Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 24. kap ( v 46-53)
For noen år siden hadde vi en samtale i et menighetsråd om hvordan de forskjellige medlemmene i rådet opplevde gudstjenesten. Da var det en dame som sa noe jeg aldri kommer til å glemme. Hun hadde vært en aktiv kirkegjenger i mange år, og hadde vært vant til å være med i kirken helt siden hun var liten jente. Så sa hun: det beste ved gudstjenesten er velsignelsen til slutt. Det kan godt være at salmene har vært vanskelige, prekenen kjedelig … men når velsignelsen kommer har likevel ikke gudstjenesten vært forgjeves.
Den overskygger alt det andre.
Siden har jeg snakket med mange som har sagt noe lignende. Velsignelsens sterkeste betydning har jeg kanskje opplevd når jeg har stått ved en sykeseng og den syke nesten har vært borte fra denne verden. Et lite nikk med hodet har tilkjennegitt at hun ønsker at jeg skal velsigne henne. Å legge hånda på et slitt grå håret hode og si fram velsignelsesordene er en hellig opplevelse.
Mange av oss som er her i kirken i dag har harr situasjoner i livet da vi har fått ta i mot Guds velsignelse. Når vi var med på dåpen i dag var det en påminnelse om vår egen dåp, når vannet sildret over vårt hode ble vi velsignet med Guds nærvær i vårt liv. For bare noen uker siden ble konfirmantene her i kirken velsignet med det samme nærvær, de ble gitt løfte om at Gud vil være deres Gud, at Gud vil være med dem. Og når vi har vielser her i kirken skjer det samme, brudeparet mottar Guds velsignelse, en velsignelse som er en styrke til dagene som kommer.
Jeg tenker at Guds velsignelse først og fremst er et tilsagn, et løfte, om at Gud vil være nær. Velsignelsen gir oss på en personlig måte vissheten om at bi ikke er alene om vårt liv, Gud er der.
Det siste Jesus gjorde sammen med disiplene mens han var fysisk i blant dem har vi hørt om fra evangelieteksten i dag. Og det siste han gjorde var nettopp og løfte hendene og velsigne dem. Disiplene var i en underlig situasjon. De hadde opplevd at Jesus ble henrettet, de hadde hørt kvinnene som kom løpende fra den tomme graven og sagt at han var stått opp fra de døde. Noen av dem hadde opplevd at han etter dette hadde møtt dem på nye måter, som en medvandrer da to av disiplene var på vei til Emmaus, som en som kom når disiplene satt livredd bortgjemt for folk og ikke visste hva de skulle gjøre.
Om håpet hadde begynt å spire hos dem igjen vet vi ikke, jeg tror de fortsatt var meget forvirret og ikke visste hva de var med på.
Men til disse disiplene, i deres tvil, deres frykt og forvirring kommer Jesus og velsigner dem med sitt nærvær. Og han velsigner dem ikke bare for øyeblikket, men for tiden som skal komme. Han gir dem et løfte om det når han sier:” Jeg skal gi dere det som min Far har lovet.” Jesus lover dem et annerledes nærvær. Han skal ikke være fysisk blant dem lenger, men gjennom sin Ånd og sine gaver vil han fortsatt komme mennesker i møte.
I den tiden Jesus levde sammen med disiplene kunne de ta på ham, se ham, snakke med ham. Likevel tvilte de, likevel var de forvirret.
Ofte tenker vi at bare vi kunne se ham, få bevis… da ville der være lettere å tro. Jeg er ikke sikker på det. Det meste av det gode i livet er usynlig. Kjærligheten er det, følelsen av samhørighet er det. Og velsignelsen er usynlig, men den gis oss på synlige måter; Gjennom hender som legges på hodet mitt og ord som gis til meg, gjennom dåpens vann, gjennom brødet og vinen vi spiser og drikker i nattverden, gjennom mennesker som bringer oss glimt av guds nærvær gjennom gode ord og handlinger, gjennom ordene vi kan lese og høre om Jesus.
Om velsignelsen skal virke er ikke avhengig av hvor sterk tro vi har, hvor mye vi forstår, hva vi føler. Slik velsignelsen ble gitt til disiplene midt i deres forvirring og tvil, slik gis den også til oss.
Men så kommer spørsmålet: Trenger vi Guds velsignelse, trenger vi Gudsnærværet i vårt liv? Til hverdags tenker vi kanskje ikke så mye på det, vi lever vårt liv og de fleste av oss prøver å gjøre det beste ut av dagene våre.
Egentlig tror jeg selve livet vårt er en velsignelse, at det er en gave fra Gud at vi lever, at vi er mennesker på godt og vondt, at vi har en fantastisk natur og øse både liv og glede ut av, at vi har mennesker å dele med, at vi har evne til å tenke, forstå, arbeide, glede oss over livet, at vi igjen og igjen opplever gleden ved at kjærligheten fører til nyfødte barn, kanskje den største velsignelsen av alle.
Gudsnærværet er i det alminnelige livet, den spesielle velsignelsen i gudstjenesten og ved livets store anledninger skal hjelpe oss til å forstå nettopp det.
Velsignelsen gir oss Guds nærvær.
Velsignelsen Jesus gav disiplene da han var sammen med dem for siste gang gav dem hans nærvær, hans fellesskap på en ny måte.
I den velsignelsen som vi oftest bruker, den aronittiske, som har sitt opphav i velsignelsen som Moses fikk fra Gud og som Aron og de andre prestene skulle bruke for å velsigne israelittene., er nåden og freden to av de gavene velsignelsen gir.
Og den store livsvelsignelsen som Jesus kom med er nettopp freden og nåden. Nåden uttrykt i at velsignelsen ikke setter noen krav til den som skal motta, gjennom den blir vi alle tatt inn i Gudsnærværet og Gudskjærligheten. Dette synliggjøres så sterkt gjennom dåpen av små barn, de har ingen intellektuell tro, ingen forståelse og ingen gode gjerninger, men de får Guds gaver likevel. Og slik er det med oss hele livet. Guds velsignelse er ikke noe vi får fordi vi fortjener det, men pga Guds kjærlighet.
Freden uttrykt i at Gud sier ja til vårt liv, til våre spørsmål, til vår tvil, til vår klage og til våre feiltrinn, sier ja og gir oss løfte om at ingenting kan skille oss fra Gudsnærværet. Fred med Gud, sa de gamle. Fred med Gud slik at vi kan leve vårt liv i fred med våre medmennesker.
For meg er Kristi Himmelfartsdag velsignelsesdagen, dagen da Jesus viser for disiplene og oss at Guds fred og Guds nåde, Guds nærvær ikke stopper selv om Jesus ikke er fysisk tilstede blant disiplene lenger.
Jesus løftet hendene og velsignet dem. Han gjør det fortsatt.
Og han kaller oss til å leve fredens, fellesskapet og nådens liv blant våre med mennesker. Slik at vi kan velsigne med den velsignelse vi selv er møtt med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar