Preken i Bodø Domkirke 29.10.2017, reformasjonsmarkering.

 

Det står skrevet i Paulus brev til romerne i det 1. kap( v 16-17)

 

Førstkommende tirsdag er den store reformasjonsdagen i dette markeringsåret for 500 år med luthersk kristendom. Dette skal understrekes med en stor nasjonal gudstjeneste i Nidarosdomen. Men søndagen før, altså i dag, er blitt valgt som markeringsdag i alle landets domkirker.

Hele året har på mange måter stått i reformasjonens tegn, og her i Domprostiet har vi hatt både gudstjenester, samtalekvelder, foredrag og ikke minst den store salmefestivalen. Den europeiske feiringen av dette startet i Lunds domkyrka i Sverige for 1 år siden. Vi var nok flere som fulgte spent med  når den store fellesgudstjenesten mellom pave Frans og representanter fra Det lutherske verdensforbund ble sendt på Tv-kanaler over hele Europa. Og denne gudstjenesten satte en standard for hele jubileet. Vi ønsket ikke å markere reformasjonen som et skille mellom kristne, men heller lete etter det som vi har felles, og etter det den lutherske kristendomsforståelse har brakt med seg inn i den store kirkefamilien.

 

Hovedordet dette året har vært NÅDE. Og det skal også være hovedordet i dag. Jeg har lyst til å henge ordet NÅDE opp på en boktittel jeg ble oppmerksom på forrige uke. Det er en bok med tittelen: «Alltid allerede elsket «. Denne tittelen grep meg. Den uttrykker akkurat det nåde er: At vi er elsket av Gud før alt annet skjer, at vi er elsket av Gud før vi blir til. Gjennom hele livet og inn i døden. At Guds kjærlighet kommer foran alt. Foran ordene, foran gjerningene, foran det fattbare. Og dette har vi felles med alle andre kirkesamfunn, nåden er det første, det som alt annet bygger på.

 

Dåpen er det klare tegn på at denne tidløse nåden rekkes oss. Og jeg tenker at  nettopp barnedåpen på en så tydelig måte synliggjør hva nåde er. Barnet bæres til dåpen, til vannet og ordet som vi tror Gud møter oss i. Barnet har ikke selv noen mening om det som skjer, eller noen gode gjerninger å vise til som skulle gjøre barnet fortjent til dette fellesskapet med Gud. Nei, barnet FÅR  tilhørigheten til Gud, kjærligheten og tryggheten, bare ved å bli båret frem dit Guds gaver er.

Ofte er barnet kledd i en hvit dåpskjole, selv om dette ikke er nødvendig. Men den hvite kjolen symboliserer det dåpen gir, en kjærlighetens lyse gave, tilgivelse og trygghet. Det samme symboliserer de hvite konfirmantkappene. Vi bruker ikke disse kappene bare fordi det er fint, men fordi de er et tegn på at dåpens gave gjelder fortsatt. Det at konfirmantene også ser like ut når de har kappene på seg er et uttrykk for at for Gud ER vi like, vi har den samme verdi og vi er like mye elsket. I salmen etter prekene skal vi synge om dette i dag: « Kvite klede, himmelglede, kledd for liv og jord og nød. Drakta mi er vevd av nåde, og av lyset i din glød».

Nåden er at vi alltid allerede er elsket.

 

Nåden står i sterk motsetning til hvordan vi mennesker innretter livet. Fra meget tidlig barndom lærer vi hva som er lurt, hvordan vi skal være for å oppnå det beste i alle situasjoner, det å fortjene noe ligger på en måte i ryggmargen vår. Reklamen har innsett dette for lenge siden, og setningen» fordi du fortjener det» er blitt en gjenganger i språket. Og hele vårt samfunn er bygd opp på å gi og å få, vi gir vår arbeidskraft, og vi får lønn tilbake, vi gir vår tid og vi får opplevelser og samhold tilbake, ja til og med de dypeste kjærlighetsforhold er bygget på dette prinsippet, kjærligheten dør hvis den ene bare gir, og den andre bare får. Nåden som prinsipp, at vi får uten å fortjene det er ganske annerledes enn vår dagligdagse måte å tenke om livet på.

 

Nettopp fordi nåden er så annerledes er det så lett å glemme den. Når kristendommen opp gjennom historien og også i vår tid brukes til å holde andre mennesker nede, til maktmisbruk, til undertrykkelse, til diskriminering, da tror jeg det er fordi nåden blir oversett, glemt eller ikke snakket om. For når et menneske opplever Guds nåde som basis for sitt liv, da er det et stadig korrektiv til all ondskap og maktmisbruk. Derfor er kirken viktig, salmene og tekstene og kirkekunsten som forteller om Guds kjærlighet er viktig. Nåden kan vi aldri tenke oss frem til, eller forstå rent menneskelig. Nåden kommer  fra Ordet, fra Ånden, fra kirkens mange rom og uttrykk.

 

 Martin Luther ga oss mange ord om nåde, og et av de mest sentrale er prekentekst i dag. Jeg er så gammel at jeg husker vi pugget nettopp dette bibelverset i kristendomstimene på skolen, det var Luthers løsenord så å si:

 «Den rettferdige skal leve ved tro».

For Luther var dette et nådesord, han opplevde at han kunne få tro at Gud elsket ham, og at det var en gave han fikk i troen. Luther hadde kjempet mye med hvordan han kunne tro på Guds nåde. Han hadde sett avartene av at det skulle gå an å kjøpe seg tilhørighet til Gud, han hadde sett misbruket av den katolske tro. Men når Luther fant tilbake til nåden var det ikke hans tanke at det derfor skulle bli et nytt kirkesamfunn, for også i den katolske kirke var det nåde forkynnelse. Det var en misforstått katolsk tro at frelsen kunne kjøpes. At nåden var til salgs for de som hadde penger.

Men gudsforståelsen lever aldri i et vakuum, men påvirkes av tiden. Og påvirket av historiens gang ble det Luther så og fant så viktig, til et eget kirkesamfunn. Samtidig med at vi gleder oss over nådeoppdagelsen til Luther lever vi i smerte over splittelsen mellom de kristne kirkesamfunnene.  Jeg tror skillene mellom oss er der fordi vi ikke forstår nådens rekkevidde, og skillene er et resultat av at VÅR kjærlighet alltid bærer noe av fortjenestekulturen i seg.

Heldigvis er det lyspunkt. I 1999 inngikk Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund en avtale, Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen. Denne avtalen var et skritt på veien mot den enhet som er målet mellom kristne søsken.  I denne erklæringen står det bl.a.: «Ene og alene av nåde og ved troen på Kristi frelsesverk og ikke på grunn av noen fortjeneste i oss selv, blir vi godtatt av Gud og mottar Den Hellige Ånd som fornyer hjertene, kaller oss og setter oss i stand til å gjøre gode gjerninger». Dette bygger både på Luthers betoning av rettferdiggjørelsen ved tro alene OG på det den katolske kirke sa i det andre Vatikankonsil: «Tro er å fortrøste seg helt på Gud».

 

Hva betyr det for verden at vi som kristne kirkesamfunn fornyer vårt syn på nåden? Skal denne reformasjonsmarkeringen bare være til indre bruk?

For meg er nåden og en nådestrukturert livsholdning avgjørende for hvordan vi lever i verden. Verden trenger et prinsipp som er noe annet enn fortjeneste og det som lønner seg, verden trenger kjærlighet og ydmykhet og fred, nådens følgesvenner.

Et samfunn som bygger på fortjeneste har ikke rom for den gamle som ikke lenger er produktiv, eller det ufødte barnet som det er påvist har en sykdom  det vil bli kostbart for samfunnet og behandle hvis barnet skal leve. Et samfunn bygd på fortjeneste har ikke plass til en uproduktiv natur som vi tar vare på i et tusenårsperspektiv, når det kunne gitt lønnsomhet å utnytte naturressursene nå. Et samfunn som bygger på fortjeneste har ikke plass til den ungdommen som kjenner seg utenfor i tidens krav, eller den flyktningen som sendes ut av landet fordi han er over 18 år og er redd og engstelig fordi han ikke har noe å reise tilbake til. Det samfunn som bare bygger på fortjeneste har ikke rom for svakhet, for fortvilelse, for gråt.

Derfor er det kristne menneskesyn og det kristne syn på skaperverket så avgjørende. Selv om vi ikke alene kjemper menneskets og skaperverkets kamp i verden, er vi en så viktig stemme inn i samfunnet på disse områdene. Og det bygger på at vi tror på nåden, på den uforståelige kjærligheten, på at det går an å kles i dåpens hvite kjærlighetskappe og la den prege hele livet.

Alltid allerede elsket. Hovedordet er NÅDE.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

 

 

 

 

 

Gjestebud i Meløy kirke

Preken Meløy kirke 150 årsjubileum 25.6.2017

 

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 14. kap ( v 15-24)

 

Det er flott å være her i Meløy kirke på jubileumsgudstjeneste i dag. I 150  år har  denne kirken stått her ute på Meløya, og før det har det vært andre kirker kanskje så langt tilbake som til 1100tallet nesten nettopp her. . En kirke med slik historie snakker til oss på mange måter. Kirken snakker til oss om fortid og historie, snakker til oss om alle de som kom seilende fre øyene omkrig når det var gudstjeneste, de som kom med dåpsbarn, kanskje flere samtidig fordi det var så lang reisevei, de som kom med kister når noen skulle begraves, de unge som kom hit til konfirmasjon, spente på om de ville  klare spørsmålene presten skulle stille dem. Men kirken forteller også om alle de som brukte den som seilingsmerke, som et punkt å navigere etter når de var på havet. Kirken forteller om identiteten til bygda og folket som tilhørte her, kirken var samlingssted og stedet som skapte identitet for de som bodde her. Og når folk kom seilende forbi denne øya så de kirken, og visste at her bodde det folk som trodde på Gud. Kirken snakker til oss om glede og sorg, høytid og fest.

 

I dag er det vi som er samlet her, vi som har fest og høytid. Vi sitter her med historien til alle som har vært her før oss i veggene og fellesskapet og atmosfæren. Vi er som alle de før oss invitert til kirken, til gudstjeneste, til fest, ja vi kunne kanskje til og med si, vi er invitert til gjestebud.

 

Og da er vi midt inne i teksten fra Bibelen på denne dagen. Prekenen skal handle om nettopp det: Det store gjestebudet i Meløy kirke.

I teksten fra Lukasevangeliet hørte vi om en mann som ber til selskap, til gjestebud. Men alle han inviterer unnskylder seg, de har ikke tid, de kan ikke komme. Til slutt må verten ut på veiene og be inn fattige , blinde, uføre, lamme de som ingen anså som noe verd, og slett ikke slike som ble invitert til fest. Men når festen begynner er det de som er benket rundt vertens bord.

Denne fortellingen er en lignelse Jesus fortalte, En av de som hadde hørt Jesus snakke sa til ham: « De er sannelig heldige, salige, de som får sitte til bords i Guds rike». Jesus svarer han på dette ved å fortelle denne lignelsen. En lignelse som setter fokus på HVEM det er som er verdig til å ga plassen ved Guds eget bord, hvem er verdig til å kalle seg kristen, hvem vil Jesus ha i sitt følge?

 

Da er vi over på Meløy kirke. Jeg tenker meg at i alle år denne kirken har stått her, og i årene med de gamle kirkene også,-i alle disse årene har invitasjonen til  gjestebud, til fellesskap med Gud, til tro på Jesus gått ut. Invitasjonen er gått ut mange titusentallsganger, i gudstjenester, i begravelser, når konfirmanter er her eller når barna kommer til Tårnagenter og barnegrupper.

Alltid når kirkedøra åpnes, går invitasjonen ut, invitasjonen til å leve nær Gud, til å finne livsmening, til fellesskap og fred og trøst, til frelse.

Til og med når noen kommer inn her og det ikke skal skje noen spesielt, men når døra er åpen er det bare godt å sette seg ned og se seg om, også DA går invitasjonen ut, gjennom altertavla og døpefonten, den høye himlingen og prekestolen og orgelet. Alt er til for å invitere oss som er her til fellesskap med Gud.

 

Kirka har stått her på øya som et samlingspunkt gjennom 150 år. Den er et påminnelssest, en stadig fysisk bygning , synlig for alle, men nettopp disse plankene og betongen og steinene som kirken er bygget av sier: Kom du er velsignet, verdifull, elsket av Gud, det er en guddommelig mening med livet ditt. Gud kommer oss i møte gjennom det helt menneskelige, slik det ble så klart da Jesus kom. Da tok Gud bolig i vår verden og våre ting.

Kirken står her og sier: Livet er ikke tilfeldig, vi er ikke kastet inn i verden for å være her vilkårlig i 70-80 år. Gud har skapt oss, vi er ønsket av den hellige – Kirken står her og inviterer til dette fellesskapet, inviterer til å lukke Gud inn i livet.

Synligst skjer invitasjonen når det er gudstjeneste som nå, når vi synger salmer, ber bønner, hører Guds ord, og når sakramentene deles raust og uten forbehold ut.

 Invitasjonen lyder ved hver dåp, da gir vannet og løftesordene fra Gud selv den som døpes plass ved bordet. Gjennom dåpen  blir kirken vår  på en annen måte enn at vi bare er glad i bygget. Dåpen åpner døra til fullt fellesskap med Gud. Ikke fordi vi forstår det eller er gode nok til å ta i mot , eller noen annen menneskelig grunn. Dåpen gir oss gudsfelleskapet, frelsen og troen. Det er nåde alene som er grunnen. Det som Luther så mesterlig fant frem igjen for 500 år siden. Invitasjonen fra Gud er kålåpen, uten begrensning, her er plass for alle alltid, uansett hva som skjer i livet .

Den andre invitasjonen skjer i nattverden. Når brødet og vinen deles ut, til og med med ordene « Kom for alt er ferdig», nesten som når en mor eller far åpner vinduet og roper til barna som leker utenfor « Nå er maten ferdig, kom og spis!»… ja da er dette en synlig og hørbar invitasjon fra Jesus selv. Han inviterer til måltid, slik verten i evangelieteksten gjorde. Og som alle andre måltider gir også dette måltid styrke og kraft og energi til livet, til troen, til å leve med mening i en verden som ofte synes uforståelig.

Verten i fortellingen måtte ut på gaten og hanke inn folk. Alle fikk invitasjonen. Slik er det også med nattverden, den er for alle. Alle som har et lite snev av Gudslengsel i seg, alle som har det minste snev av at alt ikke er helt på stell i livet, alle som ønsker fred og trøst.  Derfor er det så fint at konfirmanter og barn kommer, det åpner opp for oss andre som vegrer oss. Det er noe gledelig som har skjedd i vår kirke de siste årene, nattverden er blitt mer tilgjengelig og åpen, akkurat slik Jesus inviterer til.

Hvor mange ganger er det blitt invitert til dåp og nattverd her i Meløy kirke? Jeg ser for meg menneskene før oss, en lang, lang rekke , ungdommer, gamle, fattige, rike, friske, syke, tusenvis. Og tar vi med alle som inviteres og er blitt invitert til dåp og nattverd i kristne menigheter over hele verden, da er tallet nesten uendelig.  Fellesskapet i kriken er mer enn oss som er her nettopp nå. Det er mer enn følelsen av å høre sammen, det er et fellesskap i Gud, ubegrenset av tid og rom. Alterringen her i Meløy kirke er ikke en full ring slik vi ser den. Likevel kaller vi det for en ring. Symbolikken i det er at den andre halvparten av ringen, den som ligger usynlig bak alteret, den representer himmelen, de som er gått foran. Når nattverden feires er det et fysisk måltid her og nå, men den gir oss fellesskap med den korsfestede og oppstandne Kristus, et fellesskap som varer også når vi dør. Evigheten er inne i dette huset, og vi er en del av det.

 

Verten i fortellingene måtte ut på veiene . Fattige, blinde, lamme. Uføre, datidens marginaliserte som ingen brød seg om. Dette er den andre siden av invitasjonen til Guds rike. Når vi  inviteres kalles vi inn til et fellesskap, en enhet med alle mennesker. Et fellesskap hvor den koptiske kristne i Egypt som forflges for sin tro er min bror, et fellesskap hvor den voldtatte og utsatte jenta i krigens Mali er min søster, et fellesskap hvor den asylsøkeren som kommer til vårt land alene og redd og  ikke bare er en utgift på våre budsjetter, men vår bror og vår søster.

 Kirken som står her på Meløya er synlig, den forteller om historie og tro og om alle som bor her og har bodd her. Men en kirke forteller også noe mer. Kikren , slik den står her, er en daglig påminnelse til oss om at for en kristen menighet, for kristne mennesker er ansvaret for rettferdighet, barmhjertighet, likeverd innvevd helt og fullt i Jesu budskap, det vi er forpliktet på, og det vi har fått i gave. Kirken skal tale flyktningens sak når samfunnet ikke gjør det. Vi skal tale den ødelagte rusmisbrukerens sak når andre har gitt henne opp, vi skal være der for den ungdommen som opplever overgrep og vold , vi skal  kjempe for det ufødte fosterets rett til liv, selv om det bærer på for mange kromosomer eller en sykdom  som vil prege hele livet, vi skal stå på den utsattes side. Alltid og for alle. Vi skal se og vi skal tale når andre tier.  Det er ikke vår oppgave å gi politiske løsninger. Vi skal være både naive og fryktløse, et korrektiv til alt som vil klassifiserer mennesker. Det er den motkultur, den annerledeshet kirken er kalt til å etterleve, slik Jesus lærte oss det gjennom sitt liv.  Lær oss å dekke et langbord i verden, synger vi i et bordvers.Det er hva vi er invitert til av kirkens og skapningens Gud.

 

Gjennom alle de år det har vært kirke her har de ytre rammene vært i endring. I vår tid er også de ytre rammene for kirken i endring, og noen er usikre og engstelige i møte med det- Men kirken er mer enn rammene og bevilgningene og strukturene. Kirken skapes når invitasjonen fra Gud går ut. Uavhengig av ytre rammer inviteres vi til fellesskap med Gud, til liv sammen med Gud. Og uavhengig av ytre rammer inviteres og kalles vi til selv å være slike som inviterer. Være Guds sendebud , invitasjonsbrev til mennesker i verden.

Fortsatt er det Meløy kirkes oppdrag. Gitt av Gud i nåde og fred.

 

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

 

                                                   

Preken ved Kirkemøtets åpning Nidarosdomen 6.4.2016

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24.kapittel.

I dag er mange av oss kommet hit til Trondheim og Nidarosdomen fordi vi skal være med på Kirkemøte, Den norske kirkes øverste organ, Vi er kommet fra alle landets bispedømmer, fra den ytterste øy i Lofoten , fra Oslos drabantbyer og Opplands skogbygder. Noen av oss, ganske mange , er nye i Kirkemøte, vi har strevd oss gjennom dokumentene til møte og vi stiller med ikke lite spenning. Andre er garvede kirkemøteveteraner som kan kodene og vet hva dette handler om. Noen kommer fra en såkalt profesjonell posisjon i kirke og kristenliv, andre kjenner ser spørrende og usikre til mye av tradisjonelt kirkeliv,

Disse dagene skal vi diskutere, finne gode vedtaksformularer, bryne meninger og tanker, være uenige og enige.

Men akkurat nå, her i kirken ved møtets åpning, før alt det andre setter i gang, er vi samlet om det som binder oss sammen, ja er vi samlet om det som gjør at vi er her på kirkemøte, er vi samlet om det som er det kirkens eksistens er fullstendig avhengig av. Vi er samlet for å dele oppdraget vi har fått fra kirkens Herre: Gå og fortell!

Det er stor kontrast fra oss til de kvinnene vi møtte i fortellingen fra Lukas. De var kvinner som hadde fulgt med på hva som skjedde med Jesus, både mens han gikk omkring, men ekstra nå under det som hadde skjedd når han ble korsfestet og døde. Veldig ofte hadde de vært i utkanten av Jesu følge. Det var jo mennene som var hans nærmeste, de han hadde utvalgt til sine disipler. Men nå var det kvinnenes tid, og se til de døde og passe på at de ble stelt slik de skulle var deres oppgave. Så vet vi hva som skjedde der i hagen. De finner graven tom. Men en engel forteller dem at Jesus ikke er i graven, at han er oppstått-. Midt i sitt hverdagsliv, opptatt med noe man alltid gjorde når en var død opplever kvinnen dette. Det fortelles nesten utilbørlig enkelt, dette som ble et vendepunkt i hele historien, Og kvinnen forteller det videre,

Når vi er samlet om papirer og dokumenter kan det være vanskelig å tenke at dette gjør vi fordi vi vil fortelle videre det kvinnene startet med å fortelle: Jesus er stått opp fra de døde, graven er tom. På samme måte kan det være vanskelig å ha det i mente når vi er uenige om ny kirkeordning eller vigsel for likekjønnede. Men det er det det hele dreier seg om, det er det kirken står og faller på: At vi forteller videre om oppstandelsen, at vi aldri holder opp med det, at vi ikke et eneste øyeblikk glemmer at det er derfor vi er kirke og derfor vi er her.

Kvinnen var ikke særlig troverdige sannhetsvitner i sin samtid, og det var vel ikke de andre disiplene heller.  Det var ganske utrolig at den fortellingen de kom med, og som de etter hvert fortalte videre skulle vise seg å være så kraftfull at den i dag preger hele verdens historien, vår etikk og vår kultur, Der ved graven var vel denne utvikling nesten utenkelig, Og opp gjennom kirkens historie er det mange eksempler på at budskapet har overlevd og blitt gitt videre nesten mer på tross av budbærerne enn på grunn av. 

Jeg tenker at nettopp den nøkternhet som preger oppstandelsesfortellingene er deres styrke. Når Gud handler med verden skjer det sjelden med det som skaper overbevisning og sikkerhet, det er som om Gud handler på en måte som alltid vil være gjenstand for tvil og undring.Gud handler gjennom Israels historie, ganske uforståelig og vanskelig å fatte, Gud handler ved å fødes i en stall av fattige mennesker i utkanten av samfunnet, Gud handler ved å la sin sønn død på et kors og ja vel stå opp igjen, men det uten sanne virkelige vitner,

Og så er det kanskje nettopp denne måten som likevel er den sterke. Den som alltid gjør underet til hovedsak, ikke bevisene eller overbevisningen, men underet og undringen.

Det største under av alle. Jesu oppstandelse, blir gitt oss til tro og undring,,,,, og til takk, det gjør at vi aldri kan bemektige oss det, tro at vi vet alt og forstår alt. Dette må vi ta i mot i tro, og gi videre i tro.

Og når vi gjør det skapes nytt liv, ny tro, nytt håp.

Hvordan skal vi fortelle om oppstandelsen på en troverdig måte i dag?  Hva var det som gjorde at kvinnen fortalte det videre, at disiplene fortalte det videre?

Jeg tror vi må fokusere på håpet som oppstandelsen gir. Og ikke bare håpet om evig liv og frelse, men også håpet som ligger i at dødens krefter i verden ikke er sterkest, at det finnes en guddommelig kjærlighet som sprengte døden, og som gir oss kraft til å leve . våge å leve med håp i dødens verden.

Når vi ser på menneskeslektens historie er det mange grunner til å gi opp, både død og vold har preget verden og oss mennesker til alle tider, og det gjør det også i dag,  Men så skjedde det noe der i graven hvor Jesus ble lagt, Vi får aldri vite hva som virkelig skjedde, men vi vet hva det førte til. Kvinnene som fortalte det videre, Den Hellige Ånd som gjorde både kvinnene og disiplene overbevist og trygge, slik at de fortsatte å fortelle.

Gå og fortell er oppdraget vi som Jesu etterfølgere har fått. Gå og fortell at Jesus lever, Gå og fortell at livet er sterkere enn døden. Gå og fortell at vi mennesker ikke er alene i verden, Gå og fortell om  Guds kjærlighet som selv ikke døden kan holde borte fra oss, Gå og fortell.

Så er vi her på Kirkemøte. Vi tilhører en moderne profesjonell kirke i et velstandssamfunn. Vi diskuterer viktige strategier for kirkens fortsatte virksomhet, vi er urolige for kirkens økonomi, vi er bekymret for kirkens enhet når så ulike meninger står mot hverandre. Alt dette er viktig å være opptatt av. Kirken må alltid ha en organisasjon, har den ikke det blir det de sterkeste menneskene som rår. Men vi må ikke glemme at vi er mer enn organisasjon og meninger, vi er mennesker som tror på oppstandelsen, vi er mennesker som er blitt berørt av Den Hellige Ånd og som våger håpe selv om det menneskelig sett skulle være umulig. Og vi er som kvinnene og disiplene, det er ikke på grunn av oss selv at vi har fått oppstandelsestroens gave, det er nåde, det er underet.

Verden trenger en kirke som håper, som bærer livets håp til alle de mennesker som lider og ikke ser noen utvei. Verden trenger en kirke som våger å tro på oppstandelsen her og nå, som taler høyt  mot urettferdighet og ødeleggelse av alt liv, men som gjør det fordi vi er på livets side og forvalter håpet som ikke lar seg kue.

Om kirkens enhet. Sandnessjøen kirke 24.4.2016

Det står skrevet i evangeliet etter Johannes i det 17.kapittel v 6-11.

Denne helga har vi vært samlet her i Sandnessjøen fra hele Sør Hålogaland bispedømme. Ungdommer fra mange av menighetene våre har hatt Ungdommens  kirketing og  representanter fra ulike deler av menighetene har hatt Grønne fagdager. Det er veldig forskjellige mennesker som har vært samlet, slik det er veldig forskjellige mennesker som er samlet her i kirka i dag, Og det er jo noe av det fine med det kristne fellesskapet, det er mangfoldig, det består av alle slags typer mennesker, Noen ganger kan det være vanskelig å hanskes med denne forskjelligheten. Noen ganger har vi så forskjellig kultur og væremåte at vi ikke klarer å fungere sammen, andre ganger kan det være teologiske oppfatninger som skiller oss.

Etter kirkemøtevedtaket som åpner for at vi nå skal få en liturgi som gjør at homofile og lesbiske kan få gifte seg i kirken , er det mange som mener at kirken er veldig splittet. Kan vi leve sammen i kirken når vi mener så forskjellig? Og kan kirken være troverdig utad når vi mener så forskjellig?

Dagens tekst fra Johannes evangeliet handler om kirkens enhet, Dette er et så alvorlig anliggende for Jesus at han i noen av sine siste ord til disiplene tar opp nettopp dette. Og han ikke bare tar det opp som en formaning, han sier ikke: Nå må dere passe på å holde sammen å være ett. Nei, det virker som om Jesus er klar over hvor vanskelig dette er, for i stedet for formaning løfter han dette frem for Gud i bønn. Og Jesus fikk jo dessverre veldig rett. Opp gjennom hele kirkehistorien har det vært store splittelser mellom de kristne, og ofte har det vært vanskelig å se hvor enheten skulle være.

Men hva er denne enheten som Jesus ber om at hans etterfølgere skal ha?

Det er for det første ikke enighet. Selv om ordene enighet og enhet er ganske like, uttrykker de noe helt forskjellig. Enighet er noe vi kan komme frem til gjennom forhandlinger og samtaler, er noe vi mener, og som bygger på vår forståelse og innsikt. Det er både nødvendig og godt.

Men enhet er noe annet, noe dypere, noe som går utenom det vi mener og tror.

Enheten er for det andre ikke likhet, I mange miljøer er det viktig å være lik de andre. Dere ungdommer kjenner mye til det. Er man ikke lik de toneangivende i venneflokken eller klassen er det lett å kjenne seg utenfor, Og er man ikke sterk nok til å bære å være annerledes er det lett å bli mobbet og i ytterste konsekvens trakassert. Også vi voksne er preget av likhetsidealene. Media forteller oss stadig hvordan vi skal ha det, se ut og oppleve livet for at det skal være vellykket, Og ifølge tidens trender er det påfallende hvor likt vi skal ha det og hvor like vi skal være for at dette skal oppfylles. Når noen kommer og er så annerledes er det derfor ofte svært vanskelig å bli inkludert,. Det gjelder asylsøkere og flyktninger så vel som den som er syk og utenfor, eller har en diagnose som gjør livet krevende, eller den som strever i en vanskelig familierelasjon. Likhetstyranniet setter vellykkethet som viktigste livsnorm.

Men enheten i kristen forstand er slett ikke det at vi skal være like. Tvert om. Kristen enhet bejaer mangfoldet, bejaer annerledesheten og bejaer retten til å være seg selv.

Kristen enhet, det at vi som kristne er ett betyr altså ikke at vi er enige eller at vi er like.

Enheten har sin grunn et helt annet sted, enheten har sin grunn i Kristus selv, i hans gjerning for oss, i hans kjærlighet til oss. Så enheten er ikke noe vi skal føle oss frem til eller oppleve eller streve med å etablere. Enheten i kriken er en gave fra Gud . Jeg er ett med dere andre som er her i kriken i dag fordi Gud har gitt oss til hverandre, og fordi Gud har gitt oss Kristus. For meg er dette befriende i forhold l til min relasjon til andre kristne, og i forhold til hva kirken er.

Jeg tenker at det er et viktig anliggende at Jesus ikke formaner til enhet, men han ber Gud om at de som tror på ham må være ett. Ved dette sier Jesus : Det er når dere ber, når dere synger lovsanger, når dere samles til gudstjeneste at enheten mellom dere kommer til syne. Helt siden apostlenes tid rett etter Jesu død og oppstandelse har kristne til alle tider og på alle steder samlet seg til gudstjenester, I de mest praktfulle kirkehus, i fattige skur, ute i naturen, i hjemmene, men denne rekken av kristne gjennom tiden er et tegn på enheten. Det at vi samles for å tilbe, høre, synge, det er den kristne enhets tegn i verden. Derfor er det å samles til gudstjeneste så mye mer enn en ytre handling. Når vi er samlet her er vi et tegn for omgivelsene, er vi en bærer av alle de som ikke er her, er vi et symbol på den enheten med Gud som vi er skapt ti. Så lenge det feires gudstjenester vil kriken ikke dø. Da gjør vi det Jesus selv er forbilde på: Vi ber. Og da skapes enheten.

Jeg tenker at det er viktig og holde frem kvalitetene ved det felleskap kirken er. Det er ikke fellesskapet av likesinnede eller av folk som liker hverandre spesielt godt, det er felleskapet av de som tror som kommer sammen til bønn og gudstjeneste. Med et slikt syn på det kristne felleskapet blir det plass til alle, og mangfoldet for sitt gode rom.

Hvorfor holdt Jesus frem enheten mellom kristne som et så viktig anliggende?

I teksten i dag begrunner han det med de kjærlighetsbånd som er mellom Jesus og Gud, og mellom Jesus og oss mennesker. Enhetens grunn er kjærlighet og enhetens mål er kjærlighet. Ikke en kjærlighet som er tom, men full av gode handlinger for mennesker og skaperverket.

Og da blir enheten ikke bare et gode som vi får del i når vi feirer gudstjeneste. Enheten er ikke et mål i seg selv, men  blir en kjærlighetens kraft som gjør oss i stand til å gå ut i verden med Jesu budskap.

Ved avslutningen av gudstjenesten sendes vi ut med hilsenen: Gå i fred, tjen Herren med glede.

Jeg tror dette er helt avgjørende for at enheten skal få betydning. Enheten vi erfarer i kriken, og felleskapet vi har med Kristus har tjeneste som mål. På konferanse2ne her i helga har vi særlig vært opptatt av hvordan vi skal ta vare på skaperverket, hvordan vi skal ta i mot  flyktninger og fremmede i våre samfunn og menigheter, hvordan vi skal nå ungdom med det kristne budskap. Alt dette er utfordringer som ligger i ordene: «Tjen Herren med glede»,, Den enhet vi har med Kristus og hverandre er drivkraften for aldri å gi opp kampen for rettferdighet,  fred, barmhjertighet. Kampen for skaperverket og alt som lever,

Dette står det så vidunderlig om i Eferserbrevet som vi g hørte fra i stad:

17 Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær.18 Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd. 19 Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. 20 Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen. 21 Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, 22 og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden. Ef 2,17-22

Å være kirke, å være kristen, å være døpt er og være med i den store kampen for livet, Intet mindre er vi kalt til, Og det er enheten med Kristus og hverandre som gir oss mandat og styrke, 

La oss derfor fortsette å be om at vi alle må være ett, ikke like og enige, men ett i troen på Kristus slik at vi kan leve i de oppgaver Gud kaller oss til.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA,

Julebudskapet og Flakstad kirke

1.juledag 2015 Flakstad kirke

 

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Joh i det 1. kapittel ( v.1-14)

Høytidsvers nr 41

I går hadde jeg en underlig opplevelse da vi kom kjørende fra Hol kirke hvor jeg hadde hatt julaftensgudstjeneste. Det var et forferdelig vær, himmelens sluser åpne og vindkast som tok tak i bilen. Nå er jo jeg så heldig at jeg ofte har sjåfør på mine kjøreturer, og i går var det særlig godt, for i tillegg til regn og vind var det et ugjennomtrengende mørke. Men husene langs veien lyset opp. Da vi hadde kjørt forbi Vareid mot Kilan var det plutselig et lys som var mye sterkere enn de andre. Over pollen på den andre siden så vi klart i mørke et lys som nesten var som en brann, på så lang avstand kunne vi se konturene og nesten fargen på huset til og med. Det var Flakstad kirke. I går var det et eller annet med lysforholdene som gjorde kirka ekstra tydelig. Da sa jeg til Sverre: « Nå må jeg endre preika mi til i morgen».

Den lysende kirka ble der og da et så tydelig symbol på den setningen som vi nettopp har lest fra juledagens evangelium: Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. … og alt er blitt til ved ham , uten ham er ikke noe blitt til.

I jula feirer vi at Gud ble menneske, at Gud kom som et lite barn og ble en av oss. Teologien kaller dette inkarnasjonen. Det er den kristne tro at i barnet Jesus som ble født i Betlehem og levde sitt menneskeliv der kom Gud selv inn i vår verden.

Og ikke bare kom Gud inn i verden, verden, jorda det jordiske ble det sted hvor det guddommelige er. Gjennom Jesus ble på en måte hele den skapte verden en bærer av Gud. Og dermed fikk det skapte, både naturen og det vi mennesker kan skape av naturen et guddommelig stempel. Den kristne tro er ikke panteistisk, dvs  at Gud og naturen er det samme. Naturen er ikke guddommelig, men i naturen, alt det skapte, alt det jordiske formidler Gud seg til oss, i det skapte bor Gud på en forunderlig måte.

 Hva har dette med Flakstad kirke å gjøre?

 Kirka er på sanne tid et vanlig hus og et guddommelig hus. Et sted hvor den Gud som har tatt bolig på jorden bor. Flakstad kirke er ikke bare et vakkert hus som vi har knyttet mange opplevelser til. Det er et hus som formidler i sin beliggenhet og sin arkitektur og i alt som er her at Gud er kommet til vår jord.

Ordet ble menneske, tømmer ble guddommelig, stein og mur ble bærere av ordet fra Gud.

Den lysende kirka jeg så over sundet fra Vareide lyste naturligvis fordi flombelysningen stod på. Men nettopp denne flombelysningen ble en formidler av Guds lys. Den lysende kirka forteller oss om « det sanne lys som er kommet til verden» Når vi kjører forbi kirka her og ser lyset forteller dette oss at Guds lys, Ordet, Jesus, skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det». Den lysende kirka blir en påminnelse for alle veifarende at midt i alle utfordringer og vanskeligheter verden står ovenfor og midt i alt som synes bekmørkt i våre personlige liv finnes et lys. Det formidles gjennom vår elektrisitet, men det bærer med seg Guds håp. Guds kjærlighet, Guds vilje med verdens liv. For etter julenatt er ikke verden uten håp. I alle årene etter Jesu fødsel har håpet vært det, lysets håp om Guds nærvær i tid og evighet.

Selv om det var mørkt i går kveld kunne vi skimte kirkas beliggenhet i terrenget, rett under Flakstadtid og litt lavt i landskapet. Gjennom denne plasseringen formidler kirka vår at Gud er tilstede midt i vår virkelighet, fysisk og geografisk akkurat her hvor vi er er Gud, Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. Vi trenger ikke lete etter det guddommelige i overnaturlige opplevelser, et annerledes liv eller i noe ekstraordinært.  Gud bor hos oss, i et hus bygd midt i vårt landskap. Det er et sterkt symbol at vi faktisk må gå nedover for å komme inn i vår kirke, og utenfra sett ligger den lavt i landskapet, den er ikke prangende, ikke et palass, ikke truende på noen måte, vi føler oss ikke små og ubetydelige når vi betrakter Flakstad kirke. Den er vår fordi den er på vårt nivå, også fysisk betraktet.  Den formidler så sterkt at Gud kom inn i verden på vårt nivå, som den minste, som en av oss. Stallen og vår kirke har noe av det samme ved seg, enkelt, uanselig, ydmykt.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord synger vi i en av julesalmene i dag. Kirkens klare budskap der den ligger midt i vår verden er at hos de svake og nedbøyde bor Gud, hos de fattige, hos de som trenger en styrke til å holde ut i dødens verden. Slik sett synes jeg vår kirke, nede i landskapet formidler den trøst som Gud i barnet gir.

Ikke så mange kirker er malt røde, men vår er det. Rødfargen ble jo gjerne brukt på uthusene, hvitt var for hovedhuset. Ser dere sammenhengen? Vår Frelser og Gud ble jo nettopp født i et uthus, i en stall, Hans dype menneskelighet formidles gjennom kirkens farge. Men fargen sier også noe mer. Rødt er i kirken kjærlighetens og martyriets farge.   Rødfargen forteller oss om den store kjærlighet Gud har til sitt skaperverk og sine skapninger. Av kjærlighet kom Jesus til vår jord. Jorden er ikke en tilfeldig planet som svirrer rundt i verdensrommet og som vi mennesker er plassert på uten mål og mening. Julens budskap om at skapelsens Gud elsker sitt skaperverk og tar bolig blant oss formidles gjennom den røde fargen. Når de store og umulige tankene om hvorfor vi mennesker er til begynner å tumle rundt i hodene våre sier den røde kirkefargen oss: Den usynlige skapende Gud som ingen har sett og ingen forstår er kjærlighet, er kjærlighet som omslutter alt det skapte.

Og denne kjærlighet kaller oss til kamp og ansvar, det er rødfargens martyriepreg.  Martyriene var de som kjempet for det de trodde på- De som ikke ga opp håpet om å gjøre kjærligheten levende. Kirkens røde farge sier ikke bare noe m Guds kjærlighet, men også om den oppgave vi er satt i verden for å gjøre: kjempe for rettferdighet, barmhjertighet, fred… alt det som kjærligheten bærer med seg. Martyriets farge sier ikke at denne kampen er lett, den er smertefull, den er tung, vi kan bli sett på som naive og enkle, vi kan oppleve at den er håpløs. Men det er den kampen Gud har kalt oss til : Aldri gi opp troen på det gode, på kjærligheten.

I over totusen år har dette vært kirkens oppdrag. Aldri gi opp troen, aldri gi opp håpet. Ikke når våre egne kamper blir for harde, ikke når verdens problemer ser ut til å eskalere med rekordfart. Når vi står midt i striden er vi samtidig midt i Guds oppdrag med oss. Når vi samles til gudstjeneste og Gud selv tar bolig blant oss da henter vi på nytt og på nytt kraften til denne kampen.

Slik sett er den røde fargen på vår kirke også en stadig oppfordring til aldri å glemme vårt oppdrag som mennesker: Gjøre verden til et bedre sted, et rettferdig sted, et trygt sted.

Vår lille Flakstad kirke er vår og den er lokal. Men den er også del av en universell kirke. Den er liten, vi må nesten bøye oss for å komme inn i den, ja døra inn til sakristiet, som er fra den gamle kirken er fysisk så lav at er du for høy må du bøye deg. Kanskje var det fordi det skulle være en ekstra påminnelse om alltid ydmykhet for den prest som skulle gå onn gjennom døra. Men inne i kirkerommet er det høyt under taket, det er plass til oss alle uansett hvem vi er og hvordan vi lever. Slik sett forteller kirkerommet om den store sammenheng vi tilhører, vi er ett med alle verdens mennesker, vi tilhører en verden, og vi tilhører en kirke som er over hele verden.

 Kirken og vi som tilhører her kan aldri bli oss selv nok. Flyktningene som vandrer langs Europas og Norges veier er faktisk en del av vår store sammenheng. De mennesker som lider under vårt forbruk er våre søsken.

Det verdensvide i vårt oppdrag som kirke ligger i selve juledagens evangelium. I går når vi hørte historien om Jesu fødsel i Betlehem var det det lokale som ble understreket, Gudsbarnet kom til et bestemt sted og en bestemt tid.

 I juledagens evangelium går vi fra det lokale til hele verden.  Jesus kom ikke til Betlehem for å bli der, han kommer ikke til Flakstad kirke for å bli her innenfor kirkens vegger. Han kommer oss i møte igjen og igjen, gjennom de jordiske tingene, lyset, landskapet, kirkebygningen, fargene, tømmeret for å sette oss i stand til kjærlighetens og barmhjertighetens liv i verden.

Kraften finner vi i at Ordet ble menneske, at Gud kom til oss, til våre hjerter og til vår lille Flakstad kirke.

Gledelig jul!

 ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

 

 

Guds rike her og nå. Hol kirke 3.mai 2015 ( Luk.13.18-21)

Hol kirke 03.05.2015, 5. søndag i påsketiden

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kap ( v18-21)

Tekstene i dag handler om hva Guds rike er. I de dagene hvor jeg har gått og forberedt denne prekenen har jeg flere ganger tenkt: Hva betyr Guds rike for meg, akkurat nå, i den situasjonen jeg er i, i den situasjonen verden er i… hva betyr Guds rike for det livet vi lever, for det vi er opptatt av, for hvordan vi innretter livet?

Og jeg tror at mange av oss tenker lite på Guds rike unntatt når vi er i kirken og hører om det. Ellers lever vi vårt liv med gode dager og mindre gode dager og prøver å få livet så bra som mulig. Men Guds rike?

Kanskje kan tekstene i dag gi oss noen tanker om hva Guds rike er og hvordan Guds rike virker, selv om vi ikke tenker så mye på det eller er så opptatt av det i hverdagen.

Jesus forteller oss om Guds rike gjennom to lignelser, en om sennepsfrøet og en om surdeigen. I begge fortellingene er poenget at Guds rike vokser ut fra det som er lite og unnselig. Guds rike er noe som vokser fra det lille til det store.

Da Jesus fortalte denne lignelsen var landet hans okkupert av romerne. Både han og hans landsmenn var tvunget til å holde romernes lover og regler, det var den sterke makten mot det svake folket. I all propagandaen fra okkupasjonsmakten ble de fortalt at det var de mektige som var viktige, det var Romerriket med all sin makt og velde som betød noe for fremtiden. Så kommer en fattig snekkersønn fra utkantbyen Nasaret og taler dette riket midt i mot. I stedet for å bøye seg for den sterke okkupasjonsmakten og tro på den for fremtiden, kommer han med ord om et annet rike, et rike som ikke er bygd på makt- Et rike som er bygd på fellesskap og kjærlighet, et rike som nok kan se lite og betydningsløst ut, men som bærer i seg krefter til å forandre verden.

Noen av de som hørte disse ordene tok dem til seg som et håp. Men de fleste vendte ryggen til det, dette var religiøst sprøyt som snart ville dø ut.

2000 år etter har vi glemt okkupasjonsmakten romerne, men de ordene snekkersønnen Jesus kom med er så visst ikke glemt. Ordene om at Guds rike er i verden, ordene om at håpet og kjærligheten og troen er sterkere enn alt annet har overlevd. Stikk i strid med det som mange trodde.

Også i dag er det mange som vil si at Guds rike er en utopi. Det er bare å se på all krig, vold, angst og nød i verden, så ser vi at Guds rike ikke har seiret. Kjærligheten og rettferdigheten har fortsatt magre kår.

Og likevel mister ikke mennesker håpet. Vi har sett det på TV nå etter det store jordskjelvet i Nepal. Folk har mistet alt de eier og også familiemedlemmer og venner, men de sier…nå må vi bygge opp igjen. Og vi ser det når folk blir rammet av sykdom, mange opplever da en styrke de ikke visste de hadde. Selv om mye ser mørkt ut, er det alltid håp. Og dette håpet tror jeg er det samme som Guds rike.

Med Jesu død og oppstandelse kom det noe helt nytt inn i verden, og inn i menneskers liv: Døden er beseiret, livet i all sin utfoldelse og kraft skal seire, Ikke bare en gang i fremtiden, men livet skal seire ved at håpet har fått guddommelig kraft.

Surdeigen som hever brødet er liten, sennepsfrøet som legges i jorden er et lite frø, men i surdeigen og i frøet ligger det uanede krefter.

Ordene om Guds rike kan virke små og ubetydelige, kan virke som om vi nesten ikke har bruk for dem. Men jeg tror at i håpet vi har for livet, for livskraften som er så sterk midt i mørket, der er Guds rike usynlig til stede.

I teksten fra Apostlenes gjerninger hørte vi om de første kristne, at de holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Dette er ord om den første kristne gudstjeneste. Noe av det første de Jesu etterfølgere gjorde var å komme sammen til gudstjeneste. I dette fellesskapet fant de Gudsrikes krefter, når de delte ordene fra Jesus, nattverden og bønnene. Helt fra kirkens første tid var det slik at i gudstjenestefellesskapet ble håpet holdt levende, kjærligheten varm og troen ble en kraft.

Dette gudstjenestefelleskapet kan lignes med en surdeig eller et sennepsfrø. Utad sett synes det ikke særlig viktig eller kraftfullt. Men det er likevel her Guds rike vokser, Guds rike rekkes oss, slik at det blir en naturlig del av vårt liv og våre hverdager.

Det er altså ikke om vi tenker så mye på dette som er avgjørende. Kirken har ikke overlevd 2000 år i med en meget broket historie fordi folk har tenkt på Guds rike. Kirken har overlevd fordi folk er kommet sammen og feiret gudstjeneste, igjen og igjen og igjen, under alle slags forhold, i glede og sorg, med tro og tvil. Og når dette skjer vokser håpet, livstroen, innsatsviljen.

Guds rike, kirken, vil alltid være en motretning til menneskelig makt. Det var det da Jesus talte Romerriket midt i mot, og det er det i dag. Kirken skal fremme det gode, det som er til glede for Gud, som det stod i leseteksten fra Romerbrevet. Det betyr å være på den svakes side i verden, det betyr å tro der alt håp er ute, det betyr å aldri gi opp kampen for rettferdighet og kjærlighet. For det som er til glede for Gud er det som er til glede og godhet for mennesker. Så vanskelig og så enkelt er Guds rike.

Senere i gudstjenesten skal vi synge salmen: « Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem, hva Kristus ga og gir oss er også gitt for dem».

Å samles her til gudstjeneste en søndagskveld i Hol kirke kan se lite og ubetydelig ut. Men i den store sammenhengen er det jo ikke det, Vi bærer mange andre med oss inn her, vi er et tegn i verden på at Guds rike er kommet, vi er mer enn oss som er her.

Kirken er mye. Organisasjon, menighet, ansatte, menighetsråd, kirkehuset. Men kirken er først og fremst Guds rike, fellesskapet med den oppstandne Jesus Kristus. Det som kan synes lite, men som gir verden håp-

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

" Jeg tror på jordens forvandling", 1.påskedag 2015

1.påskedag 2015, Svolvær

Påsken sies å være den viktigste kristne høytid.  Ja det ikke bare sies, nytestamentet selv uttrykker dette veldig klart: « Men er ikke Kristus stått opp da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom»( 1.Kor 15.14). Jesu oppstandelse er det den kristne kirke står og faller på, det alt annet er avhengig av og bygd på. Uten oppstandelsen ville hele verdensbildet vårt, hele kulturgrunnlaget vårt, hele vår etiske tenkning vært helt annerledes. Og alt som har med kirken å gjøre ville ikke vært til i det hele tatt.

Og samtidig er oppstandelsen et under. Ingen vet hva som skjedde der i graven hvor Jesus ble lagt etter oppstandelsen. Men vi vet hva som skjedde morgenen etter da kvinnen kom til graven for å stelle liket, da var han ikke der. Slik Matteus forteller det var det en engel der som fortalte at han var oppstått. Men viktigere enn engelens ord var at kvinnene selv møtte Jesus, og de kjente ham igjen. Det møte forandret rett og slett verden. La oss reise oss og synge vårt høytidsvers på nr 193 og høre påskeevangeliet slik det står skrevet hos Matteus: ( Matt 28.1-10).

Salmen etter preken i dag er nr 899 i salmeboka. Denne salmen vet jeg Svolvær menighet er glad i, og alle så som på NRK programmet Salmeboka minutt for minutt fikk med seg en flott versjon av nettopp denne salmen. Jeg synes denne salmen uttrykker på en sterk måte hva følgene av Jesus oppstandelse ble for verden, og derfor vil prekenen i dag følge versene i denne salmen.

Ingen kan bevise at det er sant at Jesus kom levende ut av graven den første påskedagen. Helt fra første stund ble det fremsatt teorier om hva som kunne ha skjedd, disiplene måtte ha røvet liket, eller han var kanskje bare skinndød. Det virker som om de bibelske forfattere var vel kjent med disse innvendingene, når Jesus dør påpekes det spesielt at blod og vann seg ut fra hans side da soldaten stakk spydet i ham. De vil fortelle i klartekst at han var død. Og teorien om at disiplene skulle ha røvet liket forklarer på ingen måte hvordan disiplene kunne bli så forandret da de møtte ham, forklarer ikke den kraften og troen som ble så sterk og brennende. Det er på en måte etterhistorien som blir det sterkeste sannhetsvitnet om oppstandelsen. Disiplene ble forvandlet, og i løpet av få år var den daværende verden forvandlet av oppstandelsesbudskapet.

I salmen synger vi « Jeg tror på jordens forvandling, en gang, en tid et sted en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned». Dette startet med oppstandelsen, gjennom Jesu oppstandelse kommer Guds himmel så nær oss at jorden blir Guds sted. Og oppstandelsen gir løfte om at alt det vakre, alt det gode, alt som bygger mennesker opp, det skal seire for alltid engang. Når Jesus overvinner dødskreftene gir det alle som lever et håp. Ikke bare om evig liv etter døden, men et håp midt i livet, et håp om at tross alt ondt som skjer så er Guds liv sterkest, så er døden overvunnet, så er det en kraft vi kan hente til å gjøre livets gjerning i tro.

 I en verden som er så preget av dødskreftene, av ondskap, urettferdighet, vold, krig… ja av døden… er dette et livets budskap, vi gir ikke opp kampen for det gode, samme hvor mørkt det ser ut, for vi har et håp i oppstandelsen. I vers to synger vi slik om dette: « Jeg flykter ikke fra verden… jeg vet at Jesus lever, jeg tror at Herren Krist når alle håp er ute skal stige fram til sist».

Kvinnene som kom til graven fikk i oppgave å fortelle videre at de hadde møtt Jesus. Tvilen på om dette var sant var like mye til stede da som nå, men det virker som om kvinnene og etter hvert disiplene tviholder på at dette må være sant, og så blir deres liv fullt og helt preget av håpet som troen gir. Dette håpet har overlevd en kirkehistorie med mange svarte hull. Overlevd mennesker som i troens navn har forfulgt de som trodde annerledes, stengt jødene ute fra vårt rike, undertrykket kvinner og barn og fattige, vært på de rikes side… tross alt det menneskelige som kriken har stått for… håpet har overlevd, håpet om det gode, om lyset, om rettferdigheten… vi synger i det siste verset: « Jeg flykter ikke fra verden, blant jordens minste små, der finner jeg den fremtid som jeg vil vente på».

Jesushistorien frem til oppstandelsen er det mange som kan være enig i. Ja han var en god mann, en særdeles god mann, hans visjon og gjerning var rettferdighet, han så til de små og opphøyet dem, han var på de fattiges side. Alt dette moralske ved Jesus er lett å bejae. Men at han stod opp?

La oss tenke litt annerledes: Hva ville Jesu gjerning for de fattige i Israel for 2000 år siden betydd hvis han ikke hadde stått opp fra de døde? Ville vi ha visst om det? Ville det ha preget vårt menneskesyn?

 Jeg tror alt det som skjedde med Jesus, alt han sa og alt han gjorde nettopp får betydning og forandrer verden fordi han oppstod fra de døde. Oppstandelsen blir nøkkelen til å forstå hva Jesus betyr og hva han gjør.

Det etiske budet som ligger i den kristne tro er ikke bare et bud tatt ut av en menneskelig forståelse av verden, det er en følge av at vi tror på en livskraft som er sterkere enn alt som vil ødelegge, vi tror på en Gud som er på livets side.

Dette betyr ikke at det er lett å tro på oppstandelsen, ikke logisk og ikke egentlig å fatte med forstanden. Men det er mye av det viktige i livet vi ikke fatter med forstanden, kjærligheten, de nye liv som fødes slik vi opplever her i gudstjenesten med lille………… som er båret til dåpen, den ufattelig finstemte naturen… vi kan ha vitenskapelige teorier om dette….. men forstår vi det?

Påskedagens evangelium løfter oss på en forunderlig måte ut fra hverdagen og samtidig inn i den… Jesus oppstod, det er utenfor tankens fatteevne, det er det guddommelige, det er underet… men denne oppstandelsen fører oss rett ut i livets mange kamper… vi flykter ikke fra verden…..Oppstandelsen gir oss tro til aldri å gi opp, verken i forhold til døden som realitet i våre egne liv, eller i forhold til dødskreftene som ødelegger mennesker og hele vår jord.

Til slutt i salmen synger vi sterkt om dette: « Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!»

Dette nye Jesus kom med ser vi allerede nå, i skjønnheten i alt det mennesker kan skape, i nestekjærlighetens arbeid, i kampen for rettferdigheten som aldri må ta slutt, i mennesker som reiser seg etter de tøffeste slag, i det at vi klarer å leve selv om vi vet døden kommer,…… og vi aner det som noe uklart der fremme… en gang skal døden for alltid være borte, oppstandelseskreftene seire fullt og helt, en gang skal påskedagens krefter fylle alt.

Men nå.. her og nå.. skal vi gjøre som kvinnene ved graven, gå dit vi kan møte den oppstandne Jesus og følge etter ham inn i alle oppgaver livet byr oss. Ævfosodhåsvoeobesgfetea.