Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 8.kap (v. 22-25)
I mine år som prest her i Lofoten har jeg flere ganger vært med på å ha minnestunder for fiskere som er omkommet på havet. Selv om mye i en slik minnestund er lik en vanlig begravelse, er det noe vesentlig som skiller: Det er ingen kiste der. I stedet står det gjerne et bord med et bilde av de omkomne der hvor kista ellers står. I et tilfelle stod det en modell av båten som fiskeren hadde eid og var gått ned med, der hvor det ellers er en kiste.
Dette er sterke opplevelser, sterke opplevelser som folk ved havet har levde med gjennom alle tider. Alle vi som bor her vet at havet kan være en fiende og at havet kan ta fra oss det kjæreste vi eier.
Og samtidig er havet vår beste venn. Det er havet og havets gaver som har gjort og gjør det mulig å bo her i Lofoten. Hele samfunnet er bygd på at vi høster av havet og bygger vårt liv på det.
Haver er både venn og fiende. Havet er både trussel og livskraft.
Også i Bibelen kommer dette doble syn på havet frem. I leseteksten i dag hørte vi en fantastisk tekst fra Salme 104: "Her er havet, stort og vidt, med en talløs vrimmel av dyr, både stort og smått". Og i skapelsesberetningen i 1. Mosebok fortelles det at Gud skapte havet og gav mennesket i oppgave å forvalte det havet gir.
Det motsatte syn på havet finnes også. Havet er flere steder i Bibelen et bilde på døden. I Åpenbaringsboken fortelles det om det evige liv hos Gud, der det bare skal være godt. "Havet skal ikke være mer" står det der. Havet blir betraktet som stedet for død og det onde.
I disse bildene er Bibelen svært realistisk. For det er jo slik vi oppfatter det: Havet er både venn og fiende.
Og samtidig er havet vår gave fra Gud, Gjennom havet gir skaperen oss mat og livsgrunnlag. Mennesket, du og jeg, har som det ypperste i skaperverket fått oppgaven å ta vare på denne gaven, bruke gaven, men ikke forbruke, dyrke gaven, men ikke ødelegge. De gamle fiskere visste dette. Skikken med at den første fisken de fikk under Lofotfiske kastet de tilbake på havet er et symbol på ærefrykten for skaperverket og skaperen. Den gamle fisker tok det ikke som en selvfølge at Gud skulle gi sine gaver gjennom havet, tok det ikke som en selvfølge at fisken igjen skulle kom inn til våre strender.
Den gamle fiskeren visste at fisken han fikk var en gave fra Gud, at livet og alt vi har er et under og aldri noe vi kan forstå fullt og helt.
I prekenteksten i dag har vi hørt om at disiplene og Jesus var på sjøen i en båt og kom ut for en stor storm. I denne fortellingen er ikke havet en venn, her er det dødskreftene i havet som kommer til syne. Det skaperverket som Gud ellers gav gaver fra var plutselig det helt motsatte, slik som så mange her i Lofoten også har erfart det.
Jesus er om bord i båten, og på mirakuløst vis stiller han stormen.
Det er ikke mange etter disiplene som har opplevde det samme så bokstavelig. Det er vel heller tvert om slik at vi når vi har opplevd stormer som har tatt liv har vi ropt til Gud: Hvorfor var du der ikke? Hvorfor holdt du ikke din hånd over dem?
Troen på Gud er ikke en lettvin vei til å få løst de store vanskelighetene i livet. Døden og sykdommen og ensomheten og stormen kommer, selv om troen på Gud er der,,, eller som det billedlig blir sagt i denne teksten: Det stormer selv om Jesus er om bord.
De første kristne opplevde også at stormene i livet kom, Som oss var de redd for havet, for sykdommen, for krigen og sulten. Men de var også redd for forfølgelsen, for i Romerriket var det ikke religionsfrihet, det var keiseren som måtte æres. Derfor var det nødvendig for de første kristne å finne skjulesteder der de kunne feire gudstjeneste og komme sammen med andre troende. Et av disse skjulestedene var katakombene, gravkamrene, utenfor Roma. For å finne hverandre, og på en hemmelig måte fortelle at her kunne de samles, risset de inn tegn i murveggen i katakombene. Tegnet de risset inn var en fisk. For uinnvidde var det vanskelig å forstå at det hadde noe med de kristne å gjøre. Men ordet fisk heter på gresk ichtus. Tar du hver av disse bokstavene står ien for Jesus, ch for Kristus, th for Theos eller Gud, u for yos eller sønn og s for såter, frelser. Når de kristne så fisk symbolet leste de: Jesus, Kristus, Guds sønn, vår frelser.
Slik visste de om hverandre og slik fortalte de hverandre at uansett hvor de var, om så i katakomben, i gravkammeret, var Gud der gjennom sin sønn.
I kirken er fisken etter dette blitt et av symbolene som brukes om Jesus. Og symbolet forteller mer enn akkurat bokstavsammensetningen. For det er en viktig tanke at Gud, gjennom Jesus, er å tilstede over alt i skaperverket, Vi tror på en Gud som er der hvor mennesker er, i vårt liv, i det materielle som omgir oss, i naturens gaver og i våre hverdager. Da Jesus kom til jord ble hele skaperverket et sted for Guds nærvær.
Fiskesymbolet ble risset inn i katakombenes vegger, som et stille tegn på at her er Gud. Teksten om da Jesus stiller stormen er et annet eksempel på at Gud er der hvor mennesker der, gjennom Jesus er han med i båten.
Når jeg har stått sammen med noen som har mistet sine på havet er det ikke bestandig det er så mange ord som hjelper, ikke så mange forklaringer. Som ellers når det vonde rammer oss er det mye mer nærvær som gir styrke og kraft til å komme gjennom. Styrke fra nærvær gjennom mennesker som tør å vise kjærlighet, og styrke fra guddommelig nærvær som på underlige måter bærer gjennom de tunge dagene.
Det er dette nærværet det handler om når Jesus er om bord i båten, når vi erkjenner som den gamle fiskeren at livet er en gave fra Gud, at i alt det vi er og har er Gud selv til stede. Både når vi møter havet som trussel og havet som velsignelse, både når livet er tungt og når livet er fullt av lykke.
På en gammel gravstøtte, jeg tror det var på Værøy, leste jeg " Havet gav, havet tok, Herrens navn å være lovet". Jeg husker jeg tenkte da jeg leste dette, hvordan klarte de å ha en slik tro? Gravplassen var full av støtter som fortalte om tragedier. Jeg tror ikke det var noen lett tro som ble uttykt på denne måten. Jeg tror det var en tro som ropte til Gud i fortvilelse, en tro som lik disiplene i båten var mer redsel enn tillit. Men det var en realistisk tro, en tro som regnet med at ja, havet er venn og fiende, men uansett er Gud min Gud, uansett er skaperverket Guds sted for nærvær og guddommelig hjelp, uansett er det dette havet jeg skal høste av, takke for og ha ærefrykt for.
Det er denne dimensjonen over livet kystmessen handler om. Og det er kraft til denne troen vi kan hente ved å være sammen her, i takk og bønn og salmesang og nattverdgang og fellesskap.
Ævfosodhåsvoeobesgfetea.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar