6.søndag i påsketiden, 25.5. 2014 i Svolvær kirke.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 18.kap (v.1-8)
Overskriften på prekenteksten i dag handler om at Jesus forteller disiplene en lignelse. Og han sier også klart i fra HVORFOR han forteller dette: Lignelsen skal vise disiplene at de skal be og aldri miste motet.
Lignelser er alltid bilder, alltid metaforer, tar vi de bokstavelig mister vi egentlig hovedpoenget. Prekenen i dag skal derfor ikke handle om verken dommeren eller enken i lignelsen, men om det Jesus sier er hensikten med å fortelle den:
om bønn og hvordan bønn kan være en integrert og god del av livet, noe i livet som gjør at vi ikke mister motet når de store utfordringene kommer.
Bønn har fulgt den kristne kirke helt siden den første tid. De første kristne overtok bønnetradisjonene fra jødedommen som de stort sett ble rekruttert fra. Og i alle de store religionene er bønn en viktig ingrediens, det bes både i synagoger, moskeer, templer og kirker. Bønnemåtene kan være forskjellige, alt fra den kristne som folder hendene under dyna og ber sitt Fader Vår, til de muslimske menn som jeg så i Istanbul, da det ble for liten plass inne i moskeen rullet de bønneteppene ut og knelte på fortauet.
Ikke bare bønnemåten er forskjellig, men også den guddommen vi henvender vår bønn til. Jesus lærte oss at vi ikke ber til en opphøyd og fjern og streng gud eller et gudebilde, Jesus lærte oss først og fremst å be Fader Vår. Jesus lærte oss ved det at bønn er en personlig fortrolighet, at bønn er som å snakke til en kjær mor og far, at bønn er hverdagslig og en del av det vanlige livet. Slik Jesus lærte oss det, skulle bønn være lett.
Nå er det mange som ikke opplever bønn som lett. Bønn kan gi store utfordringer fordi vi synes det er vanskelig å tro på en Gud som virkelig hører bønn, at det finnes en Gud som hvert enkelt menneske kan ha kontakt med. Bønn kan være vanskelig fordi vi ofte har bedt og ikke opplever at vi får svar. Bønn kan være vanskelig fordi det ligger et moralsk-kristelig krav over det: Kan du ikke be kan du da umulig være en god kristen. Bønn kan være vanskelig fordi det på en måte ikke passer sammen med en fornuftig og moderne holdning til livet, bønn kan være vanskelig fordi vi ikke føler at vi har bruk for det. Slik kan både tvilende og sterkttroende kristne kjenne det.
I dag har jeg lyst til å sette bønn inn som en faktor i ulike livsopplevelser, og se på hva bønn kan bety i disse situasjonene.
Jeg vil snakke om bønn og nød.
Bønn og materialisme.
Bønn og menneskelig fellesskap.
Bønn og åndelighet.
Først om bønn og nød.
Når mennesker på en eller annen måte er i nød kommer ofte bønneropene frem. Enten når vi står ved en sykeseng og ser livet til en kjær ebbe så altfor tidlig ut, eller hvis vi selv blir rammet av ulykker som forandrer hele livet, eller hvis menneskers ondskap har nådd meg slik at jeg ikke orker leve, eller hvis vi i en så farlig situasjon at vi ikke vet noen utvei. Det er jo en historie med snert om nettopp dette. En mann kom ut i et fryktelig vær på havet, og han så vel egentlig døden i møte… da er det han ber følgende bønn: «Du der oppe, jeg pleier ikke å renne ned dørene hos deg, og når jeg ellers ikke bryr deg for ofte er det kanskje mulig at du for en gangs skyld kan gripe inn og hjelpe meg, gjør du det er det lenge til jeg skal bry deg igjen». Når nøden er der, tyr ofte til og med ateisten til bønn.
I Henrik Wergelands berømte verk om «Jøden», og særlig aktuelt nå i disse grunnlovsjubileumstider, fortelles det om et uhorvelig dårlig vær. Storm, orkan, frykt, umenneskelige ødeleggelser… og så sier dikteren:» I slikt vær, da får du bønner, Gud! «
Når livet stormer da er vi mange som knepper hendende og sender noen tanker til Vår Herre. Det er ikke sikkert vi vet hvorfor, men mange opplever det som trygt, som hvile midt i det håpløse. Ikke alltid er det en bønn om løsning på det som er vanskelig som kommer i en slik stund. Like ofte en bønn om hjelp til å holde ut, bønn om å stå han av. Kanskje vi kan kalle det en bønn om Guds nærvær midt i det som er vondt, midt i nøden. Og mange forteller at det har de opplevd. En meget syk dame sa engang til meg: Hjelpen til å holde denne sykdommen ut har jeg ikke fått på forhånd, den fikk jeg da jeg trengte den. Hun trodde denne hjelpen var guddommelig, selv om hun visste at hun snart kom til å dø.
Bønnen som hjelp i nød er en stor gave Gud har gitt til mennesket.
Så om bønn og materialisme.
Vi lever i et meget velregulert samfunn. Fra fødsel til død er vi sikret ordninger som skal ta vare på oss. I tillegg lever vi på en velstandsøy i verden, sammenlignet med de fleste andre mennesker er vi alle svært rike i Norge. Vår rikdom er i seg selv ikke noe negativt, tvert i mot gir jo rikdommen oss mange muligheter, også til å hjelpe andre. Men rikdommen kan lett få oss til å tro at med den kan vi mestre alt i livet. Rikdom og velstand kan gjøre oss så selvtilfredse og selvsikre at vi tror ingen ting er umulig. Og da er det jo ikke nødvendig å be til Gud. Materialisme betyr å sette sin lit til rikdom, til ting, til det vi eier. Det er altså ikke det at vi er rike som gjør at bønnen blir vanskelig og meningsløs, men hvordan vi forholder oss til rikdommen. En legevenn sa det slik en gang, hun snakket om døden: «Vår generasjon er den første generasjon som er så teknisk og materielt begavet at vi lever som om døden ikke fantes». Bønnen har med alvoret i livet på å gjøre, med det vi ikke kan kontrollere uansett hvor mye rikdom vi har, med ydmykheten overfor det faktum at livet er en gave, ikke noe vi har rett til, men noe vi får av Skaperen igjen og igjen. Jeg tror bønn kan hjelpe oss å leve rett med vår rikdom. Rett både overfor medmennesker og Gud. Bønnen lukker gudsdimensjonen i vårt materielle liv. Det betyr utfordring til å dele. Til å forvalte rett, til å se rikdom som en mulighet for å skape det gode liv også for andre mennesker.
Og da kommer vi over til forholdet mellom bønn og vårt medmenneske.
Dersom livet blir for mye konsentrert om det materielle kan vi fort få et overfladisk forhold til våre medmennesker. Ja ikke bare det, jeg tror en økt vekt på det materielle som livsgrunnlag kan gjøre oss foraktfulle overfor medmennesker. Det menneske som ikke klarer å arbeide, eller som bukker under for rus og narkotika eller sykdom… ja det menneske er det lett å se ned på, ikke minst gjelder det hvordan vi ser på alle flyktninger og asylsøkere som kommer til vårt land, så lett det er å overse, ikke bry seg, innerst inne kanskje forakte.
Begynner vi å be for andre mennesker forandrer dette seg. Når vi ber for et medmenneske ser vi dette menneske klarere, ser at bak et annerledes ytre, bak problemer, bak rar oppførsel.. bor det et medmenneske med glede og sorger.
Jeg tror ikke bønn for et medmenneske behøver å være så vidløftig. For meg er faktisk de tre ganger tre slagene ved avslutningen av en gudstjeneste en god anledning til en slik bønn. Samtidig med klokkeslagene kan jeg inni meg nevne de mennesker jeg vil be for. Andre finner sine måter å gjøre dette på. Jeg tror det er nok å nevne et navn for Gud, da er det en bønn om velsignelse.
Og noen ganger, ja kanskje oftest er det vårt eget navn vi må nevne… for bønnen viser oss at vi er mennesker på like fot, bønn om velsignelse for oss selv og for andre skaper et fellesskap som er unikt. Ved å trene oss opp til å be for hverandre, nevne hverandre for Gud, skapes en helt annen innstilling til medmennesker.
Her tror jeg mye av bønnens hemmelighet ligger: Å la det som fyller våre liv, av nød, av rikdom, av medmennesker være en integrert del av det vi ber om. Det skaper en annen innretning på det som er vårt liv, Når skaperverket og medmennesker blir en del av vår bønn da utvides det som er vårt liv og vårt ansvar.
Det siste jeg vil si noe om er bønn og tro eller bønn og åndelighet.
Det er lett å tenke at bønnen bare er virksom hvis en tror så og så mye, eller er så og så inderlig. Jeg tenker at det mye mer å begynne med en praksis. Begynne med å bruke anledninger til å be, nevne et navn eller en situasjon for Gud, minne seg selv og Gud på hva dette gjelder, styre tankene sine inn på at dette er en åndelig virkelighet som jeg ønsker å være en del av.
Det går ikke an å bevise at Gud hører bønn. Like lite går det an å bevise at Gud ikke hører bønn. Alt som har med Gud å gjøre ligger utenfor bevissfæren. Det går an å tro, det går an å holde for sant, det går an å praktisere troen. Og slik vokser den og blir den livskraft som holder motet oppe.
Jeg begynte med å si at Jesus lærte oss Fader Vår. Det er en fabelaktig bønn. Ikke bare omhandler den det meste av det som er viktig i et menneskes liv, gudsforholdet, hverdagslivet og opprettholdelse av det, fellesskap med andre, veivalg, himmelhåp, overgivelse…. Men Fader Våret er også en bønn som har overlevd 2000 års kirkehistorie, en historie som ikke alltid har brakt det gode med seg. Fader Våret har gitt mot til millioner av mennesker opp gjennom historien. Den sterkeste åndelighet, den sterkeste tro ligger kanskje i å gjøre det Jesus sa: be Fader Vår, Vår Far.
Lignelsen i dag handler om en enke som aldri gav opp å be. Nettopp utholdenheten, gjentakelsene, iveren gav henne til slutt hjelp. Gav henne det motet som trengtes. Dommeren i lignelsen er et negativt bilde av Gud. Gud er ikke slik som denne dommeren, Gud er så mye mer. Gud kan ikke forklares, bevises, Gud kan aldri passes inn i våre kategorier. Men den kristne tro sier at denne Gud er en Gud som tar i mot bønner. Når vi begynner å praktisere det vokser erkjennelsen, troen og motet.
ÆVFosodhåsvoeobesgfetea.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar