En fysisk tro, en fysisk Gud, preken 2.søndag i påsketiden.

Buksnes 2.søndag i påsketiden 07.04.2013

　

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap (v.24-31)

En av de vanligste innvendingene mot å tro er at vi ikke kan se Gud. Når vi spør konfirmantene om hva som er vanskelig med troen er det ofte dette de svarer: Vi kan ikke tro på noe vi ikke har sett. Og i media nå i den siste tiden har det gått en debatt om det samme: Hvordan kan noen tro at en kan tenke akademisk og faglig om en tro som er basert på……ja nettopp tro, på noe vi ikke kan se?

Disse innvendingene er jo ikke nye. De har fulgt kirken og de kristne bestandig. Thomas er den første som målbærer denne tvilen. Han tviler på at Jesus virkelig er stått opp fra de døde, og han tviler fordi han ikke har sett den oppstandne og fordi han ikke har kjent på sårene i siden hans.

Thomas og alle tvilere etter ham spør etter fysiske bevis på at Gud er til og at Jesus er stått opp fra de døde og at han virkelig lever.

I dag skal prekenen handle om den fysiske Gud og den fysiske tro.

Fra Jesajaboka hørte vi lest om storheten i naturen. Jesaja er overbevist om at det står en skaper bak den mektige og overveldende naturen. Han er ikke alene om den troen. Selv om der er usannsynlig at verden ble skapt på 6 dager for noen tusen år siden er det ikke usannsynlig at det er en intelligent vilje som står bak kaperverket. For meg er det uinteressant hvordan skaperverket ble til. Selv om det utviklet seg fra den første celle en gang for millioner av år siden er det mulig å tro at denne utviklingen er Guds skapelse. Hvis det var slik det begynte må denne første celle ha hatt uendelige muligheter i seg, Og hvis det hele startet med en energieksplosjon i universet, må denne energien hatt mulighetene til hele skapelsesutviklingen i seg.

Hvordan det hele startet kan ingen vite. Og da kan det være like sannsynlig at det er en vilje, en skaper, en Gud bak det hele som at alt er oppstått helt tilfeldig. Bibelens skapelseshistorie er ingen vitenskapelig avhandling om hvordan dette er gått til, men en billedfortelling som forteller at det var en Gud som skapte mulighetene, den første celle, den første energi, utviklingen.

Ingen har sett dette med sine egne øyne: Men millioner av mennesker ser likevel bevis på at det må stå en skaper bak. Vi ser det i naturens fantastiske sammensetning, i naturlovene som gjør det mulig for mennesket å leve på denne

　

　

planeten, vi ser det når livet om en stund igjen spirer frem fra en jord som har

vært dekket av snø og is, vi ser det i det utrolige samspill som skal til for at kroppen vår fungerer, vi ser det i alle sammenhengene i dyrelivet… tenk bare på haren som nå plutselig skifter farge fra hvit til grå… og vi ser det kanskje aller mest i det lille barnet som uten at vi omkring gjør så mye utvikler seg til å gå. Springe, gripe, snakke, tenke….

Det er en fysisk Gud som viser seg i skaperverket.

Bibelen forteller om hvordan denne fysiske Gud videre viser seg for oss mennesker. Gjennom hele Bibelen er det en materiell, fysisk historie om Guds åpenbaring, viselse for mennesker. Gud viser seg gjennom historien til et folk, Israel, Gud viser seg gjennom mennesker. Vi forholder oss i Bibelen til en historisk Gud, som gjennom den menneskelige historie kommer mennesker i møte. Det betyr ikke at denne historien er Guds historie, eller at Gud legitimerer alt som skjer i den, men det betyr at Gud, den fysiske Gud er å tilstede, virksom og på en måte synlig i historien.

Tydeligst blir dette når Gud kommer til jord gjennom mennesket Jesus, til en bestemt tid i historien, på et bestemt sted,

Hele Guds åpenbaringshistorie, måten Gud viser seg for oss på, er fysisk, menneskelig, materiell. Derfor er det også lett å anfekte den. Gud viser seg ikke tydelig, overnaturlig, uimotsagt, Gud viser seg i den sårbare menneskelige historie.

Og når Jesus kommer sprenges på en måte bildet. Gud er ikke bare skjult i historien lenger, Gud selv er i vår historie, er i menneskeslekten, er konkret, fysisk, materiell.

Helt siden oppstandelsen er dette blitt anfektet. Allerede oppstandelsesdagen var det noen som sa: Vennene hans har tatt bort liket og oppkonstruert historien om at han er oppstått. Og teorien om at Jesus bare hadde vært skinndød kom snart på banen. Det var rett og slett for utrolig at oppstandelsen skulle være fysisk og virkelig. Og det var helt utrolig at Gud selv skulle kunne være så menneskelig at han døde som en forbryter.

For mange i den første kristne tid var tanken på en så fysisk og materiell Gud anstøtelig og forkastelig. Derfor kom alle diskusjonene om hvem Jesus egentlig var, og hvor reell hans død var. Gnostikerne mente at dette måtte forstås åndelig, for dem var det materielle og jordiske mindre betydningsfullt enn det åndelige og guddommelige. Og det er denne diskusjonen som ligger til grunn for kirkemøte i Nikea hvor det så tydelig slås fast at Jesus er både Gud og menneske. Det materielle, det jordiske, det fysiske er ikke mindre viktig enn det åndelige, og det er i den fysiske virkelighet Gud gjennom Jesus møter oss.

　

　

Det at vi tror på en så materiell Gud betyr mye for hva tro er. Vi tror på en fysisk Gud, og troen vår er også fysisk, materiell, knyttet til ting vi kan se og ta på og høre.

Det er her Gud er. Oppstandelsen brakte Jesus tilbake til disiplene, han kom dit hvor de var, han gikk sammen med dem på veien, han brøt brødet og spiste sammen med dem, han var hos dem igjen.

Thomas klarte ikke å tro før han fikk oppleve dette konkret. Det var ikke nok å høre hva de andre fortalte. Og Thomas fikk kjenne på sårene i Jesu side og han fikk se hendene hans. Da trodde han står det.

I dag kan vi ikke se Jesus på samme måte, men likevel tror vi at det finnes fysiske måter vi kan møte Jesus på. Slik Gud gjennom naturen og historien viser seg for oss mennesker, slik har Jesus gitt sine etterfølgere konkrete materielle steder og ting han kommer til oss gjennom.

Troen kommer av forkynnelsen står det i Bibelen. Ordet om Jesus, fortellingene om han, nedskrevet av mennesker og derfor ikke ufeilbarlige, fortalt av nye mennesker som også kan forstå feil eller gjøre feil…. Disse ordene bærer likevel Jesus til oss i dag. På underlig vis er det de menneskelige ord, den menneskelige stemme, de menneskelige bokstaver Gud formidler seg gjennom.

Thomas fikk kjenne på Jesu kropp. Slik ble han en troende. Vi kan spise Jesu kropp og drikke hans blod, og slik får vi del i troen. Nattverden er kanskje det mest fysiske som finnes. I brødet og vinen får vi Jesus inn i vår egen kropp, vi blir en del av ham. Derfor er ikke nattverden bare et minnemåltid. Det er stedet for det mest konkrete fellesskap mellom oss og Gud.

Dåpens vann er også et konkret sted for Jesu fellesskap med oss. Og vannet er fysisk, naturlig, det er helt vanlig vann som øses over den som døpes. Igjen ser vi at Gud møter oss i det fysiske, noe vi kan se og ta på, noe av skaperverket.

Jeg tror det er viktig å holde fast på det fysiske ved troen og det fysiske ved Gud og Jesus. Ved det blir ikke troen noe som bare er åndelig og som bare angår deler av livet. Når vi virkelig tar inn over oss det materielle ved Gud, både som skaper, som åpenbart i historien og som tilstede i verden gjennom mennesket Jesus, da oppgraderes også vårt eget liv, og alle andre menneskers liv. Da blir livet her og nå viktig, for dette livet har Guds eget stempel. Troen på den oppstandne fører oss rett inn i verden, rett inn i alle de oppgaver som kaller på oss blant våre medmennesker.

Og kanskje blir det lettere å holde fast på troen.

　

For troen er ikke først og fremst en følelse av at noe er sant, en opplevelse av en åndelig virkelighet eller en sikkerhet uten tvil. Troen sitter i føttene var det en som sa engang, Og det er mye rett i det: Troen rekkes oss når vi utsetter oss for å høre historiene om Jesus, når vi spiser hans legeme og drikker hans blod i nattverden, når vi berøres av vannet i dåpen, når vi synger salmer med menneskelige ord og toner, når vi formulerer ord til bønn, enten det nå er våre egne eller andres ord, når vi fysisk beveger våre sanser, hørsel, syn, smak bevegelse… dit hvor Jesus har lovet å møte oss.

　

Et slikt syn på troen gir en stor frihet. Vi skal få slippe å konsentrere oss om hvor sterkt vi tror eller hvor mye vi tror eller hvor vanskelig det er å tro. Vi skal få løfte blikket litt bort fra oss selv og gå dit Jesus er. Det var det Thomas gjorde. Og da skjedde underet, tvilen måtte vike for troen. Det er ikke sikkert tvilen til Thomas ble borte, men den var ikke lenger sterkere enn troen.

En fysisk Gud, en fysisk tro.

Det kan ikke bevises. Men det kan sannelig heller ikke motbevises.

La oss be:

Jesus vêr i mine dagar
I alt liv som kjem mot meg
Ver i mine glade timar
Mine skjelvande sekund
La meg leve sterkt og nakent
Våga sjå, og våga høyra
Våge leva midt i livet
Våga trå på heilag grunn.

Heidi Strand Harboe

　

Ævfogsodhåsvoeobesgfetea.