Kristen frihet

Preken 11. søndag i treenighetstiden, 12.08.2012, Moskenes og Flakstad.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus i det 2. kapittel (v.23-28)

Tekstene i gudstjenesten i dag handler om frihet og bundethet, om det å være fri eller bundet.

Jeg tenker å snakke om to sider av frihetsbegrepet i denne prekenen.

For det første: Hva er religiøs frihet

 Og for det andre: Hva er hensikten med friheten vi synes er så viktig.

Først om religiøs frihet. Det er nødvendig med en begrepsavklaring. Det er ikke religionsfrihet jeg skal snakke om, ikke den retten til å kunne ha hvilken religion du vil, den retten som er nedfelt i menneskerettighetene og som er en av hjørnesteinene i en demokratisk oppbygd nasjon,

 Med religiøs frihet mener jeg den frihet som ligger i religionen selv. Vårt samfunn er etter hvert blitt et multikulturelt samfunn, der mange religioner og livssyn er representert. Og vi har stiftet bekjentskap med religiøse tradisjoner og skikker som er langt fra den vanlige norske måten å leve på. Muslimene og jødene spiser ikke svinekjøtt, det er et religiøst påbud for dem. Andre slike skikker er å avholde seg fra mat i fastetiden, spesielle klesplagg som er påbudt å bruke. I fjor var jeg i Brooklyn i New York, og der fikk vi til fulle oppleve hvordan en spesiell ortodoks jødisk levemåte dominerte hele samfunnet. Religionen selv setter krav.

Jesus tar opp disse problemstillingene i dagens tekst. Hans disipler bryter et av sabbatsbudene, de plukket aks på hviledagen. I jødisk lovgivning, byget på Det Gamle testamente, var dette forbudt, å plukke aks ble sett på som arbeid, og på sabbaten var alt arbeid utelukket.

Så snur Jesus dette på hodet. Hvis noen er sulten sier Jesus, så skal ikke det å plukke aks på en sabbat hindre ham. For sabbaten, eller budene som helhet, er ikke til for sin egen skyld, men for å skape gode liv for menneskene.

Dette Jesus sier er revolusjonerende. Og det betyr at i den kristne kirke er det ingen bud som er absolutte i den forstand at de ikke skal prøves på fornuft, kjærlighet og fellesskapets behov.

 Og det er aldri sånn at ved å følge bestemte levemåter eller skikker blir vi frelst, eller blir tilhørende til Guds rike. Jesus bryter på en måte med alle andre religioner, og setter friheten til å tjene og å elske høyere enn alle på bud.

I den første tiden etter Jeus tid var dette gjenstand for store diskusjoner i den kristne menighet. Og i Apostlenes gjerninger kapittel 15 kan vi lese om en av disse diskusjonene. Menigheten bestod den gang av jødekristne, dvs jøder som var kommet til tro på Jesus. De var opplært i at for å tilhøre gudsfolket måtte guttebarn omskjæres. Nå ønsket de at slik skulle det være i den kristne menighet også. Men Paulus hadde forkynt evangeliet utenfor de jødiske områdene, og mange var blitt kristne der også. De var ikke omskåret, og så kom diskusjonen: Skulle de omskjæres for å kinne bli tatt opp i menigheten? Heldigvis ble utfallet at omskjæring ikke var nødvendig. Fra dette møte slås det fast at:” Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde alene, og det skal ikke legges tilleggskrav til det

Hvorfor er dette så viktig? Denne avgjørelsen er viktig for at kristendommen ble en verdensreligion og ikke en jødisk sekt. Gjennom dette vedtaket ble det slått fast at for å være kristen er det bare en ting som er avgjørende: At du tror på Jesus. Tilleggskrav som mennesker måtte lage har ingen betydning.

 Opp gjennom kirkens historie har det kommet mange slike tilleggskrav, og vi skal ikke langt tilbake i tid før vi møter krav om ikke å spille kort, ikke strikke på søndag, ikke gå på dans, ikke, ikke, ikke. For mange mennesker ble slike krav døra som lukket dem ute fra det kristne fellesskap, de passet ikke inn i levemåten.

Noen av disse kravene hadde jo en god begrunnelse den gang de ble laget, å ikke strikke på søndag var f.eks en beskyttelse mot at noen skulle tvinges til arbeid på søndag. Ikke spille kort var en beskyttelse mot å spille bort pengene på ingenting og kanskje la familien lide.

 Men disse kravene må aldri bli KRAV, de må sees på som regler for beskyttelse av den svake, og de må hele tiden være i dialog med den kontekst, de omgivelser de lever i. Og de er aldri nødvendige å oppfylle for å være en del av den kristne menighet. Mange slike krav ble også laget av ledere og sterke autoriteter for å kontrollere andre, og slik ble de også et maktmiddel.

Jesus var så radikal på dette område at vi nesten ikke skjønner det. Han satte sabbatsbudet, som jødene anså som uhyre viktig, helt til side, og sa: Det er mennesket det gjelder. Paulus uttrykker dette i klartekst når han i Galaterbrevet sier:” For i Jesus Kristus kommer det ikke an på om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro som er virksom i kjærlighet”

De første kristne fulgte denne friheten opp når de begynte å feire søndagen som helligdag. De valgte å ikke følge den jødiske skikk, begrunnet i budene om å feire den 7 dagen i skapelsen, lørdag. I stedet fokuserte de på det helt nye Jesus kom med: Oppstandelsen. Helligdagen hver uke var ikke først og fremst hviledag, men oppstandelsesdagen, soldagen, Jesusdagen, den første dag i uken, søndagen.

Alle seremonier, ritualer, ordninger som vi har i kirken er egentlig underordnet, De er bare hjelpemiddel for å vise oss den store frihet og kjærlighet Gud har til oss gjennom Jesus. Men de har ingen verdi i seg selv, de kan endres og de kan utelates, og de er ulike i alle kristne menigheter. Målet er aldri å følge ytre påbud, men gjennom budskapet om Jesus settes i stand til et liv i kjærlighetens tjeneste.

Da kommer jeg til det andre jeg vi si litt om i dag. Jesus kom med et budskap som også gir oss en personlig frihet, en frihet i sjelen så å si. Jesus kommer med ord til oss om at Gud elsker oss lik vi er, at vi er verdifulle og viktige hver med vår egenart, at vi ikke skal prøve å være noen andre, ikke prøve å sammenligne oss med andre. Å virkelig ta dette inn over seg, tro på det, leve etter det, gir den største frihet. Og så sier også Jesus: Det å være Guds barn kommer ikke an på hva du får til i livet, hvem du er, gjerningene du gjør. Det å være Guds barn, tilhøre den kristne menighet er en gave, en nåde du og jeg får fordi Gud elsker oss, fordi Jesus døde og stod opp for oss. Å virkelig ta dette inn over seg, tro på det, leve etter det, gir den største frihet.

Og når vi selv har fått denne friheten, er det vår oppgave å gi andre mennesker den samme.

 I kristen frihetsforståelse ligger ansvar for samfunnet, for medmennesker, for fellesskapet med mennesker vi omgås i familie og nabolag.

 Mange ungdommer sier at de lengter etter å bli fri, fri til å gjøre hva de vil i livet. De fleste av oss vet at frihet på en slik måte verken er mulig eller særlig godt. Frihet i kristen forstand har alltid en overordnet målsetting: Ta vare på livet, på fellesskapet, ta vare på den svak. Jesus brøt ikke sabbatsbudet for å demonstrere frihet. Jesus brøt budet for menneskenes skyld, det er noe ganske annet. I Jesu frihetsbegrep har solidariteten en dominerende plass. Frihet uten solidaritet er bare ny bundethet.

Til frihet har Kristus frigjort oss, hørte vi i Galaterbrevteksten. Men så fortsetter Paulus:” Stå derfor fast”- Stå fast i kjærligheten, stå fast i respekten for andre, stå fast i solidariteten..

Det er frihet virksom i kjærlighet det kommer an på. Ikke bud, ikke regler, ikke sammenligning. Friheten i hjertet forplikter. Så frigjørende og så ansvarsfullt er den kristne frihet.