Preken 2.søndag i faste, 24.02.2013.

Preken 2.søndag i faste 24.2.13 Gimsøy kirke

　

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kap (v.13-22).

　

Hvilke mennesker er det som tilhører Guds rike?

Dette spørsmålet har vært stilt gang på gang opp gjennom kirkehistorien. Og det skal så visst sies at kirken selv har gjort mye for å forkludre svaret på dette spørsmålet. I noen tider var det hvordan du kledde deg, eller hva du var med på av såkalt verdslige aktiviteter som avgjorde om du var innenfor eller ikke. Og ofte var slike ytre krav mye strengere for kvinner enn for menn. Andre ganger i kirkehistorien var det om du leste nok i Bibelen, gikk på kristne møter, kunne snakke om en omvendelse, og trodde sterkt og sikkert som gjorde deg fortjent til å tilhøre Guds rike. Menneske ser ut til å ha behov for å holde noen utenfor. Kanskje for å beskytte seg selv? Kanskje fordi det er så lett å plassere mennesker utfra hvordan de lever, utfra etnisitet, utfra seksuell legning, utfra funksjonsnivå, utfra tilpasningsevne.

Jeg har møtt mange mennesker som har strevd mye med sin kristne tro fordi de har opplevd slike krav. Og da er det lett å spørre seg selv: Er jeg bra nok til å kalle meg kristen? Er troen min sterk nok? Lever jeg bra nok? Er det noe i min livsførsel som diskvalifiserer meg?

Disiplene til Jesus var også opptatt av dette. De spurte Jesus: " er det få som blir frelst?"

Disiplene levde i en jødisk samtid i Israel. De var vant med en religion som hadde mange forskrifter du måtte følge for å regnes som virkelig troende. Derfor var de antagelig litt frustrert. For Jesus hadde jo på så mange måter brutt med denne måten å peke på. Da mødrene kom til Jesus med barna sine fordi de ville at han skulle velsigne dem, hadde disiplene prøvd å vise barna og mødrene bort. De var vant med at barn og kvinner ikke hadde noen plass i den offentlige religion. Barna og kvinnene var utenfor. Dette har vi hørt om når vi feiret dåp i dag. Ved hver dåp leser vi denne fortelingen og hører svaret Jesus gav:" Uten at dere blir som barn kan dere ikke se Guds rike."

I vår lutherske kirke har vi tatt dette ordet fra Jesus på alvor: Det er gjennom dåpen vi får del i Guds rike. Til dåpen kommer vi uten å ha en sterk tro, uten å ha en kristen livsførsel, ja uten noe som helst som kan gjøre oss fortjent til dåpens gave. Når vi døper små barn blir dette ekstra tydelig. De små vet ikke engang hva som skjer, men i dåpen får de Guds velsignelse uansett.

Det er mange som i dag anfekter dette at vi døper barna når de er små. Vi lever i en tid hvor den individuelle frihet og selvstendighet er viktig. Derfor mener noen at det er galt å døpe barn som ikke selv kan bestemme dette. Det at vi døper små barn har en sterk teologisk begrunnelse. Den bygger på at dåpen og Gudsriketilhørigheten ikke er noe vi kan tenke oss frem til, leve oss frem til eller tro oss frem til. Den er Guds ubetingede gave. Det som skjer i dåpen er en slags mal, et mønster for hele kristenlivet: Å tro på Gud, tilhøre kirken er ALLTID en gave vi får uforskyldt pga Guds nåde og kjærlighet.

Samtidig med at Jesus er så tydelig i at Gudsriketilhørigheten er en gave, sier han også i dagens tekst at vi skal kjempe for å bevare denne gaven, kjempe for å fortsette å være i den dåpsnåden som vi engang ble velsignet med. Jeg tror vi her må holde to viktige ting sammen.

For det første: Det handler om hvordan vi ser på oss selv.

Vi må aldri glemme at det å tilhøre Gud er en gave, det er aldri noe vi kan briljere med, ta for gitt eller være skråsikre på. Det å tilhøre kirken og tro på Gud er ikke noe vi skal bruke som makt overfor andre, verken annerledestroende eller ikketroende. Det å tilhøre Gud er ALDR en fortjeneste som vi har krav på. I dette skiller den kristne tro seg fra religionene. I de fleste religioner handler det om å oppfylle bestemte krav for å tilfredsstille guden. Jesus bryter med alt dette. Verken de gode gjerninger vi gjør, de kirkelige seremonier vi har, gudstjenestene vi deltar i er NØDVENDIGE for å tilfredsstille Gud eller komme nær Gud. De er hjelpemidler, og må aldri sees på som annet enn det. Alt dette har vi for menneskenes skyld, fordi vi må ha noe å henge troen på, men den egentlige tro er ikke avhengig av noe annet enn å ta i mot Guds kjærlighet og nåde. Kampen Jesus utfordrer oss til i dag er å aldri glemme dette, aldri bli hovmodig og skråsikker, men alltid leve i undring og takk for Guds kjærlighet.

Jesus slår ned på selvsikkerheten hos de som tror de er sikret en plass i Guds rike. Hvis vi skal overføre dette til vår tid tror jeg ikke det går an å si hvem mennesker Jesus slår ned på. Det er et ord fra Jesus til hver enkelt, det er du og jeg som stilles innfor det store spørsmålet:

Hva er det i mitt liv som gjør at jeg stoler mer på meg selv enn på Gud?

For det andre: Det handler om fellesskap med medmennesker.

Jesus kom med et radikalt budskap. Hans definisjon av hvem som passer inn er helt annerledes enn det mennesker kan tenke seg. I dagens tekst bruker han bilde om det store gjestebudet for å forklare dette. Guds rike sammenlignes med et stort selskap. Rundt bordet sitter det alle slags mennesker, de er kommet fra nord og sør og øst og vest, og de som kanskje noen trodde var de siste som skulle være der, de er de mest selvskrevne.

Det eneste alle disse har felles er at de har mottatt Guds velsignelse og er blitt invitert inn. Akkurat det som vi tror skjer når vi døper i Jesu navn.

Dette bildet av fellesskapet Jesus inviterer til gir oss en stor frihet. Vi skal få slippe å beskjeftige oss med om vi passer inn, om vi er gode nok. I kirken er det kanskje det eneste stedet hvor menneskelige forutsetninger ikke skal være det som teller. Reklamen har gitt oss et begrep som ofte brukes i vår tid "Fordi du fortjener det". Dette begrepet er absolutt motsatt av det budskapet Jesus kom med. Alle Guds gaver får vi uten å fortjene det.

Den holdningen som reklameordet planter hos oss er ikke bare motsatt det Jesus lærer oss om forholdet til Gud. Hvis vi forholder oss til andre mennesker med den tanken at "du får som du fortjener" kaster vi alt Jesus lærte oss om solidaritet, om det å elske Jesu minste, om det å se hvert menneske som verdifull på båten.

Når våre fellesskap blir slik at menneskelige krav sniker seg inn er det vårt ansvar å ta opp kampen Jesus kaller oss til: Aldri komme med tilleggsbetingelser for å tilhøre Guds rike, aldri bli en religion som stiller krav. Og stå i denne kampen er krevende, det er enklere å forhold seg til en religion hvor du vet du er innenfor bare du oppfyller visse kriterier, enn å leve i denne store friheten som Jesus inviterer til. Det er lettere å lage båser å plassere oss selv og medmennesker i enn å være vidåpen i vår invitasjon og våre fellesskap.

Dagens tekst har en sterk utfordring til oss om fellesskap. . Den kampen vi skal inn i er kampen for aldri å holde noen utenfor, alltid bestrebe oss på å skape fellesskap hvor bordet er dekket for den som kommer, for å bli det bibelske bildet. Her ligger troens utfordring ikke bare for kirken, men for hvordan vi bygger samfunnet,

　

Å tilhøre kirken, tro på Gud er en ufortjent gave. Det er Jesus store og radikale evangelium.

Å ta i mot denne gaven fører oss inn i kampen for det åpne fellesskap, der ingen av oss er fordi vi fortjener det, men fordi Gud elsker oss,

Klarte vi å leve etter dette tror jeg verden ville bli forvandlet,,,,bli til en fest der mange kommer fra øst og vest og sør og nord og sitter til bords sammen.

　

　

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

　

.

Preken 1.søndag i faste 2013 i Buksnes kirke

Preken 1.søndag i faste Buksnes 17.02.2013.

Forrige søndag var det fastelavnssøndag. Tirsdag denne uken var det feittirsdag, og onsdag askeonsdag. Fastelavnssøndag er det mange som markerer, karneval i barnehagen kanskje, eller fastelavnsboller til søndagsskosen. Og fortsatt er det ikke så uvanlig med saltkjøtt og ertesuppe på feittirsdag.

Disse to dagene har sine tradisjoner for å markere at nå går vi inn i fastetiden. De preges av overflod, feit mat, glede. Mens den tredje dagen denne uken, askeonsdag er den egentlig første dag i fasten, en dag preget av alvor og forsakelse. I mange kirker markeres dette vet at gudstjenestedeltakerne denne dagen tegnes med et askekors i pannen, til minne om Jesu død og til minne om å følge etter Jesus i hans lidelse.

For de fleste mennesker er ikke dette noe annet enn vage tradisjoner som egentlig ikke betyr noe i hverdagen. Vi har hørt om muslimer som faster, som i måneden Rahamadan bare spiser og drikker etter solnedgang, Vi har hørt om fastekurer for å forbedre helsetilstanden. Men faste i kirken?

 Og hva er egentlig faste i kristen forstand godt for?

Bibeltekstene i dag har ført oss rett inn i svaret på det spørsmålet, Fra 2. Samuelsbok hørte vi om den urett som kong David hadde gjort mot Urias og Batseba. Gjennom profeten Natan ble David utfordret til å se at han hadde handlet meget ille da han satte Urias på en farlig krigspost fordi han selv ville ha Urias kone Batseba.  ” Du er mannen” sa Natan til David,” det er du som har handlet galt, det er du som har gjort så stor ugjerning mot dine medmennesker.”

I evangelieteksten er vi sammen med Jesus i Getsemanehagen. Jesus står overfor sitt livs vanskeligste  oppgave, og han ber disiplene være sammen med han i bønn og våkenatt.

Disse to tekstene sammenfatter hva faste er, faste handler om å søke Gud i bønn og mennesker i kjærlighet. Den kjente tyske presten og motstandsmannen Dietrich Beonhoeffer som ble henrettet rett før den 2. verdenskrig sluttet  sa dette slik: ” Vårt liv som kristne kan i dag bare bestå av to ting: Å be og å gjøre det som er rett blant menneskene”.

 Fastetidens utfordring er nettopp dette: Bønn og kjærlighet.

Og om fastebegrepet ikke er så aktuelt for oss er fastetidens innhold både aktuelt og nødvendig i den verden vi lever.

Jeg har lyst til å knytte fastetidens utfordring om bønn og arbeid til tre  ord som begynner på F…fastetidens tre f-er om du vil. Det handler om fokus, forankring og forventning.

Fastetidens utfordring handler om å holde fokus. Spørre seg selv hva som er det viktigste i livet, bruke tid på å finne det vesentlige både i forhold til Gud, oss selv og våre medmennesker. For Jesus var vennskapet et forhold som var vesentlig i livet. I en situasjon hvor han var full av redsel og skrekk for det som skulle skje med han vender han seg til sine venner. Han ber dem om å vær hos ham, våke med ham, støtte ham. Det er en bønn som vi kjenner oss igjen i. Når livet røyner på som verst er det ingenting som er viktigere enn å ha venner som står med oss, er hos oss. I menneskelige relasjoner er dette et viktig fokus. Fastetiden utfordrer oss til å stå med, være hos det medmenneske som har det vanskelig. Dette kan skje på mange måter. Noen ganger ved å våke og be sammen med en som trenger det, noen ganger ved å gi praktisk hjelp til noen, andre ganger å arbeide politisk for å endre livsforholdene  for mennesker som lever i fattigdom, sykdom,undertrykkelse.

Fokuset i livet blir ved denne utfordringen flyttet fra det JEG trenger, til det mitt medmenneske trenger. Jesus trengte disiplene. Medmennesker trenger oss.

 Jesu disipler sovnet. I den vanskeligste tiden i Jesu liv sovnet de rett og slett. Hvordan reagerte Jesus på det?  De sviktet han jo når han trengte dem mest?  Det er her det viste seg hvilke fokus Jesus hadde i sine relasjoner. Han visste om medmenneskers svakhet, men han gav dem ikke opp for det. Etter Getsemanehagens svik var Jesu kjærlighet til disiplene der fortsatt.

Fastetiden utfordrer oss til å være medmenneske, også når det er vanskelig. Det gjelder i de nære relasjoner, men det gjelder også i de store utfordringer i verden. Selv om det kan se umulig ut for oss å gjøre noe med urettferdigheten, volden, matmangelen og alt det som ødelegger livet til så mange, skal vi holde ut. Vi skal be og arbeide med de muligheter vi har.

Det er fastens FOKUS.

Den andre f-en handler om forankring.

Jesus ber i sin bønn til sin Far…..”Men ikke som jeg vil, men som du vil”. Jesus hadde sin forankring i sin relasjon, sitt forhold til Gud. Hele hans gjerning er bygget på at han var Guds sønn og at Gud viser seg gjennom ham. ” Jeg og Faderen er ett” sier han i Johannesevangeliet.

Gjennom Jesu liv og gjerning inviteres også vi til å ha denne forankring for vårt liv.

Fastetidens ransakende, men også livgivende spørsmål er: Hvor har jeg forankret mitt liv, hva bygger jeg mitt liv på?

I hverdagens mange oppgaver tror jeg det er lett å glemme dette viktige spørsmålet. Vi er så opptatt av arbeid, hjem, materiell vekst, opplevelser, ansvar at vi ikke verken tid eller anledning til å tenke over hva livet egentlig er, Og på en måte er jo det rett, Vi skal leve livet, ikke tenke det…….samtidig tror jeg det er en styrke for vårt hverdagsliv hvis vi gir oss selv pusterom for å tenke: Hvorfor lever jeg? Hva er det viktigste?

Forankringen i Gud handler om å ikke være alene i livet, alltid tro at jeg er i Guds kjærlighet, alltid tro at Gud har et ønske og en mening med at nettopp jeg lever. Forankringen i Gud setter mitt liv inn i en større sammenheng, der jeg ikke bare er kastet tilfeldig ut i verden og lever på en tilfeldig oppstått planet i verdensrommet. Forankringen i Gud handler om at hvert menneske er verdifullt, elsket, nødvendig.  Og forankringen i Gud setter mitt liv i sammenheng med mine medmennesker og skaperverket. Alt er en del av Gud.

Mitt i hverdagslivets utfordringer og oppgaver inviteres vi til å se dette, tro det, leve i tillit til det: Gud elsker meg.

Gjennom gudstjenesten, dåpen, nattverden, salmene, musikken, bibeltekstene påminnes vi om Guds kjærlighet, Hverdagen kan kvele den. Derfor er det så viktig at vi feirer gudstjenester igjen og igjen, for her rekkes Guds kjærlighet tydelig til oss.

Det er fastens FORANKRING.

Den tredje f-en handler om forventning.

Når Jesus i sin bønn til Gud sier ” Men ikke som jeg vil, men som du vil” er det et uttrykk for at Jesus har tillit til den plan Gud har med hans liv.  Oppgaven han skulle inn i var vanskelig, krevende til det ytterste, umenneskelig.

Jesus skyr likevel ikke unna, men går inn i det mørke som ingen andre mennesker har vært i: Gudsforlatthetens mørke.

 Hans forventning til livet ligger ikke i å oppnå lykke, materiell velstand, anseelse. Hans forventning til livet ligger i å virkeliggjøre Guds kjærlighet for alle mennesker. Paulus skriver om Jesu gjerning som å gi sitt liv for sine venner.

Det paradoksale er at det er nettopp denne Jesu gjerning som gjør at vi kan ha forventning og tillit til livet og til Gud. Jesu optimale lydighet og tillit til Gud bringer kjærligheten inn i verden på en helt ny måte.

Jesus har vært i det mørkeste mørke, Vår Gud har kjent døden på sin egen kropp. Det finnes ingen død for oss som ikke Jesus har vært i, det finnes ingen lidelser som han ikke kjenner, det finnes ingen steder vi kan være hvor Gud ikke er. I Getsemanehagen gikk Jesus inn i mørke og redsel, på korset på Golgata ble mørke til lidelse og død.  Hans lydighet og oppfyllelse av Guds forventning til ham gir oss et håp og en forventning: I vårt liv, i det lyse og det mørke er Gud hos oss.

Det er fastens FORVENTNING.

Jeg begynte med å si at fastetiden kan virke som fjern og langt fra det vi er opptatt av i vår hverdag. Jeg tror fastetiden har ord å si til oss midt i det hverdagsliv vi lever:

 FOKUS på å be og arbeide for våre medmennesker. Det betyr globalt og lokalt ansvar.

FORANKRING i Guds kjærlighet. Det betyr trygghet og visshet om å være verdifull.

FORVENTNING til Jesus. Det betyr et håp om Gudsnærvær uansett hva som skjer i livet.

La oss bruke denne fastetiden til å søke Gud i bønn og mennesker i kjærlighet.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA