Preken 2.søndag i faste 24.2.13 Gimsøy kirke
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kap (v.13-22).
Hvilke mennesker er det som tilhører Guds rike?
Dette spørsmålet har vært stilt gang på gang opp gjennom kirkehistorien. Og det skal så visst sies at kirken selv har gjort mye for å forkludre svaret på dette spørsmålet. I noen tider var det hvordan du kledde deg, eller hva du var med på av såkalt verdslige aktiviteter som avgjorde om du var innenfor eller ikke. Og ofte var slike ytre krav mye strengere for kvinner enn for menn. Andre ganger i kirkehistorien var det om du leste nok i Bibelen, gikk på kristne møter, kunne snakke om en omvendelse, og trodde sterkt og sikkert som gjorde deg fortjent til å tilhøre Guds rike. Menneske ser ut til å ha behov for å holde noen utenfor. Kanskje for å beskytte seg selv? Kanskje fordi det er så lett å plassere mennesker utfra hvordan de lever, utfra etnisitet, utfra seksuell legning, utfra funksjonsnivå, utfra tilpasningsevne.
Jeg har møtt mange mennesker som har strevd mye med sin kristne tro fordi de har opplevd slike krav. Og da er det lett å spørre seg selv: Er jeg bra nok til å kalle meg kristen? Er troen min sterk nok? Lever jeg bra nok? Er det noe i min livsførsel som diskvalifiserer meg?
Disiplene til Jesus var også opptatt av dette. De spurte Jesus: " er det få som blir frelst?"
Disiplene levde i en jødisk samtid i Israel. De var vant med en religion som hadde mange forskrifter du måtte følge for å regnes som virkelig troende. Derfor var de antagelig litt frustrert. For Jesus hadde jo på så mange måter brutt med denne måten å peke på. Da mødrene kom til Jesus med barna sine fordi de ville at han skulle velsigne dem, hadde disiplene prøvd å vise barna og mødrene bort. De var vant med at barn og kvinner ikke hadde noen plass i den offentlige religion. Barna og kvinnene var utenfor. Dette har vi hørt om når vi feiret dåp i dag. Ved hver dåp leser vi denne fortelingen og hører svaret Jesus gav:" Uten at dere blir som barn kan dere ikke se Guds rike."
I vår lutherske kirke har vi tatt dette ordet fra Jesus på alvor: Det er gjennom dåpen vi får del i Guds rike. Til dåpen kommer vi uten å ha en sterk tro, uten å ha en kristen livsførsel, ja uten noe som helst som kan gjøre oss fortjent til dåpens gave. Når vi døper små barn blir dette ekstra tydelig. De små vet ikke engang hva som skjer, men i dåpen får de Guds velsignelse uansett.
Det er mange som i dag anfekter dette at vi døper barna når de er små. Vi lever i en tid hvor den individuelle frihet og selvstendighet er viktig. Derfor mener noen at det er galt å døpe barn som ikke selv kan bestemme dette. Det at vi døper små barn har en sterk teologisk begrunnelse. Den bygger på at dåpen og Gudsriketilhørigheten ikke er noe vi kan tenke oss frem til, leve oss frem til eller tro oss frem til. Den er Guds ubetingede gave. Det som skjer i dåpen er en slags mal, et mønster for hele kristenlivet: Å tro på Gud, tilhøre kirken er ALLTID en gave vi får uforskyldt pga Guds nåde og kjærlighet.
Samtidig med at Jesus er så tydelig i at Gudsriketilhørigheten er en gave, sier han også i dagens tekst at vi skal kjempe for å bevare denne gaven, kjempe for å fortsette å være i den dåpsnåden som vi engang ble velsignet med. Jeg tror vi her må holde to viktige ting sammen.
For det første: Det handler om hvordan vi ser på oss selv.
Vi må aldri glemme at det å tilhøre Gud er en gave, det er aldri noe vi kan briljere med, ta for gitt eller være skråsikre på. Det å tilhøre kirken og tro på Gud er ikke noe vi skal bruke som makt overfor andre, verken annerledestroende eller ikketroende. Det å tilhøre Gud er ALDR en fortjeneste som vi har krav på. I dette skiller den kristne tro seg fra religionene. I de fleste religioner handler det om å oppfylle bestemte krav for å tilfredsstille guden. Jesus bryter med alt dette. Verken de gode gjerninger vi gjør, de kirkelige seremonier vi har, gudstjenestene vi deltar i er NØDVENDIGE for å tilfredsstille Gud eller komme nær Gud. De er hjelpemidler, og må aldri sees på som annet enn det. Alt dette har vi for menneskenes skyld, fordi vi må ha noe å henge troen på, men den egentlige tro er ikke avhengig av noe annet enn å ta i mot Guds kjærlighet og nåde. Kampen Jesus utfordrer oss til i dag er å aldri glemme dette, aldri bli hovmodig og skråsikker, men alltid leve i undring og takk for Guds kjærlighet.
Jesus slår ned på selvsikkerheten hos de som tror de er sikret en plass i Guds rike. Hvis vi skal overføre dette til vår tid tror jeg ikke det går an å si hvem mennesker Jesus slår ned på. Det er et ord fra Jesus til hver enkelt, det er du og jeg som stilles innfor det store spørsmålet:
Hva er det i mitt liv som gjør at jeg stoler mer på meg selv enn på Gud?
For det andre: Det handler om fellesskap med medmennesker.
Jesus kom med et radikalt budskap. Hans definisjon av hvem som passer inn er helt annerledes enn det mennesker kan tenke seg. I dagens tekst bruker han bilde om det store gjestebudet for å forklare dette. Guds rike sammenlignes med et stort selskap. Rundt bordet sitter det alle slags mennesker, de er kommet fra nord og sør og øst og vest, og de som kanskje noen trodde var de siste som skulle være der, de er de mest selvskrevne.
Det eneste alle disse har felles er at de har mottatt Guds velsignelse og er blitt invitert inn. Akkurat det som vi tror skjer når vi døper i Jesu navn.
Dette bildet av fellesskapet Jesus inviterer til gir oss en stor frihet. Vi skal få slippe å beskjeftige oss med om vi passer inn, om vi er gode nok. I kirken er det kanskje det eneste stedet hvor menneskelige forutsetninger ikke skal være det som teller. Reklamen har gitt oss et begrep som ofte brukes i vår tid "Fordi du fortjener det". Dette begrepet er absolutt motsatt av det budskapet Jesus kom med. Alle Guds gaver får vi uten å fortjene det.
Den holdningen som reklameordet planter hos oss er ikke bare motsatt det Jesus lærer oss om forholdet til Gud. Hvis vi forholder oss til andre mennesker med den tanken at "du får som du fortjener" kaster vi alt Jesus lærte oss om solidaritet, om det å elske Jesu minste, om det å se hvert menneske som verdifull på båten.
Når våre fellesskap blir slik at menneskelige krav sniker seg inn er det vårt ansvar å ta opp kampen Jesus kaller oss til: Aldri komme med tilleggsbetingelser for å tilhøre Guds rike, aldri bli en religion som stiller krav. Og stå i denne kampen er krevende, det er enklere å forhold seg til en religion hvor du vet du er innenfor bare du oppfyller visse kriterier, enn å leve i denne store friheten som Jesus inviterer til. Det er lettere å lage båser å plassere oss selv og medmennesker i enn å være vidåpen i vår invitasjon og våre fellesskap.
Dagens tekst har en sterk utfordring til oss om fellesskap. . Den kampen vi skal inn i er kampen for aldri å holde noen utenfor, alltid bestrebe oss på å skape fellesskap hvor bordet er dekket for den som kommer, for å bli det bibelske bildet. Her ligger troens utfordring ikke bare for kirken, men for hvordan vi bygger samfunnet,
Å tilhøre kirken, tro på Gud er en ufortjent gave. Det er Jesus store og radikale evangelium.
Å ta i mot denne gaven fører oss inn i kampen for det åpne fellesskap, der ingen av oss er fordi vi fortjener det, men fordi Gud elsker oss,
Klarte vi å leve etter dette tror jeg verden ville bli forvandlet,,,,bli til en fest der mange kommer fra øst og vest og sør og nord og sitter til bords sammen.
Ævfosodhåsvoeobesgfetea.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar