Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 17.kapittel v 6-11.
Denne helga har vi vært samlet her i Sandnessjøen fra hele Sør Hålogaland bispedømme. Ungdommer fra mange av menighetene våre har hatt Ungdommens kirketing og representanter fra ulike deler av menighetene har hatt Grønne fagdager. Det er veldig forskjellige mennesker som har vært samlet, slik det er veldig forskjellige mennesker som er samlet her i kirka i dag, Og det er jo noe av det fine med det kristne fellesskapet, det er mangfoldig, det består av alle slags typer mennesker, Noen ganger kan det være vanskelig å hanskes med denne forskjelligheten. Noen ganger har vi så forskjellig kultur og væremåte at vi ikke klarer å fungere sammen, andre ganger kan det være teologiske oppfatninger som skiller oss.
Etter kirkemøtevedtaket som åpner for at vi nå skal få en liturgi som gjør at homofile og lesbiske kan få gifte seg i kirken , er det mange som mener at kirken er veldig splittet. Kan vi leve sammen i kirken når vi mener så forskjellig? Og kan kirken være troverdig utad når vi mener så forskjellig?
Dagens tekst fra Johannes evangeliet handler om kirkens enhet, Dette er et så alvorlig anliggende for Jesus at han i noen av sine siste ord til disiplene tar opp nettopp dette. Og han ikke bare tar det opp som en formaning, han sier ikke: Nå må dere passe på å holde sammen å være ett. Nei, det virker som om Jesus er klar over hvor vanskelig dette er, for i stedet for formaning løfter han dette frem for Gud i bønn. Og Jesus fikk jo dessverre veldig rett. Opp gjennom hele kirkehistorien har det vært store splittelser mellom de kristne, og ofte har det vært vanskelig å se hvor enheten skulle være.
Men hva er denne enheten som Jesus ber om at hans etterfølgere skal ha?
Det er for det første ikke enighet. Selv om ordene enighet og enhet er ganske like, uttrykker de noe helt forskjellig. Enighet er noe vi kan komme frem til gjennom forhandlinger og samtaler, er noe vi mener, og som bygger på vår forståelse og innsikt. Det er både nødvendig og godt.
Men enhet er noe annet, noe dypere, noe som går utenom det vi mener og tror.
Enheten er for det andre ikke likhet, I mange miljøer er det viktig å være lik de andre. Dere ungdommer kjenner mye til det. Er man ikke lik de toneangivende i venneflokken eller klassen er det lett å kjenne seg utenfor, Og er man ikke sterk nok til å bære å være annerledes er det lett å bli mobbet og i ytterste konsekvens trakassert. Også vi voksne er preget av likhetsidealene. Media forteller oss stadig hvordan vi skal ha det, se ut og oppleve livet for at det skal være vellykket, Og ifølge tidens trender er det påfallende hvor likt vi skal ha det og hvor like vi skal være for at dette skal oppfylles. Når noen kommer og er så annerledes er det derfor ofte svært vanskelig å bli inkludert,. Det gjelder asylsøkere og flyktninger så vel som den som er syk og utenfor, eller har en diagnose som gjør livet krevende, eller den som strever i en vanskelig familierelasjon. Likhetstyranniet setter vellykkethet som viktigste livsnorm.
Men enheten i kristen forstand er slett ikke det at vi skal være like. Tvert om. Kristen enhet bejaer mangfoldet, bejaer annerledesheten og bejaer retten til å være seg selv.
Kristen enhet, det at vi som kristne er ett betyr altså ikke at vi er enige eller at vi er like.
Enheten har sin grunn et helt annet sted, enheten har sin grunn i Kristus selv, i hans gjerning for oss, i hans kjærlighet til oss. Så enheten er ikke noe vi skal føle oss frem til eller oppleve eller streve med å etablere. Enheten i kriken er en gave fra Gud . Jeg er ett med dere andre som er her i kriken i dag fordi Gud har gitt oss til hverandre, og fordi Gud har gitt oss Kristus. For meg er dette befriende i forhold l til min relasjon til andre kristne, og i forhold til hva kirken er.
Jeg tenker at det er et viktig anliggende at Jesus ikke formaner til enhet, men han ber Gud om at de som tror på ham må være ett. Ved dette sier Jesus : Det er når dere ber, når dere synger lovsanger, når dere samles til gudstjeneste at enheten mellom dere kommer til syne. Helt siden apostlenes tid rett etter Jesu død og oppstandelse har kristne til alle tider og på alle steder samlet seg til gudstjenester, I de mest praktfulle kirkehus, i fattige skur, ute i naturen, i hjemmene, men denne rekken av kristne gjennom tiden er et tegn på enheten. Det at vi samles for å tilbe, høre, synge, det er den kristne enhets tegn i verden. Derfor er det å samles til gudstjeneste så mye mer enn en ytre handling. Når vi er samlet her er vi et tegn for omgivelsene, er vi en bærer av alle de som ikke er her, er vi et symbol på den enheten med Gud som vi er skapt ti. Så lenge det feires gudstjenester vil kriken ikke dø. Da gjør vi det Jesus selv er forbilde på: Vi ber. Og da skapes enheten.
Jeg tenker at det er viktig og holde frem kvalitetene ved det felleskap kirken er. Det er ikke fellesskapet av likesinnede eller av folk som liker hverandre spesielt godt, det er felleskapet av de som tror som kommer sammen til bønn og gudstjeneste. Med et slikt syn på det kristne felleskapet blir det plass til alle, og mangfoldet for sitt gode rom.
Hvorfor holdt Jesus frem enheten mellom kristne som et så viktig anliggende?
I teksten i dag begrunner han det med de kjærlighetsbånd som er mellom Jesus og Gud, og mellom Jesus og oss mennesker. Enhetens grunn er kjærlighet og enhetens mål er kjærlighet. Ikke en kjærlighet som er tom, men full av gode handlinger for mennesker og skaperverket.
Og da blir enheten ikke bare et gode som vi får del i når vi feirer gudstjeneste. Enheten er ikke et mål i seg selv, men blir en kjærlighetens kraft som gjør oss i stand til å gå ut i verden med Jesu budskap.
Ved avslutningen av gudstjenesten sendes vi ut med hilsenen: Gå i fred, tjen Herren med glede.
Jeg tror dette er helt avgjørende for at enheten skal få betydning. Enheten vi erfarer i kriken, og felleskapet vi har med Kristus har tjeneste som mål. På konferanse2ne her i helga har vi særlig vært opptatt av hvordan vi skal ta vare på skaperverket, hvordan vi skal ta i mot flyktninger og fremmede i våre samfunn og menigheter, hvordan vi skal nå ungdom med det kristne budskap. Alt dette er utfordringer som ligger i ordene: «Tjen Herren med glede»,, Den enhet vi har med Kristus og hverandre er drivkraften for aldri å gi opp kampen for rettferdighet, fred, barmhjertighet. Kampen for skaperverket og alt som lever,
17 Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær.18 Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. 19 Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. 20 Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. 21 Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, 22 og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden. Ef 2,17-22
Å være kirke, å være kristen, å være døpt er og være med i den store kampen for livet, Intet mindre er vi kalt til, Og det er enheten med Kristus og hverandre som gir oss mandat og styrke,
La oss derfor fortsette å be om at vi alle må være ett, ikke like og enige, men ett i troen på Kristus slik at vi kan leve i de oppgaver Gud kaller oss til.
ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar