Et inkluderende fellesskap--- en Jesusoppfinnelse

1.mai 2012 Stamsund

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 14. kapittel. ( v.12-14)

I dag skal prekenen handle om inkludering. Det er jo et moderne begrep og nesten som et moteord for tiden. Men i bibelteksten i dag ser vi at dette ikke bare er en moderne ide. Jesus selv brakte saken på banen for snart 2000 år siden.

For å se hva teksten sier først:

Jesus var innbudt til selskap hos en av de ledende menn i byen, en av fariseerne som var medlem av Rådet. I dette selskapet begynner han å se på hvordan de var plassert rundt bordet, og hvordan gjestene er opptatt av å finne den beste plassene, nærmest verten. Og så ser han hvem det er som er invitert til dette selskapet. Det er når han har oppdaget dette at Jesus vender seg til verten og forteller hvem han skal invitere.

 Det er snakk om å invitere til de to måltidene som i Jesu kultur var de viktigste og største, middag og kvelds, og han utvider gruppen av de mennesker som skal inviteres. Inviterer vi bare de vi kjenner, vår familie og venner inviterer vi mennesker som vi vet kan gi oss en invitasjon tilbake. Nei, sier Jesus de du skal invitere er de som ikke kan gjøre gjengjeld, de fattige, de uføre, de syke, de som er utenfor. Rundt bordet ditt skal det være plass til mange flere enn de som i menneskelig forstand passer inn.

Jesus ber verten, og overført på oss som hører disse ordene i dag, Jesus ber oss å skape inkluderende fellesskap der mennesker av alle slag har sin naturlige plass.

På 1. mai er det naturlig å peke på at inkluderende fellesskap må gjelde i arbeidslivet, i nabolaget, i samfunnet, i menigheten og i våre personlige liv.

 Og det er altså ingen moderne oppfinnelse, men har sitt utgangspunkt i de eldgamle ordene fra Jesus.

Først litt om inkluderende arbeidsliv. Arbeidet er en viktig arena for alle mennesker. Det å ha et arbeide å gå til gir oss verdighet og gir oss et fellesskap å tilhøre. I kristen etikk er arbeidet et gode, å ha et arbeid gir mening i livet. Det er ikke typen arbeid som er vesentlig, men at hvert enkelt menneske gjennom sitt arbeid er med på å bygge samfunnet og ta ansvar for vårt felles liv. Derfor er det så farlig når mange unge ikke kommer ut i arbeid, eller når arbeidsløsheten i Europa stiger og mange ikke kan skape seg et normalt liv.

Et inkluderende arbeidsliv betyr også at samfunnet legger til rette for at de som er funksjonshemmede kan arbeide ut fra sine forutsetninger. Vi må kjempe for å opprettholde arbeidsplasser som ASVO, og vi må ha en politikk som gir bedriftseiere mulighet til å ansette ikke bare de som er toppytere.

Jesus brukte måltidsfellesskapet som en indikator på hvem vi anser som verdige. Vi kan gjerne overføre det på arbeidslivet……..dess flere det er plass til  på arbeidsplassene, dess flere vil oppleve at de har et verdig liv.

Vi bor alle i et nabolag og et lokalsamfunn. Her i Stamsund har dere i mange år hatt asylmottak, og vært vant til å ta i mot fremmede. Ut fra det Jesus lærer oss er et inkluderende samfunnsliv viktig. I Bibelen står det flere steder at vi oppfordres til å ta i mot de fremme de som kommer til oss på en god måte. På forholdsvis kort tid har vårt samfunn blitt et multikulturelt samfunn. Dette får også betydning for kirken, 21. mai i år vedtas den grunnlovsendringen som gjør at Den norske kirke ikke lenger er statskirke. Vi lever i et samfunn hvor religionsfrihet og demokrati skal være bærebjelker, der alle uansett bakgrunn skal kunne føle seg velkommen. Derfor blir kirken endret slik at de uklike religiose samfunn i vårt land får likere vilkår.

 For å få til kulturåpent, mangfoldigt samfunn må mange av oss tenke på nytt om det som er annerledes, møte nye kulturer med åpenhet, men samtidig være trygt forankret i det vi står for. 

Etter terrorhandlingene 22.juli i fjor ble dette satt enda tydeligere på dagsorden. Terror, vold og ideologier som klassifiserer mennesker kan bare møtes med sitt motstykke: Fred, frihet, demokrati. Likeverd mellom mennesker.

Spiren til en slik tenkning ligger allerede i Bibelen, i leseteksten fra Jakobs brev hørte vi: ”Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre og samtidig gjøre forskjell på folk”.

Et inkluderende samfunnsliv med verdighet for alle mennesker er i sannhet et bibelsk anliggende.

I Den norske kirke arbeider vi nå med en ny gudstjeneste ordning, Overskriften på denne ordninger er ” Sammen for Guds ansikt”. I dette arbeidet er det lagt stor vekt på at menighetslivet skal være for alle, vi ønsker en inkluderende menighet. Det betyr at vi nå utfordres til å legge fysisk til rette slik at mennesker i rullestol eller med høreproblemer eller med en litt annen måte å oppføre seg på enn majoriteten skal ha gode muligheter til å være med i kirkens fellesskap. Men jeg tror det er viktig å utvide dette enda mer. Jesus snudde alt på hodet da han ba verten invitere de som var utenfor, de som var marginalisert i samfunnet, de som ofte ble oversett. I kirken har vi et ekstra kall til å være inkluderende, til å akseptere hverandre, til å godta hverandre. At vi de siste årene har fått egne samiske liturgier og nå også begynner å få noe trosopplæringsmateriell på kvensk er en følge av dette. Det er en viktig del av et inkluderende menighetsliv at alle skal kunne be og høre Guds ord på sitt eget språk.

Og ved å bruke samisk eller kvensk i en gudstjeneste understreker vi det fellesskap som går over språkgrensene.

På samme måte er jeg glad for at jeg to ganger har fått være med på å ha en kirkelig forbønn for samkjønnede ektepar. Slik åpner vi det kirkelige fellesskap for mange flere og gir rom for at vi hører sammen selv om vi er forskjellige.

 La oss tenke inkludering i alle menighetens aktiviteter, Det styrker fellesskapet og det er i Jesu egen ånd.

Jesus var selv et menneske. Den måten han møtte mennesker på er vårt forbilde.

Han gikk inn i en dyp teologisk samtale med en kvinne, det var uhørt den gang. Han inviterte seg selv inn til tolleren Sakkeus, en mann som så visst ikke var helt hederlig. Han tok i mot kjærlighetsgjerninger av Maria Magdalena, hun de andre bare så på som en løsaktig kvinne, han ble sint da disiplene ville vise barna og mødrene som kom til ham bort. Han var ikke redde for å bli smittet av den spedalske som kom til ham, men helbredet ham i stedet. Jesus gjorde ikke forskjell på folk.

Vi trenger å høre historiene om Jesus på nytt og på nytt. Det er så menneskelig å tenke på seg selv og sine først, det er så menneskelig å gjøre forskjell på folk.

Derfor trenger vi å minnes på at det er en annen vei Jesus kaller oss til å gå, en vei der inkludering på alle plan er vår rettesnor, en vei der vi trenes mer og mer opp til å se det medmenneske som blir oversett, enten av samfunnet, nabolaget, arbeidslivet eller kirken.

Dette er ikke kirkens budskap bare på 1.mai. Det er den dype eldgamle kristne sannhet vi i dag har fått høre Og det ligger velsignelse i å ta kampen opp og følge Jesu anvisninger.

Påskedagspreken i Svolvær kirke.8.4.2012.......oppstandelsens betydning i det store og det lille.

Ann Helen Fjeldstad Jusnes annhelenjusnes@online.no
08:15 (For 7 timer siden)
til ann, meg


Preken Svolvær 1.påskedag 08.04.2012

God påske, gledelig påske,til lykke med påsken!
Selv om mange sa hverandre disse ordene da påskeferien begynte er det egentig nå 1.påskedag den virkelige påsken begynner. For mange år siden var jeg i Hellas da den ortodokse kirken feiret påske. Det var langfredagsopptog med påskelamsteking i alle hager og det var stor midnattsmesse påskenatt . Klokka 12 om natta kom presten ut på trappa og ropte utover folkemengdne på kirkeplassen: Kristos anese, Kristus er oppstanden. Og så satte det i gang et gedigent fyrverkeri.Noen dager etter opplevde jeg at denne påskehilsenen ble brukt igjen. Det var to grekere som møtte hverandre på gata, tok hverandre i hånda og sa " Kristos anese", " Kristus er oppstanden". Dette ble som en liten preken for meg. Her var påskehilsenen ikke bare et " God påske", men utsagnet som virkelig er kjernen i den kristne tro: Kristus er oppstanden. Og det ble ikke sagt før påske , men etter. I den nye tekstboka vi har fått i vår kirke er dette aspektet tatt med, søndagene som følger nå etter 1.påskedag heter ikke lenger søndag etter påske, men søndag i påsketiden. Slik blir det understreket som den greske hilsningsformen også sa, påsken begynner med oppstandelsen og varer egentlig hele året.
La oss reise oss og hilse hverandre med denne gamle hilsenen ( prest og menighet i veksel) og synge høytidsverset på nr.
179
Dette hellige evangelium på 1.påskedag står skrevet hos evangelisten Matteus i det 28.kap. ( v.1-10)

Påsken er den viktigste høytiden i den kristne kirke. Jesu oppstandelse er det troen står og faller på. Paulus sier det så sterkt at " Var ikke Kristus stått opp var vår tro intet". Uten oppstandelsen ingen kirke, ingen kristendom, ingenting av det som i 2000 år har preget verden. Dette underet som to skremte kvinner opplevde den første påskemorgen i gravhaven utenfor Jerusalem har på alle måter forandret verden.

 i dag har jeg lyst til å fokusere på

hva oppstandelsen betyr for historien, for kulturen, for verden,
 hva oppstandelsen betyr for hva vi tenker om livet og døden
og om hva oppstandelsen betyr for vårt personlige liv.

I dagene før påske hørte jeg et program på radioen der en kulturhistoriker sa at Jesu oppstandelse var den viktigste hendelse i verdenshistorien. Jeg må si jeg kvapp litt til. For dette var ikke sagt i en kristen sammenheng, men som et utsagn om den verdslige, allmenne historie. Men dess mere jeg tenkte over dette fant jeg ut at det er mye sant i det. Ikke bare for troen er Jesu oppstandelse avgjørende , men også for verden slik den er blitt etter Jesu oppstandelse.
Jeg gir dere noen eksempler:
 Det at vi feirer søndag som helligdag i store deler av verden er en konsekvens av oppstandelsen. Da de kristne begynte å samles til gudstjenester valgte de ikke sabbaten som jødene brukte, men den første dag i uken, Jesu oppstandelsesdag. Hver søndag er på sett og vis et minne om Jesu oppstandelse. Søndag henspeiler på soldagen, og de første kristne tok tidlig over mye av solsymbolene for å forklare Jesus. Slik Gud på den første av skapelsens dager skapte solen, vekte han den nye sol Jesus opp på den første dag i uken.Vår måte å dele inn tiden på har sin opprinnelse i Jesu oppstandelse.

Kan vi tenke oss et stort kunstgalleri uten bilder fra Bibelen, uten bilder av Jesu død og oppstandelse? Kan vi tenke oss  verdenslitteratur uten påskebudskapet som referanseramme? Kan vi tenke oss språket vårt uten påvirkning av den bibelske historie? Kan vi tenke oss musikken uten de store koraler og pasjoner som nettopp har sitt utgangspunkt i historien om Jesus?

Kan vi tenke oss lovgivningen uten den kristne etikk som bakteppe? kan vi tenke oss oppdragelsen av våre barn uten at vi bak i hodet har det dobbelte kjærlighetsbud: Du skal elske din neste som deg selv? Det var Jesus som lærte oss det.

Det er ikke bare det at vi bor i den vestlige kultur som gjør at vi er så påvirket av Jesus og det han lærte, også islam  og jødedom forholder seg til Jesus, selv om de ikke tror han er Guds sønn.

Svært mye av det vi omgir oss med i hverdagen, av forestillinger, av handlingsmåter, av tro og oppfatning, av navnene vi bruker på barna våre, av hvordan vi inndeler livet, av etikken som sitter i ryggmargen er en følge av den kristne tro. Og den kristne tro hadde ikke vært til uten Jesu oppstandelse.

Nå før påske er det mange som sier kloke ord i radio, en annen jeg hørte, en samfunnsviter,, fikk spørsmålet om det lenger var rett å lære barna så mye om kristendom. nå som vi lever i et så multikulturelt samfunn. Hun svarte: "Ja selvfølgelig,jeg er ikke selv troende kristen, men det er umulig å forstå vårt samfunn, dets historie, dets oppbygning, dets kultur uten å være godt kjent med Bibelen og fortellingene om Jesus. Det er endel av vår identitet.".

Sannelig har budskapet kvinnene fra graven vitnet om ,fått stor utbredelse. 2000 år etter kan vi ikke tenke oss verden uten btydningen av dette budskap.

Men hva mer betyr det at Jesus er stått opp fra de døde?
I historien om Jesu oppstandelse ligger troen på den store livskraften, ligger troen på at livet til syvende og sist er sterkere enn døden.
Jeg tror dette budskapet er avgjørende for å takle livet. Vi fødes inn i verden, og vi går mot døden. Helt fra vi blir født er det målet, det eneste vi vet for sikkert: Vi skal dø. For de fleste skjer det etter mange år, men vi vet ikke. Denne forferdelige uvissheten  er forutsetningen, rammen for vårt liv. På en måte kan en tenke seg at livet starter på topp når en fødes, og så går det i en nedadstigende bevegelse mot døden i alle våre leveår. I barndom, ungdom og det mest aktive livet tenker vi vel ikke så mye på dette, men for mange som har nådd middagshøyden  i livet blir dette mer og mer påtrengende tanker. Og ser vi vårt liv i den store kosmiske sammenheng, vi lever noen år i et uendelig univers som har bestått i millioner av år, på en liten planet i det store planetsystem. Hva er meningen med det?
Og på denne planeten ser det til tider ut som om vi mennesker vil ødelegge livet for hverandre. Er det rart at dødstanken kan fullstendig formørke menneskers liv? Egentlig ville jo det være det normalle,
' Hvis det ikke var for at det finnes et håp. Det finnes en fortelling som gir oss noe annet å tro på enn døden.Når Jesus kommer ut av graven den første påskemorgen dreier den nedadstigende bevegelsen fra fødsel til død seg. Vi går ikke lenger mot døden, vi går mot den nye morgen i Guds rike, vi går mot livet. Døden er ikke lenger det siste, det er det Guds kjærlighet vist oss i Jesu oppstandelse som er.
Når mennesker fortsatt kjemper for livet, i møte med sykdom , i møte med undetrykkelse og urett, i møte med alt det destruktive som finnes i verden, når mennesker ikke gir opp, tror jeg det er opstandelseskreftene fra Jesus som er på ferde. Jesu oppstandelse blir på en måte fullbyrdelsen av at vi er skapt i Guds bilde,fullbyrdelsen av ar Gud ikke gir opp sitt skaperverk, men gir oss håpet og livskraften gjennom sin egen sønn.
All god gjerning, all lysets gjerning, all håpets gjerning, all kamp mot døden er en del av den kraft som ligger i oppstandelsen.
Grundvig sier dette sterkere enn noen: " Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid". Jesu oppstandelse gir oss en annen måte å oppleve livet på, vi skal ikke la oss lamme av dødens krefter, men løfte hodet og se mot det lyset og det livet som påskemorgen bringer til verden.
Når vi likevel kjenner angsten og sorgen over døden er det så viktig å hente kraften til livet, i kirkens gamle salmer, i gudstjenesten, i nattverden og i historiene om Jesus. Når vi feirer gudstjeneste er denne kraften her, hver søndag en ny påskedag.

Hittil har jeg snakket om hva Jesu oppsatndelse betyr for det store livet, for de store livsspørsmål, for verden. Men troen på den oppstandne Jesus Kristus har også betydning for vårt personlige liv.  Når vi skal ut i hverdagen etter påskedagens gudstjeneste, når vi møter mennesker, når vi strever med spørsmålene om mening, når vi kjenner at vi kommer til kort i kjærlighet og omsorg, når vi leter etter veien videre, i alt som er vårt liv får vi tro at den oppstandne er med oss. Kvinnen ved graven fikk høre engelen si " Han er ikke her". Han var ikke i sin egen grav lenger. Men det er det eneste stedet Jesus ikke er. Etter oppstandelsen er Jesus med oss alle dager,. Paulus sier dette så tydelig i brevet til Romerne som vi hørte fra i sted: " For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. Om vi lever så lever vi for Herren, og om vi dør så dør vi for Herren. Enten vi lever eller dør hører vi Herren til".
 Gjennom sin død og sin oppstandelse har Jesus gått gjennom alt det livet kan være for oss mennesker. Han vet hva smerte er, han vet hva ensomhet er, han vet hva angst er, han kjenner til livets mørkeste steder. Vi kan aldri komme i en situasjon i livet hvor Jesus ikke er, hvor det guiddommelige nærvær ikke er. Denne trøsten og dette fellesskapet er påskens gave til hver av oss. Jesus inviterer  til et liv i tro og håp, for de kamper vi står i akkurat nå, for det som tynger oss, og mest av alt et liv i tro og håp den dag vi møter døden.
Å tro på oppstandelsen betyr ikke å løpe fra det ansvar som livet her og når gir oss. Tvert i mot. I tro på livets seirende krefter i Jesus Kristus skal vi gå inn i alle livets oppgaver, i familien, i samfunnet, i verden og kjempe på livets side, på håpets side, på skjønnhetens side, på gledens side, på rettferdighetens side. Og samtidig skal vi få hvile i tro på at selv ikke døden kan skille oss fra Guds kjærlighet. Vårt liv er ikke lenger enn nedadstigende kurve mot døden, vi går mot lyset. Og ikke en eneste dag av denne vandringen er vi utenfor Guds nærvær gitt oss gjennom den oppstandne Jesus Kristus.
 God påske, Kristos anese! Kristus er sannelig oppstanden.

ævfosodhåsvoeobesgfetea.

"Havet, venn og fiende", preken på kystmesse i Stamsund 11.3.2012

Det står skrevet hos evangelisten Lukas i det 8.kap (v. 22-25)

I mine år som prest her i Lofoten har jeg flere ganger vært med på å ha minnestunder for fiskere som er omkommet på havet. Selv om mye i en slik minnestund er lik en vanlig begravelse, er det noe vesentlig som skiller: Det er ingen kiste der. I stedet står det gjerne et bord med et bilde av de omkomne der hvor kista ellers står. I et tilfelle stod det en modell av båten som fiskeren hadde eid og var gått ned med, der hvor det ellers er en kiste.

Dette er sterke opplevelser, sterke opplevelser som folk ved havet har levde med gjennom alle tider. Alle vi som bor her vet at havet kan være en fiende og at havet kan ta fra oss det kjæreste vi eier.

Og samtidig er havet vår beste venn. Det er havet og havets gaver som har gjort og gjør det mulig å bo her i Lofoten. Hele samfunnet er bygd på at vi høster av havet og bygger vårt liv på det.

Haver er både venn og fiende. Havet er både trussel og livskraft.

Også i Bibelen kommer dette doble syn på havet frem. I leseteksten i dag hørte vi en fantastisk tekst fra Salme 104: "Her er havet, stort og vidt, med en talløs vrimmel av dyr, både stort og smått". Og i skapelsesberetningen i 1. Mosebok fortelles det at Gud skapte havet og gav mennesket i oppgave å forvalte det havet gir.

Det motsatte syn på havet finnes også. Havet er flere steder i Bibelen et bilde på døden. I Åpenbaringsboken fortelles det om det evige liv hos Gud, der det bare skal være godt. "Havet skal ikke være mer" står det der. Havet blir betraktet som stedet for død og det onde.

I disse bildene er Bibelen svært realistisk. For det er jo slik vi oppfatter det: Havet er både venn og fiende.

Og samtidig er havet vår gave fra Gud, Gjennom havet gir skaperen oss mat og livsgrunnlag. Mennesket, du og jeg, har som det ypperste i skaperverket fått oppgaven å ta vare på denne gaven, bruke gaven, men ikke forbruke, dyrke gaven, men ikke ødelegge. De gamle fiskere visste dette. Skikken med at den første fisken de fikk under Lofotfiske kastet de tilbake på havet er et symbol på ærefrykten for skaperverket og skaperen. Den gamle fisker tok det ikke som en selvfølge at Gud skulle gi sine gaver gjennom havet, tok det ikke som en selvfølge at fisken igjen skulle kom inn til våre strender.

Den gamle fiskeren visste at fisken han fikk var en gave fra Gud, at livet og alt vi har er et under og aldri noe vi kan forstå fullt og helt.

I prekenteksten i dag har vi hørt om at disiplene og Jesus var på sjøen i en båt og kom ut for en stor storm. I denne fortellingen er ikke havet en venn, her er det dødskreftene i havet som kommer til syne. Det skaperverket som Gud ellers gav gaver fra var plutselig det helt motsatte, slik som så mange her i Lofoten også har erfart det.

Jesus er om bord i båten, og på mirakuløst vis stiller han stormen.

Det er ikke mange etter disiplene som har opplevde det samme så bokstavelig. Det er vel heller tvert om slik at vi når vi har opplevd stormer som har tatt liv har vi ropt til Gud: Hvorfor var du der ikke? Hvorfor holdt du ikke din hånd over dem?

Troen på Gud er ikke en lettvin vei til å få løst de store vanskelighetene i livet. Døden og sykdommen og ensomheten og stormen kommer, selv om troen på Gud er der,,, eller som det billedlig blir sagt i denne teksten: Det stormer selv om Jesus er om bord.

De første kristne opplevde også at stormene i livet kom, Som oss var de redd for havet, for sykdommen, for krigen og sulten. Men de var også redd for forfølgelsen, for i Romerriket var det ikke religionsfrihet, det var keiseren som måtte æres. Derfor var det nødvendig for de første kristne å finne skjulesteder der de kunne feire gudstjeneste og komme sammen med andre troende. Et av disse skjulestedene var katakombene, gravkamrene, utenfor Roma. For å finne hverandre, og på en hemmelig måte fortelle at her kunne de samles, risset de inn tegn i murveggen i katakombene. Tegnet de risset inn var en fisk. For uinnvidde var det vanskelig å forstå at det hadde noe med de kristne å gjøre. Men ordet fisk heter på gresk ichtus. Tar du hver av disse bokstavene står ien for Jesus, ch for Kristus, th for Theos eller Gud, u for yos eller sønn og s for såter, frelser. Når de kristne så fisk symbolet leste de: Jesus, Kristus, Guds sønn, vår frelser.

Slik visste de om hverandre og slik fortalte de hverandre at uansett hvor de var, om så i katakomben, i gravkammeret, var Gud der gjennom sin sønn.

I kirken er fisken etter dette blitt et av symbolene som brukes om Jesus. Og symbolet forteller mer enn akkurat bokstavsammensetningen. For det er en viktig tanke at Gud, gjennom Jesus, er å tilstede over alt i skaperverket, Vi tror på en Gud som er der hvor mennesker er, i vårt liv, i det materielle som omgir oss, i naturens gaver og i våre hverdager. Da Jesus kom til jord ble hele skaperverket et sted for Guds nærvær.

Fiskesymbolet ble risset inn i katakombenes vegger, som et stille tegn på at her er Gud. Teksten om da Jesus stiller stormen er et annet eksempel på at Gud er der hvor mennesker der, gjennom Jesus er han med i båten.

Når jeg har stått sammen med noen som har mistet sine på havet er det ikke bestandig det er så mange ord som hjelper, ikke så mange forklaringer. Som ellers når det vonde rammer oss er det mye mer nærvær som gir styrke og kraft til å komme gjennom. Styrke fra nærvær gjennom mennesker som tør å vise kjærlighet, og styrke fra guddommelig nærvær som på underlige måter bærer gjennom de tunge dagene.

Det er dette nærværet det handler om når Jesus er om bord i båten, når vi erkjenner som den gamle fiskeren at livet er en gave fra Gud, at i alt det vi er og har er Gud selv til stede. Både når vi møter havet som trussel og havet som velsignelse, både når livet er tungt og når livet er fullt av lykke.

På en gammel gravstøtte, jeg tror det var på Værøy, leste jeg " Havet gav, havet tok, Herrens navn å være lovet". Jeg husker jeg tenkte da jeg leste dette, hvordan klarte de å ha en slik tro? Gravplassen var full av støtter som fortalte om tragedier. Jeg tror ikke det var noen lett tro som ble uttykt på denne måten. Jeg tror det var en tro som ropte til Gud i fortvilelse, en tro som lik disiplene i båten var mer redsel enn tillit. Men det var en realistisk tro, en tro som regnet med at ja, havet er venn og fiende, men uansett er Gud min Gud, uansett er skaperverket Guds sted for nærvær og guddommelig hjelp, uansett er det dette havet jeg skal høste av, takke for og ha ærefrykt for.

Det er denne dimensjonen over livet kystmessen handler om. Og det er kraft til denne troen vi kan hente ved å være sammen her, i takk og bønn og salmesang og nattverdgang og fellesskap.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

Preken 4.3. 2011 i Buksnes kirke:" Nåde og sannhet møtes mine venner, rettferdighet og fryd skal kysse hverandre".

Buksnes kirke 2.s.i faste 04.03.2012.

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 7. kap (v.36-50).

Forfatteren Karen Blixen har skrevet en novelle som heter "Babettes gjestebud". Denne novellen handler om to aldrende søstre Martine og Phillippa. Deres far, som bare benevnes den gamle prosten, grunnla en egen menighet, en menighet som hadde vekkelsens preg over seg da den startet, men som i årenes løp hadde fått mer preg av å holde gamle tradisjoner i hevd… ære den avdøde gamle prosten, passe på at syndeliv og stor glede ikke skulle ta plassen for alvoret i tilværelsen. De to søstrene er blitt gamle, liver et gått dem forbi, de lever med mange forbud og bånd på sin livsutfoldelse. Mye er tungt og grått. En kveld banker det på døra til de gamle søstrene, og utenfor står en forfrossen og dårlig kledt kvinne. Babette er flyktning fra revolusjonens Paris, men forteller ikke mer. Søstrene tar henne i hus, og hun hjelper dem med husholdning og matlaging. Et stille, fattigslig liv, men for Babette er det å få livet og tryggheten tilbake, trygghet og gråhet og tristhet,

Så skjer det store, Babette vinner 10 000 francs i et lotteri. Og hun ber om å få bruke av pengene sine på et selskap for søstrene og deres gamle venner i den grå menigheten.

Så kommer de som skal være med på festen. Alle har et agg i siden til hverandre, alle passer på hverandre så ingen får mer enn andre, det virker som om den kjærlighet som engang bandt dem sammen er helt borte.

Så begynner serveringen. Den overgår alt det selskapet kunne tenke seg, vaktler, trøfler, gode viner, ferskener, friske fikener… alt som hørte hjemme i en fin fransk middag.

Under måltidet forandrer de gamle menighetsmedlemmene seg. Maten og vinen bringer gleden og fellesskapet frem, setter gamle uoverensstemmelser i et nytt lys, bringer livet tilbake, Og de skjønner ikke at det skjer. Så reiser den eneste som er utenfor menigheten, general Løwenhielm seg for å holde tale, og han begynner med disse ordene " Nåde og sannhet møtes mine venner, rettferdighet og fryd skal kysse hverandre".

Babette har brukt hele sin lotterigevinst på dette måltidet, og etter selskapet er hun like lutfattig som før.

Men gjennom hennes måltid, gaven fordi hun var takknemlig for det søstrene hadde gitt henne, forandres livet til denne gruppen mennesker, og nåden og gleden overtar for tristhet, misunnelse og sorg.

I Bibelteksten i dag hører vi om et annet måltid, og en annen kvinne som også var utenfor det gode selskap. Hun er ikke invitert til gjestebudet Jesus er i, hun passer så absolutt ikke inn blant de øverste i samfunnet som denne festen er for. Men hun kommer inn, hun stiller seg ved Jesu føtter, hun gråter, væter føttene hans med tårene sine, og tørrer dem med sitt hår. En kjærlighetsgjerning som de som er der ikke forstår, men som Jesus tar i mot.

Så blir resten av selskapet fortørnet og vil sette Jesus på plass, han må da vite hva slags kvinne dette er, og det blir en samtale med Jesus og verten Simon om hvem som elsker mest. Da kommer Jesus med de forløsende ord:

"Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Den som får lite tilgitt elsker lite".

Babette hadde fått tilgivelse, trøst og trygghet hos søstrene, derfor ville hun gi dem en kjærlighetsgave. Kvinnen ved Jesu føtter visste om alle sine feil i livet, visste at hun ikke var verdig til å komme inn i fariseerens hus enn si stille seg ved siden av Jesus. Men hun stilte seg åpen for Jesus, gjemte ikke sitt liv, men vedsto seg det. Da kom tilgivelsen, og da kom kjærligheten.

Tilgivelse og sannhet hører sammen, nåde og sannhet hører sammen.

I de to lesetekstene i dag har vi hørt om alvoret i livet. Fra 1. Mosebok om hvordan Bibelen billedlig forteller hvordan det onde kom inn i verden, og dette utdypes videre i Romerbrevsteksten. Disse tekstene slår fast at alle mennesker har del i ondskapen, del i det som skiller oss fra Guds plan med livet. I dåpsliturgien sier vi det slik: "Vi er født med menneskeslektens synd og skyld".

Og når vi i gudstjenesten leser syndsbekjennelsen sammen er det uttrykk for det samme: Vi mennesker har evnen til både godt og vondt. Det onde i verden er ikke bare utenfor oss, men også tilstede i vårt eget liv, i de valg vi tar, i de måter vi omgås hverandre på, hvordan vi deler, hvordan vi forholder oss til Gud.

Dette er sannheten om våre liv.

I vår moderne tid, med Gud ofte på litt avstand i det daglige, er det lett å glemme dette. Glemme at det er en guddommelig vilje med livet vårt, glemme at det som er vår livs mening er å elske Gud og elske vårt medmenneske.

Men når vi elsker lite får vi også lite tilgivelse.

En venninne satte et ord på dette da hun skulle fortelle hvordan hun forankret sitt liv: "Nå lever jeg det nådebaserte livet."

Det nådebaserte livet. Det betyr et liv der jeg vedstår meg det jeg kommer til kort med, vedstår meg det som ikke holder mål for Guds kjærlighetskrav, men det betyr også at jeg stiller meg ved Jesu føtter og gang på gang tar i mot hans tilgivelse.

Babette var tilgitt mye. Derfor kunne hun raust øse ut av det beste hun hadde og kunne. Og når hun gav av sin kjærlighet vokste nåden og tilgivelsen hos de som nøt av hennes måltid.

Hun levde det nådebaserte livet.

For når sannheten om vårt liv blir virkelig for oss og vi tar det på alvor og vender oss til den guddommelige kjærlighet i Jesus Kristus, da er det bare nåden og tilgivelsen som kan gi oss livsmot og livslyst tilbake.

Noen anklager kirken for å snakke om "billig nåde"., dvs vi kan jo bare be om tilgivelse og ellers leve som vi vil……….. Nettopp som motvekt mot en slik tankegang synes jeg ordene fra Babettes gjestebud er så treffende: Nåden og sannheten skal møtes.

Sannheten kan aldri løsrives fra nåden. Bare den som er tilgitt mye kan vise den rause kjærligheten som Babette gjør, og som kvinnen ved Jesu føtter gjør.

I gudstjenesten og i liturgien kommer både sannheten og nåden oss i møte. Vi er de vi er, verken mindre, verken mer. Men slik vi er får vi komme. Til nåden og tilgivelsen. Igjen og igjen og igjen. Det er når vi glemmer denne sammenhengen at der er fare på ferde. Den gamle prostens menighet i Babettes gjestebud hadde glemt det, glemt hvem de var. Da fikk de heller ikke oppleve gleden og tilgivelsen, og klarte ikke å elske hverandre.

Kvinnen ved Jesu føtter visste så inderlig godt hvem hun var, hun kjente sannheten om sitt liv. Men gjennom møte med Jesus bryter nådens lys inn til henne. Hun blir fri til å elske, til å tjene, til å leve.

La oss be om at det må skje også i våre liv og i vår gudstjeneste.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA.

Dette innlegget har jeg i Lofotposten i dag.

Å stenge kirker.

I Lofotposten 28.02 forteller leder i Vågan kirkelige fellesråd, Kjersti Axelsen, at fellesrådets økonomi nå er så presset at rådet kan se seg nødt til å stenge Svolvær eller Vågan kirke.

For å få driften til å gå er Fellesrådet avhengig av større bevilgninger fra Vågan kommune. Ca 7.500 mennesker i Vågan kommune er medlem av Den norske kirke, det betyr at svært mange mennesker vil bli rammet hvis kirkens drift må reduseres. I tillegg til gudstjenester og kirkelige handlinger som begravelser og vielser brukes begge disse kirkene også mye i lokalsamfunnet for øvrig, særlig til konserter.

Mange frivillige i Svolvær gjorde en stor dugnadsinnsats for å restaurere kirken til 75 års jubileet for noen år tilbake. Det er bare 2 år siden Vågan kirke stod frem i all sin prakt etter den store restaureringen som har gitt kirken det uttrykket den hadde da den ble bygget i 1898.

Begge disse restaurerings og oppussingsarbeidene gjorde disse to kirkene til enda større kulturskatter i Vågan kommune.

Dersom en kirke ikke brukes, ikke varmes opp, ikke er i drift vil den raskere forfalle, ytre sett. Dersom en kirke ikke brukes og er i drift vil den også forfalle som kultursymbol og samlingssted for mennesker i lokalmiljøet.

En kirke er mer enn er hus som det feires religiøse handlinger i. En kirke er som hus og bygning en merkestein for mennesker, et sted å komme i sorg og glede, et sted å forankre livet sitt. En kirkes betydning kan ikke bare beregnes utfra antall som bruker den, en kirke betyr noe for hva som holder mennesker i et lokalmiljø sammen, nesten uansett om de er medlemmer i denne kirken eller ikke. Et kirkehus er en viktig markør i landskapet.

Når politikerne skal avgjøre hvor mye de skal bevilge til Vågan kirkelige fellesråd er det slike ting som står på spill.

I vår skal Stortinget behandle Grunnlovsendringen som er første steg på Den norske kirkes løsrivelse fra staten. Etter denne Grunnlovsendringen vil ikke den evangelisk lutherske religion være statens religion, slik det står i Grunnloven i dag. Men det vil fortsatt stå i Grunnloven at Den norske kirke skal være Norges folkekirke. Det betyr at myndighetene ønsker at kirken skal være åpen og inkluderende, men det betyr også at kirken skal være geografisk til stede i hele landet.

Grunnlovsendringen endrer heller ikke på hvordan Den norske kirke skal finansieres, det skal fortsatt være et samvirke mellom kommunal og statlig økonomisk tilskuddsordning til kirkens drift.

Vi har nettopp fått en ny gravferdslov. I denne fastslås det at Den norske kirke fortsatt skal ha ansvaret for begravelser og å drive kirkegårder, som nå skal ha navnet gravlunder. Dette skal kirken gjøre på samfunnets vegne.

Jeg nevner dette for å poengtere at selv om vi har fått et multikulturelt og multireligiøst samfunn i Norge, og selv om det ikke er slik ar Den norske kirke lenger er religiøst enerådende, er det mange arenaer i samfunnet hvor kirken fortsatt er betydningsfull.

I store katastrofer i vårt land har vi sett at kirkene er viktige som fellesskapsarenaer og som bærere av håp og trøst. Og i vårt lokalmiljø opplever vi at denne funksjonen har kirken hver uke i møte med mennesker i sorg.

Da er det ikke bare presten eller organisten som er avgjørende, men også at kirkehuset er det rommet som er rammen om sorgen og avskjeden. Kirkehuset i seg selv har en verdi som det er vanskelig å sette tallverdi på, en verdi knyttet til trygghet, tradisjon, livsmening og fellesskap.

Noen politikere som skal behandle budsjettet for Vågan kirkelige fellesråd i kommunestyret vil kanskje si: Vi sier ikke at noen kirker skal stenges, det er frihet for fellesrådet til å selv disponere sitt budsjett innenfor de rammer de har fått. Politikerne har prinsipielt rett i det. Men når driften allerede er så stram at det ikke er noe å spare på, og når det eneste som monner er å spare store summer, enten si opp folk eller stenge kirker, da er slike utsagn bare en måte å frasi seg ansvar på.

Jeg tror det er viktig at Fellesrådet og politikerne ser at de sammen har ansvar for denne situasjonen. Den norske krike er fortsatt det offentliges ansvar lovmessig sett. Den norske kirke har fortsatt stor betydning for mange mennesker i Vågan kommune. Og Den norske kirke besitter kulturskatter som bare har verdi når de brukes; denne verdien forringes hvis disse kirkene stenges.

Også kirken må være med på å ta sin del av konsekvensene av en anstrengt kommuneøkonomi. Det har jeg full tillit til at Vågan kirkelige fellesråd gjør. Men det er viktig for lokalmiljø og kirkemedlemmer å vite hva som står på spill, og å bruke de påvirkningsmuligheter som finnes for å gi kirken levelige vilkår.

Ann-Helen F Jusnes, prost i Lofoten.

Å elske Gud, preken Samefolkets dag i Hol kirke

Samefolkets dag 06.02.2012  Hol kirke

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus i det 22.kap (v.34-47)

Jeg har alltid funnet det vanskelig å elske Gud. Når andre sier de har en stor kjærlighet til Gud kjenner jeg at det er ikke min måte å uttrykke troen på.

Kanskje er det fordi Gud kjennes så stor og fjern og abstrakt at det er vanskelig å tenke kategorien elske inn i forholdet mellom denne kraften og meg?

Men i dagens tekst blir vi oppfordret til å elske Gud av hele vårt hjerte og hele vår sjel og av all vår forstand.. En ganske voldsom oppfordring.

 Er det mulig å oppfylle denne oppfordringen når jeg synes det er vanskelig å forstå hva det betyr å elske Gud?

Da vil jeg gjerne først si litt om hva jeg tror elske betyr i denne sammenheng. Så vil jeg si litt om hvem den Gud er som ber oss elske ham. Og så vil jeg til sist si litt om hva det kan gi av styrke i hverdagen å elske Gud.

Hva er det å elske Gud?

 Er det å ha gode følelser for Gud, slik det betyr å elske et menneske? Skal vi kunne kjenne kjærligheten til Gud som en varm strøm i hjertet?  Er det en god opplevelse?

Eller er kjærlighet til Gud først og fremst erfaring og kunnskap om hvem Gud er? Er det intellektuell tankevirksomhet? Betyr å elske Gud at jeg forstår Gud? At jeg har et klart bilde av hvem Gud er?

Eller betyr å elske Gud en anelse av hellighet? Av å nærmere seg noe som er mektigere og større enn det jeg kan forstå og tenke, noe som fyller meg med ærbødighet?

Det er vanskelig å si noe om å elske Gud før vi vet hvem det er vi skal elske. Hvem er den Gud som ber oss elske ham?

For mange av oss er gudsforståelsen knyttet til at vi tror det må være en makt bak alt liv., at det må være en skaper.

Selv om vitenskapen kommer frem til hvilke prosesser som har ført til at jorden og universet er blitt skapt, og selv om det blir vitenskapelig bevist at dette har tatt millioner av år, så behøver ikke en slik kunnskap rokke ved troen på at det er en guddommelig vilje som har startet det hele, at det er en Gud som vil noe med den skapte verden.

Troen på denne guddommelige makten kan like gjerne komme gjennom vitenskapelige studier som viser hvor fantastisk skaperverket er, som gjennom undringen over en vakker blomst, havets bølger eller det nye menneskebarn som legges i armene dine.

Dette er troen på Livets Gud Dette er troen på at vi mennesker er vevet inn i et stort guddommelig mysterium, og at det finnes en dyp og hellig sammen heng mellom alt som er til.

 Den gamle samiske livstolkningen har mange elementer av en slik gudstro og en slik menneskeforståelse. Den samiske teologen Tore Johnsen kaller mennesker som tror på skapelsens Gud for Jordens folk..

 I denne sammen heng blir det å elske Gud å se på jorden som Guds sted, som naturen som Guds katedral og på alle Guds gaver som hellige. I samisk tradisjon betød denne helligheten at en f. eks alltid hugget ned et tre ved roten, slik at nye skudd kunne vokse frem. Hugger man treet lenger opp råtner det. Selv om naturens gaver skulle brukes skulle man behandle naturen med ærbødighet. Samme tankegang ligger bak at samene pleide å risse inn et kors tre ganger i geviret på reinen de slaktet. Slik velsignet de reinen og reinkjøttet.

 Fiskere her i Lofoten har en lignende tradisjon når de kastet den første fisken de fikk tilbake til havet. I det lå en takknemlighet til skaperen for de gaver havet gav, og en påminnelse om at naturens gaver skulle forvaltes på en ærbødig måte.

Jordens folk ser på jordens gaver som mer enn trær, og fisk og rein og korn, jordens folk ser på alt liv som representanter for Skaperen selv.

Tenker vi slik om Gud får Gudskjærligheten en annen dimensjon, da er det ikke abstrakt å tro på

Gud eller elske Gud. Gud viser seg og er til stede i alt det skapte. Når vi elsker skapningen elsker vi Gud.

Jesus svarer i teksten fra Matteus på spørsmålet om hva som er det viktigste i loven. Og Jesus svarer med to oppfordringer til å elsk: Du skal elske Gud og du skal elske din neste, sier Jesus.  Det ser ut som om Jesus ikke ser noen motsetning i det å elske det skapte og det å elske Gud,

 Neste blir ofte forstått som medmenneske, og det er rett. Men det har også en annen tolkning, det kan bety de som kommer etter oss, de neste generasjoner. Skal vi elske våre neste på en rett måte må vi ta vare på det jorden og det skapte har gitt oss å leve av.. slik kan våre neste i årene som kommer får et godt liv.

Det å elske Gud er å elske det skapte i sin helhet.

Det skapte er ikke bare de gaver naturen gir oss, det er det fellesskapet vi har med andre mennesker, og det er alt det gode og vakre og livsstyrkende vi mennesker kan skape. Det er kunst og vitenskap og litteratur og den gode samtale, gode venner og sol over fjellene i februar. I Bibelen finnes det livsbejaelse og glede over andre mennesker og kulturens skatter. Kanskje det å elske Gud er å løfte frem gleden over naturen, vennskapet og livet selv?

Den samiske tradisjonen kan hjelpe oss til å se at livet er en stadig gave, og dette samsvarer helt med det bibelske syn på livet. Kanskje det å elske Gud er å trene seg i å legge merke til alle livets gaver, og så takke Gud for dem? I naturen ligger det et lovprisnings overskudd, en herlighet som det gjelder å oppfatte og dyrke. .

Jeg begynte med å si at jeg synes det er vanskelig å si at jeg elsker Gud. En liten setning fra Dostojevskis roman ”Brødrene Karamasov” har hjulpet meg til å se dette i et nytt perspektiv I et avsnitt i romanen møter vi den eldre broren Ivan Karamasov som forteller sin yngre bror munken Aljosja at han kjemper med spørsmål om livets mening og synes det er vanskelig å finne noen grunn til å tro på Gud. Aljosja svarer til dette at det kanskje ikke så mye er livets mening en skal søke som livet selv…. Kanskje en skal elske livet mer enn dets mening.

 Tenker vi slik om det å elske Gud blir gudstjenestefellesskapet vesentlig. For der er gjennom å delta i lovsangen, i salmene, være med i bønnene og høre ordene fra Bibelen vi kan få øynene og sinnet åpnet for å se gudsdimensjonen i livet. Undringen over livets gaver i all sin prakt kan vi oppleve alle steder og til enhver tid. Men gleden over å kjenne at dette er Guds gaver, troen på at Gud viser seg for oss i alt det livet gir, den troen får vi når vi hører ordene fra Gud og når vi deltar i fellesskapet av de som tror.

I min hverdag betyr dette: Ja jeg tror at kjærlighet til Gud er identisk med kjærlighet til alt som lever. Men jeg trenger en stadig påminnelse om at mine medmennesker er Guds skapninger, jeg trenger en stadig påminnelse om at hav og fjell og trær og dyr er Guds skaperverk.

Jeg trenger kirken for at jeg skal se dette med troens øyne, og slik vokse i kjennskap til Gud og kjærlighet til Gud.

Jeg tror at hverdagene våre kan få en velsignelse over seg når vi lever i denne troen, når vi slipper å streve med å forstå Gud enn si elske Gud, men kjenner at livet selv er Guds gave. Da blir kaffekoppen på trappa en sommerdag, eller samtalen rundt bordet i lunsjpausen, eller smilet du gir en nabo, da blir alt livet er, en gudstjeneste. Og da elsker vi Gud.

Juledagspreken i Flakstad kirke 2011

1.juledag 2011 Flakstad kirke.

Jeg er så glad for å få være her i kirken i dag på 1.juledag. I likhet med mange av dere har jeg mange gode opplevelser knyttet til 1.dagsgudstjenester her. Koret som synger. Kirken som stråler i pyntet skrud, i år med gaver som barnehagebarna har laget. De gamle sangene som vi får synge, de gamle tekstene vi får høre. Fellesskapet mellom oss, det som ikke bestandig kan uttrykkes i ord, men som er der.

Og det er jo ikke bare vi som er deltagere i det store julefellesskapet som i dag samles til gudstjeneste, vi er deler av et fellesskap som teller mennesker fra hele verden, mennesker av ulik rase og etnisitet, rike mennesker og fattige mennesker, velutdannede og analfabeter, sterke og svake, glade og sørgende. I dag danner vi et fellesskap hvor vi alle hører til. Julens fellesskap.  Selv om det nok ble feiret solfester på denne tiden i mange land, særlig her i nord, før Jesus ble født, er det hans fødsel og hva den fikk bety som har skapt det verdensvide julefellesskap. Og dette fellesskapet manifesterte seg allerede ved krybben der hans foreldre Maria og Josef la han: Dit kom hyrdene, de fattigste og lavest på rangstigen i datidens samfunn. Og dit kom vismennene, de som representerte eliten i det samme samfunn.

 Engelen som kom til hyrdene sa det med rene ord: ”Se jeg forkynner dere en stor glede: En glede for hele folket. I dag er det født dere en frelser i Davids by, han er Messias Herren”.

 I dag skal prekenen handle om dette grensesprengende fellesskap, julefellesskapet.

La oss reise oss og høre og å synge høytidsversene som i dag er salme 63. Koret synger de 3 første vers, så hører vi evangelieteksten ( Joh 1.1-14), og så synger vi alle de tre neste versene. Og særlig i vers 5 synger vi sterkt om nettopp dette fellesskap som julen bringer.

Hva slags fellesskap er det julen bringer?

Jeg har lyst til å karakterisere dette fellesskapet gjennom tre begreper, og sier at julen bringer en felleskap som består av delaktighet, synlighet og likeverdighet.  

Først litt om delaktighet, det å være deltager, det å regnes med. Da Jesus ble født var det en helt vanlig fødsel, under noe kummerlige omgivelser, men mange har blitt født under mye verre forhold. Så det er ikke det som er spesielt. Det spesielle er at troen regner som sant at det er Gud selv som ble født der i krybben. Ingen kan bevise at det er slik, men det er det som bærer den kristne tro og som er essensen i juleevangeliet, og det er det som gir så sterk mening og trøst for oss som hører det.

 Derfor er det slitesterkt. Det er Gud selv som på underfullt vis kommer til jord og tar fullt og helt del i vår verden, blir et menneske, lever menneskelivet. På teologisk fagspråk kalles dette inkarnasjonen. Gud lar seg innforlive i det menneskelige på den sterkeste måten av alle: Gud blir menneske. Evangelisten Johannes sier dette slik: ”Og Ordet, det er Gud, ble menneske og tok bolig i blant oss.”

Vi tror ikke på en fjern ide om en guddommelig størrelse, en upersonlig ånd eller en avbildet gudeskikkelse, ikke en gud som først og fremst er over menneskene. Gjennom Jesus tror vi på en Gud som er akkurat her hvor vi er, i våre hjerter, i ord vi leser om ham, i det livet hver og en av oss lever. Jesus levde et alminnelig menneskeliv de årene han var her. Han er kjent med sykdom og smerter, svik og troløshet, glede og omsorg, han vet hva det vil si å være menneske. Ikke noe menneskelig er ukjent for ham, han er fullt og helt delaktig i den verden vi lever i. Det finnes ingen steder eller tider eller mennesker som er gudsforlatt. Gjennom sin menneskelighet er Gud der. Et av navnene Jesus fikk var ”Immanuel”. Rett oversatt betyr det ” Gud hos oss”.

Det delaktighetens fellesskap julen bringer er en Gud som er hos oss, i vårt liv.  

Et annet aspekt ved dette fellesskapet er synlighet. Det går an å si det slik at gjennom Jesu fødsel gjorde Gud seg synlig for oss mennesker, Vi hørte fra Hebreerbrevet ” Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt gjennom profetene. Men nå i disse siste dager har han talt til oss gjennom Sønnen.”  Det er mulig å oppleve Gud og det guddommelige på mange måter. Noen opplever Gud i den mektige naturen, noen i et sterkt menneskelig fellesskap, noen i kunst og litteratur. Og slike opplevelser er ikke diskvalifisert som gudsopplevelser. Likevel har de mangler, de er individuelle, de kan tolkes forskjellig, de er ofte her og nå opplevelser, glimt av det guddommelige. Den kristne tro regner som sant at det mest synlige bilde av Gud har vi i mennesket Jesus. Slik Jesus er slik er Gud. Gud er ikke skjult og gjemt, men vi kan møte Gud åpent i historiene om Jesus.  

Menge mennesker sier det er vanskelig å tro fordi de ikke kan se Gud. Troen er egentlig ikke noe annet enn å se Jesus, regne med at det han sa har gyldighet, og hente sin gudsforståelse i fortellingene om han. For meg gjør det troen enklere. Vi kan forholde oss til Jesus, hvem han var og hva han gjorde, og det er nok.

Julefellesskapet er også et fellesskap av likeverdige mennesker. Rundt krybben samlet det seg svært forskjellige mennesker. Hyrdene var de lokale, noen av dem gamle menn og noen unge gutter, fattige, lite velsett av samfunnet for øvrig. Vismennene var de som kom langveis fra, velutdannede i tidens målestokk, rike, med høy anseelse. Rundt krybben var det ikke noe spørsmål hvem de var. Det var barnet som forenet dem og som gav dem fellesskap.

 Hele Jesu liv gjennomsyres  av at han ser på mennesker som likeverdige, Han klassifiserer ikke etter alder, rikdom, funksjonsdyktighet, kjønn, etnisitet.  I hans budskap går det som en rød tråd at alle mennesker er likeverdige, at alle mennesker har en verdi, at ingen menneskeliv er bortkastet.

Delaktighet, synlighet og likeverd.

Disse begrepene karakteriserer det fellesskap Jesus kom med. Men karakteriserer de det julefellesskap vi opplever?

Den ene siden ved julebudskapet er gleden over at Jesus er født, gleden over at Gud er en nærværende Gud i vår verden, gleden over at Jesus gjør Gud synlig, gleden over likverdigheten blant mennesker i Jesu omkrets. Gleden over at dette er essensen i det vi tror på.

Den andre siden ved julebudskapet er at det forplikter. Det utfordrer og det stiller oss til ansvar. For som Jesu etterfølgere, som mennesker som tilhører hans kirke skal vi virkeliggjøre det evangelium Jesus kom med. De fellesskap som vi er en del av, både i familien, i bygda, på skolen og arbeidsplassen og ikke minst globalt skal også fylles av at mennesker er delaktige, at vi er synlige for hverandre og at vi ser på hverandre som likeverdige. Dette er et program både for den enkelte av oss, men også for hele samfunnet.

Også denne julen er det mennesker som opplever at de ikke regnes med, at ingen ser dem. Det behøver ikke være de som er alene på julaften, noen velger jo det. Det å ikke regnes med kan være like virkelig midt i en menneskemengde som i ensomhet. Det kan være ungdom som ikke helt klarer å følge opp alle de krav ungdomssamfunnet setter, det kan være eldre som bare blir sett på som gamle og ikke som de mennesker de er bak det ytre, det kan være en muslim som er kommet til vårt land og som ingen ser som enkeltmenneske, bare som del av en religion. Julebudskapet oppfordrer oss til å ha en levemåte og en samfunnspolitikk som gjør alle til deltagere, som regner med at alle er viktige, alle har verdi.

Jesus gjorde Gud synlig. Menneskene rundt krybben ble også synlige for hverandre. Det er en viktig følge av juleevangeliet at vi ser hverandre, at vi tør å vise hverandre hvem vi er, at vi har et samfunn som oppfordrer til åpenhet, et samfunn der det er plass til mangfoldet.

22. juli ble et samfunn med slike kvaliteter satt på prøve. Terrorhandlingen på Utøya hadde som mål å ramme åpenheten, likeverdet, mangfoldet. Terrorhandlingen var så langt fra det kristne budskap som det kunne bli.

Julefellesskapet er for alle, ” en glede for hele folket” sang englene på Betlehemsmarken. Synlig mangfold av mennesker er aldri farlig, det er det usynlige, der vi ikke viser hvem vi er som er truende.

Julefellesskapet oppfordrer oss til å våge synlighet, vise hverandre mer av hvem vi egentlig er, ta i mot hverandre slik vi er.  Da oppfyller vi også likeverdigheten som Jesus kom med.

Det er jul. Vi feirer det store under at Gud er hos oss. Gud er her for alltid. Gud er her for å gi vårt liv retning og mål. Gud er her for å gjøre oss til mennesker som virkeliggjør julefellesskapet. Intet mindre er vårt oppdrag.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.