Guds pust gir liv--- preken 1.pinsedag i Borge kirke,.

1.pinsedag 08.06.2014 Borge kirke.

Hvorfor skal vi egentlig feire pinse?

Før denne pinsen har det igjen vært fokusert på hvor liten bevissthet det er rundt denne høytiden. Folk på gata som blir spurt forbinder stort sett pinsen med fridager og sommer.

Noen ganger blir pinsen kalt kirkens fødselsdag, og kanskje kan vi begynne der. For pinsen handler om hva kirken er og hvordan kirken startet. Kirken er jo både huset vi er samlet i OG folkene som er samlet her OG institusjonen kirke som organiserer seg ulikt i alle land og til alle tider.

Men hvordan startet det?

Det startet med at Jesus kom til jord. Og at denne Jesus var Guds sønn. I den tiden han levde i Israel gikk han omkring, samlet seg noen få menn som fulgte ham trofast, samlet seg noen kvinner som fulgte ham litt ute i randsonen. Budskapet hans fenget, folk så at denne mannen hadde noe ved seg.

Men han levde i et geografisk avgrenset område, de fleste menneskene som den gang levde i verden visste ikke hvem han var. Det startet med Jesus. Men det fortsatte ikke bare med ham. Da Jesus døde, stod opp og gikk tilbake til Gud kunne alt bare dødd ut. Det hadde vært det sannsynlige. For hans etterfølgere var 12 menn og noen kvinner. Ikke av de rike og mektige i samfunnet, ikke av de som hadde mulighetene i seg til å spre et budskap over hele verden Så det Jesus kom med kunne veldig godt dødd ut med ham.

Når det ikke gjør det er det fordi Jesus lot noe av seg selv bli igjen da han forlot denne verden. Han lot ikke disiplene bli alene tilbake, Han gav dem sin Ånd, han gav dem Den Hellige Ånd. Og Ånden gjorde det mulig at budskapet om Jesus ikke døde ut. Tvert i mot er det i dag spredd over hele verden, og mennesker i alle land og kulturer finner livsmening i det.

Det er denne Ånden vi feirer i dag. Ånden som gjør troen levende. La oss reise oss og synge pinsens høytidsvers på nr…….

Pinsedagens evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap (v.19-23)

Kirkens virksomhet startet på den første pinsedagen. Vi hørte det nettopp i denne teksten fra Johannes. Disiplene var samlet etter at Jesus var død. De visste ikke hva de skulle tro, kanskje var det best å gå tilbake til sine arbeidsplasser og hjem og glemme denne tiden de hadde hatt sammen med Jesus. Så er plutselig Jesus der midt i blant dem. Han kommer med ordene « Fred være med dere», og så puster han på dem og gir dem sin Ånd, Den hellige Ånd.

En gang til i Bibelen står det om at noen blir pustet på. Det er i den ene skapelsesfortellingen i Det gamle Testamente. Da Gud hadde skapt mennesket står det at han pustet på dem og ved det fikk de livsånde. Guds Ånd, Guds pust gav mennesket liv.

Jeg har noen ganger sett døde mennesker. Det sterkeste var kanskje for 10 år siden i dag da min mor døde. Hun forandret seg ikke så mye fra det øyeblikket hun var levende til det øyeblikket hun var død. Men det var en avgjørende og skjellsettende forskjell. Hun pustet ikke mer.

Hennes Ånd var der ikke mer. Det vi stod tilbake med var en død kropp.

Denne overgangen fra liv til død er kanskje den sterkeste opplevelse av hvor viktig ånden, pusten er for å skape liv.

Og i kirken tror vi at den livgivende pust og ånde har Gud selv lagt ned i hvert levende menneske. Det er Gud som skaper livet i skaperverket. Ingen vitenskap har foreløpig funnet ut hvor livet kommer fra. Tror vi at det oppstod i en eksplosjon i universet er det en tro, tror vi at det er en guddom som har gitt livsånde til skaperverket er det også en tro.

Slik Gud skapte liv ved sin pust, slik ga Jesus troens liv ved sin pust, sin Ånd, til disiplene. Og ved dette ble kirken til. Jesus og hans gjerninger lever videre, opp gjennom tiden og historien, under skiftende ordninger for kirken, i mange slags forskjellige kulturer og gjennom svært ulike mennesker. Men felles i det hele har Ånden vært til stede og fortsatt gjort Jesus levende.

Jesu Ånd ble gitt til mennesker. Og kirken vil alltid være fellesskap av mennesker som tror. I den andre teksten vi har hørt i dag handlet det om hvordan Jesu ånd, hvordan Den hellige Ånd manifesterte seg, viste seg i menneskefellesskapet. I bilder blir det fortalt at Ånden satte seg som ildtunger på disiplene, og så snakket de om Jesus på alle forskjellige språk.

Den Hellige Ånd bringer Jesus videre. Og pinsedagsfortellingen forteller hvordan:

Gjennom ulike mennesker. Gjennom ulike språk. Ved å gi stemme og språk og tro til de som ikke fra før hadde det.

Ildtungene er et overjordisk bilde, og vi vet jo ikke om det var slik det skjedde. Det er ikke det viktigste heller. Det som er viktig er at disiplene fikk evnen til å fortelle videre om det de hadde opplevd sammen med Jesus. De var ikke engstelige og redde og tause lenger. Gjennom sitt språk og sin stemme ble de vitner om det guddommelige. Gjennom deres vanlige liv virket Ånden, og folk ble berørt av det de fortalte.

Slik spredte troen seg, det var mennesker i hvert slektsledd som fortalte videre, som brukte sitt språk, sin kunnskap, sitt liv og formidlet troen til sine barn, sine elever, sine samtidige. Gud bruker først og fremst det menneskelige, det fysiske, det hverdagslige til å komme mennesker i møte. I dette virker Ånden liv og tro.

Det er viktig å merke seg at disiplene som fikk Ånden første gang fortalte om Jesus på alle språk. Dette understreker at det kristne fellesskap er for alle, for hele verden, for alle folk, og det understreker at i Guds rike, i kirken er det ingen forskjell på folk. Og det var ikke bare noen av disiplene som fikk oppgaven, det var alle.

Det var ikke spørsmål om rase eller alder eller kjønn, et annet sted står det om at også kvinnene fikk Guds Ånd,…….det var ikke spørsmål om rik eller fattig. Guds Ånd var til alle.

Hva betyr dette for kirken i dag?

De siste årene vært spennende og avgjørende for kirkens organisasjon i vårt land. I 2012 ble kirken prinsipielt skilt fra staten, og Den norske kirke er ikke lenger statens kirke. Samtidig opplever vi at dåpstallene og oppslutningen om kirken synker, også her i Lofoten. I en slik situasjon er det lett å bli desillusjonert og motløs. Det er så mange av de ytre rammene om kirken som endres, og samfunnet vårt også.

Inn i denne situasjonen har pinsen et sterkt budskap. Om kirken skal overleve, om kirken fortsatt skal være virkekraftig er ikke avhengig av oppslutning eller posisjon i samfunnet. Kirken lever når mennesker forteller om Jesus, kirken lever ved at Den hellige Ånd fortsatt er tilstede og skaper liv i Bibelens gamle budskap. Parallelt med endringer i kirkens organisasjon og posisjon lever fortsatt budskapet. og uansett om ytre rammer forandres finner Den Hellige Ånd nye veier.

Dette må vi holde fast på, klamre oss til og ledes av. Slik kirken alltid har gjort.

I tillegg tror jeg det er viktig å understreke igjen og igjen at kirken er for alle, at Ånden ble gitt til et mangfold av mennesker. I endringene i Grunnloven i 2012 ble riktignok båndene mellom stat og kirke svekket, men likevel er ikke kirken borte fra Grunnloven. Det står fortsatt om kirken med nå forstått som Den norske folkekirke.

I visjonsdokumentet for vårt bispedømme understreker vi også dette. Vi ønsker å være folkekirken i Nordland. I begrepet folkekirke ligger forskjellige ting. På den ene siden uttrykker dette at denne kirken rommer en stor del av folket som bor i landet, en majoritetskirke. Men enda mer uttrykker det at kirken skal være for alle folk, og at det helt fra kirkens første dag, altså den første pinsedag, har vært et av kirkens grunnpilarer at den er for alle. Det tilhører kirkens vesen at den rommer alle de mennesker som ønsker å være der. Og det er ingen annen inngang til denne kirken enn tro på Jesus, gitt i dåpen og ordet og gjennom Den Hellige Ånd. Det kalles nåde.

I denne forståelse av folkekirke kan også en minoritetskirke være folkekirke.

Martin Luther var svært opptatt av nettopp dette. Han ønsket at alle skulle ha bibelen på morsmålet, han understreket at det var troen alene som var inngangen til gudsfellesskapet. Han ville ha bort de skillene som gjorde noen mennesker bedre skikket til kirken enn andre.

Martin Luther fortsatte på den gjerningen som Den Hellige Ånd startet på pinsedagen. Og vi fortsetter videre.

Så vet vi at det var mye Martin Luther ikke forstod av hva det betyr at kirken er for alle folk. Han var skeptisk både til bønder og jøder, og mye av det han sa og skrev vil vi ta avstand fra i dag. Men i sin tid var han revolusjonær på nettopp dette at kirken var for alle.

Og det er en stadig utfordring som vi som kirke skal stå i: Å inkludere alle, å være mangfoldig, å aldri stenge noen ute. Da fører vi Åndens gjerning videre.

I dag har vi tatt i mot to små som har blitt døpt til nettopp å være åndens barn, knyttet til Jesus og alle hans gaver, og med i en kirke hvor de alltid skal få høre om mangfold og likeverd og nåde.

Jo kirken lever. Og pinsen er viktig.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.