Julaftenspreken.

24.12. julaften 2012 i Svolvær kirke

 

 

Dette hellige evangelium på julaften står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kap ( v.1-21)

 

I tillegg til gaver, god mat, pyntede hus, forventning gjennom hele adventstiden betyr sangene vi synger veldig mye i jula. Det er vel sjelden i året det synges så mye i Norge. Det begynner 1.søndag i advent når julegranene tennes. Jeg opplevde det selv i for 4 uker siden på Ramberg, store og små gikk vi der rundt treet i desembermørke, men i år uten redsel for at juletreet skulle bli tatt av vinden. Og så sang vi, de gamle gode julesangene. Ingen spurte etter hvordan sangstemmen var, og var vi ikke helt sikre på verset nynnet vi med.

Når jeg har vært på sykehjemmet har jeg opplevde den samme gleden over julesangene. Der kan det sitte en gammel som ellers ingen har kontakt med, men når juletonene lyder synges det ofte med sprukken stemme.

Og så er det gleden når den lille fra barnehagen har lært seg teksten på en av sangene.

Julesangene er vårt felles kulturgods, og vi synger dem uansett hvor sterk vår kristne tro er eller ikke, For mange representerer de fellesskap, glede, tradisjon, og barnetro.

 

I dag synger vi også de gamle sangene. Men en av de nyere har sneket seg inn på programmet i dag. Jeg tenker på salmen ” En krybbe var vuggen som ventet ham her”. Den sangen skal vi synge senere i gudstjenesten.

Jeg har lyst til å reflektere litt rundt teksten i denne salmen.

 

Det at det er en ny salme sier oss at julebudskapet ikke er forganget. I vår tid er det nye tekster og nye ord som skal gi oss det gamle budskap. Kristendom er ikke en religion som er statisk, budskapet møter hver tid og hvert menneske på ny og på ny. Noen ganger sier vi at kristendommen er en historisk religion, den har sitt utgangspunkt i en hendelse som faktisk har skjedd i vår verden. Den er ikke en myte, men en tro knyttet til noe som virkelig har skjedd. Dette uttrykkes i salmen når det står ” En krybbe var vuggen som ventet ham her.” Jesus ble født på et bestemt sted, på et bestemt tidspunkt i menneskeslektens historie. Lukas skriver at dette hendte ” da Kvirinius var landshøvding i Syria”. Dette var datidens måte å tidfeste på. Og det skjedde i Betlehem, en by som også i dag finnes i virkeligheten. Slektstavlene til Jesus, som det er flere av i Bibelen, skal formidle det samme: Jesus var et menneske, født inn i tiden, under samme kår som vi.

For oss betyr dette_ Jesus barnet, som siden ble voksen og levde sine 33 år i Israel, denne Jesus kjenner til hvordan det er å være menneske. Det var krybben som var vuggen hans, han kjenner fra sin første tid på jorden hvordan det er å være et lite, sårbart menneske overlatt til de mennesker som er rundt. Den lille familien måtte straks etter fødselen flykte til Egypt. Herodes som var konge var redd for konkurranse om herredømme, og befalte at alle guttebarn skulle drepes. Jesus ble en flyktning som spedbarn. Den Jesus vi tror på og som møter oss i juleevangeliet er en av oss.

 

I det andre verste i salmen synger vi. ”Så enkelt og stille kom Gud til vår jord”. At Jesus ble født og levde i tiden er de fleste enige om. Også i Koranen kan vi lese om Jesu fødsel, noe vi fikk så flott presentert når Abrahams barn for kort tid siden ble vist her i Svolvær. Og i historiske skrifter fra samtiden er det også vitnesbyrd om at Jesus har levd. Men at han er Gud, det er ikke noe som kan bevises. Det er et spørsmål om tro. Og det er kirkens tro i 2000 år at ja: Jesus er fra Gud, han er Guds sønn, på en forunderlig måte er han både vår menneskelige bror og vår Gud. Denne troen har millioner av mennesker opp gjennom tiden funnet trøst og livsmening i. Det var Guds som kom som et sårbart barn til denne verden. Gjennom Jesus er ikke Gud fjern eller lang borte, han er et menneske som helt og fullt kjenner hvordan det er å være menneske. Når han ble fattig og liten er det et tegn på at ingen er for små, ingen er for ubetydelig for Gud. Han er en Gud for mennesker. Han er en Gud for jorden.

 

Jesus ble ikke i krybben. Han vokste opp i snekkerfamilien i Nasaret. Han ble voksen, samlet disipler rundt seg, skapte et fellesskap av rettferdighet, menneskeverd og kjærlighet. Til slutt endte han på korset. Hans samtid kunne ikke forstå at en slik vanlig mann kunne være Gud.

 ” Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himmelen for meg” synger vi i salmens siste vers.  Gjennom Jesu komme til jord, gjennom hans liv og alt han sa blir på en måte himmel og jord ett. Den kristne tro leter ikke etter en Gud utenfor det livet vi lever, vi tror at HER og NÅ kan vi møte Gud i barnet Jesus, og HER og NÅ kan vi oppleve at himmelen er åpen over våre liv. For meg er dette det største med juleevangeliet. Vi får tro på at midt i det livet vi lever, om det er fullt av gleder eller av sorger, om det er lett eller tungt, om det gir oss posisjon i samfunnet eller om vi er av de minste små… uansett er Gud tilstede med sin himmel over våre liv.

 

I dette budskapet ligger det en veldig trøst. Jesus er kommet til jord for å være med oss i våre liv, Gud er kommet nær for å  være vår medvandre. Slik står det til sist i salmen:” Velsign oss vær med oss, gi lys på vår vei”. Og i en av de andre nye julesalmene synger vi det slik: ”Jorden ble aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt”.

Som menneske er vi aldri helt alene. Gud har tatt bolig i vår verden. Gud har adresse på jord.

 

Jesu bolig var en stall. Jesu bolig var i flukt bort fra makthaver som ville ødelegge ham. Jesu bolig var blant de utstøtte.

 

Det gir hans kirke, hans etterfølgere et stort ansvar. Å ta opp kampen for det menneske som er utstøtt, fattig, det menneske som ingen andre SER, det er en kamp i juleevangeliets ånd. Derfor er aldri den politiske siden av kirken noe annenrangs, det ligger i selve julens budskap at der hvor mennesker har det vondt der er Jesus, og på deres side skal også kirken være.

 

Gledelig jul.

 

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.