3.søndag i treenighetstiden, 29.06 2014.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 14.kap (v.15-24).
For to uker siden feiret jeg mitt 30 års jubileum som prest. I den forbindelse var det en journalist som spurte meg: « Hva har endret seg mest i kirken i disse årene?» Jeg trengte ikke tenke lenge før svaret kom: «Det er mangfoldet» sa jeg. Mangfoldet av mennesker som arbeider i kirken, som er frivillige medarbeidere, mangfoldet av mennesker som finner seg hjemme i kirken og ikke minst mangfoldet i uttrykksmåter og mangfoldet i teologi.
I dag er vi samlet her i Vågan kirke. Vi er en mangfoldig menighet. Det er alle dere som er kommet hit med et dåpsbarn i dag, noen er ofte i kirken, andre er der når det er noe spesielt i familien som skjer. Så er det alle dere 50 årskonfirmanter, dere som i 1964 ble konfirmert her i Vågan kirke. Dere har levde ulike liv siden dere en gang var konfirmanter og ungdom på vei ut i livet. Noen av dere har beholdt en nær kontakt med kirken, noen har stort sett vært der i begravelser og vielser og dåp.
Mange av dere 50 årskonfirmanter sitter med bilder av hvordan kirken var da dere ble konfirmert, Jeg er veldig glad for å kunne si at mye har endret seg siden da. Det er rett og slett blitt mer takhøyde. Jeg vil egentlig si det slik at nåden og evangeliet har fått mer plass enn fokus på levemåte og livsstil.
I 2012 kom den første Grunnlovsendringen som skiller kirken fra staten. Den norske kirke er ikke lenger den norske stats kirke, og kirken skal mer og mer fristilles fra statens innvirkning. Men Den norske kirke blir fortsatt nevnt i Grunnloven, nå som en fri og uavhengig Norges Folkekirke. For første gang kom ordet folkekirke inn i den norske grunnlov, selv om vi i kirken har brukt den betegnelsen lenge.
I disse dager har vi fått en ny gruppering i kirken vår, en gruppering som har som eksplisitt mål å arbeide for en åpen folkekirke, en kirke der ulike mennesker kan finne sitt hjem og et ankerfeste for sitt liv, en kirke som tar i mot både heterofile og homofile på samme måte når de kommer og vil gifte seg i kirken, en kirke som verdsetter mangfoldet som en gudegitt gave. Jeg tror vi er mange også utenfor denne grupperingen som deler dette målet.
For meg er dette helt i tråd med det budskap Jesus kom med. I dagens tekst møter dette kirkeidealet oss i fortellingen om det store gjestebudet. Det er en lignelse, og en lignelse peker alltid utover seg selv. Og denne lignelsen handler om hvordan det skal være i kirken, i Guds rike. Når de innbudte gjestene ikke kom til selskapet, gikk verten ut på gater og veier og innba alle som han møtte. Det var ingen begrensning i innbydelsen, alle fikk være med.
Alle fikk være med i selskapet, i fellesskapet. Og hvis vi skal sammenfatte Jesu budskap i et eneste ord er det ordet fellesskap. Jesus kom for å skape fellesskap mellom Gud og oss, og mellom oss mennesker. Så vil noen spørre, var det nødvendig? Jeg tror Jesu felleskapsbudskap er mer enn nødvendig, det er et korrektiv til alt menneskelig som kretser om meg og mitt. Jesu kom og sa så tydelig at han ble drept for det: Det er ikke egen lykke og egen karriere livet handler om. Livet handler om å leve i kjærlighet og fellesskap med andre mennesker, ikke tråkke noen ned, ikke lage systemer hvor noen er mer verdt enn andre, ikke klassifisere i svake og sterke, rene og urene, mann og kvinne, barn og voksen. Jesu budskap var å gjøre oss hele, slik at vi kan leve i det gode fellesskap med våre medmennesker. Da lever vi også i det gode felleskap med Gud. Men nettopp fordi det er så mye i oss som vil ødelegge dette fellesskap trenger vi den frelsen Jesus kom med, hjelpen til å elske vår neste som oss selv.
Kirken skulle være et bilde av dette fellesskapet. Men kirken har ikke alltid og vil heller aldri komme til å være det fullkomne fellesskap. Kirken er Guds rike på jord, men samtidig består kirken av mennesker som alltid vil måtte kjempe mot det som vil ødelegge fellessak og kjærlighet. Noen mennesker har tatt avstand fra kirken fordi en prest eller en menighetsrådsleder har sagt og ment noe som fortonet seg å være mot kjærlighetens vesen, og kanskje var det det også. Da er det befriende å ta inn i seg at kirken er noe mer enn mennesker. Kirken er først og fremst det sted hvor Jesus møter alle mennesker med sin uforbeholdne kjærlighet.
Den norske kirke har fått navnet folkekirke. Det er naturligvis fordi denne kriken fortsatt teller en stor majoritet av alle som bor i Norge. Men om medlemstallet i kirken skulle synke vil den likevel kunne være en folkekirke. For i begrepet folkekirke ligger også en teologisk bestemmelse: Det er en kirke for alle folk.
Dette budskapet er det enkelt å si ja til. Men egentlig er det et utrolig provoserende budskap. For selv om vi i ekte sosialdemokratisk ånd er oppdratt til å være høflig inkluderende, er det grenser for hvor inkluderende vi klarer å være. Vi ser det i hvordan vi behandler romfolket som tigger på gata i byene våre, hvordan vi sender asylbarn ut av landet, hvordan vi stilltiende deltar i en utvikling der foster som har sykdommer aborteres bort, hvordan vi veldig fort i vårt arbeidsmiljø, vennelag og lokalsamfunn stempler noen som ubrukelige eller mindre interessante.
Selv om vi ønsker å være inkluderende og åpne, setter vi grenser. Jesus derimot satte ikke grenser. Lik verten i selskapet vi hørte om inkluderer han alle som andre ikke bryr seg om.
Jeg tror ikke vi forstår hvor provoserende utfordringen fra Jesus var. Og derfor tror vi heller ikke at vi trenger den nåde Jesu kom med.
For samtidig med denne umulige oppgaven om den fullkomne kjærlighet og fellesskap kommer Jesus med nåde. Når vi ikke klarer å skape det fellesskap vi skal, rekkes vi nye muligheter og ny start.
Kirken og Jesu budskap tenker jeg skal være en stadig påminnelse om aldri å slutte å jobbe for det totale fellesskap, også kalt Guds rike. Gjennom teksten om selskapet som vi har hørt i dag, blir vi igjen minnet på hva som er det viktigste i livet, kjærlighet og samhold med andre mennesker. , kjærlighet og likeverd mellom alle mennesker.
Verten i selskapet inviterte til et måltid. Her i kirken inviterer vi også til et måltid, og også til dette måltidet går en grenseløs invitasjon ut. Nattverden som er det måltid hvor vi kan hente fellesskap med hverandre og med Jesus er for alle.
Jeg begynte med å si at den største endringen jeg har opplevd i min prestetid er mangfold. Og jeg tror faktisk det er i sterk evangelisk ånd at kirken er blitt mer mangfoldig, at flere stemmer høres, og at ulike mennesker finner sitt hjem her. Å oppheve stengsler som gjør at noen tråkkes på av mennesker eller stengsler som gjør at kirken lukkes for noen … det er en viktig oppgave i tiden fremover. For kirkens fremtid handler om likeverd, mangfold og fellesskap. For å kunne få til det trenger vi Jesu nåde og den stadige påminnelsen om hva som er vårt livs mål.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar