torsdag 1. mars 2012

Dette innlegget har jeg i Lofotposten i dag.


Å stenge kirker.
I Lofotposten 28.02 forteller leder i Vågan kirkelige fellesråd, Kjersti Axelsen, at fellesrådets økonomi nå er så presset at rådet kan se seg nødt til å stenge Svolvær eller Vågan kirke.
For å få driften til å gå er Fellesrådet avhengig av større bevilgninger fra Vågan kommune. Ca 7.500 mennesker i Vågan kommune er medlem av Den norske kirke, det betyr at svært mange mennesker vil bli rammet hvis kirkens drift må reduseres. I tillegg til gudstjenester og kirkelige handlinger som begravelser og vielser brukes begge disse kirkene også mye i lokalsamfunnet for øvrig, særlig til konserter.
Mange frivillige i Svolvær gjorde en stor dugnadsinnsats for å restaurere kirken til 75 års jubileet for noen år tilbake. Det er bare 2 år siden Vågan kirke stod frem i all sin prakt etter den store restaureringen som har gitt kirken det uttrykket den hadde da den ble bygget i 1898.
Begge disse restaurerings og oppussingsarbeidene gjorde disse to kirkene til enda større kulturskatter i Vågan kommune.
Dersom en kirke ikke brukes, ikke varmes opp, ikke er i drift vil den raskere forfalle, ytre sett. Dersom en kirke ikke brukes og er i drift vil den også forfalle som kultursymbol og samlingssted for mennesker i lokalmiljøet.
En kirke er mer enn er hus som det feires religiøse handlinger i. En kirke er som hus og bygning en merkestein for mennesker, et sted å komme i sorg og glede, et sted å forankre livet sitt. En kirkes betydning kan ikke bare beregnes utfra antall som bruker den, en kirke betyr noe for hva som holder mennesker i et lokalmiljø sammen, nesten uansett om de er medlemmer i denne kirken eller ikke. Et kirkehus er en viktig markør i landskapet.
Når politikerne skal avgjøre hvor mye de skal bevilge til Vågan kirkelige fellesråd er det slike ting som står på spill.
I vår skal Stortinget behandle Grunnlovsendringen som er første steg på Den norske kirkes løsrivelse fra staten. Etter denne Grunnlovsendringen vil ikke den evangelisk lutherske religion være statens religion, slik det står i Grunnloven i dag. Men det vil fortsatt stå i Grunnloven at Den norske kirke skal være Norges folkekirke. Det betyr at myndighetene ønsker at kirken skal være åpen og inkluderende, men det betyr også at kirken skal være geografisk til stede i hele landet.
Grunnlovsendringen endrer heller ikke på hvordan Den norske kirke skal finansieres, det skal fortsatt være et samvirke mellom kommunal og statlig økonomisk tilskuddsordning til kirkens drift.
Vi har nettopp fått en ny gravferdslov. I denne fastslås det at Den norske kirke fortsatt skal ha ansvaret for begravelser og å drive kirkegårder, som nå skal ha navnet gravlunder. Dette skal kirken gjøre på samfunnets vegne.
Jeg nevner dette for å poengtere at selv om vi har fått et multikulturelt og multireligiøst samfunn i Norge, og selv om det ikke er slik ar Den norske kirke lenger er religiøst enerådende, er det mange arenaer i samfunnet hvor kirken fortsatt er betydningsfull.
I store katastrofer i vårt land har vi sett at kirkene er viktige som fellesskapsarenaer og som bærere av håp og trøst. Og i vårt lokalmiljø opplever vi at denne funksjonen har kirken hver uke i møte med mennesker i sorg.
Da er det ikke bare presten eller organisten som er avgjørende, men også at kirkehuset er det rommet som er rammen om sorgen og avskjeden. Kirkehuset i seg selv har en verdi som det er vanskelig å sette tallverdi på, en verdi knyttet til trygghet, tradisjon, livsmening og fellesskap.
Noen politikere som skal behandle budsjettet for Vågan kirkelige fellesråd i kommunestyret vil kanskje si: Vi sier ikke at noen kirker skal stenges, det er frihet for fellesrådet til å selv disponere sitt budsjett innenfor de rammer de har fått. Politikerne har prinsipielt rett i det. Men når driften allerede er så stram at det ikke er noe å spare på, og når det eneste som monner er å spare store summer, enten si opp folk eller stenge kirker, da er slike utsagn bare en måte å frasi seg ansvar på.
Jeg tror det er viktig at Fellesrådet og politikerne ser at de sammen har ansvar for denne situasjonen. Den norske krike er fortsatt det offentliges ansvar lovmessig sett. Den norske kirke har fortsatt stor betydning for mange mennesker i Vågan kommune. Og Den norske kirke besitter kulturskatter som bare har verdi når de brukes; denne verdien forringes hvis disse kirkene stenges.
Også kirken må være med på å ta sin del av konsekvensene av en anstrengt kommuneøkonomi. Det har jeg full tillit til at Vågan kirkelige fellesråd gjør. Men det er viktig for lokalmiljø og kirkemedlemmer å vite hva som står på spill, og å bruke de påvirkningsmuligheter som finnes for å gi kirken levelige vilkår.
Ann-Helen F Jusnes, prost i Lofoten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar