Julebudskapet og Flakstad kirke

1.juledag 2015 Flakstad kirke

 

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Joh i det 1. kapittel ( v.1-14)

Høytidsvers nr 41

I går hadde jeg en underlig opplevelse da vi kom kjørende fra Hol kirke hvor jeg hadde hatt julaftensgudstjeneste. Det var et forferdelig vær, himmelens sluser åpne og vindkast som tok tak i bilen. Nå er jo jeg så heldig at jeg ofte har sjåfør på mine kjøreturer, og i går var det særlig godt, for i tillegg til regn og vind var det et ugjennomtrengende mørke. Men husene langs veien lyset opp. Da vi hadde kjørt forbi Vareid mot Kilan var det plutselig et lys som var mye sterkere enn de andre. Over pollen på den andre siden så vi klart i mørke et lys som nesten var som en brann, på så lang avstand kunne vi se konturene og nesten fargen på huset til og med. Det var Flakstad kirke. I går var det et eller annet med lysforholdene som gjorde kirka ekstra tydelig. Da sa jeg til Sverre: « Nå må jeg endre preika mi til i morgen».

Den lysende kirka ble der og da et så tydelig symbol på den setningen som vi nettopp har lest fra juledagens evangelium: Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. … og alt er blitt til ved ham , uten ham er ikke noe blitt til.

I jula feirer vi at Gud ble menneske, at Gud kom som et lite barn og ble en av oss. Teologien kaller dette inkarnasjonen. Det er den kristne tro at i barnet Jesus som ble født i Betlehem og levde sitt menneskeliv der kom Gud selv inn i vår verden.

Og ikke bare kom Gud inn i verden, verden, jorda det jordiske ble det sted hvor det guddommelige er. Gjennom Jesus ble på en måte hele den skapte verden en bærer av Gud. Og dermed fikk det skapte, både naturen og det vi mennesker kan skape av naturen et guddommelig stempel. Den kristne tro er ikke panteistisk, dvs  at Gud og naturen er det samme. Naturen er ikke guddommelig, men i naturen, alt det skapte, alt det jordiske formidler Gud seg til oss, i det skapte bor Gud på en forunderlig måte.

 Hva har dette med Flakstad kirke å gjøre?

 Kirka er på sanne tid et vanlig hus og et guddommelig hus. Et sted hvor den Gud som har tatt bolig på jorden bor. Flakstad kirke er ikke bare et vakkert hus som vi har knyttet mange opplevelser til. Det er et hus som formidler i sin beliggenhet og sin arkitektur og i alt som er her at Gud er kommet til vår jord.

Ordet ble menneske, tømmer ble guddommelig, stein og mur ble bærere av ordet fra Gud.

Den lysende kirka jeg så over sundet fra Vareide lyste naturligvis fordi flombelysningen stod på. Men nettopp denne flombelysningen ble en formidler av Guds lys. Den lysende kirka forteller oss om « det sanne lys som er kommet til verden» Når vi kjører forbi kirka her og ser lyset forteller dette oss at Guds lys, Ordet, Jesus, skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det». Den lysende kirka blir en påminnelse for alle veifarende at midt i alle utfordringer og vanskeligheter verden står ovenfor og midt i alt som synes bekmørkt i våre personlige liv finnes et lys. Det formidles gjennom vår elektrisitet, men det bærer med seg Guds håp. Guds kjærlighet, Guds vilje med verdens liv. For etter julenatt er ikke verden uten håp. I alle årene etter Jesu fødsel har håpet vært det, lysets håp om Guds nærvær i tid og evighet.

Selv om det var mørkt i går kveld kunne vi skimte kirkas beliggenhet i terrenget, rett under Flakstadtid og litt lavt i landskapet. Gjennom denne plasseringen formidler kirka vår at Gud er tilstede midt i vår virkelighet, fysisk og geografisk akkurat her hvor vi er er Gud, Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. Vi trenger ikke lete etter det guddommelige i overnaturlige opplevelser, et annerledes liv eller i noe ekstraordinært.  Gud bor hos oss, i et hus bygd midt i vårt landskap. Det er et sterkt symbol at vi faktisk må gå nedover for å komme inn i vår kirke, og utenfra sett ligger den lavt i landskapet, den er ikke prangende, ikke et palass, ikke truende på noen måte, vi føler oss ikke små og ubetydelige når vi betrakter Flakstad kirke. Den er vår fordi den er på vårt nivå, også fysisk betraktet.  Den formidler så sterkt at Gud kom inn i verden på vårt nivå, som den minste, som en av oss. Stallen og vår kirke har noe av det samme ved seg, enkelt, uanselig, ydmykt.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord synger vi i en av julesalmene i dag. Kirkens klare budskap der den ligger midt i vår verden er at hos de svake og nedbøyde bor Gud, hos de fattige, hos de som trenger en styrke til å holde ut i dødens verden. Slik sett synes jeg vår kirke, nede i landskapet formidler den trøst som Gud i barnet gir.

Ikke så mange kirker er malt røde, men vår er det. Rødfargen ble jo gjerne brukt på uthusene, hvitt var for hovedhuset. Ser dere sammenhengen? Vår Frelser og Gud ble jo nettopp født i et uthus, i en stall, Hans dype menneskelighet formidles gjennom kirkens farge. Men fargen sier også noe mer. Rødt er i kirken kjærlighetens og martyriets farge.   Rødfargen forteller oss om den store kjærlighet Gud har til sitt skaperverk og sine skapninger. Av kjærlighet kom Jesus til vår jord. Jorden er ikke en tilfeldig planet som svirrer rundt i verdensrommet og som vi mennesker er plassert på uten mål og mening. Julens budskap om at skapelsens Gud elsker sitt skaperverk og tar bolig blant oss formidles gjennom den røde fargen. Når de store og umulige tankene om hvorfor vi mennesker er til begynner å tumle rundt i hodene våre sier den røde kirkefargen oss: Den usynlige skapende Gud som ingen har sett og ingen forstår er kjærlighet, er kjærlighet som omslutter alt det skapte.

Og denne kjærlighet kaller oss til kamp og ansvar, det er rødfargens martyriepreg.  Martyriene var de som kjempet for det de trodde på- De som ikke ga opp håpet om å gjøre kjærligheten levende. Kirkens røde farge sier ikke bare noe m Guds kjærlighet, men også om den oppgave vi er satt i verden for å gjøre: kjempe for rettferdighet, barmhjertighet, fred… alt det som kjærligheten bærer med seg. Martyriets farge sier ikke at denne kampen er lett, den er smertefull, den er tung, vi kan bli sett på som naive og enkle, vi kan oppleve at den er håpløs. Men det er den kampen Gud har kalt oss til : Aldri gi opp troen på det gode, på kjærligheten.

I over totusen år har dette vært kirkens oppdrag. Aldri gi opp troen, aldri gi opp håpet. Ikke når våre egne kamper blir for harde, ikke når verdens problemer ser ut til å eskalere med rekordfart. Når vi står midt i striden er vi samtidig midt i Guds oppdrag med oss. Når vi samles til gudstjeneste og Gud selv tar bolig blant oss da henter vi på nytt og på nytt kraften til denne kampen.

Slik sett er den røde fargen på vår kirke også en stadig oppfordring til aldri å glemme vårt oppdrag som mennesker: Gjøre verden til et bedre sted, et rettferdig sted, et trygt sted.

Vår lille Flakstad kirke er vår og den er lokal. Men den er også del av en universell kirke. Den er liten, vi må nesten bøye oss for å komme inn i den, ja døra inn til sakristiet, som er fra den gamle kirken er fysisk så lav at er du for høy må du bøye deg. Kanskje var det fordi det skulle være en ekstra påminnelse om alltid ydmykhet for den prest som skulle gå onn gjennom døra. Men inne i kirkerommet er det høyt under taket, det er plass til oss alle uansett hvem vi er og hvordan vi lever. Slik sett forteller kirkerommet om den store sammenheng vi tilhører, vi er ett med alle verdens mennesker, vi tilhører en verden, og vi tilhører en kirke som er over hele verden.

 Kirken og vi som tilhører her kan aldri bli oss selv nok. Flyktningene som vandrer langs Europas og Norges veier er faktisk en del av vår store sammenheng. De mennesker som lider under vårt forbruk er våre søsken.

Det verdensvide i vårt oppdrag som kirke ligger i selve juledagens evangelium. I går når vi hørte historien om Jesu fødsel i Betlehem var det det lokale som ble understreket, Gudsbarnet kom til et bestemt sted og en bestemt tid.

 I juledagens evangelium går vi fra det lokale til hele verden.  Jesus kom ikke til Betlehem for å bli der, han kommer ikke til Flakstad kirke for å bli her innenfor kirkens vegger. Han kommer oss i møte igjen og igjen, gjennom de jordiske tingene, lyset, landskapet, kirkebygningen, fargene, tømmeret for å sette oss i stand til kjærlighetens og barmhjertighetens liv i verden.

Kraften finner vi i at Ordet ble menneske, at Gud kom til oss, til våre hjerter og til vår lille Flakstad kirke.

Gledelig jul!

 ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.