mandag 6. februar 2012

Å elske Gud, preken Samefolkets dag i Hol kirke


Samefolkets dag 06.02.2012  Hol kirke

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 22.kap (v.34-47)


Jeg har alltid funnet det vanskelig å elske Gud. Når andre sier de har en stor kjærlighet til Gud kjenner jeg at det er ikke min måte å uttrykke troen på.
Kanskje er det fordi Gud kjennes så stor og fjern og abstrakt at det er vanskelig å tenke kategorien elske inn i forholdet mellom denne kraften og meg?

Men i dagens tekst blir vi oppfordret til å elske Gud av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand.. En ganske voldsom oppfordring.

 Er det mulig å oppfylle denne oppfordringen når jeg synes det er vanskelig å forstå hva det betyr å elske Gud?

Da vil jeg gjerne først si litt om hva jeg tror elske betyr i denne sammenheng. Så vil jeg si litt om hvem den Gud er som ber oss elske ham. Og så vil jeg til sist si litt om hva det kan gi av styrke i hverdagen å elske Gud.

Hva er det å elske Gud?
 Er det å ha gode følelser for Gud, slik det betyr å elske et menneske? Skal vi kunne kjenne kjærligheten til Gud som en varm strøm i hjertet?  Er det en god opplevelse?

Eller er kjærlighet til Gud først og fremst erfaring og kunnskap om hvem Gud er? Er det intellektuell tankevirksomhet? Betyr å elske Gud at jeg forstår Gud? At jeg har et klart bilde av hvem Gud er?

Eller betyr å elske Gud en anelse av hellighet? Av å nærmere seg noe som er mektigere og større enn det jeg kan forstå og tenke, noe som fyller meg med ærbødighet?

Det er vanskelig å si noe om å elske Gud før vi vet hvem det er vi skal elske. Hvem er den Gud som ber oss elske ham?

For mange av oss er gudsforståelsen knyttet til at vi tror det må være en makt bak alt liv., at det må være en skaper.




Selv om vitenskapen kommer frem til hvilke prosesser som har ført til at jorden og universet er blitt skapt, og selv om det blir vitenskapelig bevist at dette har tatt millioner av år, så behøver ikke en slik kunnskap rokke ved troen på at det er en guddommelig vilje som har startet det hele, at det er en Gud som vil noe med den skapte verden.
Troen på denne guddommelige makten kan like gjerne komme gjennom vitenskapelige studier som viser hvor fantastisk skaperverket er, som gjennom undringen over en vakker blomst, havets bølger eller det nye menneskebarn som legges i armene dine.
Dette er troen på Livets Gud Dette er troen på at vi mennesker er vevet inn i et stort guddommelig mysterium, og at det finnes en dyp og hellig sammen heng mellom alt som er til.
 Den gamle samiske livstolkningen har mange elementer av en slik gudstro og en slik menneskeforståelse. Den samiske teologen Tore Johnsen kaller mennesker som tror på skapelsens Gud for Jordens folk..
 I denne sammen heng blir det å elske Gud å se på jorden som Guds sted, som naturen som Guds katedral og på alle Guds gaver som hellige. I samisk tradisjon betød denne helligheten at en f. eks alltid hugget ned et tre ved roten, slik at nye skudd kunne vokse frem. Hugger man treet lenger opp råtner det. Selv om naturens gaver skulle brukes skulle man behandle naturen med ærbødighet. Samme tankegang ligger bak at samene pleide å risse inn et kors tre ganger i geviret på reinen de slaktet. Slik velsignet de reinen og reinkjøttet.
 Fiskere her i Lofoten har en lignende tradisjon når de kastet den første fisken de fikk tilbake til havet. I det lå en takknemlighet til skaperen for de gaver havet gav, og en påminnelse om at naturens gaver skulle forvaltes på en ærbødig måte.
Jordens folk ser på jordens gaver som mer enn trær, og fisk og rein og korn, jordens folk ser på alt liv som representanter for Skaperen selv.

Tenker vi slik om Gud får Gudskjærligheten en annen dimensjon, da er det ikke abstrakt å tro på
Gud eller elske Gud. Gud viser seg og er til stede i alt det skapte. Når vi elsker skapningen elsker vi Gud.

Jesus svarer i teksten fra Matteus på spørsmålet om hva som er det viktigste i loven. Og Jesus svarer med to oppfordringer til å elsk: Du skal elske Gud og du skal elske din neste, sier Jesus.  Det ser ut som om Jesus ikke ser noen motsetning i det å elske det skapte og det å elske Gud,
 Neste blir ofte forstått som medmenneske, og det er rett. Men det har også en annen tolkning, det kan bety de som kommer etter oss, de neste generasjoner. Skal vi elske våre neste på en rett måte må vi ta vare på det jorden og det skapte har gitt oss å leve av.. slik kan våre neste i årene som kommer får et godt liv.
Det å elske Gud er å elske det skapte i sin helhet.

Det skapte er ikke bare de gaver naturen gir oss, det er det fellesskapet vi har med andre mennesker, og det er alt det gode og vakre og livsstyrkende vi mennesker kan skape. Det er kunst og vitenskap og litteratur og den gode samtale, gode venner og sol over fjellene i februar. I Bibelen finnes det livsbejaelse og glede over andre mennesker og kulturens skatter. Kanskje det å elske Gud er å løfte frem gleden over naturen, vennskapet og livet selv?

Den samiske tradisjonen kan hjelpe oss til å se at livet er en stadig gave, og dette samsvarer helt med det bibelske syn på livet. Kanskje det å elske Gud er å trene seg i å legge merke til alle livets gaver, og så takke Gud for dem? I naturen ligger det et lovprisnings overskudd, en herlighet som det gjelder å oppfatte og dyrke. .

Jeg begynte med å si at jeg synes det er vanskelig å si at jeg elsker Gud. En liten setning fra Dostojevskis roman ”Brødrene Karamasov” har hjulpet meg til å se dette i et nytt perspektiv I et avsnitt i romanen møter vi den eldre broren Ivan Karamasov som forteller sin yngre bror munken Aljosja at han kjemper med spørsmål om livets mening og synes det er vanskelig å finne noen grunn til å tro på Gud. Aljosja svarer til dette at det kanskje ikke så mye er livets mening en skal søke som livet selv…. Kanskje en skal elske livet mer enn dets mening.

 Tenker vi slik om det å elske Gud blir gudstjenestefellesskapet vesentlig. For der er gjennom å delta i lovsangen, i salmene, være med i bønnene og høre ordene fra Bibelen vi kan få øynene og sinnet åpnet for å se gudsdimensjonen i livet. Undringen over livets gaver i all sin prakt kan vi oppleve alle steder og til enhver tid. Men gleden over å kjenne at dette er Guds gaver, troen på at Gud viser seg for oss i alt det livet gir, den troen får vi når vi hører ordene fra Gud og når vi deltar i fellesskapet av de som tror.

I min hverdag betyr dette: Ja jeg tror at kjærlighet til Gud er identisk med kjærlighet til alt som lever. Men jeg trenger en stadig påminnelse om at mine medmennesker er Guds skapninger, jeg trenger en stadig påminnelse om at hav og fjell og trær og dyr er Guds skaperverk.
Jeg trenger kirken for at jeg skal se dette med troens øyne, og slik vokse i kjennskap til Gud og kjærlighet til Gud.

Jeg tror at hverdagene våre kan få en velsignelse over seg når vi lever i denne troen, når vi slipper å streve med å forstå Gud enn si elske Gud, men kjenner at livet selv er Guds gave. Da blir kaffekoppen på trappa en sommerdag, eller samtalen rundt bordet i lunsjpausen, eller smilet du gir en nabo, da blir alt livet er, en gudstjeneste. Og da elsker vi Gud.










Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar