rokke ved troen på at det er en guddommelig vilje som har startet det hele, at det er en Gud som vil noe med den skapte verden.

Troen på denne guddommelige makten kan like gjerne komme gjennom vitenskapelige studier som viser hvor fantastisk skaperverket er, som gjennom undringen over en vakker blomst, havets bølger eller det nye menneskebarn som legges i armene dine.

Dette er troen på Livets Gud Dette er troen på at vi mennesker er vevet inn i et stort guddommelig mysterium, og at det finnes en dyp og hellig sammen heng mellom alt som er til.

 Den gamle samiske livstolkningen har mange elementer av en slik gudstro og en slik menneskeforståelse. Den samiske teologen Tore Johnsen kaller mennesker som tror på skapelsens Gud for Jordens folk..

 I denne sammen heng blir det å elske Gud å se på jorden som Guds sted, som naturen som Guds katedral og på alle Guds gaver som hellige. I samisk tradisjon betød denne helligheten at en f. eks alltid hugget ned et tre ved roten, slik at nye skudd kunne vokse frem. Hugger man treet lenger opp råtner det. Selv om naturens gaver skulle brukes skulle man behandle naturen med ærbødighet. Samme tankegang ligger bak at samene pleide å risse inn et kors tre ganger i geviret på reinen de slaktet. Slik velsignet de reinen og reinkjøttet.

 Fiskere her i Lofoten har en lignende tradisjon når de kastet den første fisken de fikk tilbake til havet. I det lå en takknemlighet til skaperen for de gaver havet gav, og en påminnelse om at naturens gaver skulle forvaltes på en ærbødig måte.

Jordens folk ser på jordens gaver som mer enn trær, og fisk og rein og korn, jordens folk ser på alt liv som representanter for Skaperen selv.

Tenker vi slik om Gud får Gudskjærligheten en annen dimensjon, da er det ikke abstrakt å tro på

Gud eller elske Gud. Gud viser seg og er til stede i alt det skapte. Når vi elsker skapningen elsker vi Gud.

Jesus svarer i teksten fra Matteus på spørsmålet om hva som er det viktigste i loven. Og Jesus svarer med to oppfordringer til å elsk: Du skal elske Gud og du skal elske din neste, sier Jesus.  Det ser ut som om Jesus ikke ser noen motsetning i det å elske det skapte og det å elske Gud,

 Neste blir ofte forstått som medmenneske, og det er rett. Men det har også en annen tolkning, det kan bety de som kommer etter oss, de neste generasjoner. Skal vi elske våre neste på en rett måte må vi ta vare på det jorden og det skapte har gitt oss å leve av.. slik kan våre neste i årene som kommer får et godt liv.

Det å elske Gud er å elske det skapte i sin helhet.

Det skapte er ikke bare de gaver naturen gir oss, det er det fellesskapet vi har med andre mennesker, og det er alt det gode og vakre og livsstyrkende vi mennesker kan skape. Det er kunst og vitenskap og litteratur og den gode samtale, gode venner og sol over fjellene i februar. I Bibelen finnes det livsbejaelse og glede over andre mennesker og kulturens skatter. Kanskje det å elske Gud er å løfte frem gleden over naturen, vennskapet og livet selv?

Den samiske tradisjonen kan hjelpe oss til å se at livet er en stadig gave, og dette samsvarer helt med det bibelske syn på livet. Kanskje det å elske Gud er å trene seg i å legge merke til alle livets gaver, og så takke Gud for dem? I naturen ligger det et lovprisnings overskudd, en herlighet som det gjelder å oppfatte og dyrke. .

Jeg begynte med å si at jeg synes det er vanskelig å si at jeg elsker Gud. En liten setning fra Dostojevskis roman ”Brødrene Karamasov” har hjulpet meg til å se dette i et nytt perspektiv I et avsnitt i romanen møter vi den eldre broren Ivan Karamasov som forteller sin yngre bror munken Aljosja at han kjemper med spørsmål om livets mening og synes det er vanskelig å finne noen grunn til å tro på Gud. Aljosja svarer til dette at det kanskje ikke så mye er livets mening en skal søke som livet selv…. Kanskje en skal elske livet mer enn dets mening.

 Tenker vi slik om det å elske Gud blir gudstjenestefellesskapet vesentlig. For der er gjennom å delta i lovsangen, i salmene, være med i bønnene og høre ordene fra Bibelen vi kan få øynene og sinnet åpnet for å se gudsdimensjonen i livet. Undringen over livets gaver i all sin prakt kan vi oppleve alle steder og til enhver tid. Men gleden over å kjenne at dette er Guds gaver, troen på at Gud viser seg for oss i alt det livet gir, den troen får vi når vi hører ordene fra Gud og når vi deltar i fellesskapet av de som tror.

I min hverdag betyr dette: Ja jeg tror at kjærlighet til Gud er identisk med kjærlighet til alt som lever. Men jeg trenger en stadig påminnelse om at mine medmennesker er Guds skapninger, jeg trenger en stadig påminnelse om at hav og fjell og trær og dyr er Guds skaperverk.

Jeg trenger kirken for at jeg skal se dette med troens øyne, og slik vokse i kjennskap til Gud og kjærlighet til Gud.

Jeg tror at hverdagene våre kan få en velsignelse over seg når vi lever i denne troen, når vi slipper å streve med å forstå Gud enn si elske Gud, men kjenner at livet selv er Guds gave. Da blir kaffekoppen på trappa en sommerdag, eller samtalen rundt bordet i lunsjpausen, eller smilet du gir en nabo, da blir alt livet er, en gudstjeneste. Og da elsker vi Gud.