Preken i Bodø Domkirke 29.10.2017, reformasjonsmarkering.

 

Det står skrevet i Paulus brev til romerne i det 1. kap( v 16-17)

 

Førstkommende tirsdag er den store reformasjonsdagen i dette markeringsåret for 500 år med luthersk kristendom. Dette skal understrekes med en stor nasjonal gudstjeneste i Nidarosdomen. Men søndagen før, altså i dag, er blitt valgt som markeringsdag i alle landets domkirker.

Hele året har på mange måter stått i reformasjonens tegn, og her i Domprostiet har vi hatt både gudstjenester, samtalekvelder, foredrag og ikke minst den store salmefestivalen. Den europeiske feiringen av dette startet i Lunds domkyrka i Sverige for 1 år siden. Vi var nok flere som fulgte spent med  når den store fellesgudstjenesten mellom pave Frans og representanter fra Det lutherske verdensforbund ble sendt på Tv-kanaler over hele Europa. Og denne gudstjenesten satte en standard for hele jubileet. Vi ønsket ikke å markere reformasjonen som et skille mellom kristne, men heller lete etter det som vi har felles, og etter det den lutherske kristendomsforståelse har brakt med seg inn i den store kirkefamilien.

 

Hovedordet dette året har vært NÅDE. Og det skal også være hovedordet i dag. Jeg har lyst til å henge ordet NÅDE opp på en boktittel jeg ble oppmerksom på forrige uke. Det er en bok med tittelen: «Alltid allerede elsket «. Denne tittelen grep meg. Den uttrykker akkurat det nåde er: At vi er elsket av Gud før alt annet skjer, at vi er elsket av Gud før vi blir til. Gjennom hele livet og inn i døden. At Guds kjærlighet kommer foran alt. Foran ordene, foran gjerningene, foran det fattbare. Og dette har vi felles med alle andre kirkesamfunn, nåden er det første, det som alt annet bygger på.

 

Dåpen er det klare tegn på at denne tidløse nåden rekkes oss. Og jeg tenker at  nettopp barnedåpen på en så tydelig måte synliggjør hva nåde er. Barnet bæres til dåpen, til vannet og ordet som vi tror Gud møter oss i. Barnet har ikke selv noen mening om det som skjer, eller noen gode gjerninger å vise til som skulle gjøre barnet fortjent til dette fellesskapet med Gud. Nei, barnet FÅR  tilhørigheten til Gud, kjærligheten og tryggheten, bare ved å bli båret frem dit Guds gaver er.

Ofte er barnet kledd i en hvit dåpskjole, selv om dette ikke er nødvendig. Men den hvite kjolen symboliserer det dåpen gir, en kjærlighetens lyse gave, tilgivelse og trygghet. Det samme symboliserer de hvite konfirmantkappene. Vi bruker ikke disse kappene bare fordi det er fint, men fordi de er et tegn på at dåpens gave gjelder fortsatt. Det at konfirmantene også ser like ut når de har kappene på seg er et uttrykk for at for Gud ER vi like, vi har den samme verdi og vi er like mye elsket. I salmen etter prekene skal vi synge om dette i dag: « Kvite klede, himmelglede, kledd for liv og jord og nød. Drakta mi er vevd av nåde, og av lyset i din glød».

Nåden er at vi alltid allerede er elsket.

 

Nåden står i sterk motsetning til hvordan vi mennesker innretter livet. Fra meget tidlig barndom lærer vi hva som er lurt, hvordan vi skal være for å oppnå det beste i alle situasjoner, det å fortjene noe ligger på en måte i ryggmargen vår. Reklamen har innsett dette for lenge siden, og setningen» fordi du fortjener det» er blitt en gjenganger i språket. Og hele vårt samfunn er bygd opp på å gi og å få, vi gir vår arbeidskraft, og vi får lønn tilbake, vi gir vår tid og vi får opplevelser og samhold tilbake, ja til og med de dypeste kjærlighetsforhold er bygget på dette prinsippet, kjærligheten dør hvis den ene bare gir, og den andre bare får. Nåden som prinsipp, at vi får uten å fortjene det er ganske annerledes enn vår dagligdagse måte å tenke om livet på.

 

Nettopp fordi nåden er så annerledes er det så lett å glemme den. Når kristendommen opp gjennom historien og også i vår tid brukes til å holde andre mennesker nede, til maktmisbruk, til undertrykkelse, til diskriminering, da tror jeg det er fordi nåden blir oversett, glemt eller ikke snakket om. For når et menneske opplever Guds nåde som basis for sitt liv, da er det et stadig korrektiv til all ondskap og maktmisbruk. Derfor er kirken viktig, salmene og tekstene og kirkekunsten som forteller om Guds kjærlighet er viktig. Nåden kan vi aldri tenke oss frem til, eller forstå rent menneskelig. Nåden kommer  fra Ordet, fra Ånden, fra kirkens mange rom og uttrykk.

 

 Martin Luther ga oss mange ord om nåde, og et av de mest sentrale er prekentekst i dag. Jeg er så gammel at jeg husker vi pugget nettopp dette bibelverset i kristendomstimene på skolen, det var Luthers løsenord så å si:

 «Den rettferdige skal leve ved tro».

For Luther var dette et nådesord, han opplevde at han kunne få tro at Gud elsket ham, og at det var en gave han fikk i troen. Luther hadde kjempet mye med hvordan han kunne tro på Guds nåde. Han hadde sett avartene av at det skulle gå an å kjøpe seg tilhørighet til Gud, han hadde sett misbruket av den katolske tro. Men når Luther fant tilbake til nåden var det ikke hans tanke at det derfor skulle bli et nytt kirkesamfunn, for også i den katolske kirke var det nåde forkynnelse. Det var en misforstått katolsk tro at frelsen kunne kjøpes. At nåden var til salgs for de som hadde penger.

Men gudsforståelsen lever aldri i et vakuum, men påvirkes av tiden. Og påvirket av historiens gang ble det Luther så og fant så viktig, til et eget kirkesamfunn. Samtidig med at vi gleder oss over nådeoppdagelsen til Luther lever vi i smerte over splittelsen mellom de kristne kirkesamfunnene.  Jeg tror skillene mellom oss er der fordi vi ikke forstår nådens rekkevidde, og skillene er et resultat av at VÅR kjærlighet alltid bærer noe av fortjenestekulturen i seg.

Heldigvis er det lyspunkt. I 1999 inngikk Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund en avtale, Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Denne avtalen var et skritt på veien mot den enhet som er målet mellom kristne søsken.  I denne erklæringen står det bl.a.: «Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv, blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller oss og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger». Dette bygger både på Luthers betoning av rettferdiggjørelsen ved tro alene OG på det den katolske kirke sa i det andre Vatikankonsil: «Tro er å fortrøste seg helt på Gud».

 

Hva betyr det for verden at vi som kristne kirkesamfunn fornyer vårt syn på nåden? Skal denne reformasjonsmarkeringen bare være til indre bruk?

For meg er nåden og en nådestrukturert livsholdning avgjørende for hvordan vi lever i verden. Verden trenger et prinsipp som er noe annet enn fortjeneste og det som lønner seg, verden trenger kjærlighet og ydmykhet og fred, nådens følgesvenner.

Et samfunn som bygger på fortjeneste har ikke rom for den gamle som ikke lenger er produktiv, eller det ufødte barnet som det er påvist har en sykdom  det vil bli kostbart for samfunnet og behandle hvis barnet skal leve. Et samfunn bygd på fortjeneste har ikke plass til en uproduktiv natur som vi tar vare på i et tusenårsperspektiv, når det kunne gitt lønnsomhet å utnytte naturressursene nå. Et samfunn som bygger på fortjeneste har ikke plass til den ungdommen som kjenner seg utenfor i tidens krav, eller den flyktningen som sendes ut av landet fordi han er over 18 år og er redd og engstelig fordi han ikke har noe å reise tilbake til. Det samfunn som bare bygger på fortjeneste har ikke rom for svakhet, for fortvilelse, for gråt.

Derfor er det kristne menneskesyn og det kristne syn på skaperverket så avgjørende. Selv om vi ikke alene kjemper menneskets og skaperverkets kamp i verden, er vi en så viktig stemme inn i samfunnet på disse områdene. Og det bygger på at vi tror på nåden, på den uforståelige kjærligheten, på at det går an å kles i dåpens hvite kjærlighetskappe og la den prege hele livet.

Alltid allerede elsket. Hovedordet er NÅDE.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.