1.pinsedag 2013 Svolvær og Borge
Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 14.kapittel (v.23-29).
23 Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere har er, er ikke fra meg, men fra Far, som har sendt meg. 25 Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. 26 Men Talsmannen, Den hellige Ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. 27 Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. 28 Dere har hørt at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn jeg. 29 Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.
Overskriften for prekenen i dag er " Har Gud glemt verden?".
Mange mennesker vil svare et veldig tydelig ja på det. "Det er så mye vondt som skjer, at Gud kan umulig lenger huske oss, eller i det hele tatt være en realitet".
Det er egentlig lett å følge en slik tanke. Ser vi oss rundt i verden er det mye som tyder på Guds fravær. Det er kriger pga maktbegjær. Det er angst pga ulike kulturer som ikke forstår hverandre. Det er store ulikheter i hvordan rikdommen er fordelt. Det er millioner av mennesker som lever med vold, krig og undertrykkelse som en del av sitt daglige liv.
Det er sannelig lett å tro at Gud har glemt verden.
Men det er ikke nytt at verden er slik. Til alle tider har mennesker sloss om makten og dermed ødelagt for hverandre og for jorden, Historien vi hørte om Babels tårn er en historie som beskriver en slik virkelighet. Denne historien står i Bibelens første bok, og tilhører det vi kaller urhistorien, Urhistorien er grunnlagshistorier som tar fatt i virkeligheten slik den er og prøver å forklare hvorfor det er slik.
I historien om Babels tårn fortelles det at ondskapen i verden kommer av at mennesket ville være Gud lik. De gode kunnskaper de hadde, symbolisert ved at de kunne brenne teglstein og bygge, disse gode kunnskapene ville de bruke til å vise sin makt.
De som forteller denne historien en gang for tusener av år siden opplever at verden er ond. Og de tenker at fordi mennesker ikke forstår hverandre og snakker ulike språk er det slik. Språkene de snakker blir på en måte en forbannelse, noe som fører til ødeleggelse.
De forteller om en verden som ser ut til å være glemt av Gud.
I den andre fortellingen i dag berettes det om en annen virkelighet, Disiplene til Jesus er samlet i Jerusalem etter hans døde, de er redde og bortgjemt på et loft. De tror at historien med Jesus blant dem er over. Antagelig tenker de at de er glemt av Gud. Så opplever de pinsedagens under. Plutselig opplever de at de ikke er glemt likevel, Gud kommer til dem. Men annerledes enn da Jesus gikk sammen med dem fysisk. Gud kommer til dem gjennom et nytt språk og en ny sterk tro og overbevisning. De er ikke lenger redde, men forteller frimodig om de storverk Gud har gjort for dem.
Denne fortellingen er også en grunnfortelling. Den handler om hvordan Gud er til stede i verden i dag, handler om at tross det mørke verdensbilde finnes det en annen måte å forstå verden på.
Pinsedagens budskap er at Gud fortsatt er tilstede i verden, men nå gjennom sin ånd og sine ord. Gud kom til disiplene gjennom mange ulik språk. I Babel var de ulike språkene straffen for at de misbrukte sin makt. Pinsedagen snus vurderingen av de ulike språkene til et gode, Gud kommer til mennesker på deres eget språk,i deres egen verden. Gud legitimerer det mangfold og for så vidt også de problemer de ulike språkene, de ulike kulturene bærer med seg. Gud er ikke begrenset til noen få, Gud er alle menneskers gud.
Det er ikke bare verdens historie som kan synes mørk. Også kirkens historie har elementer av undertrykkelse, maktbegjær, urettferdighet. Egentlig skulle man tenkt at det ville være naturig at kirkens budskap hadde dødd ut for lenge siden, hvis man ser på hva kirkens ledere opp gjennom tiden har stått for.
Når Gud kom med sin ånd til disiplene 1.pinsedag ble ikke verden forvandlet. Ondskapen er fortsatt til stede, også hos de som tror på Gud. Men parallelt og ved siden av all ondskap er Gud. De menneskelige språk som kan brukes til å skape krig er også språk som kan bringe glede og fred. Den kirke hvis mennesker ikke alltid har vært på kjærlighetens og rettferdighetens er også den kirke som bringer Guds gode gaver som bringer troen på at Gud fortsatt er her.
Den Hellige Ånd, trosgnisten, som ble gitt disiplene på pinsedagen ble gitt dem i menneskelige språk. Den Hellige Ånd som viser oss hvem Gud er, viser oss dette gjennom feilbarlige mennesker, gjennom en historie som både er ond og god, gjennom det menneskelige.
Det er ord i en bok, det er vann over et barnehode i dåpen, det er brød og vin i nattverden, det er kirkerommet og altertavlen, salmene og musikken, det er gjennom alt dette menneskelige at Gud er til stede i verden.
Dette er både befriende og sårbart. Befriende fordi vi ikke trenger å lete etter Gud i åndelige opplevelser, vår egen sterke tro eller kirkens ufeilbarlighet. Gud har gjennom pinsens under enda en gang vist oss at vi møter det guddommelige i det menneskelige, det materielle. Når dåpens vann renner over barnets hode er Gud der. Barnet er ikke glemt av Gud. Når brødet og vinen blir del av din kropp er Gud i deg. Du er ikke glemt av Gud. Når ordene våre brukes til å gi fred, styrke, livsgnist er Gud der.
Jesus bruker et annet navn på dette gudsnærværet. Han sier til disiplene: " Talsmannen; Den hellige ånd, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere". Gud har ikke glemt verden. Selv om ikke Jesus er her fysisk mer er hans talsmann her, er hans ånd her, er hans kraft her, det er derfor kirken fortsatt lever, det er derfor vi døper våre barn og holder våre gudstjenester. Ja jeg tror faktisk det er derfor vi ikke bukker under for ondskapen og det håpløse.
Det er så viktig å få tak i det som gir håp og tro, det som gjør at vi kjemper for det gode selv om det onde er så tydelig til stede, det som gjør at vi ikke gir opp, det som gjør at vi ikke bruker kunnskapen vår til det som ødelegger,
Vi trenger håpsgnisten fra Gud i våre egne liv, både når det røyner på med det som er vanskelig i livet, og når vi i vårt overmot av velstand og gode dager tror vi klarer oss uten Gud. Og vi treneger håpsgnisten fra Gud i verdens liv. Når vi ser alle problemene verden står overfor er det lett å bli engstelig, eller skyve det fra seg og bare konsentrere seg om vår egen lille verden.
Pinsedagen gir oss tro på at det nytter å bruke ordene våre, kunnskapen vår, tiden vår på det gode- Pinsedagen utfordre oss til å tro at verden ikke er glemt av Gud, og at vi er satt inn i tjenesten for å virkeliggjøre Guds gode verden her og nå.
La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet sa Jesus til sine disipler. Midt i verden er fortsatt Gud tilstede, og det skal vi møte angsten og håpløsheten med.
Gud har sannelig ikke glemt verden.
ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar