søndag 27. november 2011

1.pinsedag 12.6.11 i Buksnes kirke: Språkets evangelium

God pinse!
På en vakker sommerdag i Lofoten er vi samlet her i Buksnes kirke for å feire noe som skjedde for snart 2000 år siden. Hvorfor i all verden gjør dere det, vil kanskje en som ikke kjenner noe til den kristne tro spørre? Hvordan kan noe som skjedde for så lenge siden ha så stor betydning at millioner av mennesker hver eneste søndag samles til gudstjenester for å feire det? Hvordan kan en så gammel historie ha aktualitet i dag?

Med disse spørsmålene er vi rett inne i det pinsedagen handler om. Pinsedagen handler om språk som uansett tid og rom formidler budskapet om Jesus slik at det har betydning for mennesker i år 2011. Pinsedagen handler om språk.
La oss synge om dette når vi nå reiser oss og stemmer i høytidsversene fra salme 221.

La oss høre pinsedagens budskap fra Apostlenes gjerninger kap2.1-11

Da Jesus var ved avslutningen av sitt liv var det et spørsmål som mer og mer opptok disiplene. Hvordan skald det gå med oss når Jesus ikke er her lenger? Etter at han var død ble dette spørsmålet så presserende at de rett og slett gjemte seg. De var redde, de var desillusjonerte, de var kanskje så skuffet at de ikke orket å tenke fremover. De hadde brukt 3 år av livet til å følge etter Jesus, de hadde latt seg begeistre av ham, de hadde forlatt arbeid og familie for hans skyld. Nå var de alene tilbake. Uten ord, uten språk, jeg tror det må ha vært veldig stille der de var samlet på et bortgjemt rom i Jerusalem.

Jesus hadde gott dem løfter om at selv om han var død og gått hjem til Gud, så skulle han komme tilbake. Men de hadde nesten gitt opp å tro på det. Så skjer underet på det som vi kaller den første pinsedagen, 50 dager etter påske, etter korsfestelsen kommer Jesus igjen. Men han kommer annerledes enn før. Han kommer ved sin ånd, og det manifesterer seg ved at disiplene begynner å snakke på nye språk. Plutselig er det ikke stille lenger, på mange forskjellige språk forteller disiplene om det de har opplevde sammen med Jesus.
I dag har jeg lyst til å si litt om språket disiplene


1.Språket som grensesprengende for tid og rom
2. Språket som menneskelig
3. Språket som skaper enhet og fellesskap.





Den Hellige Ånd, Jesu nærvær for all fremtid ble gitt dem gjennom språk
Gjennom ordene skulle disiplene fortelle til hele verden hva de hadde sett og hørt. Og vi vet at de klarte det, på ganske få år var det som 12 menn i Israel hadde opplevd forkynt til mange land og mange mennesker. I dag er dette budskapet nesten nådd til alle verdens folkeslag.
Men det begynte med at språket ble Jesu måte å være i verden på.

Først om det grensesprengende språket.
Da Jesus levde i Jerusalem kunne han bare være et sted av gangen og bare møte de mennesker som var lokalt til stede der. Når han etter pinsedagen kommer mennesker i møte gjennom språk og ord kan han være nær alle steder for alle mennesker til alle tider. Vi har hørt dette i løftet som ble gitt til dåpsbarna i dag, ved dåpen gis de ord om at Jesus vil være med dem alle dager inntil verdens ende. Jesus gir sin Ånd, Den hellige Ånd gjennom ordene og språket disiplene fikk og dermed er hele verden og alle mennesker arena for Jesu nærvær.
Det står at disiplene snakket ulike språk, slik at alle utlendingene som var der fikk høre budskapet og forstå det. Dette er et sterkt symbol på at Jesu budskap er for alle, det understreker at Jesus kom for å skape et gudsfolk av alle mennesker, kom for å skape enhet og fred. Vi hørte det fra Johannes evangeliet tidligere i gudstjenesten: Jesus sier der til disiplene: ” Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir”. Og like før han blir korsfestet ber han slik for disiplene: ” jeg går til deg Hellige Far, bevar de mennesker du har gitt meg i ditt navn, …., så de kan være ett slik vi er ett”. Språket sprenger lokale, tidsmessige og menneskelige grenser.

I sterk motsetning til dette budskapet står fortellingen om Babels tårn som vi hørte i teksten fra Det Gamle Testamente. I sitt overmot ville menneskene prøve å bli like store om Gud, så de bygde et høyt tårn for å realisere det. Men resultatet ble Guds straff, de kunne ikke lenger forstå hverandre, men snakker forskjellige språk. Dette er en såkalt etiologisk historie, en historie som skal fortelle hvorfor en situasjon er som den er.
De som skrev denne historien tenkte at det var brudd på Guds egentlige vilje at menneskene hadde forskjellige språk og ikke forstod hverandre. Så ble denne fortellingen en forklaring på hvorfor det var slik.
Når språkbarrierene så faller på pinsedag, blir dette et symbol på at Guds egentlige vilje er opprettet, et vitnesbyrd om at det nye Guds rike er kommet med Jesus og gitt oss ved Den Hellige Ånd.

For det andre:
Det var menneskelige, kjente språk disiplene snakket da de hadde fått Den Hellige Ånd.

Det sier noe viktig om at det er gjennom den menneskelige, sansbare virkelighet Jesus kommer til verden. Han kom som et vanlig menneske, født av Maria, oppvokst i Nasaret. PÅ samme måte kommet han nå til verden gjennom det menneskelige, gjennom vanlige ord og gjennom vann og brød og vin, kjente ting i vår verden.
Når Den Hellige Ånd kommer er det ikke på mystisk vis, men gjennom det som er vår verden, enda en gang er det inkarnasjonen som skjer, i det menneskelige tar Guds plass, i det menneskelige kommer Jesus til oss. Og ikke bare gjennom feilfrie og velformulerte ord, men gjennom menneskers ord på godt og vondt.
Det er jo derfor den kristne tro så sterkt understreker at selv om Bibelen er motsigende og feilbarlig, er den dog bærer av Guds ord.
Gjennom det sansbare … gjennom det forståelige .

Det er mange år siden den Hellige Ånd kom til disiplene på pinsedagen. I alle år etter har budskapet overlevd. Tross kirkens mange feiltrinn, tross en kirkehistorie som er skammeølig, full av begivenheter som så absolutt ikke stod i enhetens og fredens tegn. Igjen ser vi mønsteret: Det er ikke det fullkomne Den Hellige Ånd kommer til, det er til det menneskelige. Og på underfulle måter bæres Jesus frem, selv om den som bærer har mange brist.
Var det ikke for Den Hellige Ånd, Jesu nærvær i verden i dag, ville kirken vært død med disiplene, ville budskapet aldri kommet lenger enn til Jerusalem. Men gjennom alminnelige, feilbare mennesker, våre ord og våre gjerninger, har Den Hellige Ånd virket. Ofte mer på tross av enn på grunn av.

For det tredje. Språk gir fellesskap og nærvær.
Så er vi her i dag. Vi har vært med på å døpe to barn, vi har sunget vi har lest, vi har hørt. Alt er menneskelige fenomener. Men samtidig bærer de Jesu nærvær til oss. For dagen i dag og for dagene som kommer.
Så lever vi i en kirke som har store utfordringer i tiden som kommer. Vi skal målbære den kristne tro i møte med nye religioner som kommer til vårt land. Vi skal arbeide med å formidle til nye generasjoner det gamle budskap Jesus kom med. Vi skal gjøre de gjennom menneskelige ordninger og menneskelige ord, gjennom utilstrekkelige språk og feilbarlige handlinger.
Trøsten fra pinsedagens budskap er at det er nettopp i dette Den Hellige Ånd kommer, for å gi oss Jesu nærvær, for å gi oss tro, enhet, fred, forsoning.
Kirken er alltid mer enn det vi ser. Disiplene var med enn 12 enkle menn fra Israel. De var bærere av Jesus selv, de var beseglet med Den Hellige Ånd. Og det er i den tradisjonen vi er kirke også i dag.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar