Buksnes kirke 2.s.i faste 04.03.2012.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kap (v.36-50).
Forfatteren Karen Blixen har skrevet en novelle som heter "Babettes gjestebud". Denne novellen handler om to aldrende søstre Martine og Phillippa. Deres far, som bare benevnes den gamle prosten, grunnla en egen menighet, en menighet som hadde vekkelsens preg over seg da den startet, men som i årenes løp hadde fått mer preg av å holde gamle tradisjoner i hevd… ære den avdøde gamle prosten, passe på at syndeliv og stor glede ikke skulle ta plassen for alvoret i tilværelsen. De to søstrene er blitt gamle, liver et gått dem forbi, de lever med mange forbud og bånd på sin livsutfoldelse. Mye er tungt og grått. En kveld banker det på døra til de gamle søstrene, og utenfor står en forfrossen og dårlig kledt kvinne. Babette er flyktning fra revolusjonens Paris, men forteller ikke mer. Søstrene tar henne i hus, og hun hjelper dem med husholdning og matlaging. Et stille, fattigslig liv, men for Babette er det å få livet og tryggheten tilbake, trygghet og gråhet og tristhet,
Så skjer det store, Babette vinner 10 000 francs i et lotteri. Og hun ber om å få bruke av pengene sine på et selskap for søstrene og deres gamle venner i den grå menigheten.
Så kommer de som skal være med på festen. Alle har et agg i siden til hverandre, alle passer på hverandre så ingen får mer enn andre, det virker som om den kjærlighet som engang bandt dem sammen er helt borte.
Så begynner serveringen. Den overgår alt det selskapet kunne tenke seg, vaktler, trøfler, gode viner, ferskener, friske fikener… alt som hørte hjemme i en fin fransk middag.
Under måltidet forandrer de gamle menighetsmedlemmene seg. Maten og vinen bringer gleden og fellesskapet frem, setter gamle uoverensstemmelser i et nytt lys, bringer livet tilbake, Og de skjønner ikke at det skjer. Så reiser den eneste som er utenfor menigheten, general Løwenhielm seg for å holde tale, og han begynner med disse ordene " Nåde og sannhet møtes mine venner, rettferdighet og fryd skal kysse hverandre".
Babette har brukt hele sin lotterigevinst på dette måltidet, og etter selskapet er hun like lutfattig som før.
Men gjennom hennes måltid, gaven fordi hun var takknemlig for det søstrene hadde gitt henne, forandres livet til denne gruppen mennesker, og nåden og gleden overtar for tristhet, misunnelse og sorg.
I Bibelteksten i dag hører vi om et annet måltid, og en annen kvinne som også var utenfor det gode selskap. Hun er ikke invitert til gjestebudet Jesus er i, hun passer så absolutt ikke inn blant de øverste i samfunnet som denne festen er for. Men hun kommer inn, hun stiller seg ved Jesu føtter, hun gråter, væter føttene hans med tårene sine, og tørrer dem med sitt hår. En kjærlighetsgjerning som de som er der ikke forstår, men som Jesus tar i mot.
Så blir resten av selskapet fortørnet og vil sette Jesus på plass, han må da vite hva slags kvinne dette er, og det blir en samtale med Jesus og verten Simon om hvem som elsker mest. Da kommer Jesus med de forløsende ord:
"Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Den som får lite tilgitt elsker lite".
Babette hadde fått tilgivelse, trøst og trygghet hos søstrene, derfor ville hun gi dem en kjærlighetsgave. Kvinnen ved Jesu føtter visste om alle sine feil i livet, visste at hun ikke var verdig til å komme inn i fariseerens hus enn si stille seg ved siden av Jesus. Men hun stilte seg åpen for Jesus, gjemte ikke sitt liv, men vedsto seg det. Da kom tilgivelsen, og da kom kjærligheten.
Tilgivelse og sannhet hører sammen, nåde og sannhet hører sammen.
I de to lesetekstene i dag har vi hørt om alvoret i livet. Fra 1. Mosebok om hvordan Bibelen billedlig forteller hvordan det onde kom inn i verden, og dette utdypes videre i Romerbrevsteksten. Disse tekstene slår fast at alle mennesker har del i ondskapen, del i det som skiller oss fra Guds plan med livet. I dåpsliturgien sier vi det slik: "Vi er født med menneskeslektens synd og skyld".
Og når vi i gudstjenesten leser syndsbekjennelsen sammen er det uttrykk for det samme: Vi mennesker har evnen til både godt og vondt. Det onde i verden er ikke bare utenfor oss, men også tilstede i vårt eget liv, i de valg vi tar, i de måter vi omgås hverandre på, hvordan vi deler, hvordan vi forholder oss til Gud.
Dette er sannheten om våre liv.
I vår moderne tid, med Gud ofte på litt avstand i det daglige, er det lett å glemme dette. Glemme at det er en guddommelig vilje med livet vårt, glemme at det som er vår livs mening er å elske Gud og elske vårt medmenneske.
Men når vi elsker lite får vi også lite tilgivelse.
En venninne satte et ord på dette da hun skulle fortelle hvordan hun forankret sitt liv: "Nå lever jeg det nådebaserte livet."
Det nådebaserte livet. Det betyr et liv der jeg vedstår meg det jeg kommer til kort med, vedstår meg det som ikke holder mål for Guds kjærlighetskrav, men det betyr også at jeg stiller meg ved Jesu føtter og gang på gang tar i mot hans tilgivelse.
Babette var tilgitt mye. Derfor kunne hun raust øse ut av det beste hun hadde og kunne. Og når hun gav av sin kjærlighet vokste nåden og tilgivelsen hos de som nøt av hennes måltid.
Hun levde det nådebaserte livet.
For når sannheten om vårt liv blir virkelig for oss og vi tar det på alvor og vender oss til den guddommelige kjærlighet i Jesus Kristus, da er det bare nåden og tilgivelsen som kan gi oss livsmot og livslyst tilbake.
Noen anklager kirken for å snakke om "billig nåde"., dvs vi kan jo bare be om tilgivelse og ellers leve som vi vil……….. Nettopp som motvekt mot en slik tankegang synes jeg ordene fra Babettes gjestebud er så treffende: Nåden og sannheten skal møtes.
Sannheten kan aldri løsrives fra nåden. Bare den som er tilgitt mye kan vise den rause kjærligheten som Babette gjør, og som kvinnen ved Jesu føtter gjør.
I gudstjenesten og i liturgien kommer både sannheten og nåden oss i møte. Vi er de vi er, verken mindre, verken mer. Men slik vi er får vi komme. Til nåden og tilgivelsen. Igjen og igjen og igjen. Det er når vi glemmer denne sammenhengen at der er fare på ferde. Den gamle prostens menighet i Babettes gjestebud hadde glemt det, glemt hvem de var. Da fikk de heller ikke oppleve gleden og tilgivelsen, og klarte ikke å elske hverandre.
Kvinnen ved Jesu føtter visste så inderlig godt hvem hun var, hun kjente sannheten om sitt liv. Men gjennom møte med Jesus bryter nådens lys inn til henne. Hun blir fri til å elske, til å tjene, til å leve.
La oss be om at det må skje også i våre liv og i vår gudstjeneste.
ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar