1.juledag
2015 Flakstad kirke
Dette
hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Joh i det 1. kapittel (
v.1-14)
Høytidsvers nr 41
I går hadde
jeg en underlig opplevelse da vi kom kjørende fra Hol kirke hvor jeg hadde hatt
julaftensgudstjeneste. Det var et forferdelig vær, himmelens sluser åpne og
vindkast som tok tak i bilen. Nå er jo jeg så heldig at jeg ofte har sjåfør på
mine kjøreturer, og i går var det særlig godt, for i tillegg til regn og vind var
det et ugjennomtrengende mørke. Men husene langs veien lyset opp. Da vi hadde
kjørt forbi Vareid mot Kilan var det plutselig et lys som var mye sterkere enn
de andre. Over pollen på den andre siden så vi klart i mørke et lys som nesten
var som en brann, på så lang avstand kunne vi se konturene og nesten fargen på
huset til og med. Det var Flakstad kirke. I går var det et eller annet med
lysforholdene som gjorde kirka ekstra tydelig. Da sa jeg til Sverre: « Nå må
jeg endre preika mi til i morgen».
Den lysende
kirka ble der og da et så tydelig symbol på den setningen som vi nettopp har
lest fra juledagens evangelium: Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss.
… og alt er blitt til ved ham , uten ham er ikke noe blitt til.
I jula
feirer vi at Gud ble menneske, at Gud kom som et lite barn og ble en av oss.
Teologien kaller dette inkarnasjonen. Det er den kristne tro at i barnet Jesus
som ble født i Betlehem og levde sitt menneskeliv der kom Gud selv inn i vår
verden.
Og ikke bare
kom Gud inn i verden, verden, jorda det jordiske ble det sted hvor det
guddommelige er. Gjennom Jesus ble på en måte hele den skapte verden en bærer
av Gud. Og dermed fikk det skapte, både naturen og det vi mennesker kan skape
av naturen et guddommelig stempel. Den kristne tro er ikke panteistisk, dvs at Gud og naturen er det samme. Naturen er
ikke guddommelig, men i naturen, alt det skapte, alt det jordiske formidler Gud
seg til oss, i det skapte bor Gud på en forunderlig måte.
Hva har dette med Flakstad kirke å gjøre?
Kirka er på sanne tid et vanlig hus og et
guddommelig hus. Et sted hvor den Gud som har tatt bolig på jorden bor.
Flakstad kirke er ikke bare et vakkert hus som vi har knyttet mange opplevelser
til. Det er et hus som formidler i sin beliggenhet og sin arkitektur og i alt
som er her at Gud er kommet til vår jord.
Ordet ble
menneske, tømmer ble guddommelig, stein og mur ble bærere av ordet fra Gud.
Den lysende
kirka jeg så over sundet fra Vareide lyste naturligvis fordi flombelysningen
stod på. Men nettopp denne flombelysningen ble en formidler av Guds lys. Den lysende
kirka forteller oss om « det sanne lys som er kommet til verden» Når vi kjører
forbi kirka her og ser lyset forteller dette oss at Guds lys, Ordet, Jesus,
skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det». Den lysende kirka blir en
påminnelse for alle veifarende at midt i alle utfordringer og vanskeligheter
verden står ovenfor og midt i alt som synes bekmørkt i våre personlige liv
finnes et lys. Det formidles gjennom vår elektrisitet, men det bærer med seg
Guds håp. Guds kjærlighet, Guds vilje med verdens liv. For etter julenatt er
ikke verden uten håp. I alle årene etter Jesu fødsel har håpet vært det, lysets
håp om Guds nærvær i tid og evighet.
Selv om det
var mørkt i går kveld kunne vi skimte kirkas beliggenhet i terrenget, rett under
Flakstadtid og litt lavt i landskapet. Gjennom denne plasseringen formidler
kirka vår at Gud er tilstede midt i vår virkelighet, fysisk og geografisk
akkurat her hvor vi er er Gud, Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. Vi
trenger ikke lete etter det guddommelige i overnaturlige opplevelser, et
annerledes liv eller i noe ekstraordinært.
Gud bor hos oss, i et hus bygd midt i vårt landskap. Det er et sterkt
symbol at vi faktisk må gå nedover for å komme inn i vår kirke, og utenfra sett
ligger den lavt i landskapet, den er ikke prangende, ikke et palass, ikke
truende på noen måte, vi føler oss ikke små og ubetydelige når vi betrakter
Flakstad kirke. Den er vår fordi den er på vårt nivå, også fysisk betraktet. Den formidler så sterkt at Gud kom inn i
verden på vårt nivå, som den minste, som en av oss. Stallen og vår kirke har
noe av det samme ved seg, enkelt, uanselig, ydmykt.
Så enkelt og
stille kom Gud til vår jord synger vi i en av julesalmene i dag. Kirkens klare
budskap der den ligger midt i vår verden er at hos de svake og nedbøyde bor
Gud, hos de fattige, hos de som trenger en styrke til å holde ut i dødens
verden. Slik sett synes jeg vår kirke, nede i landskapet formidler den trøst
som Gud i barnet gir.
Ikke så
mange kirker er malt røde, men vår er det. Rødfargen ble jo gjerne brukt på
uthusene, hvitt var for hovedhuset. Ser dere sammenhengen? Vår Frelser og Gud
ble jo nettopp født i et uthus, i en stall, Hans dype menneskelighet formidles
gjennom kirkens farge. Men fargen sier også noe mer. Rødt er i kirken
kjærlighetens og martyriets farge. Rødfargen
forteller oss om den store kjærlighet Gud har til sitt skaperverk og sine
skapninger. Av kjærlighet kom Jesus til vår jord. Jorden er ikke en tilfeldig
planet som svirrer rundt i verdensrommet og som vi mennesker er plassert på
uten mål og mening. Julens budskap om at skapelsens Gud elsker sitt skaperverk
og tar bolig blant oss formidles gjennom den røde fargen. Når de store og
umulige tankene om hvorfor vi mennesker er til begynner å tumle rundt i hodene
våre sier den røde kirkefargen oss: Den usynlige skapende Gud som ingen har
sett og ingen forstår er kjærlighet, er kjærlighet som omslutter alt det
skapte.
Og denne
kjærlighet kaller oss til kamp og ansvar, det er rødfargens martyriepreg. Martyriene var de som kjempet for det de
trodde på- De som ikke ga opp håpet om å gjøre kjærligheten levende. Kirkens
røde farge sier ikke bare noe m Guds kjærlighet, men også om den oppgave vi er
satt i verden for å gjøre: kjempe for rettferdighet, barmhjertighet, fred… alt
det som kjærligheten bærer med seg. Martyriets farge sier ikke at denne kampen
er lett, den er smertefull, den er tung, vi kan bli sett på som naive og enkle,
vi kan oppleve at den er håpløs. Men det er den kampen Gud har kalt oss til :
Aldri gi opp troen på det gode, på kjærligheten.
I over
totusen år har dette vært kirkens oppdrag. Aldri gi opp troen, aldri gi opp
håpet. Ikke når våre egne kamper blir for harde, ikke når verdens problemer ser
ut til å eskalere med rekordfart. Når vi står midt i striden er vi samtidig
midt i Guds oppdrag med oss. Når vi samles til gudstjeneste og Gud selv tar
bolig blant oss da henter vi på nytt og på nytt kraften til denne kampen.
Slik sett er
den røde fargen på vår kirke også en stadig oppfordring til aldri å glemme vårt
oppdrag som mennesker: Gjøre verden til et bedre sted, et rettferdig sted, et
trygt sted.
Vår lille
Flakstad kirke er vår og den er lokal. Men den er også del av en universell
kirke. Den er liten, vi må nesten bøye oss for å komme inn i den, ja døra inn
til sakristiet, som er fra den gamle kirken er fysisk så lav at er du for høy
må du bøye deg. Kanskje var det fordi det skulle være en ekstra påminnelse om
alltid ydmykhet for den prest som skulle gå onn gjennom døra. Men inne i
kirkerommet er det høyt under taket, det er plass til oss alle uansett hvem vi
er og hvordan vi lever. Slik sett forteller kirkerommet om den store sammenheng
vi tilhører, vi er ett med alle verdens mennesker, vi tilhører en verden, og vi
tilhører en kirke som er over hele verden.
Kirken og vi som tilhører her kan aldri bli
oss selv nok. Flyktningene som vandrer langs Europas og Norges veier er faktisk
en del av vår store sammenheng. De mennesker som lider under vårt forbruk er
våre søsken.
Det
verdensvide i vårt oppdrag som kirke ligger i selve juledagens evangelium. I
går når vi hørte historien om Jesu fødsel i Betlehem var det det lokale som ble
understreket, Gudsbarnet kom til et bestemt sted og en bestemt tid.
I juledagens evangelium går vi fra det lokale
til hele verden. Jesus kom ikke til
Betlehem for å bli der, han kommer ikke til Flakstad kirke for å bli her
innenfor kirkens vegger. Han kommer oss i møte igjen og igjen, gjennom de
jordiske tingene, lyset, landskapet, kirkebygningen, fargene, tømmeret for å
sette oss i stand til kjærlighetens og barmhjertighetens liv i verden.
Kraften
finner vi i at Ordet ble menneske, at Gud kom til oss, til våre hjerter og til
vår lille Flakstad kirke.
Gledelig
jul!
ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.