Julebudskapet og Flakstad kirke

1.juledag 2015 Flakstad kirke

 

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Joh i det 1. kapittel ( v.1-14)

Høytidsvers nr 41

I går hadde jeg en underlig opplevelse da vi kom kjørende fra Hol kirke hvor jeg hadde hatt julaftensgudstjeneste. Det var et forferdelig vær, himmelens sluser åpne og vindkast som tok tak i bilen. Nå er jo jeg så heldig at jeg ofte har sjåfør på mine kjøreturer, og i går var det særlig godt, for i tillegg til regn og vind var det et ugjennomtrengende mørke. Men husene langs veien lyset opp. Da vi hadde kjørt forbi Vareid mot Kilan var det plutselig et lys som var mye sterkere enn de andre. Over pollen på den andre siden så vi klart i mørke et lys som nesten var som en brann, på så lang avstand kunne vi se konturene og nesten fargen på huset til og med. Det var Flakstad kirke. I går var det et eller annet med lysforholdene som gjorde kirka ekstra tydelig. Da sa jeg til Sverre: « Nå må jeg endre preika mi til i morgen».

Den lysende kirka ble der og da et så tydelig symbol på den setningen som vi nettopp har lest fra juledagens evangelium: Og Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. … og alt er blitt til ved ham , uten ham er ikke noe blitt til.

I jula feirer vi at Gud ble menneske, at Gud kom som et lite barn og ble en av oss. Teologien kaller dette inkarnasjonen. Det er den kristne tro at i barnet Jesus som ble født i Betlehem og levde sitt menneskeliv der kom Gud selv inn i vår verden.

Og ikke bare kom Gud inn i verden, verden, jorda det jordiske ble det sted hvor det guddommelige er. Gjennom Jesus ble på en måte hele den skapte verden en bærer av Gud. Og dermed fikk det skapte, både naturen og det vi mennesker kan skape av naturen et guddommelig stempel. Den kristne tro er ikke panteistisk, dvs  at Gud og naturen er det samme. Naturen er ikke guddommelig, men i naturen, alt det skapte, alt det jordiske formidler Gud seg til oss, i det skapte bor Gud på en forunderlig måte.

 Hva har dette med Flakstad kirke å gjøre?

 Kirka er på sanne tid et vanlig hus og et guddommelig hus. Et sted hvor den Gud som har tatt bolig på jorden bor. Flakstad kirke er ikke bare et vakkert hus som vi har knyttet mange opplevelser til. Det er et hus som formidler i sin beliggenhet og sin arkitektur og i alt som er her at Gud er kommet til vår jord.

Ordet ble menneske, tømmer ble guddommelig, stein og mur ble bærere av ordet fra Gud.

Den lysende kirka jeg så over sundet fra Vareide lyste naturligvis fordi flombelysningen stod på. Men nettopp denne flombelysningen ble en formidler av Guds lys. Den lysende kirka forteller oss om « det sanne lys som er kommet til verden» Når vi kjører forbi kirka her og ser lyset forteller dette oss at Guds lys, Ordet, Jesus, skinner i mørket og mørket har ikke overvunnet det». Den lysende kirka blir en påminnelse for alle veifarende at midt i alle utfordringer og vanskeligheter verden står ovenfor og midt i alt som synes bekmørkt i våre personlige liv finnes et lys. Det formidles gjennom vår elektrisitet, men det bærer med seg Guds håp. Guds kjærlighet, Guds vilje med verdens liv. For etter julenatt er ikke verden uten håp. I alle årene etter Jesu fødsel har håpet vært det, lysets håp om Guds nærvær i tid og evighet.

Selv om det var mørkt i går kveld kunne vi skimte kirkas beliggenhet i terrenget, rett under Flakstadtid og litt lavt i landskapet. Gjennom denne plasseringen formidler kirka vår at Gud er tilstede midt i vår virkelighet, fysisk og geografisk akkurat her hvor vi er er Gud, Ordet ble menneske og tok bolig i blant oss. Vi trenger ikke lete etter det guddommelige i overnaturlige opplevelser, et annerledes liv eller i noe ekstraordinært.  Gud bor hos oss, i et hus bygd midt i vårt landskap. Det er et sterkt symbol at vi faktisk må gå nedover for å komme inn i vår kirke, og utenfra sett ligger den lavt i landskapet, den er ikke prangende, ikke et palass, ikke truende på noen måte, vi føler oss ikke små og ubetydelige når vi betrakter Flakstad kirke. Den er vår fordi den er på vårt nivå, også fysisk betraktet.  Den formidler så sterkt at Gud kom inn i verden på vårt nivå, som den minste, som en av oss. Stallen og vår kirke har noe av det samme ved seg, enkelt, uanselig, ydmykt.

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord synger vi i en av julesalmene i dag. Kirkens klare budskap der den ligger midt i vår verden er at hos de svake og nedbøyde bor Gud, hos de fattige, hos de som trenger en styrke til å holde ut i dødens verden. Slik sett synes jeg vår kirke, nede i landskapet formidler den trøst som Gud i barnet gir.

Ikke så mange kirker er malt røde, men vår er det. Rødfargen ble jo gjerne brukt på uthusene, hvitt var for hovedhuset. Ser dere sammenhengen? Vår Frelser og Gud ble jo nettopp født i et uthus, i en stall, Hans dype menneskelighet formidles gjennom kirkens farge. Men fargen sier også noe mer. Rødt er i kirken kjærlighetens og martyriets farge.   Rødfargen forteller oss om den store kjærlighet Gud har til sitt skaperverk og sine skapninger. Av kjærlighet kom Jesus til vår jord. Jorden er ikke en tilfeldig planet som svirrer rundt i verdensrommet og som vi mennesker er plassert på uten mål og mening. Julens budskap om at skapelsens Gud elsker sitt skaperverk og tar bolig blant oss formidles gjennom den røde fargen. Når de store og umulige tankene om hvorfor vi mennesker er til begynner å tumle rundt i hodene våre sier den røde kirkefargen oss: Den usynlige skapende Gud som ingen har sett og ingen forstår er kjærlighet, er kjærlighet som omslutter alt det skapte.

Og denne kjærlighet kaller oss til kamp og ansvar, det er rødfargens martyriepreg.  Martyriene var de som kjempet for det de trodde på- De som ikke ga opp håpet om å gjøre kjærligheten levende. Kirkens røde farge sier ikke bare noe m Guds kjærlighet, men også om den oppgave vi er satt i verden for å gjøre: kjempe for rettferdighet, barmhjertighet, fred… alt det som kjærligheten bærer med seg. Martyriets farge sier ikke at denne kampen er lett, den er smertefull, den er tung, vi kan bli sett på som naive og enkle, vi kan oppleve at den er håpløs. Men det er den kampen Gud har kalt oss til : Aldri gi opp troen på det gode, på kjærligheten.

I over totusen år har dette vært kirkens oppdrag. Aldri gi opp troen, aldri gi opp håpet. Ikke når våre egne kamper blir for harde, ikke når verdens problemer ser ut til å eskalere med rekordfart. Når vi står midt i striden er vi samtidig midt i Guds oppdrag med oss. Når vi samles til gudstjeneste og Gud selv tar bolig blant oss da henter vi på nytt og på nytt kraften til denne kampen.

Slik sett er den røde fargen på vår kirke også en stadig oppfordring til aldri å glemme vårt oppdrag som mennesker: Gjøre verden til et bedre sted, et rettferdig sted, et trygt sted.

Vår lille Flakstad kirke er vår og den er lokal. Men den er også del av en universell kirke. Den er liten, vi må nesten bøye oss for å komme inn i den, ja døra inn til sakristiet, som er fra den gamle kirken er fysisk så lav at er du for høy må du bøye deg. Kanskje var det fordi det skulle være en ekstra påminnelse om alltid ydmykhet for den prest som skulle gå onn gjennom døra. Men inne i kirkerommet er det høyt under taket, det er plass til oss alle uansett hvem vi er og hvordan vi lever. Slik sett forteller kirkerommet om den store sammenheng vi tilhører, vi er ett med alle verdens mennesker, vi tilhører en verden, og vi tilhører en kirke som er over hele verden.

 Kirken og vi som tilhører her kan aldri bli oss selv nok. Flyktningene som vandrer langs Europas og Norges veier er faktisk en del av vår store sammenheng. De mennesker som lider under vårt forbruk er våre søsken.

Det verdensvide i vårt oppdrag som kirke ligger i selve juledagens evangelium. I går når vi hørte historien om Jesu fødsel i Betlehem var det det lokale som ble understreket, Gudsbarnet kom til et bestemt sted og en bestemt tid.

 I juledagens evangelium går vi fra det lokale til hele verden.  Jesus kom ikke til Betlehem for å bli der, han kommer ikke til Flakstad kirke for å bli her innenfor kirkens vegger. Han kommer oss i møte igjen og igjen, gjennom de jordiske tingene, lyset, landskapet, kirkebygningen, fargene, tømmeret for å sette oss i stand til kjærlighetens og barmhjertighetens liv i verden.

Kraften finner vi i at Ordet ble menneske, at Gud kom til oss, til våre hjerter og til vår lille Flakstad kirke.

Gledelig jul!

 ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

 

 

Guds rike her og nå. Hol kirke 3.mai 2015 ( Luk.13.18-21)

Hol kirke 03.05.2015, 5. søndag i påsketiden

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kap ( v18-21)

Tekstene i dag handler om hva Guds rike er. I de dagene hvor jeg har gått og forberedt denne prekenen har jeg flere ganger tenkt: Hva betyr Guds rike for meg, akkurat nå, i den situasjonen jeg er i, i den situasjonen verden er i… hva betyr Guds rike for det livet vi lever, for det vi er opptatt av, for hvordan vi innretter livet?

Og jeg tror at mange av oss tenker lite på Guds rike unntatt når vi er i kirken og hører om det. Ellers lever vi vårt liv med gode dager og mindre gode dager og prøver å få livet så bra som mulig. Men Guds rike?

Kanskje kan tekstene i dag gi oss noen tanker om hva Guds rike er og hvordan Guds rike virker, selv om vi ikke tenker så mye på det eller er så opptatt av det i hverdagen.

Jesus forteller oss om Guds rike gjennom to lignelser, en om sennepsfrøet og en om surdeigen. I begge fortellingene er poenget at Guds rike vokser ut fra det som er lite og unnselig. Guds rike er noe som vokser fra det lille til det store.

Da Jesus fortalte denne lignelsen var landet hans okkupert av romerne. Både han og hans landsmenn var tvunget til å holde romernes lover og regler, det var den sterke makten mot det svake folket. I all propagandaen fra okkupasjonsmakten ble de fortalt at det var de mektige som var viktige, det var Romerriket med all sin makt og velde som betød noe for fremtiden. Så kommer en fattig snekkersønn fra utkantbyen Nasaret og taler dette riket midt i mot. I stedet for å bøye seg for den sterke okkupasjonsmakten og tro på den for fremtiden, kommer han med ord om et annet rike, et rike som ikke er bygd på makt- Et rike som er bygd på fellesskap og kjærlighet, et rike som nok kan se lite og betydningsløst ut, men som bærer i seg krefter til å forandre verden.

Noen av de som hørte disse ordene tok dem til seg som et håp. Men de fleste vendte ryggen til det, dette var religiøst sprøyt som snart ville dø ut.

2000 år etter har vi glemt okkupasjonsmakten romerne, men de ordene snekkersønnen Jesus kom med er så visst ikke glemt. Ordene om at Guds rike er i verden, ordene om at håpet og kjærligheten og troen er sterkere enn alt annet har overlevd. Stikk i strid med det som mange trodde.

Også i dag er det mange som vil si at Guds rike er en utopi. Det er bare å se på all krig, vold, angst og nød i verden, så ser vi at Guds rike ikke har seiret. Kjærligheten og rettferdigheten har fortsatt magre kår.

Og likevel mister ikke mennesker håpet. Vi har sett det på TV nå etter det store jordskjelvet i Nepal. Folk har mistet alt de eier og også familiemedlemmer og venner, men de sier…nå må vi bygge opp igjen. Og vi ser det når folk blir rammet av sykdom, mange opplever da en styrke de ikke visste de hadde. Selv om mye ser mørkt ut, er det alltid håp. Og dette håpet tror jeg er det samme som Guds rike.

Med Jesu død og oppstandelse kom det noe helt nytt inn i verden, og inn i menneskers liv: Døden er beseiret, livet i all sin utfoldelse og kraft skal seire, Ikke bare en gang i fremtiden, men livet skal seire ved at håpet har fått guddommelig kraft.

Surdeigen som hever brødet er liten, sennepsfrøet som legges i jorden er et lite frø, men i surdeigen og i frøet ligger det uanede krefter.

Ordene om Guds rike kan virke små og ubetydelige, kan virke som om vi nesten ikke har bruk for dem. Men jeg tror at i håpet vi har for livet, for livskraften som er så sterk midt i mørket, der er Guds rike usynlig til stede.

I teksten fra Apostlenes gjerninger hørte vi om de første kristne, at de holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. Dette er ord om den første kristne gudstjeneste. Noe av det første de Jesu etterfølgere gjorde var å komme sammen til gudstjeneste. I dette fellesskapet fant de Gudsrikes krefter, når de delte ordene fra Jesus, nattverden og bønnene. Helt fra kirkens første tid var det slik at i gudstjenestefellesskapet ble håpet holdt levende, kjærligheten varm og troen ble en kraft.

Dette gudstjenestefelleskapet kan lignes med en surdeig eller et sennepsfrø. Utad sett synes det ikke særlig viktig eller kraftfullt. Men det er likevel her Guds rike vokser, Guds rike rekkes oss, slik at det blir en naturlig del av vårt liv og våre hverdager.

Det er altså ikke om vi tenker så mye på dette som er avgjørende. Kirken har ikke overlevd 2000 år i med en meget broket historie fordi folk har tenkt på Guds rike. Kirken har overlevd fordi folk er kommet sammen og feiret gudstjeneste, igjen og igjen og igjen, under alle slags forhold, i glede og sorg, med tro og tvil. Og når dette skjer vokser håpet, livstroen, innsatsviljen.

Guds rike, kirken, vil alltid være en motretning til menneskelig makt. Det var det da Jesus talte Romerriket midt i mot, og det er det i dag. Kirken skal fremme det gode, det som er til glede for Gud, som det stod i leseteksten fra Romerbrevet. Det betyr å være på den svakes side i verden, det betyr å tro der alt håp er ute, det betyr å aldri gi opp kampen for rettferdighet og kjærlighet. For det som er til glede for Gud er det som er til glede og godhet for mennesker. Så vanskelig og så enkelt er Guds rike.

Senere i gudstjenesten skal vi synge salmen: « Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem, hva Kristus ga og gir oss er også gitt for dem».

Å samles her til gudstjeneste en søndagskveld i Hol kirke kan se lite og ubetydelig ut. Men i den store sammenhengen er det jo ikke det, Vi bærer mange andre med oss inn her, vi er et tegn i verden på at Guds rike er kommet, vi er mer enn oss som er her.

Kirken er mye. Organisasjon, menighet, ansatte, menighetsråd, kirkehuset. Men kirken er først og fremst Guds rike, fellesskapet med den oppstandne Jesus Kristus. Det som kan synes lite, men som gir verden håp-

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

" Jeg tror på jordens forvandling", 1.påskedag 2015

1.påskedag 2015, Svolvær

Påsken sies å være den viktigste kristne høytid.  Ja det ikke bare sies, nytestamentet selv uttrykker dette veldig klart: « Men er ikke Kristus stått opp da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom»( 1.Kor 15.14). Jesu oppstandelse er det den kristne kirke står og faller på, det alt annet er avhengig av og bygd på. Uten oppstandelsen ville hele verdensbildet vårt, hele kulturgrunnlaget vårt, hele vår etiske tenkning vært helt annerledes. Og alt som har med kirken å gjøre ville ikke vært til i det hele tatt.

Og samtidig er oppstandelsen et under. Ingen vet hva som skjedde der i graven hvor Jesus ble lagt etter oppstandelsen. Men vi vet hva som skjedde morgenen etter da kvinnen kom til graven for å stelle liket, da var han ikke der. Slik Matteus forteller det var det en engel der som fortalte at han var oppstått. Men viktigere enn engelens ord var at kvinnene selv møtte Jesus, og de kjente ham igjen. Det møte forandret rett og slett verden. La oss reise oss og synge vårt høytidsvers på nr 193 og høre påskeevangeliet slik det står skrevet hos Matteus: ( Matt 28.1-10).

Salmen etter preken i dag er nr 899 i salmeboka. Denne salmen vet jeg Svolvær menighet er glad i, og alle så som på NRK programmet Salmeboka minutt for minutt fikk med seg en flott versjon av nettopp denne salmen. Jeg synes denne salmen uttrykker på en sterk måte hva følgene av Jesus oppstandelse ble for verden, og derfor vil prekenen i dag følge versene i denne salmen.

Ingen kan bevise at det er sant at Jesus kom levende ut av graven den første påskedagen. Helt fra første stund ble det fremsatt teorier om hva som kunne ha skjedd, disiplene måtte ha røvet liket, eller han var kanskje bare skinndød. Det virker som om de bibelske forfattere var vel kjent med disse innvendingene, når Jesus dør påpekes det spesielt at blod og vann seg ut fra hans side da soldaten stakk spydet i ham. De vil fortelle i klartekst at han var død. Og teorien om at disiplene skulle ha røvet liket forklarer på ingen måte hvordan disiplene kunne bli så forandret da de møtte ham, forklarer ikke den kraften og troen som ble så sterk og brennende. Det er på en måte etterhistorien som blir det sterkeste sannhetsvitnet om oppstandelsen. Disiplene ble forvandlet, og i løpet av få år var den daværende verden forvandlet av oppstandelsesbudskapet.

I salmen synger vi « Jeg tror på jordens forvandling, en gang, en tid et sted en fremtid hvor Guds himmel til jorden senkes ned». Dette startet med oppstandelsen, gjennom Jesu oppstandelse kommer Guds himmel så nær oss at jorden blir Guds sted. Og oppstandelsen gir løfte om at alt det vakre, alt det gode, alt som bygger mennesker opp, det skal seire for alltid engang. Når Jesus overvinner dødskreftene gir det alle som lever et håp. Ikke bare om evig liv etter døden, men et håp midt i livet, et håp om at tross alt ondt som skjer så er Guds liv sterkest, så er døden overvunnet, så er det en kraft vi kan hente til å gjøre livets gjerning i tro.

 I en verden som er så preget av dødskreftene, av ondskap, urettferdighet, vold, krig… ja av døden… er dette et livets budskap, vi gir ikke opp kampen for det gode, samme hvor mørkt det ser ut, for vi har et håp i oppstandelsen. I vers to synger vi slik om dette: « Jeg flykter ikke fra verden… jeg vet at Jesus lever, jeg tror at Herren Krist når alle håp er ute skal stige fram til sist».

Kvinnene som kom til graven fikk i oppgave å fortelle videre at de hadde møtt Jesus. Tvilen på om dette var sant var like mye til stede da som nå, men det virker som om kvinnene og etter hvert disiplene tviholder på at dette må være sant, og så blir deres liv fullt og helt preget av håpet som troen gir. Dette håpet har overlevd en kirkehistorie med mange svarte hull. Overlevd mennesker som i troens navn har forfulgt de som trodde annerledes, stengt jødene ute fra vårt rike, undertrykket kvinner og barn og fattige, vært på de rikes side… tross alt det menneskelige som kriken har stått for… håpet har overlevd, håpet om det gode, om lyset, om rettferdigheten… vi synger i det siste verset: « Jeg flykter ikke fra verden, blant jordens minste små, der finner jeg den fremtid som jeg vil vente på».

Jesushistorien frem til oppstandelsen er det mange som kan være enig i. Ja han var en god mann, en særdeles god mann, hans visjon og gjerning var rettferdighet, han så til de små og opphøyet dem, han var på de fattiges side. Alt dette moralske ved Jesus er lett å bejae. Men at han stod opp?

La oss tenke litt annerledes: Hva ville Jesu gjerning for de fattige i Israel for 2000 år siden betydd hvis han ikke hadde stått opp fra de døde? Ville vi ha visst om det? Ville det ha preget vårt menneskesyn?

 Jeg tror alt det som skjedde med Jesus, alt han sa og alt han gjorde nettopp får betydning og forandrer verden fordi han oppstod fra de døde. Oppstandelsen blir nøkkelen til å forstå hva Jesus betyr og hva han gjør.

Det etiske budet som ligger i den kristne tro er ikke bare et bud tatt ut av en menneskelig forståelse av verden, det er en følge av at vi tror på en livskraft som er sterkere enn alt som vil ødelegge, vi tror på en Gud som er på livets side.

Dette betyr ikke at det er lett å tro på oppstandelsen, ikke logisk og ikke egentlig å fatte med forstanden. Men det er mye av det viktige i livet vi ikke fatter med forstanden, kjærligheten, de nye liv som fødes slik vi opplever her i gudstjenesten med lille………… som er båret til dåpen, den ufattelig finstemte naturen… vi kan ha vitenskapelige teorier om dette….. men forstår vi det?

Påskedagens evangelium løfter oss på en forunderlig måte ut fra hverdagen og samtidig inn i den… Jesus oppstod, det er utenfor tankens fatteevne, det er det guddommelige, det er underet… men denne oppstandelsen fører oss rett ut i livets mange kamper… vi flykter ikke fra verden…..Oppstandelsen gir oss tro til aldri å gi opp, verken i forhold til døden som realitet i våre egne liv, eller i forhold til dødskreftene som ødelegger mennesker og hele vår jord.

Til slutt i salmen synger vi sterkt om dette: « Jeg tror at Jesus Kristus skal gjøre verden ny!»

Dette nye Jesus kom med ser vi allerede nå, i skjønnheten i alt det mennesker kan skape, i nestekjærlighetens arbeid, i kampen for rettferdigheten som aldri må ta slutt, i mennesker som reiser seg etter de tøffeste slag, i det at vi klarer å leve selv om vi vet døden kommer,…… og vi aner det som noe uklart der fremme… en gang skal døden for alltid være borte, oppstandelseskreftene seire fullt og helt, en gang skal påskedagens krefter fylle alt.

Men nå.. her og nå.. skal vi gjøre som kvinnene ved graven, gå dit vi kan møte den oppstandne Jesus og følge etter ham inn i alle oppgaver livet byr oss. Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

Aktiv hvile. Preken i Flakstad kirke 10.8.2014, 9.søndag i treenighetstiden

Flakstad kirke 10.8.2014.

Det står skrevet hos evangelisten Matteus i det 11.kapittel (v28-30)

I dag er det et veldig kjent vers fra Bibelen som er prekentekst. Det er Jesus som i møte med sine samtidige sier disse ordene som så mange opplever trøsterike og gode: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.

Hvis en skal snakke om noen kjerneord i Bibelen er disse versene et av dem. Vi bruker dem ofte i begravelser og i møte med sorg og sykdom. Men jeg må si at jeg har strevd med å skrive en preken om dette ordet. For hva er hvile egentlig? Og hvilken hvile er det vi mennesker trenger? Og hvordan kan Jesu hvile virkelig hjelpe oss med det som tynger i livet?

Slike spørsmål stiller jeg meg i møte med disse gamle ordene. Og nå vil jeg invitere dere til å stille spørsmålene sammen med meg, hvilken hvile er det Jesus snakker om og hvilken hvile er det vi eventuelt skulle trenge?

Når Jesus snakket til mennesker i sin samtid snakket han til mennesker hvis liv var gjennomsyret av religion. Jødedommen hadde Moseloven og Toraen, men også mange andre lover som regulerte livet. For å leve rett religiøst sett var det viktig å overholde alle disse budene. Slik er det i mange religioner, det dreier seg om levemåter, påbud, kledninger, bønnetider og bønnestillinger som nok i utgangspunktet var hjelpemidler til å tro, men som etter hvert nesten ble påbud. Det virker som om alle religioner har denne faren i seg. Å gjøre troen om til påbud og regler.

Hele Jesus forkynnelse går ut på å motsi nettopp dette. Gjennom sine ord og i sin praksis ser det ut som om han har ett mål: Å frigjøre mennesker fra alt vi tror vi MÅ gjøre for å tro, alt vi Må gjøre for å være rette troende. Den hvilen han innbyr til er en hvile fra alle forsøk på å tekkes Gud, alle forsøk på å tro sterkt nok, alle forsøk på leve så bra at Gud og mennesker godtar oss. Den hvilen han inviterer oss til er en hvile der vi er akseptert som vi er, med det livet vi har. Vi skal få slippe påbudene om sterk tro, gode gjerninger, rett liv… Jesus inviterer oss til nåde, til å få leve i Guds nærhet uten å gjøre livet annerledes enn det er.

Jeg tenker at i dette ligger kristendommens store evangelium og hvile. Og det favner alt i vårt liv. Utgangspunktet for å være en kristen er at Gud elsket oss først. Det begynner i hva Gud er og hva Gud gjør.

Det ligger stor trygghet og livsstyrke i å vite dette, ha det som basis i livet.

Men jeg er glad for at Jesus ikke stoppet med å snakke om hvilen. Jeg tenker at et liv hvor det viktigste er at jeg er akseptert er det hele, det kan bli et veldig innholdsløst og selvsentrert liv. Den hvilen Jesus inviterer til skal dyktiggjøre oss for innsats. Kanskje går det an å snakke om aktiv hvile?

I Jesu språkbruk blir dette uttrykt gjennom ordene: « og Ta mitt åk på dere… for mitt åk er godt og min byrde er lett».

Jeg tenker ganske mye på hva som er meningen med livet mitt. Selv om jeg har vært prest i mange år er det tanker som jeg ofte baler med. Og jeg tror ikke jeg er alene om å ha slike tanker.

For meg er det meningsløst å tro at livet på jorden og dermed også mitt og ditt liv er et resultat av en tilfeldig eksplosjon i universet i tidenes morgen. Livet i all sin fullkommenhet, fra den minste celle til den kompliserte menneskekroppen, det lille barnet som vokser og utvikler seg helt av seg selv, naturens sammensetning, alt dette vitner om en guddommelig vilje, en guddommelig makt som står bak det hele. Og hvis det er en Gud som har skapt verden, da tror jeg også at denne Gud vil noe med sitt skaperverk, vil noe med oss mennesker, Det var jo derfor Jesus kom, for å gi oss kunnskap om Gud, for å gi oss fellesskap med Gud, for å gi oss en livsmening som holder i møte med de dypeste spørsmål.

I Bibelen er denne livsmening å tro på Guds kjærlighet slik at vi aksepterer oss selv. Og denne livsmening er at det er oppgaver og tjenester vi skal gjøre i livet, Det er det Jesus kaller sitt åk og sin byrde. Hvilen vi får i den guddommelige visshet om å være villet og elsket, skal føre oss inn i tjeneste for andre mennesker. Det å skape fellesskap med akseptasjon, respekt, trygghet det er den oppgaven Gud har for oss. Ja Gud elsket oss først for at vi skal elske våre medmennesker. Rekkefølgen er viktig. Det er ikke slik at vi må elske våre medmennesker for at Gud skal elske oss. Det begynner hos Gud.

Å vite at det er bruk for oss til kjærlighetens gjerning, til fellesskapets oppbygging, til å skape gode liv for andre, å vite at det er bruk for oss i en guddommelig sammenheng, det er hvile og glede og dyp livsmening. Det er ikke avhengig av hvem vi er, hva vi kan, hvor i livsløpet vi er, det er en grunnbestemmelse for vårt liv: Det er en tjeneste for meg, det er et livskall for meg, Gud ønsker noe med mitt liv.

Å vite dette og å tro på dette hjelper meg til å aldri miste motet. Selv om utfordringene i verden ser uoverkommelige ut, selv om krigen og volden synes å aldri stanse, selv om håpløsheten kan være stor….. å holde fast på at hver og en av oss kan gjøre noe for andre, det er et håp som gir livsmot.

I et kristenliv går hvile og arbeid hånd i hånd, nåden, som er et annet ord for den totale akseptasjon, og tjenesten er to sider av samme sak.

Jesus materialiserer både nåden og tjenesten i sin praksis og i sine ord. Han kaller oss til fred og hvile, og han leder oss ut i tjenesten for andre.

I troen på Jesus kan vi rett og slett finne den dypeste livsmening og den dypeste hvile.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

　

　

Mangfold en gudegitt gave, preken i Vågan kirke 29.06.2014

3.søndag i treenighetstiden, 29.06 2014.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 14.kap (v.15-24).

For to uker siden feiret jeg mitt 30 års jubileum som prest. I den forbindelse var det en journalist som spurte meg: « Hva har endret seg mest i kirken i disse årene?» Jeg trengte ikke tenke lenge før svaret kom: «Det er mangfoldet» sa jeg. Mangfoldet av mennesker som arbeider i kirken, som er frivillige medarbeidere, mangfoldet av mennesker som finner seg hjemme i kirken og ikke minst mangfoldet i uttrykksmåter og mangfoldet i teologi.

I dag er vi samlet her i Vågan kirke. Vi er en mangfoldig menighet. Det er alle dere som er kommet hit med et dåpsbarn i dag, noen er ofte i kirken, andre er der når det er noe spesielt i familien som skjer. Så er det alle dere 50 årskonfirmanter, dere som i 1964 ble konfirmert her i Vågan kirke. Dere har levde ulike liv siden dere en gang var konfirmanter og ungdom på vei ut i livet. Noen av dere har beholdt en nær kontakt med kirken, noen har stort sett vært der i begravelser og vielser og dåp.

Mange av dere 50 årskonfirmanter sitter med bilder av hvordan kirken var da dere ble konfirmert, Jeg er veldig glad for å kunne si at mye har endret seg siden da. Det er rett og slett blitt mer takhøyde. Jeg vil egentlig si det slik at nåden og evangeliet har fått mer plass enn fokus på levemåte og livsstil.

I 2012 kom den første Grunnlovsendringen som skiller kirken fra staten. Den norske kirke er ikke lenger den norske stats kirke, og kirken skal mer og mer fristilles fra statens innvirkning. Men Den norske kirke blir fortsatt nevnt i Grunnloven, nå som en fri og uavhengig Norges Folkekirke. For første gang kom ordet folkekirke inn i den norske grunnlov, selv om vi i kirken har brukt den betegnelsen lenge.

I disse dager har vi fått en ny gruppering i kirken vår, en gruppering som har som eksplisitt mål å arbeide for en åpen folkekirke, en kirke der ulike mennesker kan finne sitt hjem og et ankerfeste for sitt liv, en kirke som tar i mot både heterofile og homofile på samme måte når de kommer og vil gifte seg i kirken, en kirke som verdsetter mangfoldet som en gudegitt gave. Jeg tror vi er mange også utenfor denne grupperingen som deler dette målet.

For meg er dette helt i tråd med det budskap Jesus kom med. I dagens tekst møter dette kirkeidealet oss i fortellingen om det store gjestebudet. Det er en lignelse, og en lignelse peker alltid utover seg selv. Og denne lignelsen handler om hvordan det skal være i kirken, i Guds rike. Når de innbudte gjestene ikke kom til selskapet, gikk verten ut på gater og veier og innba alle som han møtte. Det var ingen begrensning i innbydelsen, alle fikk være med.

Alle fikk være med i selskapet, i fellesskapet. Og hvis vi skal sammenfatte Jesu budskap i et eneste ord er det ordet fellesskap. Jesus kom for å skape fellesskap mellom Gud og oss, og mellom oss mennesker. Så vil noen spørre, var det nødvendig? Jeg tror Jesu felleskapsbudskap er mer enn nødvendig, det er et korrektiv til alt menneskelig som kretser om meg og mitt. Jesu kom og sa så tydelig at han ble drept for det: Det er ikke egen lykke og egen karriere livet handler om. Livet handler om å leve i kjærlighet og fellesskap med andre mennesker, ikke tråkke noen ned, ikke lage systemer hvor noen er mer verdt enn andre, ikke klassifisere i svake og sterke, rene og urene, mann og kvinne, barn og voksen. Jesu budskap var å gjøre oss hele, slik at vi kan leve i det gode fellesskap med våre medmennesker. Da lever vi også i det gode felleskap med Gud. Men nettopp fordi det er så mye i oss som vil ødelegge dette fellesskap trenger vi den frelsen Jesus kom med, hjelpen til å elske vår neste som oss selv.

Kirken skulle være et bilde av dette fellesskapet. Men kirken har ikke alltid og vil heller aldri komme til å være det fullkomne fellesskap. Kirken er Guds rike på jord, men samtidig består kirken av mennesker som alltid vil måtte kjempe mot det som vil ødelegge fellessak og kjærlighet. Noen mennesker har tatt avstand fra kirken fordi en prest eller en menighetsrådsleder har sagt og ment noe som fortonet seg å være mot kjærlighetens vesen, og kanskje var det det også. Da er det befriende å ta inn i seg at kirken er noe mer enn mennesker. Kirken er først og fremst det sted hvor Jesus møter alle mennesker med sin uforbeholdne kjærlighet.

Den norske kirke har fått navnet folkekirke. Det er naturligvis fordi denne kriken fortsatt teller en stor majoritet av alle som bor i Norge. Men om medlemstallet i kirken skulle synke vil den likevel kunne være en folkekirke. For i begrepet folkekirke ligger også en teologisk bestemmelse: Det er en kirke for alle folk.

Dette budskapet er det enkelt å si ja til. Men egentlig er det et utrolig provoserende budskap. For selv om vi i ekte sosialdemokratisk ånd er oppdratt til å være høflig inkluderende, er det grenser for hvor inkluderende vi klarer å være. Vi ser det i hvordan vi behandler romfolket som tigger på gata i byene våre, hvordan vi sender asylbarn ut av landet, hvordan vi stilltiende deltar i en utvikling der foster som har sykdommer aborteres bort, hvordan vi veldig fort i vårt arbeidsmiljø, vennelag og lokalsamfunn stempler noen som ubrukelige eller mindre interessante.

Selv om vi ønsker å være inkluderende og åpne, setter vi grenser. Jesus derimot satte ikke grenser. Lik verten i selskapet vi hørte om inkluderer han alle som andre ikke bryr seg om.

Jeg tror ikke vi forstår hvor provoserende utfordringen fra Jesus var. Og derfor tror vi heller ikke at vi trenger den nåde Jesu kom med.

For samtidig med denne umulige oppgaven om den fullkomne kjærlighet og fellesskap kommer Jesus med nåde. Når vi ikke klarer å skape det fellesskap vi skal, rekkes vi nye muligheter og ny start.

Kirken og Jesu budskap tenker jeg skal være en stadig påminnelse om aldri å slutte å jobbe for det totale fellesskap, også kalt Guds rike. Gjennom teksten om selskapet som vi har hørt i dag, blir vi igjen minnet på hva som er det viktigste i livet, kjærlighet og samhold med andre mennesker. , kjærlighet og likeverd mellom alle mennesker.

Verten i selskapet inviterte til et måltid. Her i kirken inviterer vi også til et måltid, og også til dette måltidet går en grenseløs invitasjon ut. Nattverden som er det måltid hvor vi kan hente fellesskap med hverandre og med Jesus er for alle.

Jeg begynte med å si at den største endringen jeg har opplevd i min prestetid er mangfold. Og jeg tror faktisk det er i sterk evangelisk ånd at kirken er blitt mer mangfoldig, at flere stemmer høres, og at ulike mennesker finner sitt hjem her. Å oppheve stengsler som gjør at noen tråkkes på av mennesker eller stengsler som gjør at kirken lukkes for noen … det er en viktig oppgave i tiden fremover. For kirkens fremtid handler om likeverd, mangfold og fellesskap. For å kunne få til det trenger vi Jesu nåde og den stadige påminnelsen om hva som er vårt livs mål.

Preken til treenighetssøndagen 2014... for 30 år siden denne søndag ble jeg ordinert til prest i Nikolaikriken på Gran.....prekenen er nok noe annerledes nå enn dengang!

Treenighetssøndag 15.06.2014.

Gimsøy og Svolvær kirker.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 16. kapittel ( v 16-20)

En sommerdag i juni er vi samlet her i kriken. Vi som er her er veldig forskjellige, og vi er her av ulike grunner. Noen er kommet fordi de tilhører kirkens stab, de jobber her eller sitter i menighetsrådet og gjør en jobb som frivillig i menigheten. Uten dem ville gudstjenesten bli et voldsomt solospill av presten. Andre er kommet fordi de tilhører denne menigheten og har det som en viktig del av livet å gå på gudstjenester her. Andre igjen er tilfeldig innom fordi de er her på besøk eller fordi det akkurat i dag var så fint å gå i kirken. Og mange av dere er her fordi dere følger et barn til dåpen, noen er foreldre og faddere, andre familie og venner.

Noen av dere som er i kirken i dag er kjent med både liturgi og salmer og kjenner dere hjemme her. Andre føler på en fremmedhet fordi det ikke er så ofte dere er i kirken.

Uansett hvorfor vi er kommet er kirken et hus som tar i mot alle, slik ønsker vi det skal være her i Svolvær ( Gimsøy menighet), høyt under taket og med rom alle kan føle seg hjemme i.

Jeg tror det er en ting vi har felles alle vi som er her, selv om mange andre ting er ulike. Jeg tror vi har opplevelser av dåp felles. Enten ved at vi selv er døpt, at vi har båret våre egne barn til dåpen, at vi er faddere til noen, at vi er tilstede i kirken når det er dåp. Selv om forholdet vårt til dåp kan være forskjellig er det noe vi har felles. Og særlig sterkt blir det i dag når vi alle enda en gang er med å feire dåp.

Jeg vil bruke prekenen min i dag til å snakke om hva det betyr når vi sier at vi døper barna i Faderens og Sønnens og Den Hellige ånds navn. Dette er jo noe vi hører hver gang dåpsbarnet får vannet over hodet, tre øser vann ledsaget av ordene « I Faderens , Sønnenes og Den Hellige Ånds navn».

Hva betyr det å være døpt i Faderens navn?

Jeg tenker at det har med Gud som skaper og opphav til alt å gjøre, Gud som alt det skaptes, alt livets far. Når et menneske døpes knyttes mennesket på en særskilt måte til skaperen bak alt liv. Denne skapermakt som engang i tidenes morgen la den første livsspire ned i universet, denne skapermakt er ikke fremmed og langt borte, men nær hvert enkelt menneske som en himmelsk Far. I begrepet Gud som Faderen ligger det store i en skapergud som vi ikke kan fatte, og det nære i en Gud som fortsatt er hos og i sitt skaperverk, og mennesket spesielt. Når barnet eller den voksne døpes i dette navn er det en stadfestelse av at dette barnet tilhører Gud, dette barnet er unikt og verdifullt og elsket av ikke bare mennesker, men av Gud. Derfor er det å døpe i Faderens navn en sterk understreking av menneskeverd. Når vi velger en slik dåp stiller vi oss på Guds side i kampen mot alt som vil krenke et menneske, alt som vil ta fra noen menneskeverdet. Dåpen får slik en stor betydning for det samfunn og de mennesker vi deler verden med. Et døpt menneske er døpt inn i en sammenheng hvor det alltid skal sies , både religiøst og politisk at ethvert menneske er unikt og elsket.

Noen synes Farsbildet av Gud er vanskelig. Dersom en har dårlige minner om sin egen eller andres far er det problematisk å bruke dette begrepet på Gud. Da er det viktig å ha i minnet at ordene vi bruker på Gud alltid er begrenset, og at Gud alltid er større enn de ordene vi bruker. Vi kan alltid lete etter andre ord som bedre stemmer overens med det Gud er for oss. En Gud som elsker kan like godt kalles mor som far, og det gjøres også i Bibelen selv. Gud kalles i Bibelen for en hønemor som samler kyllingene under vingene sine, eller som en mor som gir barnet sitt bryst.

Å være døpt i Faderens navn betyr å være døpt inn i denne guddommelige og forpliktende kjærligheten.

Hva betyr det å være døpt i Sønnens navn?

Jesus har mange navn i Bibelen, det som brukes oftest er Sønnen. Det betyr både Guds Sønn , men også i noen sammenhenger menneskesønnen.

Disse to navnene sier oss tydelig hva som er Jesu oppgave, han skal bringe Gud så nær at han er i verden som et menneske. Og det var jo dette som hendte den første julenatt. I Jesus blir Gud en av oss, tar bolig på jorden, deler menneskers kår. Når vi døpes i Sønnens navn da døpes vi til et nært forhold til Jesus, vi loves at han skal være med oss alle våre livsdager, vi døpes til et hverdagsfellesskap med Guds Sønn, til et livsløp i tro.

Det gode med å døpe små barn er at da kommer det så tydelig frem at troen som vi døpes til er en gave. Det lille barnet kan ikke tro, kan ikke velge, kan ikke skilte med forståelse eller gode gjerninger eller andre ting vi mener burde være en forutsetning for å tro. Det lille barnet døpes og gis troen i fellesskap med Jesus. Så vil kanskje forståelsen og tankene og livets løp komme siden, men det er ikke det som avgjør troen. Troen er en gave som gis oss utenfra, og som Jesus rekker oss i sin død og oppstandelse .Å være døpt i Sønnens navn betyr en ny retning på livet. Det dreier seg ikke bare om hva dette barnet får til i livet, hvordan det utvikler seg, hvordan omgivelsene klarer å gi det alt som trengs for et godt liv. Det dreier seg om at dette barnet hele livet har en medvandrer i Guds sønn, i menneskesønnen. Sønnen er den menneskelige, fattbare siden av guddommen.

Sønnen kommer med frelse. Hva betyr det? Jeg tenker at det først og fremst betyr å tro på kjærligheten, tro på kjærligheten som holder gjennom alt, tro på en Gud som både er bror og venn og samtidig skaper og evig Far. I dåpen gis denne troen oss.

Å være døpt i Sønnens navn betyr å være døpt inn i troens verden og hverdagens verden.

Hva betyr det å være døpt i Den Hellige Ånds navn ?

Ofte blir Den Hellige Ånd framstilt som en due eller som pust og vind. Lik Gud Fader er Ånden usynlig, og ikke mulig å fange i begreper eller ord. I en av salmene om den Hellige Ånd sammenlignes Ånden med vinden og det står slik: « Vinden ser vi ikke, men vi merker den, snart som stille susing, snart som storm igjen».

Å være døpt i Den hellige ånd betyr at vi tilhører et usynlig rike, der Ånden gir oss håpet om at alt med Gud og Jesus er sant ,og at det holder gjennom dette livet og inni det neste. Når duen brukes som bilde på Ånden tenker jeg også på duen som et bilde på fred. Bibelen forteller at Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet og trofasthet. Når disse egenskapene leves ut i et menneskes liv, da ser vi den usynlige Hellige Ånds gaver. Vi ser ikke Ånden men vi merker virkningene av den. Og disse virkningene trenger verden mer enn noensinne, vi trenger de gode Åndens frukter i våre familieliv, vennlighet, godhet, trofasthet, vi trenger de i våre arbeidsmiljøer, vi trenger de i samfunnet, vi trenger de i alle våre menneskemøter, vi trenger de i vår politikk.

Å være døpt til Den Hellige Ånd betyr å være døpt til et liv i håp om alle disse gode frukter og verdier, i håp om og selv leve etter dem, i håp om å gi dem videre og ikke minst i håp om bli møtt med disse verdier av Gud selv.

Dåpen har vi felles på en eller annen måte vi som er her i kirken i dag. Dåpen betyr kjærligheten fra en evig Gud og Fader, troen på en livsvei sammen med Sønnen Jesus, håpet og arbeidet for et fellesskap preget av glede, fred, overbærenhet, vennlighet, alle Den Hellige Ånds gode frukter.

Så igjen og igjen kan vi få takke for dåpen i Faderens, sønnenes og Den hellige Ånds navn.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

Guds pust gir liv--- preken 1.pinsedag i Borge kirke,.

1.pinsedag 08.06.2014 Borge kirke.

Hvorfor skal vi egentlig feire pinse?

Før denne pinsen har det igjen vært fokusert på hvor liten bevissthet det er rundt denne høytiden. Folk på gata som blir spurt forbinder stort sett pinsen med fridager og sommer.

Noen ganger blir pinsen kalt kirkens fødselsdag, og kanskje kan vi begynne der. For pinsen handler om hva kirken er og hvordan kirken startet. Kirken er jo både huset vi er samlet i OG folkene som er samlet her OG institusjonen kirke som organiserer seg ulikt i alle land og til alle tider.

Men hvordan startet det?

Det startet med at Jesus kom til jord. Og at denne Jesus var Guds sønn. I den tiden han levde i Israel gikk han omkring, samlet seg noen få menn som fulgte ham trofast, samlet seg noen kvinner som fulgte ham litt ute i randsonen. Budskapet hans fenget, folk så at denne mannen hadde noe ved seg.

Men han levde i et geografisk avgrenset område, de fleste menneskene som den gang levde i verden visste ikke hvem han var. Det startet med Jesus. Men det fortsatte ikke bare med ham. Da Jesus døde, stod opp og gikk tilbake til Gud kunne alt bare dødd ut. Det hadde vært det sannsynlige. For hans etterfølgere var 12 menn og noen kvinner. Ikke av de rike og mektige i samfunnet, ikke av de som hadde mulighetene i seg til å spre et budskap over hele verden Så det Jesus kom med kunne veldig godt dødd ut med ham.

Når det ikke gjør det er det fordi Jesus lot noe av seg selv bli igjen da han forlot denne verden. Han lot ikke disiplene bli alene tilbake, Han gav dem sin Ånd, han gav dem Den Hellige Ånd. Og Ånden gjorde det mulig at budskapet om Jesus ikke døde ut. Tvert i mot er det i dag spredd over hele verden, og mennesker i alle land og kulturer finner livsmening i det.

Det er denne Ånden vi feirer i dag. Ånden som gjør troen levende. La oss reise oss og synge pinsens høytidsvers på nr…….

Pinsedagens evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap (v.19-23)

Kirkens virksomhet startet på den første pinsedagen. Vi hørte det nettopp i denne teksten fra Johannes. Disiplene var samlet etter at Jesus var død. De visste ikke hva de skulle tro, kanskje var det best å gå tilbake til sine arbeidsplasser og hjem og glemme denne tiden de hadde hatt sammen med Jesus. Så er plutselig Jesus der midt i blant dem. Han kommer med ordene « Fred være med dere», og så puster han på dem og gir dem sin Ånd, Den hellige Ånd.

En gang til i Bibelen står det om at noen blir pustet på. Det er i den ene skapelsesfortellingen i Det gamle Testamente. Da Gud hadde skapt mennesket står det at han pustet på dem og ved det fikk de livsånde. Guds Ånd, Guds pust gav mennesket liv.

Jeg har noen ganger sett døde mennesker. Det sterkeste var kanskje for 10 år siden i dag da min mor døde. Hun forandret seg ikke så mye fra det øyeblikket hun var levende til det øyeblikket hun var død. Men det var en avgjørende og skjellsettende forskjell. Hun pustet ikke mer.

Hennes Ånd var der ikke mer. Det vi stod tilbake med var en død kropp.

Denne overgangen fra liv til død er kanskje den sterkeste opplevelse av hvor viktig ånden, pusten er for å skape liv.

Og i kirken tror vi at den livgivende pust og ånde har Gud selv lagt ned i hvert levende menneske. Det er Gud som skaper livet i skaperverket. Ingen vitenskap har foreløpig funnet ut hvor livet kommer fra. Tror vi at det oppstod i en eksplosjon i universet er det en tro, tror vi at det er en guddom som har gitt livsånde til skaperverket er det også en tro.

Slik Gud skapte liv ved sin pust, slik ga Jesus troens liv ved sin pust, sin Ånd, til disiplene. Og ved dette ble kirken til. Jesus og hans gjerninger lever videre, opp gjennom tiden og historien, under skiftende ordninger for kirken, i mange slags forskjellige kulturer og gjennom svært ulike mennesker. Men felles i det hele har Ånden vært til stede og fortsatt gjort Jesus levende.

Jesu Ånd ble gitt til mennesker. Og kirken vil alltid være fellesskap av mennesker som tror. I den andre teksten vi har hørt i dag handlet det om hvordan Jesu ånd, hvordan Den hellige Ånd manifesterte seg, viste seg i menneskefellesskapet. I bilder blir det fortalt at Ånden satte seg som ildtunger på disiplene, og så snakket de om Jesus på alle forskjellige språk.

Den Hellige Ånd bringer Jesus videre. Og pinsedagsfortellingen forteller hvordan:

Gjennom ulike mennesker. Gjennom ulike språk. Ved å gi stemme og språk og tro til de som ikke fra før hadde det.

Ildtungene er et overjordisk bilde, og vi vet jo ikke om det var slik det skjedde. Det er ikke det viktigste heller. Det som er viktig er at disiplene fikk evnen til å fortelle videre om det de hadde opplevd sammen med Jesus. De var ikke engstelige og redde og tause lenger. Gjennom sitt språk og sin stemme ble de vitner om det guddommelige. Gjennom deres vanlige liv virket Ånden, og folk ble berørt av det de fortalte.

Slik spredte troen seg, det var mennesker i hvert slektsledd som fortalte videre, som brukte sitt språk, sin kunnskap, sitt liv og formidlet troen til sine barn, sine elever, sine samtidige. Gud bruker først og fremst det menneskelige, det fysiske, det hverdagslige til å komme mennesker i møte. I dette virker Ånden liv og tro.

Det er viktig å merke seg at disiplene som fikk Ånden første gang fortalte om Jesus på alle språk. Dette understreker at det kristne fellesskap er for alle, for hele verden, for alle folk, og det understreker at i Guds rike, i kirken er det ingen forskjell på folk. Og det var ikke bare noen av disiplene som fikk oppgaven, det var alle.

Det var ikke spørsmål om rase eller alder eller kjønn, et annet sted står det om at også kvinnene fikk Guds Ånd,…….det var ikke spørsmål om rik eller fattig. Guds Ånd var til alle.

Hva betyr dette for kirken i dag?

De siste årene vært spennende og avgjørende for kirkens organisasjon i vårt land. I 2012 ble kirken prinsipielt skilt fra staten, og Den norske kirke er ikke lenger statens kirke. Samtidig opplever vi at dåpstallene og oppslutningen om kirken synker, også her i Lofoten. I en slik situasjon er det lett å bli desillusjonert og motløs. Det er så mange av de ytre rammene om kirken som endres, og samfunnet vårt også.

Inn i denne situasjonen har pinsen et sterkt budskap. Om kirken skal overleve, om kirken fortsatt skal være virkekraftig er ikke avhengig av oppslutning eller posisjon i samfunnet. Kirken lever når mennesker forteller om Jesus, kirken lever ved at Den hellige Ånd fortsatt er tilstede og skaper liv i Bibelens gamle budskap. Parallelt med endringer i kirkens organisasjon og posisjon lever fortsatt budskapet. og uansett om ytre rammer forandres finner Den Hellige Ånd nye veier.

Dette må vi holde fast på, klamre oss til og ledes av. Slik kirken alltid har gjort.

I tillegg tror jeg det er viktig å understreke igjen og igjen at kirken er for alle, at Ånden ble gitt til et mangfold av mennesker. I endringene i Grunnloven i 2012 ble riktignok båndene mellom stat og kirke svekket, men likevel er ikke kirken borte fra Grunnloven. Det står fortsatt om kirken med nå forstått som Den norske folkekirke.

I visjonsdokumentet for vårt bispedømme understreker vi også dette. Vi ønsker å være folkekirken i Nordland. I begrepet folkekirke ligger forskjellige ting. På den ene siden uttrykker dette at denne kirken rommer en stor del av folket som bor i landet, en majoritetskirke. Men enda mer uttrykker det at kirken skal være for alle folk, og at det helt fra kirkens første dag, altså den første pinsedag, har vært et av kirkens grunnpilarer at den er for alle. Det tilhører kirkens vesen at den rommer alle de mennesker som ønsker å være der. Og det er ingen annen inngang til denne kirken enn tro på Jesus, gitt i dåpen og ordet og gjennom Den Hellige Ånd. Det kalles nåde.

I denne forståelse av folkekirke kan også en minoritetskirke være folkekirke.

Martin Luther var svært opptatt av nettopp dette. Han ønsket at alle skulle ha bibelen på morsmålet, han understreket at det var troen alene som var inngangen til gudsfellesskapet. Han ville ha bort de skillene som gjorde noen mennesker bedre skikket til kirken enn andre.

Martin Luther fortsatte på den gjerningen som Den Hellige Ånd startet på pinsedagen. Og vi fortsetter videre.

Så vet vi at det var mye Martin Luther ikke forstod av hva det betyr at kirken er for alle folk. Han var skeptisk både til bønder og jøder, og mye av det han sa og skrev vil vi ta avstand fra i dag. Men i sin tid var han revolusjonær på nettopp dette at kirken var for alle.

Og det er en stadig utfordring som vi som kirke skal stå i: Å inkludere alle, å være mangfoldig, å aldri stenge noen ute. Da fører vi Åndens gjerning videre.

I dag har vi tatt i mot to små som har blitt døpt til nettopp å være åndens barn, knyttet til Jesus og alle hans gaver, og med i en kirke hvor de alltid skal få høre om mangfold og likeverd og nåde.

Jo kirken lever. Og pinsen er viktig.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.