3.søndag etter pinse, 3.7.2011 Moskenes
Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det. 16.kap. (v 14-24 ).
Et av de sterkeste bildene i Bibelen på det kristne fellesskapet er bildet av festen, av selskapet. Teksten vi har lest i dag er en lignelse om dette. Jesus forteller en historie fra hverdagen, og gjennom dette vil han vise oss noen av Gudsrikets hemmeligheter. Verten i teksten er et bilde på Gud selv, Selskapet han inviterer til et bilde på Guds rike, på fellesskapet mellom mennesker og Gud. Verten har invitert til fest, men de som er invitert har unnskyldninger for ikke å komme. I så måte er det en trist tekst. Men også en tekst som åpner opp for noe nytt når invitasjonen til fest utvides til å gjelde mange flere enn de først inviterte.
I dag har jeg lyst til å snakke om festen som bilde på Guds rike.
Når jeg er på en fest eller i et selskap merker jeg fort om vertskapet gjør seg flid med å få alle til å føle seg velkommen. Ja en god fest er avhengig av at jeg føler at jeg er ønsket og sett.
Når festbildet brukes om Guds rike er det nettopp dette som er poenget: I Guds rike er vi velkommen, ønsket og vi blir sett som de vi er.
Til våre fester blir vi invitert av ulike grunner, ofte fordi vi har gjort noe positivt for verten, eller fordi vi har noe felles med vertskapet.
Til Guds rike blir vi ikke invitert fordi vi har gjort noe som gjør at vi fortjener invitasjonen. I Guds rike er det ikke hvem vi er som er avgjørende. Gud inviterer fordi Gud elsker oss, ikke fordi vi elsker Gud.
På våre fester er det ofte en rangordning, noen er viktigere enn andre, noen står nærmere verten enn andre. Det er også helt annerledes i Guds rike, i Guds rike er alle like mye verdt, ingen har forrang, ingen blir sett på som mer viktig enn andre.
Maten og bordfellesskapet er viktig når det er fest. Det å spise sammen er en sterk bekreftelse av fellesskap. Slik er det også i Guds rike. Når Gud inviterer oss til å delta i nattverden inviteres vi til Guds eget måltid. Gjennom vinen og brødet får vi del i gudsfellesskapet, får vi del i styrke og kraft til å leve etter Guds rikes idealer. Og ved å delta i nattverden er vi del av et stort menneskelig fellesskap som strekker seg gjennom tiden og til alle verdenshjørner.
Gud inviterer oss til Gudsrikefellesskapet her i gudstjenesten i dag. Første gang vi får denne invitasjonen er i dåpen. Når foreldrene velger dåp for barna sine, slik foreldrene til Vanessa Margrete har gjort, eller når voksne velger det selv, er det et svar på invitasjonen fra Gud. Gjennom dåpens vann og ordene fra Gud blir vi opptatt i Guds rike, kommer vi inn i en dypere virkelighet enn det hverdagene er.
Barnedåpen understreker så fint HVA KRITERIENE er for å komme med i Guds rike. Det finnes ingen kriterier, ”Hver den som tror og blir døpt skal bli frelst” sies det i Bibelen. Barnet som bæres til dåpen kan ikke tenke, har ikke gode gjerninger å vise til, forstår ikke hva som skjer, men på foreldrenes tro blir barnet båret frem og så gjør Gud resten.
Så sier noen: ”Men er det nå så sikkert at foreldrene og fadderne har så stor tro?”
Det å velge dåp er et uttrykk for tro, selv om troen kanskje ikke er så tydelig for andre. I en av fortellingene i Bibelen står det om når disiplene firer ned en syk mann gjennom taket for at Jesus skal helbrede ham. Det fortelles ikke noe om hvor stor tro verken mannen eller disiplene hadde. Troen ligger ikke i tankene først og fremst, men i handlingen. Disiplene bar mannen til Jesus. Vi bærer barna til dåpen. Det er en troshandling.
Siden i livet kommer det mange anledninger der invitasjonen til Gudsrikefellesskapet gjentas. Noen ganger skjer det her i kirken, gjennom ord i en preken eller strofe fra en salme, noen ganger kan det være en vanskelig situasjon i livet der Gud på underlig vis gir kraft til å komme gjennom, noen ganger kan det være gjennom et medmenneske som betyr noe spesielt i hverdagen, andre ganger kan det være gjennom en fantastisk naturopplevelse som viser Guds storhet. Ikke alltid skjønner vi at det er Gud som inviterer til felleskap midt i vår hverdag. Gudstjenestene her i kirken skal hjelpe oss til å se alle de måter Gud er oss nær på, hjelpe oss til å få øynene opp for at midt i vårt liv er Gud.
Lignelsen i dag handlet også om at noen ikke tok imot invitasjonen, det var alltid andre ting som var viktigere enn å være i fellesskap med Gud. Legg merke til at teksten ikke sier noe nedsettende om de som reagerer slik. Verten blir både med sint og fortvilet, men valget er deres eget. Nei, vertens reaksjon er å utvide invitasjonen, når de som først var invitert ikke ville komme åpnes vertens hus og favn for absolutt alle mennesker.
Bibelteologisk er dette en henspeiling på at jødene som hørte Jesus fortelle denne historien var vant med å tenke at Guds rike først og fremst tilhørte dem. Men Jesus brøt fullstendig med denne tankegangen, og utvider Gudsrikefellesskapet til å gjelde alle mennesker til alle tider.
Det er lett å tenke at det å tilhøre Gud fortsatt bare er for noen spesielle. De som går ofte i kirken, de som går til nattverd, de som tror sterkt.
Budskapet i dag sier det motsatte. Å ha felleskap med Gud er en gave til alle mennesker, det gis uten forbehold, det gis bare av Guds kjærlighet.
Vi som er her i kirken i dag har mange forskjellige grunner for å være her. Vi sitter med forskjellige tanker inne i oss, vi lever ulike liv. Men vi er alle ønsket velkommen til gudsrikefesten, vi er alle sett av Gud, elsket av Gud.
Og som kirke er vi satt til å gå ut på veiene for stadig å invitere nye med, det gjør vi gjennom trosopplæringen vi holder på med, det gjør vi gjennom bønnene vi ber, gjennom samarbeidet med kirker i andre land, gjennom å samles til gudstjeneste selv om vi ikke alltid er så mange, gjennom å ta vare på kirkehusene som forteller at her bor det folk som tror på Gud.
Nattverdliturgien avsluttes med at presten på Guds vegne sier ” Kom for alt er ferdig”. Det er en gjenklang fra lignelsen vi har hørt i dag. Gud står med åpen favn og tar oss i mot, slik verten tok i mot sine gjester. Og når en menneskelig vert står der bare en gang, står Gud der bestandig.. invitasjonen til fellesskap med Gud er der hele tiden gjennom vårt liv.
I dag er det vi som inviteres. ” Kom for alt er ferdig”.
Ævfosodhåsvosobesgfetea.
Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det. 16.kap. (v 14-24 ).
Et av de sterkeste bildene i Bibelen på det kristne fellesskapet er bildet av festen, av selskapet. Teksten vi har lest i dag er en lignelse om dette. Jesus forteller en historie fra hverdagen, og gjennom dette vil han vise oss noen av Gudsrikets hemmeligheter. Verten i teksten er et bilde på Gud selv, Selskapet han inviterer til et bilde på Guds rike, på fellesskapet mellom mennesker og Gud. Verten har invitert til fest, men de som er invitert har unnskyldninger for ikke å komme. I så måte er det en trist tekst. Men også en tekst som åpner opp for noe nytt når invitasjonen til fest utvides til å gjelde mange flere enn de først inviterte.
I dag har jeg lyst til å snakke om festen som bilde på Guds rike.
Når jeg er på en fest eller i et selskap merker jeg fort om vertskapet gjør seg flid med å få alle til å føle seg velkommen. Ja en god fest er avhengig av at jeg føler at jeg er ønsket og sett.
Når festbildet brukes om Guds rike er det nettopp dette som er poenget: I Guds rike er vi velkommen, ønsket og vi blir sett som de vi er.
Til våre fester blir vi invitert av ulike grunner, ofte fordi vi har gjort noe positivt for verten, eller fordi vi har noe felles med vertskapet.
Til Guds rike blir vi ikke invitert fordi vi har gjort noe som gjør at vi fortjener invitasjonen. I Guds rike er det ikke hvem vi er som er avgjørende. Gud inviterer fordi Gud elsker oss, ikke fordi vi elsker Gud.
På våre fester er det ofte en rangordning, noen er viktigere enn andre, noen står nærmere verten enn andre. Det er også helt annerledes i Guds rike, i Guds rike er alle like mye verdt, ingen har forrang, ingen blir sett på som mer viktig enn andre.
Maten og bordfellesskapet er viktig når det er fest. Det å spise sammen er en sterk bekreftelse av fellesskap. Slik er det også i Guds rike. Når Gud inviterer oss til å delta i nattverden inviteres vi til Guds eget måltid. Gjennom vinen og brødet får vi del i gudsfellesskapet, får vi del i styrke og kraft til å leve etter Guds rikes idealer. Og ved å delta i nattverden er vi del av et stort menneskelig fellesskap som strekker seg gjennom tiden og til alle verdenshjørner.
Gud inviterer oss til Gudsrikefellesskapet her i gudstjenesten i dag. Første gang vi får denne invitasjonen er i dåpen. Når foreldrene velger dåp for barna sine, slik foreldrene til Vanessa Margrete har gjort, eller når voksne velger det selv, er det et svar på invitasjonen fra Gud. Gjennom dåpens vann og ordene fra Gud blir vi opptatt i Guds rike, kommer vi inn i en dypere virkelighet enn det hverdagene er.
Barnedåpen understreker så fint HVA KRITERIENE er for å komme med i Guds rike. Det finnes ingen kriterier, ”Hver den som tror og blir døpt skal bli frelst” sies det i Bibelen. Barnet som bæres til dåpen kan ikke tenke, har ikke gode gjerninger å vise til, forstår ikke hva som skjer, men på foreldrenes tro blir barnet båret frem og så gjør Gud resten.
Så sier noen: ”Men er det nå så sikkert at foreldrene og fadderne har så stor tro?”
Det å velge dåp er et uttrykk for tro, selv om troen kanskje ikke er så tydelig for andre. I en av fortellingene i Bibelen står det om når disiplene firer ned en syk mann gjennom taket for at Jesus skal helbrede ham. Det fortelles ikke noe om hvor stor tro verken mannen eller disiplene hadde. Troen ligger ikke i tankene først og fremst, men i handlingen. Disiplene bar mannen til Jesus. Vi bærer barna til dåpen. Det er en troshandling.
Siden i livet kommer det mange anledninger der invitasjonen til Gudsrikefellesskapet gjentas. Noen ganger skjer det her i kirken, gjennom ord i en preken eller strofe fra en salme, noen ganger kan det være en vanskelig situasjon i livet der Gud på underlig vis gir kraft til å komme gjennom, noen ganger kan det være gjennom et medmenneske som betyr noe spesielt i hverdagen, andre ganger kan det være gjennom en fantastisk naturopplevelse som viser Guds storhet. Ikke alltid skjønner vi at det er Gud som inviterer til felleskap midt i vår hverdag. Gudstjenestene her i kirken skal hjelpe oss til å se alle de måter Gud er oss nær på, hjelpe oss til å få øynene opp for at midt i vårt liv er Gud.
Lignelsen i dag handlet også om at noen ikke tok imot invitasjonen, det var alltid andre ting som var viktigere enn å være i fellesskap med Gud. Legg merke til at teksten ikke sier noe nedsettende om de som reagerer slik. Verten blir både med sint og fortvilet, men valget er deres eget. Nei, vertens reaksjon er å utvide invitasjonen, når de som først var invitert ikke ville komme åpnes vertens hus og favn for absolutt alle mennesker.
Bibelteologisk er dette en henspeiling på at jødene som hørte Jesus fortelle denne historien var vant med å tenke at Guds rike først og fremst tilhørte dem. Men Jesus brøt fullstendig med denne tankegangen, og utvider Gudsrikefellesskapet til å gjelde alle mennesker til alle tider.
Det er lett å tenke at det å tilhøre Gud fortsatt bare er for noen spesielle. De som går ofte i kirken, de som går til nattverd, de som tror sterkt.
Budskapet i dag sier det motsatte. Å ha felleskap med Gud er en gave til alle mennesker, det gis uten forbehold, det gis bare av Guds kjærlighet.
Vi som er her i kirken i dag har mange forskjellige grunner for å være her. Vi sitter med forskjellige tanker inne i oss, vi lever ulike liv. Men vi er alle ønsket velkommen til gudsrikefesten, vi er alle sett av Gud, elsket av Gud.
Og som kirke er vi satt til å gå ut på veiene for stadig å invitere nye med, det gjør vi gjennom trosopplæringen vi holder på med, det gjør vi gjennom bønnene vi ber, gjennom samarbeidet med kirker i andre land, gjennom å samles til gudstjeneste selv om vi ikke alltid er så mange, gjennom å ta vare på kirkehusene som forteller at her bor det folk som tror på Gud.
Nattverdliturgien avsluttes med at presten på Guds vegne sier ” Kom for alt er ferdig”. Det er en gjenklang fra lignelsen vi har hørt i dag. Gud står med åpen favn og tar oss i mot, slik verten tok i mot sine gjester. Og når en menneskelig vert står der bare en gang, står Gud der bestandig.. invitasjonen til fellesskap med Gud er der hele tiden gjennom vårt liv.
I dag er det vi som inviteres. ” Kom for alt er ferdig”.
Ævfosodhåsvosobesgfetea.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar