Preken 3.søndag i faste, Flakstad kirke 3.3.2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 22-kap(v.28-34)

I en av sine kjente sangtekster synger Leonard Cohen: "There is a crack in everything, That`s how the light gets in"..

Det er en brist i alle ting. Det er slik lyset kommer inn.

I tekstene fra Bibelen som vi har lest i dag har vi i sannhet hørt om brist, om menneskelig svakhet, om sterke personer som fremstår alt annet enn sterke og dyktige.

Først hørte vi om øverstepresten Josva. Det står ikke noe om hva galt han har gjort, men det er så alvorlig at Satan anklager han overfor Gud. Han er" trukket ut av ilden som et vedtre", han er skitten… hele hans person vitner om at Josva er merket av svakhet.

Så møter vi Paulus. Paulus er kanskje den mektigste mannen i kirkehistorien. Det var hans teologi og hans strategi som gjorde at Jesu budskap ikke forble hos jødene, i Jerusalem. Det var han som klarte å forkynne og lære slik at budskapet på kort tid spredte seg til det som den gang var den toneangivende verden. Hele 13 av brevene i NT bærer hans navn. Denne sterke mannen har "en torn i kjødet", en svakhet, en brist som han hele tiden kjemper mot. Vi vet ikke hva dette er heller, en sykdom? En personlighetsbrist? En synd han ikke klarer å holde seg unna? Hva det enn er vet Paulus at noe i ham ikke holder mål for Gud. Og selv hvor mye han kjemper blir han ikke kvitt det.

I evangelieteksten er Jesus sammen med disiplene sine. Jesus er på vei mot døden. Hans forkynnelsestid i verden er over. Nå må andre ta over og føre riket hans videre. Jesus overgir riket til disiplene. Man skulle tro at Jesus hadde sett noe i disiplene som gjorde at han hadde tro på at dette skulle de greie. At han ville begrunne utvelgelsen av disiplene med å fremheve deres kvalifikasjoner for oppgaven. I stedet peker han på Simon. Satan har krevd å få sikte dem som hvete. Satan vet at i disse personene som Jesus har utvalgt er det mange med store brist og mangler. Og Jesus stadfester jo dette når han sier at Simon Peter skal forråde ham. Likevel overgir han alt til dem.

I disse dager skal den katolske kirke velge ny pave. Paven er i deres forståelse Simon Peters etterfølger. Den samme Simon Peter som Jesus visste ville svikte på det sterkeste. Utvelgelsen av de som skulle bære hans budskap videre var sannelig et risikoprosjekt, en Paulus, en Peter--- og etter hvert en kirke full av menneskelig svakhet. Kirkehistorien er et vitnesbyrd om det. I denne kjærlighetens kirke som Jesus forkynte, har det alltid vært motsetninger, vold, tragedier, misunnelse, maktmisbruk.

I sin anklage mot disiplene ville Satan skille klinten fra hveten. Hvis Jesus forstod hvilke personer han hadde med å gjøre, ja da ville han da måtte gi opp dette prosjektet?

Men Jesus vil ikke skille klinten fra hveten, han vil ikke skille ut de som evt skulle være rene, uten brist, uten menneskelig svakhet.

Jesus VET at disiplene er mennesker på godt og vondt. Og likevel overdrar han dem rike. Han VET at Peter vil fornekte ha, men det betyr ikke at Peter skal skilles ut som udugelig.

Satan fremstår i alle tre tekstene som den store anklageren. Det fortelles om han i datidens billedverden, og vi må finne ut hva Satanbetegnelsen betyr for oss i dag.

Når Satan anklager Josva, Paulus og disiplene med Simon Peter i spissen, anklager han dem fordi de ikke er gode nok. Han pirker borti det som de ikke får til i livet, ham tar dem der de er svakest. Jeg tror Satans stemme både er stemmen inne i hver enkelt person og stemmen fra medmennesker. Satan er ekkoet av alle stemmer som vil gjøre meg liten, vise for all verden hvem jeg egentlig er, som gang på gang prøver å overbevise meg om at jeg ikke duger. Og dette ekkoet av stemmer har jo rett.

Misunnelsen, hovmodigheten, hevngjerrigheten bor i oss alle. Evnen til å gjøre ondt er en del av det å være menneske.

Det går også an å se på Satan som ikke bare en anklager mot det enkelte menneske, men som en anklager mot den kirke Jesus startet ved sitt liv. Satan eller anklageren forsøker å overtale Jesus til å forstå at han kan da ikke tro at en kirke som rommer så mye menneskelig svakhet vil ha noen fremtid? Anklageren vil at Jesus skal danne en ren kirke, danne et fellesskap av etterfølgere som er uten brist, som er uklanderlige og som ikke kan anklages for noenting.

Takk og pris at Jesus så oppsiktsvekkende klart avviser denne anklagen. Hadde Jesus satset på at hans etterfølgere skulle være perfekte, da hadde kirken vært et umenneskelig sted. Og antagelig hadde den dødd ut ganske fort.

Alle tekstene i dag understreker hva kirken er: Et menneskelig fellesskap med alle dets feil og mangler. Kirken er stedet for motsetninger i tro og mening. Kirken er stedet for mennesker som sårer hverandre. Kirken er stedet for svakhet og redsel. Kirken er stedet for svik og nederlag.

Opp gjennom historien har det stadig vært anklagere som lik Satan har påpekt alt det onde som skjer i kirken. Påpekt kirkens svakhet, og dermed avskaffet at kirkens budskap er noe å tro på.

Ja anklagerne har rett hvis det var slik at kirken bare kunne bære Jesu budskap videre hvis den var perfekt. Men tekstene i dag forteller at det ikke er slik. Og det under at kirken har overlevd all menneskelig svakhet er et vitnesbyrd om at Jesus hadde rett når han ikke ville skille klinten fra hveten. Jesus bygde sitt rike på ufullkomne mennesker. Men ved å ta den risikoen ble også kjærlighetens tilgivende evangelium tydelig og bærende.

For anklageren, Satan, blir motsagt av Jesus. Jesus avviser ikke at anklagene er riktige. Men han snur anklagene til oppgjør og tilgivelse.

Han bygger kirken på en svikefull Simon Peter, han deler sitt kjærlighetsbudskap gjennom en Paulus som har sine svakheter. Mønsteret for Guds liv i verden, gjennom Jesu og gjennom kirken er ikke triumfatets og fullkommenhetens mønster. Guds mønster er kjærlighet og tilgivelse.

Guds mønster er bristene som lyset skinner gjennom.

There is a crack in everything.

That`s how the lights get in.

Det er det feilbarlige Guds lys bryter gjennom.

Disse ordene er trøst til oss som enkeltmennesker.

Men de er også ord til utfordring, til kirken og til hver enkelt av oss, en utfordring som går på å aldri tro at kirken er for de ufeilbarlige, at troen skulle gjøre det mulig å leve uten brist, uten svakhet, uten noe å anklages for.

Det er denne sårbarhetens kirke, denne anklagede kirke Jesus bringer Guds lys gjennom.

Og nettopp denne kirke er sterk. Den forvalter et motsigelsens evangelium i møte med alt som vil fremhever det rene, det fullkomne, det som vil fremstå som uanklagbart.

I vår tid er det både religioner og samfunn som forkynner at det perfekte er det vi skal strebe etter, Ja mange religioner sier at det er det Gud krever. Og det moderne samfunns krav om å være dyktig, flink, vakker, tjene mye, oppleve mye, ha en godt sosialt liv, være frisk… alt dette er de samme krav… krav etter det perfekte.

Kirkens budskap er det motsatte.

Der anklageren vil vise oss alt vi ikke får til, står Jesus med kjærlighet og nåde.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA