Preken i Buksnes kirke 16.desember 2012 ,
3.søndag i advent.
Det står skrevet hos
evangelisten Johannes i det 5.kap (v.31-36)
Det er 3. søndag i advent i
dag. Jula nærmer seg. Vi merker det overalt. Dette er en annerledes tid enn
ellers i året. Jeg tenkte særlig på det da jeg for 2 uker siden var med på
julegrantenning på Ramberg. Visst var det et helt sekulært arrangement uten
noen kristen ramme. Men der gikk vi rundt juletrette alle sammen og sang de
gamle julesangene. Ingen spurte hvem vi var eller hva vi trodde. Vi sang høyt
og sterkt om barnet i krybben, Guds sønn, vi sang om at julen minner oss om
Gud, ja vi sang evangeliet der ute i vinterkulden.
Denne tiden er full av tegn.
Og jeg har tenkt at prekenen i dag skal handle
om
TEGN SOM VISER HVEM JESUS ER.
Jeg begynner med tegnene nå i
adventstida. Ikke bare julesangene er slike tegn. Og for å ha det sagt, for meg
er det trosstyrkende å begynne å synge og spille julesangene så tidlig som
mulig. Dess lenger opplever vi at Jesus på en spesiell måte inntar en plass i
det offentlig rom. Åpent og uten blygsel.
Jesu nærvær er der også i at
engler og julekrybber begynner å dukke mer og mer frem som julepynt. Tegnene på
Jesus nærvær i verden møter oss i fullsatte kirker, på julekonserter,
juleandakter, på julevandringer. Det siste opplevde jeg selv her i Buksnes
kirke på julestund med barnehagene. På en enkel måte var juleevangeliet i
fokus. Sterkt og nært.
Også gavene vi gir og får i
denne tiden er i utgangspunktet et vitnesbyrd om Jesus. Han kom som en gave fra
Gud, og i hans etterfølgelse er det å gi hverandre det gode en hovedingrediens.
Naturligvis vet jeg at ikke
alle opplever adventtiden slik, Og naturligvis vet jeg at glitter, stas, penger
og handel ofte tar overhånd, slik at julebudskapet drukner i alt som må være på
plass. Det er ikke for noen ting at overskriften på en andakt i adventstiden
for noen år siden var ” Advent er ordet for alt jeg må gjøre”.
Det er mange ting med advent
som er vanskelige. Men jeg tror vi også skal lete etter de gode tegnene, se ”
etter lyset i stedet for å forbanne mørket” som det står i Bibelen.
I adventtiden er det på en
måte stuerent å snakke om Jesus, det er tegn til å ta og føle på. La oss ikke
overse det tegnet, det vitnesbyrdet om Jesus som ligger der rett foran oss.
Men det finnes også tegn på
Jesu nærvær som ikke er begrenset til adventtiden. Takk og lov! Det finnes til
og med offentlige tegn, tegn som er synlige i samfunnet, også når julesangene
er forstummet og englepynten tatt bort.
Buksnes kirke, her den ligger høyt og vakkert
på høyden og sees fra så mange kanter, er et slikt tegn. At det finnes en kirke
her, at det ringes med klokkene så mange kan høre, at kirken er så synlig. om
du kommer med båt, fly eller bil, eller om du går, at kirken er en del av
landskapet, det er et tegn. Et vitnesbyrd og tegn på at her finnes mennesker
som ber, som tror, som i årtier har regnet med Jesu nærvær som en viktig faktor
i livet.
Gudstjenestene vi feirer her
i denne kirken er et annet tegn, et tegn i årets rytme, et tegn i tiden …….hver
gang klokkene ringer til gudstjeneste forteller de:” Kom. Kom… hør Herrens ord,
her er Jesus selv tilstede. ”De
gjentagne gudstjenestene, regelmessig og synlige er vitnesbyrd om Jesus.
Jeg vet at det er mange som
ikke selv går til gudstjeneste som er takknemlig for at gudstjenester finnes,
og at andre går der. I en av de nye nattverdsalmene synger vi sterkt om dette”
Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem, hva Kristus ga og gir oss er også
gitt for dem”. Å feire gudstjeneste er et kollektivt tegn, der mange flere tar
del enn de som er fysisk tilstede.
Alle som arbeider i
menighetsråd, fellesråd, som er ansatte i kirken eller frivillig med i kirkens
arbeid.--- vi er med på å fortelle om Jesus, holde vitnesbyrdet oppe. Og dere som
velger å døpe barnet deres, dere som er faddere og har sagt ja til denne store
oppgaven, dere er med på det samme: Å vitne, fortelle at dette med Gud er
viktig.
Hovedtegnet er likevel Jesus selv. Han sa det
selv i den teksten vi leste fra Johannes evangeliet, Visst var Johannes og
profetene sterke vitnesbyrd, visst kan vi si at adventtiden og kirken og
gudstjenestene er sterke vitnesbyrd om Jesus. Men det viktigste og sterkeste
vitnesbyrdet om hvem ham er kommer Jesus selv med. De som levde i han samtid så
det gjennom de gjerninger han gjorde og hørte det gjennom de ordene ha sa.
Vi møter han gjennom
historiene som er skrevet om ham, de historiene som er slik profeten Malaki
sier: ” de er menneskeord, men båret av Den Hellige Ånd talte mennesker om Gud”.
Og Peter sier i sitt brev: det er ord som er som lamper som lyser på et mørkt
sted, til morgenstjernen stiger opp i deres hjerter”.
Det er Jesus som gir troen
næring, det er fortellingene om han som styrker vårt håp, som gjør vår
kjærlighet brennende, det er han som gir liv til kirkehus og gudstjenester og
det er hans ånd som gjør adventtegnene til mer enn ytre staffasje.
Men alle tegn som skal vise
oss Jesus er på sett og vis et mysterium. Slik var det også da Jesus levde på
jorda, Det han gjorde ble motsagt, ikke alle trodde han, ikke alle fikk det de
ønsket av ham. Opp gjennom kirkens historie er tegnene på hans nærvær alltid
blitt tvilt på.
Jesus kom som et lite barn i
en krybbe. Allerede dette gir rom for
tvil og avstandtagen: Hvordan kan en jomfru føde et barn, hvordan kan vi vite
at han er Guds sønn. Gi meg bevis. Så skal jeg tro.
Slike bevis får vi aldri. Det
ligger ikke i Jesu ånd å komme med makt, overtalelse, bevis. Det ligger i hans
natur å komme som et barn, gi oss seg selv ubeskyttet og svak. Det ligger i
hans natur å komme til den som er svak og utenfor, som ikke selv kan tro, men
som likevel tar i mot når han kommer.
Det er troens mysterium.
Er tegnene på Jesu nærvær
viktig for oss og for den verden vi lever i?
Jeg tror det.
Jeg tror Jesustegnene er viktig for våre
personlige liv. I budskapet om ham finner vi en guddommelig mening med våre
liv, vi er ikke bare kastet ut i en tilfeldig tilværelse på en tilfeldig planet
som er oppstått i universet. Vi er kalt til å leve i tro på Gud, i tjeneste for
medmennesker, i håp for fremtiden.
Jesustegnene er viktig for
samfunnets fremtid. Det er mange ting i verdenssamfunnet som setter fremtiden i
fare. Klimaendringer som ødelegger livsgrunnlag, urettferdig fordeling som blir
en udetonert bombe, en voksende våpenindustri… det er bare å lese avisene så
kan vi bli fylt av frykt. Det ser til tider ut som om dødskreftene har tatt
overtaket Tegnene på Guds nærvær i verden gjennom Jesus viser oss at slik er
det ikke. Døden er aldri sterkest, Gud er fortsatt i denne verden, og vi som
tror skal holde håpet lysende og sterkt.
Når det er som mørkest er det kirkens oppgave
å peke på Jesus, han som kom til vår verden for å være her, for å aldri trekke
seg tilbake, men alltid gi oss av sitt håp, sin kjærlighet og sin tro.
Jesustegnene er viktig for
politikken. Jesus kom som et lite barn. Hans foreldre var en ung jente og en
snekker. Hans følgesvenner var fiskere. Han kom ikke med makt. Han kom med et
budskap om at alle mennesker har verdi, han viste det på sin egen kropp. Der
alle marginaliserte, forfulgte, syke, voldsutsatte, fattige, redde er, der er
Jesus. En kirke som tror på dette vil alltid være en stemme inn i samfunnet som
taler de svakeste sak. .
Derfor er den politiske siden
av kirkens virksomhet aldri annenrangs. Å kjempe kampen for det medmenneske som
på en eller annen måte er utenfor, det er evangeliets konsekvens.
Vi skal avslutte denne
gudstjenesten med å synge ”Navnet Jesus blekner aldri”. Denne salmen
sammenfatter på en sterk måte hva adventtiden forteller om, hva kirkehuset
fortekker om, hva gudstjenestene vi feirer forteller om. Denne salmen
proklamerer for oss hvem som er det store tegn fra Gud, Jesus selv. I ham og
hos han og ved ham får vi gå både julefeiring og fremtiden i møte med håp,
kjærlighet og tro.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar