Hol kirke 03.05.2015, 5. søndag i påsketiden
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kap ( v18-21)
Tekstene i dag handler om hva Guds rike er. I de dagene hvor jeg har gått og forberedt denne prekenen har jeg flere ganger tenkt: Hva betyr Guds rike for meg, akkurat nå, i den situasjonen jeg er i, i den situasjonen verden er i… hva betyr Guds rike for det livet vi lever, for det vi er opptatt av, for hvordan vi innretter livet?
Og jeg tror at mange av oss tenker lite på Guds rike unntatt når vi er i kirken og hører om det. Ellers lever vi vårt liv med gode dager og mindre gode dager og prøver å få livet så bra som mulig. Men Guds rike?
Kanskje kan tekstene i dag gi oss noen tanker om hva Guds rike er og hvordan Guds rike virker, selv om vi ikke tenker så mye på det eller er så opptatt av det i hverdagen.
Jesus forteller oss om Guds rike gjennom to lignelser, en om sennepsfrøet og en om surdeigen. I begge fortellingene er poenget at Guds rike vokser ut fra det som er lite og unnselig. Guds rike er noe som vokser fra det lille til det store.
Da Jesus fortalte denne lignelsen var landet hans okkupert av romerne. Både han og hans landsmenn var tvunget til å holde romernes lover og regler, det var den sterke makten mot det svake folket. I all propagandaen fra okkupasjonsmakten ble de fortalt at det var de mektige som var viktige, det var Romerriket med all sin makt og velde som betød noe for fremtiden. Så kommer en fattig snekkersønn fra utkantbyen Nasaret og taler dette riket midt i mot. I stedet for å bøye seg for den sterke okkupasjonsmakten og tro på den for fremtiden, kommer han med ord om et annet rike, et rike som ikke er bygd på makt- Et rike som er bygd på fellesskap og kjærlighet, et rike som nok kan se lite og betydningsløst ut, men som bærer i seg krefter til å forandre verden.
Noen av de som hørte disse ordene tok dem til seg som et håp. Men de fleste vendte ryggen til det, dette var religiøst sprøyt som snart ville dø ut.
2000 år etter har vi glemt okkupasjonsmakten romerne, men de ordene snekkersønnen Jesus kom med er så visst ikke glemt. Ordene om at Guds rike er i verden, ordene om at håpet og kjærligheten og troen er sterkere enn alt annet har overlevd. Stikk i strid med det som mange trodde.
Også i dag er det mange som vil si at Guds rike er en utopi. Det er bare å se på all krig, vold, angst og nød i verden, så ser vi at Guds rike ikke har seiret. Kjærligheten og rettferdigheten har fortsatt magre kår.
Og likevel mister ikke mennesker håpet. Vi har sett det på TV nå etter det store jordskjelvet i Nepal. Folk har mistet alt de eier og også familiemedlemmer og venner, men de sier…nå må vi bygge opp igjen. Og vi ser det når folk blir rammet av sykdom, mange opplever da en styrke de ikke visste de hadde. Selv om mye ser mørkt ut, er det alltid håp. Og dette håpet tror jeg er det samme som Guds rike.
Med Jesu død og oppstandelse kom det noe helt nytt inn i verden, og inn i menneskers liv: Døden er beseiret, livet i all sin utfoldelse og kraft skal seire, Ikke bare en gang i fremtiden, men livet skal seire ved at håpet har fått guddommelig kraft.
Surdeigen som hever brødet er liten, sennepsfrøet som legges i jorden er et lite frø, men i surdeigen og i frøet ligger det uanede krefter.
Ordene om Guds rike kan virke små og ubetydelige, kan virke som om vi nesten ikke har bruk for dem. Men jeg tror at i håpet vi har for livet, for livskraften som er så sterk midt i mørket, der er Guds rike usynlig til stede.
I teksten fra Apostlenes gjerninger hørte vi om de første kristne, at de holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Dette er ord om den første kristne gudstjeneste. Noe av det første de Jesu etterfølgere gjorde var å komme sammen til gudstjeneste. I dette fellesskapet fant de Gudsrikes krefter, når de delte ordene fra Jesus, nattverden og bønnene. Helt fra kirkens første tid var det slik at i gudstjenestefellesskapet ble håpet holdt levende, kjærligheten varm og troen ble en kraft.
Dette gudstjenestefelleskapet kan lignes med en surdeig eller et sennepsfrø. Utad sett synes det ikke særlig viktig eller kraftfullt. Men det er likevel her Guds rike vokser, Guds rike rekkes oss, slik at det blir en naturlig del av vårt liv og våre hverdager.
Det er altså ikke om vi tenker så mye på dette som er avgjørende. Kirken har ikke overlevd 2000 år i med en meget broket historie fordi folk har tenkt på Guds rike. Kirken har overlevd fordi folk er kommet sammen og feiret gudstjeneste, igjen og igjen og igjen, under alle slags forhold, i glede og sorg, med tro og tvil. Og når dette skjer vokser håpet, livstroen, innsatsviljen.
Guds rike, kirken, vil alltid være en motretning til menneskelig makt. Det var det da Jesus talte Romerriket midt i mot, og det er det i dag. Kirken skal fremme det gode, det som er til glede for Gud, som det stod i leseteksten fra Romerbrevet. Det betyr å være på den svakes side i verden, det betyr å tro der alt håp er ute, det betyr å aldri gi opp kampen for rettferdighet og kjærlighet. For det som er til glede for Gud er det som er til glede og godhet for mennesker. Så vanskelig og så enkelt er Guds rike.
Senere i gudstjenesten skal vi synge salmen: « Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem, hva Kristus ga og gir oss er også gitt for dem».
Å samles her til gudstjeneste en søndagskveld i Hol kirke kan se lite og ubetydelig ut. Men i den store sammenhengen er det jo ikke det, Vi bærer mange andre med oss inn her, vi er et tegn i verden på at Guds rike er kommet, vi er mer enn oss som er her.
Kirken er mye. Organisasjon, menighet, ansatte, menighetsråd, kirkehuset. Men kirken er først og fremst Guds rike, fellesskapet med den oppstandne Jesus Kristus. Det som kan synes lite, men som gir verden håp-
ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.
