1.påskedag 2013 i Vågan kirke: Kristus er oppstanden!

　

Preken Vågan 1.påskedag 31.03.2013

　

God påske, gledelig påske,til lykke med påsken!

Selv om mange sa hverandre disse ordene da påskeferien begynte er det egentig nå 1.påskedag den virkelige påsken begynner. For mange år siden var jeg i Hellas da den ortodokse kirken feiret påske. Det var langfredagsopptog med påskelamsteking i alle hager og det var stor midnattsmesse påskenatt . Klokka 12 om natta kom presten ut på trappa og ropte utover folkemengdne på kirkeplassen: Kristos anese, Kristus er oppstanden. Og så satte det i gang et gedigent fyrverkeri.Noen dager etter opplevde jeg at denne påskehilsenen ble brukt igjen. Det var to grekere som møtte hverandre på gata, tok hverandre i hånda og sa " Kristos anese", " Kristus er oppstanden". Dette ble som en liten preken for meg. Her var påskehilsenen ikke bare et " God påske", men utsagnet som virkelig er kjernen i den kristne tro: Kristus er oppstanden. Og det ble ikke sagt før påske , men etter. I den nye tekstboka vi har fått i vår kirke er dette aspektet tatt med, søndagene som følger nå etter 1.påskedag heter ikke lenger søndag etter påske, men søndag i påsketiden. Slik blir det understreket som den greske hilsningsformen også sa, påsken begynner med oppstandelsen og varer egentlig hele året.

La oss reise oss og hilse hverandre med denne gamle hilsenen ( prest og menighet i veksel) og synge høytidsverset på nr.

　

Dette hellige evangelium på 1.påskedag står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap ( v.1-10)

　

Påsken er den viktigste høytiden i den kristne kirke. Jesu oppstandelse er det troen står og faller på. Paulus sier det så sterkt at " Var ikke Kristus stått opp var vår tro intet". Uten oppstandelsen ingen kirke, ingen kristendom, ingenting av det som i 2000 år har preget verden. Dette underet som kvinnene og de to disiplene opplevde den første påskemorgen i gravhaven utenfor Jerusalem har på alle måter forandret verden.

　

　i dag har jeg lyst til å fokusere på

　

hva oppstandelsen betyr for historien, for kulturen, for verden,

　hva oppstandelsen betyr for hva vi tenker om livet og døden

og om hva oppstandelsen betyr for vårt personlige liv.

　

I dagene før påske hørte jeg et program på radioen der en kulturhistoriker sa at Jesu oppstandelse var den viktigste hendelse i verdenshistorien. Jeg må si jeg kvapp litt til. For dette var ikke sagt i en kristen sammenheng, men som et utsagn om den verdslige, allmenne historie. Men dess mere jeg tenkte over dette fant jeg ut at det er mye sant i det. Ikke bare for troen er Jesu oppstandelse avgjørende , men også for verden slik den er blitt etter Jesu oppstandelse.

Jeg gir dere noen eksempler:

　Det at vi feirer søndag som helligdag i store deler av verden er en konsekvens av oppstandelsen. Da de kristne begynte å samles til gudstjenester valgte de ikke sabbaten som jødene brukte, men den første dag i uken, Jesu oppstandelsesdag. Hver søndag er på sett og vis et minne om Jesu oppstandelse. Søndag henspeiler på soldagen, og de første kristne tok tidlig over mye av solsymbolene for å forklare Jesus. Slik Gud på den første av skapelsens dager skapte solen, vekte han den nye sol Jesus opp på den første dag i uken. Vår måte å dele inn tiden på har sin opprinnelse i Jesu oppstandelse.

　

Kan vi tenke oss et stort kunstgalleri uten bilder fra Bibelen, uten bilder av Jesu død og oppstandelse? Kan vi tenke oss　 verdenslitteratur uten påskebudskapet som referanseramme? Kan vi tenke oss språket vårt uten påvirkning av den bibelske historie? Kan vi tenke oss musikken uten de store koraler og pasjoner som nettopp har sitt utgangspunkt i historien om Jesus?

　

Kan vi tenke oss lovgivningen uten den kristne etikk som bakteppe? kan vi tenke oss oppdragelsen av våre barn uten at vi bak i hodet har det dobbelte kjærlighetsbud: Du skal elske din neste som deg selv? Det var Jesus som lærte oss det.

　

Det er ikke bare det at vi bor i den vestlige kultur som gjør at vi er så påvirket av Jesus og det han lærte, også islam　 og jødedom　forholder seg til Jesus, selv om de ikke tror han er Guds sønn.

　

Svært mye av det vi omgir oss med i hverdagen, av forestillinger, av handlingsmåter, av tro og oppfatning, av navnene vi bruker på barna våre, av hvordan vi inndeler livet, av etikken som sitter i ryggmargen er en følge av den kristne tro. Og den kristne tro hadde ikke vært til uten Jesu oppstandelse.

　

Nå før påske er det mange som sier kloke ord i radio, en annen jeg hørte, en samfunnsviter,, fikk spørsmålet om det lenger var rett å lære barna så mye om kristendom. nå som vi lever i et så multikulturelt samfunn.　Hun svarte: "Ja selvfølgelig,jeg er ikke selv troende kristen, men det er umulig å forstå vårt samfunn, dets historie, dets oppbygning, dets kultur uten å være godt kjent med Bibelen og fortellingene om Jesus. Det er endel av vår identitet.".

　

Sannelig har budskapet Jesu tomme grav,fått stor utbredelse.  Snart 2000 år　etter kan vi ikke tenke oss verden uten betydningen av dette budskap.

　

Men hva mer betyr det at Jesus er stått opp fra de døde?

I historien om Jesu oppstandelse ligger troen på den store livskraften, ligger troen på at livet til syvende og sist er sterkere enn døden.

Jeg tror dette budskapet er avgjørende for å takle livet. Vi fødes inn i verden, og vi går mot døden. Helt fra vi blir født er det målet, det eneste vi vet for sikkert: Vi skal dø. For de fleste skjer det etter mange år, men vi vet ikke. Denne forferdelige uvissheten　 er forutsetningen, rammen for vårt liv. På en måte kan en tenke seg at livet starter på topp når en fødes, og så går det i en nedadstigende bevegelse mot døden i alle våre leveår. I barndom, ungdom og det mest aktive livet tenker vi vel ikke så mye på dette, men for mange som har nådd middagshøyden　 i livet blir dette mer og mer påtrengende tanker. Og ser vi vårt liv i den store kosmiske sammenheng, vi lever noen år i et uendelig univers som har bestått i millioner av år, på en liten planet i det store planetsystem. Hva er meningen med det?

Og på denne planeten ser det til tider ut som om vi mennesker vil ødelegge livet for hverandre. Er det rart at dødstanken kan fullstendig formørke menneskers liv? Egentlig ville jo det være det normale.

Hvis det ikke var for at det finnes et håp. Det finnes en fortelling som gir oss noe annet å tro på enn døden .Når Jesus kommer ut av graven den første påskemorgen dreier den nedadstigende bevegelsen fra fødsel til død seg. Vi går ikke lenger mot døden, vi går mot den nye morgen i Guds rike, vi går mot livet. Døden er ikke lenger det siste, det er det Guds kjærlighet vist oss i Jesu oppstandelse som er.

Når mennesker fortsatt kjemper for livet, i møte med sykdom , i møte med undetrykkelse og urett, i møte med alt det destruktive som finnes i verden, når mennesker ikke gir opp, tror jeg det er opstandelseskreftene fra Jesus som er på ferde. Jesu oppstandelse blir på en måte fullbyrdelsen av at vi er skapt i Guds bilde, fullbyrdelsen av ar Gud ikke gir opp sitt skaperverk, men gir oss håpet og livskraften gjennom sin egen sønn.

All god gjerning, all lysets gjerning, all håpets gjerning, all kamp mot døden er en del av den kraft som ligger i oppstandelsen.

Grundvig sier dette sterkere enn noen: " Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid".　Jesu oppstandelse gir oss en annen måte å oppleve livet på, vi skal ikke la oss lamme av dødens krefter, men løfte hodet og　se mot det lyset og det livet som påskemorgen bringer til verden.

Når vi likevel kjenner angsten og sorgen over døden er det så viktig å hente kraften til livet, i kirkens gamle salmer, i gudstjenesten, i nattverden og i historiene om Jesus. Når vi feirer gudstjeneste er denne kraften her, hver søndag en ny påskedag.

　

Hittil har jeg snakket om hva Jesu oppstandelse betyr for det store livet, for de store livsspørsmål, for verden. Men troen på den oppstandne Jesus Kristus har også betydning for vårt personlige liv.　 Når vi skal ut i hverdagen etter påskedagens gudstjeneste, når vi møter mennesker, når vi strever med spørsmålene om mening, når vi kjenner at vi kommer til kort i kjærlighet og omsorg, når vi leter etter veien videre, i alt som er vårt liv får vi tro at den oppstandne er med oss.Maria Magdalena og disiplene ved graven fant en tom grav. Jesus var ikke i sin egen grav lenger. Men det er det eneste stedet Jesus ikke er. Etter oppstandelsen er Jesus med oss alle dager. Vi hørte det ved dåpen da vi leste hans løfte til sine etterfølgere:" Og se jeg er med dere alle dager".

　Gjennom sin død og sin oppstandelse har Jesus gått gjennom alt det livet kan være for oss mennesker. Han vet hva smerte er, han vet hva ensomhet er, han vet hva angst er, han kjenner til livets mørkeste steder. Vi kan aldri komme i en situasjon i livet hvor Jesus ikke er, hvor det guddommelige nærvær ikke er. Denne trøsten og dette fellesskapet er påskens gave til hver av oss. Jesus inviterer　 til et liv i tro og håp, for de kamper vi står i akkurat nå, for det som tynger oss, og mest av alt et liv i tro og håp den dag vi møter døden.

Å tro på oppstandelsen betyr ikke å løpe fra det ansvar som livet her og når gir oss. Tvert i mot.　I tro på livets seirende krefter i Jesus Kristus skal vi gå inn i alle livets oppgaver, i familien, i samfunnet, i verden og kjempe på livets side, på håpets side, på skjønnhetens side, på gledens side, på rettferdighetens side. Og samtidig skal vi få hvile i tro på at selv ikke døden kan skille oss fra Guds kjærlighet. Vårt　liv er ikke lenger enn nedadstigende kurve mot døden, vi går mot　lyset. Og ikke en eneste dag av denne vandringen er vi utenfor　Guds nærvær gitt oss gjennom den oppstandne　Jesus Kristus.

　God påske, Kristos　anese!　Kristus er sannelig oppstanden.

　

ævfosodhåsvoeobesgfetea.

　

　

　

　

　

　

　

Preken 3.søndag i faste, Flakstad kirke 3.3.2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 22-kap(v.28-34)

I en av sine kjente sangtekster synger Leonard Cohen: "There is a crack in everything, That`s how the light gets in"..

Det er en brist i alle ting. Det er slik lyset kommer inn.

I tekstene fra Bibelen som vi har lest i dag har vi i sannhet hørt om brist, om menneskelig svakhet, om sterke personer som fremstår alt annet enn sterke og dyktige.

Først hørte vi om øverstepresten Josva. Det står ikke noe om hva galt han har gjort, men det er så alvorlig at Satan anklager han overfor Gud. Han er" trukket ut av ilden som et vedtre", han er skitten… hele hans person vitner om at Josva er merket av svakhet.

Så møter vi Paulus. Paulus er kanskje den mektigste mannen i kirkehistorien. Det var hans teologi og hans strategi som gjorde at Jesu budskap ikke forble hos jødene, i Jerusalem. Det var han som klarte å forkynne og lære slik at budskapet på kort tid spredte seg til det som den gang var den toneangivende verden. Hele 13 av brevene i NT bærer hans navn. Denne sterke mannen har "en torn i kjødet", en svakhet, en brist som han hele tiden kjemper mot. Vi vet ikke hva dette er heller, en sykdom? En personlighetsbrist? En synd han ikke klarer å holde seg unna? Hva det enn er vet Paulus at noe i ham ikke holder mål for Gud. Og selv hvor mye han kjemper blir han ikke kvitt det.

I evangelieteksten er Jesus sammen med disiplene sine. Jesus er på vei mot døden. Hans forkynnelsestid i verden er over. Nå må andre ta over og føre riket hans videre. Jesus overgir riket til disiplene. Man skulle tro at Jesus hadde sett noe i disiplene som gjorde at han hadde tro på at dette skulle de greie. At han ville begrunne utvelgelsen av disiplene med å fremheve deres kvalifikasjoner for oppgaven. I stedet peker han på Simon. Satan har krevd å få sikte dem som hvete. Satan vet at i disse personene som Jesus har utvalgt er det mange med store brist og mangler. Og Jesus stadfester jo dette når han sier at Simon Peter skal forråde ham. Likevel overgir han alt til dem.

I disse dager skal den katolske kirke velge ny pave. Paven er i deres forståelse Simon Peters etterfølger. Den samme Simon Peter som Jesus visste ville svikte på det sterkeste. Utvelgelsen av de som skulle bære hans budskap videre var sannelig et risikoprosjekt, en Paulus, en Peter--- og etter hvert en kirke full av menneskelig svakhet. Kirkehistorien er et vitnesbyrd om det. I denne kjærlighetens kirke som Jesus forkynte, har det alltid vært motsetninger, vold, tragedier, misunnelse, maktmisbruk.

I sin anklage mot disiplene ville Satan skille klinten fra hveten. Hvis Jesus forstod hvilke personer han hadde med å gjøre, ja da ville han da måtte gi opp dette prosjektet?

Men Jesus vil ikke skille klinten fra hveten, han vil ikke skille ut de som evt skulle være rene, uten brist, uten menneskelig svakhet.

Jesus VET at disiplene er mennesker på godt og vondt. Og likevel overdrar han dem rike. Han VET at Peter vil fornekte ha, men det betyr ikke at Peter skal skilles ut som udugelig.

Satan fremstår i alle tre tekstene som den store anklageren. Det fortelles om han i datidens billedverden, og vi må finne ut hva Satanbetegnelsen betyr for oss i dag.

Når Satan anklager Josva, Paulus og disiplene med Simon Peter i spissen, anklager han dem fordi de ikke er gode nok. Han pirker borti det som de ikke får til i livet, ham tar dem der de er svakest. Jeg tror Satans stemme både er stemmen inne i hver enkelt person og stemmen fra medmennesker. Satan er ekkoet av alle stemmer som vil gjøre meg liten, vise for all verden hvem jeg egentlig er, som gang på gang prøver å overbevise meg om at jeg ikke duger. Og dette ekkoet av stemmer har jo rett.

Misunnelsen, hovmodigheten, hevngjerrigheten bor i oss alle. Evnen til å gjøre ondt er en del av det å være menneske.

Det går også an å se på Satan som ikke bare en anklager mot det enkelte menneske, men som en anklager mot den kirke Jesus startet ved sitt liv. Satan eller anklageren forsøker å overtale Jesus til å forstå at han kan da ikke tro at en kirke som rommer så mye menneskelig svakhet vil ha noen fremtid? Anklageren vil at Jesus skal danne en ren kirke, danne et fellesskap av etterfølgere som er uten brist, som er uklanderlige og som ikke kan anklages for noenting.

Takk og pris at Jesus så oppsiktsvekkende klart avviser denne anklagen. Hadde Jesus satset på at hans etterfølgere skulle være perfekte, da hadde kirken vært et umenneskelig sted. Og antagelig hadde den dødd ut ganske fort.

Alle tekstene i dag understreker hva kirken er: Et menneskelig fellesskap med alle dets feil og mangler. Kirken er stedet for motsetninger i tro og mening. Kirken er stedet for mennesker som sårer hverandre. Kirken er stedet for svakhet og redsel. Kirken er stedet for svik og nederlag.

Opp gjennom historien har det stadig vært anklagere som lik Satan har påpekt alt det onde som skjer i kirken. Påpekt kirkens svakhet, og dermed avskaffet at kirkens budskap er noe å tro på.

Ja anklagerne har rett hvis det var slik at kirken bare kunne bære Jesu budskap videre hvis den var perfekt. Men tekstene i dag forteller at det ikke er slik. Og det under at kirken har overlevd all menneskelig svakhet er et vitnesbyrd om at Jesus hadde rett når han ikke ville skille klinten fra hveten. Jesus bygde sitt rike på ufullkomne mennesker. Men ved å ta den risikoen ble også kjærlighetens tilgivende evangelium tydelig og bærende.

For anklageren, Satan, blir motsagt av Jesus. Jesus avviser ikke at anklagene er riktige. Men han snur anklagene til oppgjør og tilgivelse.

Han bygger kirken på en svikefull Simon Peter, han deler sitt kjærlighetsbudskap gjennom en Paulus som har sine svakheter. Mønsteret for Guds liv i verden, gjennom Jesu og gjennom kirken er ikke triumfatets og fullkommenhetens mønster. Guds mønster er kjærlighet og tilgivelse.

Guds mønster er bristene som lyset skinner gjennom.

There is a crack in everything.

That`s how the lights get in.

Det er det feilbarlige Guds lys bryter gjennom.

Disse ordene er trøst til oss som enkeltmennesker.

Men de er også ord til utfordring, til kirken og til hver enkelt av oss, en utfordring som går på å aldri tro at kirken er for de ufeilbarlige, at troen skulle gjøre det mulig å leve uten brist, uten svakhet, uten noe å anklages for.

Det er denne sårbarhetens kirke, denne anklagede kirke Jesus bringer Guds lys gjennom.

Og nettopp denne kirke er sterk. Den forvalter et motsigelsens evangelium i møte med alt som vil fremhever det rene, det fullkomne, det som vil fremstå som uanklagbart.

I vår tid er det både religioner og samfunn som forkynner at det perfekte er det vi skal strebe etter, Ja mange religioner sier at det er det Gud krever. Og det moderne samfunns krav om å være dyktig, flink, vakker, tjene mye, oppleve mye, ha en godt sosialt liv, være frisk… alt dette er de samme krav… krav etter det perfekte.

Kirkens budskap er det motsatte.

Der anklageren vil vise oss alt vi ikke får til, står Jesus med kjærlighet og nåde.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA