Preken Flakstad kirke 23.2. 2014, festgudstjeneste i forbindelse med Grunnlovsjubileet

Kristi Forklarelsesdag 23.02.2014

Flakstad kirke. Grunnlovsjubileum.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 17. kapittel v.1-9.

 

 

1 Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene.2 Da ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.3 Og se, Moses og Elia viste seg for dem og samtalte med ham.4 Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.»5 Ennå mens han talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!»6 Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt.7 Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og frykt ikke!»8 Og da de løftet blikket, så de ingen uten Jesus alene.
9 På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet, før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»

For 200 år siden, noen uker etter 25.februar, var det samlet en flokk mennesker her i Flakstad kirke. Prinsregenten hadde bebudet bededagsgudstjeneste i alle landets kirker, og samtidig skulle det velges valgmenn som skulle forberede Grunnlov og kongevalg. Det var store ting på gang. Bededagsgudstjenesten ble ikke holdt her i Flakstad kirke før i mai. Antagelig visste de ikke veldig mye om det som skjedde sør i landet. Det hadde vært uår og krig i mange år. Blokaden fra de europeiske land som var i krig med Danmark hadde avskåret all import av korn til landet. Fiske hadde vært dårlig i flere sesonger, og blokaden hadde også hindret at de fikk salt til ta vare på den lille fisken de hadde. Det var rett og slett hungersnød. Folk døde i dette prestegjeldet fordi de ikke hadde mat, fordi de ble syke.

De som var forsamlet her i kirken var antagelig svært preget av det. En dyster forsamling.

Disse som var samlet til bededagsgudstjeneste skulle velge valgmenn s, og disse valgmenn skulle lage et skriv til prinsregenten. Disse skrivene ble kalt adresser, og de fleste av disse som ble sendt inn fra hele landet var hyldningsskriv som i svulmende ordelag hyllet at Christian Fredrik skulle bli Norges konge. Adressen fra Flakstad skilte seg ut, også i Nord Norsk sammenheng.

Den var rett og slett en beskrivelse av nøden folk her opplevde, og i stedet for å hylle regenten oppfordret den til at noe måtte gjøres.

Jeg skal forsøke å lese det som ble sagt, men det er snirklete språk:

Saa forvisser vi os og, aller underdanigst om, at du Ædle Fyrste; vil

henvende din opmærksomhed paa dette trængende Land, som under

denne langvarige trykkende Krigs Periode er nedsynket i den yderste

Armod og Elendighed har lidt og endu lider den største trang og

mangel ikke nok paa alle de til Livet Beqvemmeligheder henhørende

Ting, men mere endog paa de til sammes Ophold uundværligste

Fødemidler,

hvorover mange av Hungeren ere hendøde og endnu døer

og seer vi end en større Nød i møde, da dette Aars Vinter-Fiskerie saa

aldeles mislingede, at i fald intet undsetnings Korn kommer vort Land

til understøttelse, maa vi berede os til forestaaende Vinter at vorde

Offere for Hungerens Sverd.Vil du derfor see dine undersaatteres

Existance og Liv Concerveret maa du bære omsorg for at Magasin-

Gods til anstunde Høst maatte vorde vor Egn tilførdt, hvoraf

enhver Familie kunde Erholde saa meget Levemedler, som vilde være

tilstrækkeligt for dens Ophold i det mindste Vinteren over.”

Vi er vant til å lese om at Norge var i rus denne våren 1814. Norge skulle bli selvstendig, skulle velge konge. Etter over 400 år sammen med Danmark skulle det bli en ny æra for landet. O g det var virkelig store ting som hendte på Eidsvoll, nesten stikk i strid mot alle odds.

Likevel var det på et meget dystert bakteppe.

Bibelteksten som innledet prekenen i dag handler også om noen som var i begeistringens rus. Jesus tok med seg tre av sine disipler opp på et høyt fjell, og her fikk disiplene oppleve underfulle ting. Jesus forvandlet seg for øynene deres, og plutselig så de han samtale med Moses og Elia, de to store profetene fra deres historie. Det var en utenkelig og fantastisk opplevelse som disiplene knapt kunne forstå de var med på. De så Jesus i hans guddommelighet, og ante kanskje noe om at han var så mye mer enn de forstod i det daglige.

Peter ble så ivrig at han foreslo at de skulle bygge hytter for Jesus, Moses og Elia… slik ville han jo kunne bevare denne opplevelsen og ikke miste den.

Men det blir ikke slik. De får enda en stor opplevelse. De hører en røst som proklamerer hvem Jesus er, og det brukes de samme ord som da Jesus ble døpt i Jordan.” Dette er min sønn….den elskede, i ham har jeg min glede-. Hør ham!”. Opplevelsens ruskarakter blir enda sterkere. Dette er mer enn disiplene i sin videste forstand kunne tenkt seg.

Moses som de opplevde der på fjellet representerer de ti bud, vi kan til og med se han på altertavlen her I Flakstad kirke, og valgmennene i 1814 så på den samme altertavle. Moses er en av de store, ikke bare i jødisk kultur som Jesus vokste opp i, men i hele den vestlige og kristne kultur. Elia derimot er kanskje ikke så kjent. Men i denne sammenheng er han vel så viktig. Elia var en av de profetene i Det gamle testamente som sterkest refset urettferdigheten og de forhold småkårsfolk levde under.

Den store rusopplevelsen av storhet bærer altså med seg et sterkt bilde av den kamp og de oppgaver som lå foran Jesus og hans etterfølgere. Som Elia skulle de også stå på de minstes side, kjempe mot urett og vold, gå inn i samfunnet med sterke ord fra Gud selv.

Elia og Moses ble borte for disiplenes øyne. Plutselig var det bare Jesus de så. Og så står det at de gikk ned fra fjellet. Rusopplevelsen, begeistringsopplevelsen, det overjordiske synet var over. Nå skulle de ut i verden, inn i hverdagen, ned fra fjellet. De skulle ikke bygge hytter og bli i de gode opplevelsene, De skulle ut i oppgavene som ventet på dem, de skulle gå i Elia fotspor.

Denne fortellingen har sterke ord om hva det vil si å være en Jesu disippel, og for oss betyr det hva det vil si å være kirke i dag. Kirken skal være HER, i verden, hos de mennesker som trenger omsorg, en stemme mot uretten, aldri slutte å ta opp kampen for de marginaliserte, de som sulter, de som tråkkes på av andre, de som opplever vold og overgrep.

1 1814 var Norge et av Europas fattigste land. I dag er vi et av verdens rikeste. Det forplikter oss. I dag er det vi som skal ta opp kampen for de som er fattigst, slik noen gjorde det for oss i 1814.

I 1814 var Mathias Bonsak Krogh biskop i Nordlandene. Da valgmennene fra de ulike prestegjelde samlet seg i Bodø for å velge representanter til det første norske Storting, valgte de bl.a. Mathias Bonsak Krogh. Og han tok allerede i dette første Storting vinteren 1815 opp to viktige ting som angikk folket som led nød:

Han fikk igjennom regulering av fiskefeltene, slik at alle skulle ha muligheter til å skaffe seg utkomme av havet, og han tok opp den vanvittige nøden folk led under.

Disiplene til Jesus hadde en god opplevelse der oppe på fjellet. Og vi skal også være glade for alle gode opplevelser vi får. Både de åndelige opplevelser vi kan kjenne noe av når vi er her i kirken, når vi synger, leser, ber og kjenner på atmosfæren i dette gamle hellige rommet , og de gode opplevelsene vi har fordi vi har det materielt godt.

Men de gode opplevelsene har alltid en dypere hensikt. Når vi opplever Guds nærvær, når vi opplever tryggheten i å tilhøre en kirke, slik vi har fått stadfestet det gjennom Auroras dåp i dag, når vi gleder oss over all rikdom og materiell velstand som vi omgir oss med… når vi opplever alt dette er det fordi Guds ønske med våre liv er at vi skal se hvilken sammenheng vi står i med andre mennesker. Opplevelsene vi kan ha kan være individuelle, men vi er kalt til et kollektivt liv. Der andre menneskers livsvilkår angår oss.

Derfor vil kirken alltid være politisk. Ikke partipolitisk, men politisk i den forstand at kirken skal være et talerør mot urett og lidelse.

Nettopp nå i disse dager, når vi feirer Grunnloven vår, og de utviklingsmuligheter for det gode liv som lå i den, er det mange andre folk som fortsatt kjemper for de goder vi tar som en selvfølge: demokrati, ytringsfrihet på alle plan, materiell trygghet,rettssikkerhet. Grunnlovsjubileet er en god anledning til å ikke glemme hvilken forpliktelse vi har i verden.

Og som kirke har vi dette enda sterkere.

Disiplene gikk ned fra det gode på fjellet og ut i verden. Men Jesus var med dem. Slik er det også med den som tilhører kirken, vi går ikke alene, men Jesus selv er med oss, hans ord og hans nådemidler hjelper oss.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.