Modig og sterk kvinne.

Preken 7.sø i treenighet, 07.07.2013 Flakstad

Det står skrevet hos evangelisten Markus i det 5. kapittel 5.25-34

Teksten i dag handler om en utrolig modig kvinne. Men også om en meget fortvilet kvinne. Vi hørte om henne at hun hadde hatt blødninger i 12 år og hun hadde brukt alle sine penger på å få hjelp med dette.

I Bibelen leser vi for det meste om menn. Men alle tre evangelistene har med denne fortellingen om den blødende kvinnen. Det må bety at denne historien var ganske oppsiktsvekkende, og de som skrev ned beretningene om Jesus anse den som viktig. Den sier noe om hvordan Jesus så på sitt medmenneske og om hvordan han kunne hjelpe.

Å være en kvinne som hadde hatt blødninger i 12 år var meget strevsomt og vanskelig i datidens Israel. De religiøse forskriftene sa tydelig ar en kvinne som menstruerte var uren. Dette fikk store konsekvenser. Samleie var forbudt i denne tiden, og dersom hun rørte ved en mann ble også han uren, For denne kvinnen som hadde hatt unormale blødninger i 12 år betød det antagelig at hun ikke hadde født barn eller hadde noen mann. I hennes samtid var det ensbetydendmed å ikke være noe verdt.

Også i vår tid er det mye tabu knyttet til kvinners blødninger. Selv ikke så opplyste som vi er er dette noe emne vi liker å snakke om, selv om vi kan snakke inngående om hjerteoperasjoner og kneskader og alle andre sykdommer.

Gamle kvinner forteller fortsatt om hvor skammelig det var da de måtte vaske de klutene de brukte som bind, og måtte henge dem til et tørk på et sted hvor de ikke syntes. Og i noen kulturer er det fortsatt slik at kvinner som menstruerer ikke kan delta i de religiøse seremonier, og hun isoleres fra andre.

Så det er en kvinne i en meget utsatt og isolert posisjon vi hører om i dagens tekst.

Hvis vi skulle trekke paralleller til vår tid og til oss, hvilke mennesker eller menneskegrupper er det vårt samfunn og våre holdninger holder nede og isolerer?

I mange år har homofile og lesbiske vært offer for å bli sett ned på, hånet, isolert. Selv om vi heldigvis er kommet mye lenger, leste jeg i Dagbladet denne uka en artikkel fra en anonym ung homofil gutt. Han møtte så mye motstand, hos sine foreldre, hos venner…han opplevde at han var til byrde for sine nærmeste. Derfor ville han være anonym.

Selv om det er politisk rett å akseptere homofile og lesbiske, er det fortsatt mange som opplever seg som annerledes og utenfor.

　

　

　

　

En annen gruppe jeg vil holde frem er ungdom som strever. Den unge jenta som ikke oppfyller idealet om å være pen og slank, den unge gutten som strever psykisk og som ikke fikser skole og jobb. Disse ungdommene er det lett å overse, tenke at de må da ta seg sammen, så skyver vi dem fra oss.

Eller tiggeren vi møter til og med på Leknes, kanskje han tilhører romfolket. Så lett det er for oss å glemme at dette er mennesker, mennesker som lik oss har følelser, meninger,,, mennesker som har like mye verdi som den meste vellykkede på karrierestigen.

Kvinnen med blødningene er et bilde på mennesker som isoleres, holdes nede, tråkkes på.

Men kvinnen er noe mer. Hun er mer enn blødningene, mer enn trakasseringene, mer enn skammen. Hun er MYE MER enn det omgivelsene ser.

Vår tids utstøtte er også MYE MER enn det vi ser.

De er elsket av Gud, Vi hørte om det fra salme 8. Der stod det at mennesket er skapt lite ringene enn Gud. Det stod ikke at bare noen mennesker er det, det stod om alle. Menneskeverdet er alle menneskers eie, Guds kjærlighet er kanskje i enda større grad til alle som opplever seg lite elsket av medmennesker.

Det er ikke sikkert kvinnen forstod at hun var elsket av Gud. Men hun hadde hørt om Jesus. Og hennes nød var så stor at hun måtte forsøke å få røre ham. Det var risikabelt, for verken som kvinne eller som en uren kvinne med blødninger hadde hun lov til å røre ved en mann. Likevel gjorde hun det.

Hun var mer enn den stakkarslige kvinnen andre så: Hun var MODIG, hun tråkket over mange tabuer, hun brydde seg ikke om hva andre mente. Hun ville røre ved Jesus og får del i hans kraft. Og det fikk hun. Hun opplevde at det gikk en helbredende kraft fra Jesus.

Hva sier denne kvinnens historie oss?

For det første:

Alle mennesker er MER enn det ytre som vi ser. Alle mennesker er MER enn sine sykdommer, MER enn sin skam, MER enn sine nederlag, MER enn den plassen i samfunnet som de av en eller annen grunn er havnet på.

Alle mennesker er skapt av Gud og elsket av Gud. Alle mennesker er verdifulle i seg selv. I vårt samfunn i dag er det viktig å holde frem dette kristne menneskesynet, lære våre barn om det, leve etter det.

　

　

　

For det andre:

Jesu lære bryter alle tabuer og isoleringsmekanismer vi lager for å holde hverandre nede. Og dette gjelder både personlig og politisk.

Jesus kunne ha avvist kvinnen, blitt sint fordi hun hadde trengt seg på ham. I stedet gir han henne oppreisning og han aksepterer henne.

Han kaller henne datter, en tittel som sier at han elsker henne, at han gir henne hennes verdi tilbake.

Og der ligger oppgaven til alle Jesu etterfølgere: Å gi hverandre verdi. Uansett. Alltid.

For det tredje:

Det finnes en kraft som gir oss oppreisning og kjærlighet. Denne kraft finnes hos Jesus, i ordene om ham, i historiene om han, i nattverdens brød og vin, i salmesangen, i dåpens vann. Vi kan ikke røre ved Jesus slik kvinnen kunne. Men vi kan hente kraft i hans nærhet. Både for å komme ut av situasjoner som holder oss nede, og for å bli i stand til å følge hans rettesnor for livet: Å kjempe for menneskeverdet. I de situasjoner vi møter daglig. Og i samfunn og politikk.

Kvinnen var mer enn sine blødninger. Hun var modig. Det gav resultater.

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

　

　

　

Søndag 16.juni hadde vi festgudstjeneste i Flakstad kirke i forbindelse med Stemmerettsjubileet . Flakstad er en av 4 nasjonale steder jubileet blir feiret, og vårt jubileum er knyttet opp mot at Gina Krog ble født i Flakstad og døpt i Flakstad kirke, 6 måneder etter at hennes far sokneprest Jørgen Sverdrup Krog døde.
 Gudstjenestens tema er  " Kvinnestemmer i Bibelen", og prekenen ble lagt opp ved at sokneprest Marit P Gran forteller om Hagar, diakon Jorunn Tetlie Larsen om Mirjam og prost Ann-Helen Jusnes om Lydia. Mellom hver kvinnestemme spilte Lilian Djikema Mirjams dans på bratsj, og prekenen ble avsluttet ved at Triosa med Ann-Kristin Windstad, Solveig Nilsen  og Brita F Leutert sang om Herrens tjenerinner.

Prekenen legges ut her etter avtale med Marit og Jorunn.

Preken 16.06.2013 i Flakstad kirke.

( Ann-Helen)

Temaet for Stemmerettsjubileet som vi i disse dager feirer i Flakstad er Kvinnestemmer. Gjennom ulike kunstuttrykk og opplevelser vil vi møte kvinners stemmer, kvinners historie og kvinners innflytelse.

Her i gudstjenesten i dag vil vi fokusere på noen av de kvinnestemmer vi møter i Bibelen. Da Stemmerettskampen ble ført for 100 år siden var kirken absolutt ikke en pådriver, Mange av kirkens menn kom med sterke utsagn om hvor farlig det ble hvis kvinner gikk ut av det de opplevde som gudgitte roller. Samtidig hadde Det norske misjonsselskap allerede i 1904 gitt kvinner og menn lik stemmerett i sin organisasjon. I kirkens historie har en bibeltolkning og samfunnstolkning preget av patriarkalitet og mannsdominans vært lang på vei ledende. Bibelen ble til i en patriarkalsk kultur, og kirkens utvikling fulgte det som var rådende i samfunnet. Kirken har mye å svare for når det gjelder hvordan kvinner ble behandlet, kvinners styrke ble sett på som demonisk og farlig.

Derfor ble kvinneforeningene og nonneordnene så viktige. Dette var arenaer der kvinner kunne utvikle seg, danne nettverk og bruke alle sine evner.

For parallelt med kvinneundertrykkingen som foregikk i kirken var det alltid andre stemmer, både fra Bibelen selv og i kirkehistorien, stemmer som tolket Bibelen annerledes, stemmer som stod opp mot både den rådende teologi og samfunnsoppfatningene. Nettopp fordi disse stemmene virkelig var som kjerringa mot strømmen, er de så avgjørende, selv om de er få. Jeg tenker meg at disse stemmene er Den Hellige Ånd som bryter gjennom alt det menneskeskapte og gir oss glimt av det frihetens evangelium vi hørte lest fra Galaterbrevet i sted, " For her er det ikke forskjell, dere er alle ett i Kristus Jesus".

La oss høre hva Hagar, Mirjam og Lydia bringer oss av frigjørende ord, og la oss ikke glemme at disse stemmene bryter gjennom alt det som eller ville true dem til taushet.

 

( Marit)

1. Mos. 16, 7-15. "Hagar; hun som gir Gud navn"

I 1. Mosebok møter vi Hagar fra Egypt, en slavekvinne, en gave fra den egyptiske herskeren Farao, til Abraham og Sara. Fortellingen om Hagar i Bibelens første bok handler om en maktesløs kvinne, en utnyttet kvinne, en kvinne som uten selv å velge det blir dradd inn i et familiedrama, en maktkamp. Når fortellingen begynner, er hun nesten ikke et menneske. Hun er snarere en ting. En del av inventaret, et husholdnings-redskap. Sikkert vakker, dyktig og anvendelig. Men få, om ingen, betraktet henne som en person. Hun er ikke et subjekt. Hun er et objekt, ganske visst verdifull, men uten valgmulighet, uten kontroll over sitt eget liv. Blant annet slik beskrives Hagar av dikteren Ylva Eggehorn.

 

Men så etter avtale med den barnløse Sara blir Hagar gravid med Abraham. Endelig kan Hagar rette ryggen. Svangerskapet gir henne status og stolthet, hun som var lengst nede på rangstigen bærer nå barnet til høvdingen Abraham. Men da blir hun også en trussel for Sara, Sara ydmyker Hagar, så hun rømmer fra henne, ut i ørkenen.

Vi leser fra 1. Mos. 16, 7-15

En flyktende og redd kvinne alene i en ørken, uten store sjanser til å klare seg. Her blir hun funnet, her blir hun sett - av Herrens engel. Her blir Hagar tiltalt – ikke som en ting, men som et menneske, som et du! Her blir Hagar et jeg, og her endres hennes liv. Hun får et møte med en Gud som ser henne, en Gud som tiltaler henne, som går i dialog med henne. Hennes stemme blir hørt – av Gud selv! Han har sett hennes ydmykelser, han viser henne en vei videre, ingen lett vei, men han gir Hagar håp om en fremtid for barnet hun bærer. Det er et møte som gir oppreisning og verdighet til Hagar.

Hun er ikke lenger oversett. Hun er sett og hørt.

Da satte Hagar dette navnet på Herren; Beer Lahai Ro`i. Det betyr "Han som ser meg. Den seende Gud." Og med forundring spør hun: "Har jeg virkelig sett ham som ser meg?"

For henne var det en tanke til hjelp og trøst, et blikk som ga trygghet og tillit. Hun er sett og anerkjent av Gud som ser hennes fortid, nåtid og fremtid. Hun er ikke lenger bare en ting, et objekt. Nå kan Hagar handle som et subjekt; og hun blir den første kvinne som gir Gud et nytt navn, et navn som blir født ut fra hennes livserfaring. Et navn Gud aldri har hatt før. Et navn bare hun kan gi ham fordi det var hun som fikk dette møtet og denne erfaringen med Gud; "Du er en Gud som ser meg."

"Hagar, en fremmed kvinne fra et fremmed land og en fremmed religion, gjennomfører en språklig og teologisk handling som ingen i hennes samtid regner med at en kvinne skal gjøre – hun kommer opp med et teologisk utsagn. Hun skaper. Hun finner opp.

Ingenting kunne være mer teologisk og politisk ukorrekt enn å gi Hagar denne retten til å gi Gud et nytt navn. Men Bibelen gir henne en slik status."(Ylva Eggerhorn)

Senere blir Hagar og sønnen igjen jaget ut fra fellesskapet de tilhører, og vi får vite to ting om Hagar: Hun tar ansvar for utdannelsen til gutten, og hun sørger for at han får ei god kone.

Den første enslige mor i Bibelen er en kvinne som handler, som velger, som tar ansvar; hun er en kvinne som rekonstruerer fremtiden. Hun er subjekt i eget liv

Hennes egen erfaring med Gud; Han som kaller seg "Jeg er" – har bekreftet hennes verd; "du er", og jeg ser deg.

 

( Mirjams dans)

 

( Jorunn)

Mirjam modig og kreativ,2. Mosebok kap. 2, vers 1-10 og2. Mos. 15vers 2 og 3

 

Jeg synes ikke det er vanskelig å identifisere meg med Mirjam, søsteren til Moses. Kanskje fordi hun brukte musikk og dans i sin tjeneste for Gud! Jeg leser historien fra 2. Mosebok kap. 2, vers 1-10. Vi er vant til å lese den som historien om Moses, men i dag er det Mirjam, søsteren hans det handler om.

 

Til historien om Mirjam har jeg fått to stikkord: Mot og kreativitet. De passer like godt på moren hennes. Da hun skjønte at hun ikke kunne skjule Moses lenger, gjorde hun et tappert, kreativt og høyst risikabelt forsøk på å berge ham. Hun laget denne kurven av papyrusrør, la gutten oppi og satte den uti sivet ved Nil-bredden. Storesøster Mirjam skulle stå vakt. Jeg forestiller meg at hun kan ha vært mellom 8 og 10 år gammel. Hjertet må ha dunket hardt i brystet hennes. Hvem ville finne broren hennes først, faraos datter, eller faraos soldater? Og selv om prinsessa skulle finne ham først, så hadde de ingen garanti for at hun ville spare livet hans. Heldigvis lyktes mor og datter med sin modige plan, faraos datter fant Moses og tok ham til sitt hjerte. Igjen mobiliserte Mirjam sin kreativitet og sitt mot, gikk bort til prinsessa og tilbød seg å finne en hebraisk amme til barnet. Det var selvfølgelig en stor sjanse å ta, for dermed avslørte hun vel egentlig en planlagt aksjon for å redde barnet. Men det gikk bra, mora fikk fostre opp gutten, som skulle bli en så viktig leder for Israelsfolket.

To modige kvinner, en mor og en datter og søster, som i kjærlighet strekker sin kreativitet og sitt mot for å redde en sønn og en bror. Hvor mange sånne mødre, døtre og søstre finnes det ikke rundt om i verden akkurat nå? Ofte truet på livet av en eller flere tyranner, slik som her.

Vi forflytter oss i tid. Mirjam og Moses er godt voksne. Moses leder folket sitt ut av Egypt. Mirjam blir kalt profetinne, en av de få kvinnelige profetene vi hører om i Bibelen. Etter Sivsjøunderet leder hun alle de andre kvinnene i en lovsangsdans. De går fremst i følget, slår på trommer og synger bl.a. dette: ( 2. Mos. 15vers 2 og 3)

 

Fra hun var barn til hun ble voksen, hadde Mirjam erfart Guds konkrete kraft og styrke i livet: "Han er blitt min frelse." Nå ledet hun de andre kvinnene i lovsangen til Gud for Hans mirakuløse redning av folket gjennom havet. Lovsangen over at hun fikk være med og berge broren, klang sikkert også med. Gud frydet seg over folkets lovsang, kvinnene gikk foran, og profetinnen Mirjam ledet dem.

 

( Mirjams dans)

 

( Ann-Helen)

 

Lydia, den første kvinnelige menighetsleder

 

Acta 16.11-15,40

For noen år siden var jeg på studiereise til Hellas sammen med prestene i Sør Hålogaland bispedømme. Da var vi også i Fillippi, byen som ligger like ved Thessaloniki i det nordlige Hellas, I Filippi ligger ruinene av den by som var der da Paulus var på sine reiser for å forkynne evangeliet. I denne byen møtte han en kvinne som het Lydia. Hun var forretningskvinne, handlet med luksuriøst purpurtøy. Denne Lydia var den første i Europa som bestemte seg for å bli kristen. Da hun hørte Paulus sin forkynnelse står det at Herren åpnet hennes hjerte, og hun tok til seg alt det Paulus sa, Både hun og hele hennes hus ble døpt. I dag er det et lite kapell ved den elva som Lydia ble døpt i. Akkurat da vi var der var det en ung mann som ble døpt i denne elva. Det budskapet Lydia tok til seg døde ikke ut med henne og hennes generasjon. Det hadde spirer i seg til å forandre hele verden…

Men i Europa begynte det med at Den Hellige Ånd overbeviste Lydia.

Etter dåpen inviterte Lydia Paulus og hans følge til huset sitt., og det kan se ut som om nettopp hjemmet til Lydia ble et samlingssted for de kristne i Filippi. De første kristne menighetene var husmenigheter. Lydia var velstående, hadde et stort hus og høy sosial posisjon. Hun ble en slags vert og leder for husmenigheten som samlet seg i hennes hus, og Paulus nevner henne flere ganger. Menigheten i Filippi vokste opp rundt Lydia og hennes familie.

 

Lydia er en stemme fra den første kristne kirke. De som skrev ned både evangeliene og brevene i det nye testamente var preget av en patriarkalsk kultur, Derfor blir de små glimtene vi ser av noe annet så sterke. Og disse glimtene forteller oss hvor radikalt evangeliet var. De gamle strukturer for makt og religion var borte, nå gjaldt det at i fellesskapet troen på Jesus Kristus ga, var alle like mye verdt. Ikke minst ser vi dette når urmenigheten diskuterer hva som skulle være kriteriet for å tilhøre kirken. De jødekristne mente at omskjærelsen måtte være et slikt kriterium. Men omskjærelsen var bare for guttebarn. Paulus og de som ble kalt hedningekristne, fordi de ikke hadde jødisk bakgrunn, mente tvert om: det skulle ikke være noen slike ytre kriterier for å bli kristen. Her gjeldt det bare tro og dåp, og det gjeldt for alle, kvinne og menn var likestilt.

På apostelmøte i Jerusalem som det fortelles om i Apostlenes gjerninger var det Paulus sitt syn som vant frem, og det tror jeg var avgjørende for at kirken ble noe mer enn en jødisk bevegelse begrenset til Midt Østen. Troen på Jesus og dåpen i hans navn utestenger ingen, og den stiller alle mennesker likt. Kanskje var det dette budskapet Lydia ble fanget av. Gjennom å tro på Jesus fikk hun en sterk identitet i å være verdifull som kvinne, til å kunne bruke sine evner for Gud, til å lede sin husmenighet på troens vei.

Lydia er et forbilde- og vi trenger å ta frem disse formødrene fra de bibelske tekstene. Det at de er så få gjør deres stemme enda sterkere og viktigere.

Lydia utfordrer oss som enkeltkvinner. Det er en gudgitt oppgave at vi stiller våre evner og krefter til disposisjon, i samfunnsliv og kirke, og det er en gudgitt oppgave å ikke la oss bringe til taushet av strukturer eller mennesker som vil ta fra oss vårt likeverd og vårt menneskeverd.

Lydia utfordre oss som kirke og samfunn. Selv om vi i vårt land er kommet langt når det gjelder likestilling er det millioner av kvinner og jenter i verden som undertrykkes, drepes, usynliggjøres, utsettes for strukturert vold og overgrep, kvinner som oss, men som ikke har noen fremtid.

Selv om kirken var lunken da stemmerettskampen pågikk for 100 år siden skal vi ikke være lunkne i dag. Den gang var det bare menn som definerte teologi og tro, Etter at flere kvinner våget å åpne sin røst, kanskje fordi de hadde lest om Lydia, har evangeliet blitt forstått videre og bredere, og nye tolkninger, frigjørende tolkninger er kommet til. Det er slik ordene fra Jesus er, de må i enhver tid omsettes til å bli frigjørende for de som hører.

Jeg tror kvinnelige teologer og prester har vært avgjørende for denne utviklingen. Lydia var den første.

La oss ta med oss ånden fra Hagar, Mirjam og Lydia, Den Hellige Ånd som Gud gir oss gjennom dem… og gå ut i kampen for frihet og rettferdighet.

Det er den kamp troen på Jesus leder oss inn i.

Triosa synger: For all the faithful women---- norsk oversettelse: Herrens tjenerinner.

 

"Har Gud glemt verden?" Preken 1.pinsedag 2013

　

1.pinsedag 2013 Svolvær og Borge

Preken på konfirmasjonsggudstjeneste 5,5, 2013, 6.s.i påsketiden

6.søndag i påsketiden, 05.05.2013, konfirmasjonsgudstjeneste Flakstad kirke.

Dette hellige evangeliet står skrevet hos evangelisten Matteus i det 6.kapittel.

( v.7-13)

　

Kjære menighet, kjære konfirmanter.

I dag er det ikke mindre enn 4 kirker hvor det er konfirmasjon her i Lofoten. Og i hele landet er det over 40.000 som konfirmerer seg i Den norske kirke. Tar vi med de som konfirmeres i andre kristne trossamfunn blir tallet enda høyere. Og ser vi utover Norges grenser og teller antall unge som har en høytidsmarkering i en eller annen kristen kirke så teller vi flere hundre tusen. 2,2 milliarder av verdens befolkning tilhører en kristen kirke.

Alle disse kristne er svært ulike, både i hvordan de uttrykker troen sin og i hvordan de forstår Bibelen. Men alle kristne gjør en ting som er felles uansett hvor i verden de hører til. Kristne ber Fader Vår. Bønnen som Jesus lærte 12 disipler for snart 2000 år siden lever i beste velgående. Millioner av mennesker ber denne bønnen, i gudstjenester, i hjemmene, når de er alene, overalt.

Jeg opplevde dette helt konkret da jeg for 2 måneder siden stod på Petersplassen i Roma da den nye paven ble valgt. Det var 100.000 mennesker der, og da pave Frans begynte å be Fader Vår var det som et sus gjennom hele forsamlingen av folk som ba sammen med ham, på alle verdens språk. Da fikk jeg en følelse av den store verdensvide kirke som vi tilhører. Og jeg fikk en følelse av Fadervårets kraft.

Hva er det med Fader Vår som er så slitesterkt?

Jeg har lyst til å fokusere på en av bønnene i Fader Vår i dag, En bønn som omslutter hele livet, og som derfor kanskje blir den støtten Fadervåret er for så mange.

Jeg tenker på bønnen " Gi oss i dag vårt daglige brød".

Dette er en fantastisk bønn. Når Jesus lærer disiplene denne bønnen sier han samtidig at det jordiske, hverdagslige liver er viktig. Det er ikke bare det åndelige, det som foregår i kirken, det som kommer etter døden som er viktig for den som tror på Jesus. Det er livet her og nå. Jesus legitimerer på en måte vårt vanlige live når han lærer oss denne bønnen. Han sier: Ja det livet du har, i hverdagen, på skolen, i arbeide, i hjemme, blant venner… det livet er det sted hvor troen din skal være. Den kristne tro er ingen søndagstro som vi bare skal ta frem når vi er i kirken. Jesus inviterer oss til å be en bønn som angår hele livet.

Det daglige brød i denne bønnen trenger vi ikke bare forstå som det konkrete brød, det er et symbol for alt de vi trenger for å leve et godt liv, det er kunnskap, musikk, dans, kunst, arbeid, skolegang, venner, naturopplevelser, idrett… alt dette er gaver Gud gir oss og som vi skal få be om og takke for.

Dere konfirmanter er kanskje de her i menigheten som har vært mest i kirken dette året. Antagelig kommer dere ikke til å være her så ofte i årene som kommer. Husk da på denne bønnen: I det vanlige livet ditt er Gud til stede. Du kan alltid og på alle steder sende Gud en bønn, gjerne si fram Fader Vår inni deg. Da er Gud der.

I bønnen om det daglige brød er det et annet ord enn brød som er viktig, det er ordet "Daglig". Når vi ber denne bønnen ber vi ikke om overflod, vi ber om det vi trenger for dagen i dag, vi ber om det som er nødvendig. I dette ligger det en stor utfordring til: Det er ikke mengden av ting vi har, opplevelser vi har som er viktig, det er å leve i dag. Mange av oss lever hele tiden på det som skal komme i fremtiden, i morgen skal det skje, neste år er du ferdig med 10.klasse, snart er det ferie, tenk når jeg kan flytte hjemmefra, begynne å kjøre bil og alle de tingene. Bønnen " GI oss i dag vårt daglige brød" hjelper oss å holde fast på dagen i dag. Det er denne dagen vi har, det er nå livet gjelder.

Gårsdagen er forbi, morgendagen har ingen sett, men i dag hjelper Herren" står det i Bibelen. Ikke lev på fortiden, ikke lev på fremtide, ta i mot Guds gaver for livet ditt I DAG.

Det at vi ber om det daglige brød setter også et perspektiv på vårt overflodssamfunn. Vi lever i et av verdens rikeste land, vi lever i en kultur hvor det er viktig å bygge seg opp rikdom, ha en sikkerhet. Det er jo vel og bra, Men når det å eie, det å tjene blir forutsetningen for å greie seg i samfunnet, da må vi tenke oss om en gang til. Mange bukker under for disse kravene, ikke minst ungdom. Når det å tjene mest, ha den fineste bilen, bygge seg det flotteste huset blir målet for livet, da kan det fort rakne. Bønnen Jesus lærte oss hjelper oss til å se at det er en begrensning for det som er nødvendig for å leve et godt liv. Vi ber ikke om brød for 10 år fremover, vi ber om at vi skal få det vi trenger i dag.

　

Jesus lærte ikke bare en av disiplene Fadervåret. Han tok ikke en av disiplene til side og sa Hør her Johannes, nå skal jeg lære deg en viktig bønn". Nei han lærte disiplene denne bønnen i fellesskap. De skulle be den sammen, den gjaldt dem alle.

I kirken ber vi denne bønnen sammen. Og vi ber den på en måte også sammen med kristne over hele verden. Når vi tenker slik om bønnesetningen " Gi oss i dag vårt daglige brød" kommer en ny utfordring inn. For bønnen oppfordrer oss til å gjøre noe for at alle mennesker kan få oppleve at de har nok til å leve et godt liv.

Bønnen understreker nestekjærligheten som Jesus kaller oss til å leve etter, understreker solidariteten med andre som en hovedsak i livet.

　

På dette planet tror jeg Fader Vår er aktuell som aldri før. Vi lever på en jord og i en verden hvor vi ikke bare kan tenke på oss selv. Hvis jorda skal overleve må vi stå sammen og tenke at det angår oss hvordan mennesker i andre land har det. De utfordringer verden står overfor når det gjelder fattigdom, miljøødeleggelser, urettferdighet og vold, de utfordringene kan vi ikke tro at bare angår andre. De angår oss også, Når vi ber " Gi oss i dag vårt daglige brød" er det samtidig en oppfordring til å ta del, gjøre noe, arbeide for en bedre verden… ikke mindre enn det. Dette er store ord til dere konfirmanter, kanskje for store og vidløftige vil noen si, men jeg ror ikke det. Dere vil få oppleve velsignelse og glede hvis dere går inn i oppgavene med å gjøre verden bedre, gjennom politikk, miljøorganisasjoner, kirken, innsamlingsarbeid, kirken, koret, idrettslaget… steder der det ikke bare gjelder å oppleve mål for seg selv, men steder der man står sammen om oppgaver.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

En bønn som understreker at forholdet til Gud ikke bare gjelder når man er i kirka, det omslutter hele livet, akkurat slik det livet du har er.

Gud er i livet ditt, i hverdagen din.

En bønn som understreker at det er I DAG vi lever, det er ikke i morgen livet skal skje. Det er NÅ.

En bønn som utfordrer oss til å stå sammen med mennesker over hele jord for at alle skal få sitt daglige brød.

En bønn som understreker at vi er avhengig av hverandre på denne jordkloden.

En bønn Jesus lærte oss og som er så fabelaktig at vi kan ha den med oss over alt, ta den frem i alle sammenhenger, til alle tider, og vite at Gud er der.

Fadervåret er kirkens gave til dere konfirmanter i dag. Ikke en gave som synes på gavebordet. Men en gave som du deler med 2,2 milliarder mennesker og som ingen kan ta fra deg.

　

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

　

　

En fysisk tro, en fysisk Gud, preken 2.søndag i påsketiden.

Buksnes 2.søndag i påsketiden 07.04.2013

　

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap (v.24-31)

En av de vanligste innvendingene mot å tro er at vi ikke kan se Gud. Når vi spør konfirmantene om hva som er vanskelig med troen er det ofte dette de svarer: Vi kan ikke tro på noe vi ikke har sett. Og i media nå i den siste tiden har det gått en debatt om det samme: Hvordan kan noen tro at en kan tenke akademisk og faglig om en tro som er basert på……ja nettopp tro, på noe vi ikke kan se?

Disse innvendingene er jo ikke nye. De har fulgt kirken og de kristne bestandig. Thomas er den første som målbærer denne tvilen. Han tviler på at Jesus virkelig er stått opp fra de døde, og han tviler fordi han ikke har sett den oppstandne og fordi han ikke har kjent på sårene i siden hans.

Thomas og alle tvilere etter ham spør etter fysiske bevis på at Gud er til og at Jesus er stått opp fra de døde og at han virkelig lever.

I dag skal prekenen handle om den fysiske Gud og den fysiske tro.

Fra Jesajaboka hørte vi lest om storheten i naturen. Jesaja er overbevist om at det står en skaper bak den mektige og overveldende naturen. Han er ikke alene om den troen. Selv om der er usannsynlig at verden ble skapt på 6 dager for noen tusen år siden er det ikke usannsynlig at det er en intelligent vilje som står bak kaperverket. For meg er det uinteressant hvordan skaperverket ble til. Selv om det utviklet seg fra den første celle en gang for millioner av år siden er det mulig å tro at denne utviklingen er Guds skapelse. Hvis det var slik det begynte må denne første celle ha hatt uendelige muligheter i seg, Og hvis det hele startet med en energieksplosjon i universet, må denne energien hatt mulighetene til hele skapelsesutviklingen i seg.

Hvordan det hele startet kan ingen vite. Og da kan det være like sannsynlig at det er en vilje, en skaper, en Gud bak det hele som at alt er oppstått helt tilfeldig. Bibelens skapelseshistorie er ingen vitenskapelig avhandling om hvordan dette er gått til, men en billedfortelling som forteller at det var en Gud som skapte mulighetene, den første celle, den første energi, utviklingen.

Ingen har sett dette med sine egne øyne: Men millioner av mennesker ser likevel bevis på at det må stå en skaper bak. Vi ser det i naturens fantastiske sammensetning, i naturlovene som gjør det mulig for mennesket å leve på denne

　

　

planeten, vi ser det når livet om en stund igjen spirer frem fra en jord som har

vært dekket av snø og is, vi ser det i det utrolige samspill som skal til for at kroppen vår fungerer, vi ser det i alle sammenhengene i dyrelivet… tenk bare på haren som nå plutselig skifter farge fra hvit til grå… og vi ser det kanskje aller mest i det lille barnet som uten at vi omkring gjør så mye utvikler seg til å gå. Springe, gripe, snakke, tenke….

Det er en fysisk Gud som viser seg i skaperverket.

Bibelen forteller om hvordan denne fysiske Gud videre viser seg for oss mennesker. Gjennom hele Bibelen er det en materiell, fysisk historie om Guds åpenbaring, viselse for mennesker. Gud viser seg gjennom historien til et folk, Israel, Gud viser seg gjennom mennesker. Vi forholder oss i Bibelen til en historisk Gud, som gjennom den menneskelige historie kommer mennesker i møte. Det betyr ikke at denne historien er Guds historie, eller at Gud legitimerer alt som skjer i den, men det betyr at Gud, den fysiske Gud er å tilstede, virksom og på en måte synlig i historien.

Tydeligst blir dette når Gud kommer til jord gjennom mennesket Jesus, til en bestemt tid i historien, på et bestemt sted,

Hele Guds åpenbaringshistorie, måten Gud viser seg for oss på, er fysisk, menneskelig, materiell. Derfor er det også lett å anfekte den. Gud viser seg ikke tydelig, overnaturlig, uimotsagt, Gud viser seg i den sårbare menneskelige historie.

Og når Jesus kommer sprenges på en måte bildet. Gud er ikke bare skjult i historien lenger, Gud selv er i vår historie, er i menneskeslekten, er konkret, fysisk, materiell.

Helt siden oppstandelsen er dette blitt anfektet. Allerede oppstandelsesdagen var det noen som sa: Vennene hans har tatt bort liket og oppkonstruert historien om at han er oppstått. Og teorien om at Jesus bare hadde vært skinndød kom snart på banen. Det var rett og slett for utrolig at oppstandelsen skulle være fysisk og virkelig. Og det var helt utrolig at Gud selv skulle kunne være så menneskelig at han døde som en forbryter.

For mange i den første kristne tid var tanken på en så fysisk og materiell Gud anstøtelig og forkastelig. Derfor kom alle diskusjonene om hvem Jesus egentlig var, og hvor reell hans død var. Gnostikerne mente at dette måtte forstås åndelig, for dem var det materielle og jordiske mindre betydningsfullt enn det åndelige og guddommelige. Og det er denne diskusjonen som ligger til grunn for kirkemøte i Nikea hvor det så tydelig slås fast at Jesus er både Gud og menneske. Det materielle, det jordiske, det fysiske er ikke mindre viktig enn det åndelige, og det er i den fysiske virkelighet Gud gjennom Jesus møter oss.

　

　

Det at vi tror på en så materiell Gud betyr mye for hva tro er. Vi tror på en fysisk Gud, og troen vår er også fysisk, materiell, knyttet til ting vi kan se og ta på og høre.

Det er her Gud er. Oppstandelsen brakte Jesus tilbake til disiplene, han kom dit hvor de var, han gikk sammen med dem på veien, han brøt brødet og spiste sammen med dem, han var hos dem igjen.

Thomas klarte ikke å tro før han fikk oppleve dette konkret. Det var ikke nok å høre hva de andre fortalte. Og Thomas fikk kjenne på sårene i Jesu side og han fikk se hendene hans. Da trodde han står det.

I dag kan vi ikke se Jesus på samme måte, men likevel tror vi at det finnes fysiske måter vi kan møte Jesus på. Slik Gud gjennom naturen og historien viser seg for oss mennesker, slik har Jesus gitt sine etterfølgere konkrete materielle steder og ting han kommer til oss gjennom.

Troen kommer av forkynnelsen står det i Bibelen. Ordet om Jesus, fortellingene om han, nedskrevet av mennesker og derfor ikke ufeilbarlige, fortalt av nye mennesker som også kan forstå feil eller gjøre feil…. Disse ordene bærer likevel Jesus til oss i dag. På underlig vis er det de menneskelige ord, den menneskelige stemme, de menneskelige bokstaver Gud formidler seg gjennom.

Thomas fikk kjenne på Jesu kropp. Slik ble han en troende. Vi kan spise Jesu kropp og drikke hans blod, og slik får vi del i troen. Nattverden er kanskje det mest fysiske som finnes. I brødet og vinen får vi Jesus inn i vår egen kropp, vi blir en del av ham. Derfor er ikke nattverden bare et minnemåltid. Det er stedet for det mest konkrete fellesskap mellom oss og Gud.

Dåpens vann er også et konkret sted for Jesu fellesskap med oss. Og vannet er fysisk, naturlig, det er helt vanlig vann som øses over den som døpes. Igjen ser vi at Gud møter oss i det fysiske, noe vi kan se og ta på, noe av skaperverket.

Jeg tror det er viktig å holde fast på det fysiske ved troen og det fysiske ved Gud og Jesus. Ved det blir ikke troen noe som bare er åndelig og som bare angår deler av livet. Når vi virkelig tar inn over oss det materielle ved Gud, både som skaper, som åpenbart i historien og som tilstede i verden gjennom mennesket Jesus, da oppgraderes også vårt eget liv, og alle andre menneskers liv. Da blir livet her og nå viktig, for dette livet har Guds eget stempel. Troen på den oppstandne fører oss rett inn i verden, rett inn i alle de oppgaver som kaller på oss blant våre medmennesker.

Og kanskje blir det lettere å holde fast på troen.

　

For troen er ikke først og fremst en følelse av at noe er sant, en opplevelse av en åndelig virkelighet eller en sikkerhet uten tvil. Troen sitter i føttene var det en som sa engang, Og det er mye rett i det: Troen rekkes oss når vi utsetter oss for å høre historiene om Jesus, når vi spiser hans legeme og drikker hans blod i nattverden, når vi berøres av vannet i dåpen, når vi synger salmer med menneskelige ord og toner, når vi formulerer ord til bønn, enten det nå er våre egne eller andres ord, når vi fysisk beveger våre sanser, hørsel, syn, smak bevegelse… dit hvor Jesus har lovet å møte oss.

　

Et slikt syn på troen gir en stor frihet. Vi skal få slippe å konsentrere oss om hvor sterkt vi tror eller hvor mye vi tror eller hvor vanskelig det er å tro. Vi skal få løfte blikket litt bort fra oss selv og gå dit Jesus er. Det var det Thomas gjorde. Og da skjedde underet, tvilen måtte vike for troen. Det er ikke sikkert tvilen til Thomas ble borte, men den var ikke lenger sterkere enn troen.

En fysisk Gud, en fysisk tro.

Det kan ikke bevises. Men det kan sannelig heller ikke motbevises.

La oss be:

Jesus vêr i mine dagar
I alt liv som kjem mot meg
Ver i mine glade timar
Mine skjelvande sekund
La meg leve sterkt og nakent
Våga sjå, og våga høyra
Våge leva midt i livet
Våga trå på heilag grunn.

Heidi Strand Harboe

　

Ævfogsodhåsvoeobesgfetea.

　

1.påskedag 2013 i Vågan kirke: Kristus er oppstanden!

　

Preken Vågan 1.påskedag 31.03.2013

　

God påske, gledelig påske,til lykke med påsken!

Selv om mange sa hverandre disse ordene da påskeferien begynte er det egentig nå 1.påskedag den virkelige påsken begynner. For mange år siden var jeg i Hellas da den ortodokse kirken feiret påske. Det var langfredagsopptog med påskelamsteking i alle hager og det var stor midnattsmesse påskenatt . Klokka 12 om natta kom presten ut på trappa og ropte utover folkemengdne på kirkeplassen: Kristos anese, Kristus er oppstanden. Og så satte det i gang et gedigent fyrverkeri.Noen dager etter opplevde jeg at denne påskehilsenen ble brukt igjen. Det var to grekere som møtte hverandre på gata, tok hverandre i hånda og sa " Kristos anese", " Kristus er oppstanden". Dette ble som en liten preken for meg. Her var påskehilsenen ikke bare et " God påske", men utsagnet som virkelig er kjernen i den kristne tro: Kristus er oppstanden. Og det ble ikke sagt før påske , men etter. I den nye tekstboka vi har fått i vår kirke er dette aspektet tatt med, søndagene som følger nå etter 1.påskedag heter ikke lenger søndag etter påske, men søndag i påsketiden. Slik blir det understreket som den greske hilsningsformen også sa, påsken begynner med oppstandelsen og varer egentlig hele året.

La oss reise oss og hilse hverandre med denne gamle hilsenen ( prest og menighet i veksel) og synge høytidsverset på nr.

　

Dette hellige evangelium på 1.påskedag står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap ( v.1-10)

　

Påsken er den viktigste høytiden i den kristne kirke. Jesu oppstandelse er det troen står og faller på. Paulus sier det så sterkt at " Var ikke Kristus stått opp var vår tro intet". Uten oppstandelsen ingen kirke, ingen kristendom, ingenting av det som i 2000 år har preget verden. Dette underet som kvinnene og de to disiplene opplevde den første påskemorgen i gravhaven utenfor Jerusalem har på alle måter forandret verden.

　

　i dag har jeg lyst til å fokusere på

　

hva oppstandelsen betyr for historien, for kulturen, for verden,

　hva oppstandelsen betyr for hva vi tenker om livet og døden

og om hva oppstandelsen betyr for vårt personlige liv.

　

I dagene før påske hørte jeg et program på radioen der en kulturhistoriker sa at Jesu oppstandelse var den viktigste hendelse i verdenshistorien. Jeg må si jeg kvapp litt til. For dette var ikke sagt i en kristen sammenheng, men som et utsagn om den verdslige, allmenne historie. Men dess mere jeg tenkte over dette fant jeg ut at det er mye sant i det. Ikke bare for troen er Jesu oppstandelse avgjørende , men også for verden slik den er blitt etter Jesu oppstandelse.

Jeg gir dere noen eksempler:

　Det at vi feirer søndag som helligdag i store deler av verden er en konsekvens av oppstandelsen. Da de kristne begynte å samles til gudstjenester valgte de ikke sabbaten som jødene brukte, men den første dag i uken, Jesu oppstandelsesdag. Hver søndag er på sett og vis et minne om Jesu oppstandelse. Søndag henspeiler på soldagen, og de første kristne tok tidlig over mye av solsymbolene for å forklare Jesus. Slik Gud på den første av skapelsens dager skapte solen, vekte han den nye sol Jesus opp på den første dag i uken. Vår måte å dele inn tiden på har sin opprinnelse i Jesu oppstandelse.

　

Kan vi tenke oss et stort kunstgalleri uten bilder fra Bibelen, uten bilder av Jesu død og oppstandelse? Kan vi tenke oss　 verdenslitteratur uten påskebudskapet som referanseramme? Kan vi tenke oss språket vårt uten påvirkning av den bibelske historie? Kan vi tenke oss musikken uten de store koraler og pasjoner som nettopp har sitt utgangspunkt i historien om Jesus?

　

Kan vi tenke oss lovgivningen uten den kristne etikk som bakteppe? kan vi tenke oss oppdragelsen av våre barn uten at vi bak i hodet har det dobbelte kjærlighetsbud: Du skal elske din neste som deg selv? Det var Jesus som lærte oss det.

　

Det er ikke bare det at vi bor i den vestlige kultur som gjør at vi er så påvirket av Jesus og det han lærte, også islam　 og jødedom　forholder seg til Jesus, selv om de ikke tror han er Guds sønn.

　

Svært mye av det vi omgir oss med i hverdagen, av forestillinger, av handlingsmåter, av tro og oppfatning, av navnene vi bruker på barna våre, av hvordan vi inndeler livet, av etikken som sitter i ryggmargen er en følge av den kristne tro. Og den kristne tro hadde ikke vært til uten Jesu oppstandelse.

　

Nå før påske er det mange som sier kloke ord i radio, en annen jeg hørte, en samfunnsviter,, fikk spørsmålet om det lenger var rett å lære barna så mye om kristendom. nå som vi lever i et så multikulturelt samfunn.　Hun svarte: "Ja selvfølgelig,jeg er ikke selv troende kristen, men det er umulig å forstå vårt samfunn, dets historie, dets oppbygning, dets kultur uten å være godt kjent med Bibelen og fortellingene om Jesus. Det er endel av vår identitet.".

　

Sannelig har budskapet Jesu tomme grav,fått stor utbredelse.  Snart 2000 år　etter kan vi ikke tenke oss verden uten betydningen av dette budskap.

　

Men hva mer betyr det at Jesus er stått opp fra de døde?

I historien om Jesu oppstandelse ligger troen på den store livskraften, ligger troen på at livet til syvende og sist er sterkere enn døden.

Jeg tror dette budskapet er avgjørende for å takle livet. Vi fødes inn i verden, og vi går mot døden. Helt fra vi blir født er det målet, det eneste vi vet for sikkert: Vi skal dø. For de fleste skjer det etter mange år, men vi vet ikke. Denne forferdelige uvissheten　 er forutsetningen, rammen for vårt liv. På en måte kan en tenke seg at livet starter på topp når en fødes, og så går det i en nedadstigende bevegelse mot døden i alle våre leveår. I barndom, ungdom og det mest aktive livet tenker vi vel ikke så mye på dette, men for mange som har nådd middagshøyden　 i livet blir dette mer og mer påtrengende tanker. Og ser vi vårt liv i den store kosmiske sammenheng, vi lever noen år i et uendelig univers som har bestått i millioner av år, på en liten planet i det store planetsystem. Hva er meningen med det?

Og på denne planeten ser det til tider ut som om vi mennesker vil ødelegge livet for hverandre. Er det rart at dødstanken kan fullstendig formørke menneskers liv? Egentlig ville jo det være det normale.

Hvis det ikke var for at det finnes et håp. Det finnes en fortelling som gir oss noe annet å tro på enn døden .Når Jesus kommer ut av graven den første påskemorgen dreier den nedadstigende bevegelsen fra fødsel til død seg. Vi går ikke lenger mot døden, vi går mot den nye morgen i Guds rike, vi går mot livet. Døden er ikke lenger det siste, det er det Guds kjærlighet vist oss i Jesu oppstandelse som er.

Når mennesker fortsatt kjemper for livet, i møte med sykdom , i møte med undetrykkelse og urett, i møte med alt det destruktive som finnes i verden, når mennesker ikke gir opp, tror jeg det er opstandelseskreftene fra Jesus som er på ferde. Jesu oppstandelse blir på en måte fullbyrdelsen av at vi er skapt i Guds bilde, fullbyrdelsen av ar Gud ikke gir opp sitt skaperverk, men gir oss håpet og livskraften gjennom sin egen sønn.

All god gjerning, all lysets gjerning, all håpets gjerning, all kamp mot døden er en del av den kraft som ligger i oppstandelsen.

Grundvig sier dette sterkere enn noen: " Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid".　Jesu oppstandelse gir oss en annen måte å oppleve livet på, vi skal ikke la oss lamme av dødens krefter, men løfte hodet og　se mot det lyset og det livet som påskemorgen bringer til verden.

Når vi likevel kjenner angsten og sorgen over døden er det så viktig å hente kraften til livet, i kirkens gamle salmer, i gudstjenesten, i nattverden og i historiene om Jesus. Når vi feirer gudstjeneste er denne kraften her, hver søndag en ny påskedag.

　

Hittil har jeg snakket om hva Jesu oppstandelse betyr for det store livet, for de store livsspørsmål, for verden. Men troen på den oppstandne Jesus Kristus har også betydning for vårt personlige liv.　 Når vi skal ut i hverdagen etter påskedagens gudstjeneste, når vi møter mennesker, når vi strever med spørsmålene om mening, når vi kjenner at vi kommer til kort i kjærlighet og omsorg, når vi leter etter veien videre, i alt som er vårt liv får vi tro at den oppstandne er med oss.Maria Magdalena og disiplene ved graven fant en tom grav. Jesus var ikke i sin egen grav lenger. Men det er det eneste stedet Jesus ikke er. Etter oppstandelsen er Jesus med oss alle dager. Vi hørte det ved dåpen da vi leste hans løfte til sine etterfølgere:" Og se jeg er med dere alle dager".

　Gjennom sin død og sin oppstandelse har Jesus gått gjennom alt det livet kan være for oss mennesker. Han vet hva smerte er, han vet hva ensomhet er, han vet hva angst er, han kjenner til livets mørkeste steder. Vi kan aldri komme i en situasjon i livet hvor Jesus ikke er, hvor det guddommelige nærvær ikke er. Denne trøsten og dette fellesskapet er påskens gave til hver av oss. Jesus inviterer　 til et liv i tro og håp, for de kamper vi står i akkurat nå, for det som tynger oss, og mest av alt et liv i tro og håp den dag vi møter døden.

Å tro på oppstandelsen betyr ikke å løpe fra det ansvar som livet her og når gir oss. Tvert i mot.　I tro på livets seirende krefter i Jesus Kristus skal vi gå inn i alle livets oppgaver, i familien, i samfunnet, i verden og kjempe på livets side, på håpets side, på skjønnhetens side, på gledens side, på rettferdighetens side. Og samtidig skal vi få hvile i tro på at selv ikke døden kan skille oss fra Guds kjærlighet. Vårt　liv er ikke lenger enn nedadstigende kurve mot døden, vi går mot　lyset. Og ikke en eneste dag av denne vandringen er vi utenfor　Guds nærvær gitt oss gjennom den oppstandne　Jesus Kristus.

　God påske, Kristos　anese!　Kristus er sannelig oppstanden.

　

ævfosodhåsvoeobesgfetea.

　

　

　

　

　

　

　

Preken 3.søndag i faste, Flakstad kirke 3.3.2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 22-kap(v.28-34)

I en av sine kjente sangtekster synger Leonard Cohen: "There is a crack in everything, That`s how the light gets in"..

Det er en brist i alle ting. Det er slik lyset kommer inn.

I tekstene fra Bibelen som vi har lest i dag har vi i sannhet hørt om brist, om menneskelig svakhet, om sterke personer som fremstår alt annet enn sterke og dyktige.

Først hørte vi om øverstepresten Josva. Det står ikke noe om hva galt han har gjort, men det er så alvorlig at Satan anklager han overfor Gud. Han er" trukket ut av ilden som et vedtre", han er skitten… hele hans person vitner om at Josva er merket av svakhet.

Så møter vi Paulus. Paulus er kanskje den mektigste mannen i kirkehistorien. Det var hans teologi og hans strategi som gjorde at Jesu budskap ikke forble hos jødene, i Jerusalem. Det var han som klarte å forkynne og lære slik at budskapet på kort tid spredte seg til det som den gang var den toneangivende verden. Hele 13 av brevene i NT bærer hans navn. Denne sterke mannen har "en torn i kjødet", en svakhet, en brist som han hele tiden kjemper mot. Vi vet ikke hva dette er heller, en sykdom? En personlighetsbrist? En synd han ikke klarer å holde seg unna? Hva det enn er vet Paulus at noe i ham ikke holder mål for Gud. Og selv hvor mye han kjemper blir han ikke kvitt det.

I evangelieteksten er Jesus sammen med disiplene sine. Jesus er på vei mot døden. Hans forkynnelsestid i verden er over. Nå må andre ta over og føre riket hans videre. Jesus overgir riket til disiplene. Man skulle tro at Jesus hadde sett noe i disiplene som gjorde at han hadde tro på at dette skulle de greie. At han ville begrunne utvelgelsen av disiplene med å fremheve deres kvalifikasjoner for oppgaven. I stedet peker han på Simon. Satan har krevd å få sikte dem som hvete. Satan vet at i disse personene som Jesus har utvalgt er det mange med store brist og mangler. Og Jesus stadfester jo dette når han sier at Simon Peter skal forråde ham. Likevel overgir han alt til dem.

I disse dager skal den katolske kirke velge ny pave. Paven er i deres forståelse Simon Peters etterfølger. Den samme Simon Peter som Jesus visste ville svikte på det sterkeste. Utvelgelsen av de som skulle bære hans budskap videre var sannelig et risikoprosjekt, en Paulus, en Peter--- og etter hvert en kirke full av menneskelig svakhet. Kirkehistorien er et vitnesbyrd om det. I denne kjærlighetens kirke som Jesus forkynte, har det alltid vært motsetninger, vold, tragedier, misunnelse, maktmisbruk.

I sin anklage mot disiplene ville Satan skille klinten fra hveten. Hvis Jesus forstod hvilke personer han hadde med å gjøre, ja da ville han da måtte gi opp dette prosjektet?

Men Jesus vil ikke skille klinten fra hveten, han vil ikke skille ut de som evt skulle være rene, uten brist, uten menneskelig svakhet.

Jesus VET at disiplene er mennesker på godt og vondt. Og likevel overdrar han dem rike. Han VET at Peter vil fornekte ha, men det betyr ikke at Peter skal skilles ut som udugelig.

Satan fremstår i alle tre tekstene som den store anklageren. Det fortelles om han i datidens billedverden, og vi må finne ut hva Satanbetegnelsen betyr for oss i dag.

Når Satan anklager Josva, Paulus og disiplene med Simon Peter i spissen, anklager han dem fordi de ikke er gode nok. Han pirker borti det som de ikke får til i livet, ham tar dem der de er svakest. Jeg tror Satans stemme både er stemmen inne i hver enkelt person og stemmen fra medmennesker. Satan er ekkoet av alle stemmer som vil gjøre meg liten, vise for all verden hvem jeg egentlig er, som gang på gang prøver å overbevise meg om at jeg ikke duger. Og dette ekkoet av stemmer har jo rett.

Misunnelsen, hovmodigheten, hevngjerrigheten bor i oss alle. Evnen til å gjøre ondt er en del av det å være menneske.

Det går også an å se på Satan som ikke bare en anklager mot det enkelte menneske, men som en anklager mot den kirke Jesus startet ved sitt liv. Satan eller anklageren forsøker å overtale Jesus til å forstå at han kan da ikke tro at en kirke som rommer så mye menneskelig svakhet vil ha noen fremtid? Anklageren vil at Jesus skal danne en ren kirke, danne et fellesskap av etterfølgere som er uten brist, som er uklanderlige og som ikke kan anklages for noenting.

Takk og pris at Jesus så oppsiktsvekkende klart avviser denne anklagen. Hadde Jesus satset på at hans etterfølgere skulle være perfekte, da hadde kirken vært et umenneskelig sted. Og antagelig hadde den dødd ut ganske fort.

Alle tekstene i dag understreker hva kirken er: Et menneskelig fellesskap med alle dets feil og mangler. Kirken er stedet for motsetninger i tro og mening. Kirken er stedet for mennesker som sårer hverandre. Kirken er stedet for svakhet og redsel. Kirken er stedet for svik og nederlag.

Opp gjennom historien har det stadig vært anklagere som lik Satan har påpekt alt det onde som skjer i kirken. Påpekt kirkens svakhet, og dermed avskaffet at kirkens budskap er noe å tro på.

Ja anklagerne har rett hvis det var slik at kirken bare kunne bære Jesu budskap videre hvis den var perfekt. Men tekstene i dag forteller at det ikke er slik. Og det under at kirken har overlevd all menneskelig svakhet er et vitnesbyrd om at Jesus hadde rett når han ikke ville skille klinten fra hveten. Jesus bygde sitt rike på ufullkomne mennesker. Men ved å ta den risikoen ble også kjærlighetens tilgivende evangelium tydelig og bærende.

For anklageren, Satan, blir motsagt av Jesus. Jesus avviser ikke at anklagene er riktige. Men han snur anklagene til oppgjør og tilgivelse.

Han bygger kirken på en svikefull Simon Peter, han deler sitt kjærlighetsbudskap gjennom en Paulus som har sine svakheter. Mønsteret for Guds liv i verden, gjennom Jesu og gjennom kirken er ikke triumfatets og fullkommenhetens mønster. Guds mønster er kjærlighet og tilgivelse.

Guds mønster er bristene som lyset skinner gjennom.

There is a crack in everything.

That`s how the lights get in.

Det er det feilbarlige Guds lys bryter gjennom.

Disse ordene er trøst til oss som enkeltmennesker.

Men de er også ord til utfordring, til kirken og til hver enkelt av oss, en utfordring som går på å aldri tro at kirken er for de ufeilbarlige, at troen skulle gjøre det mulig å leve uten brist, uten svakhet, uten noe å anklages for.

Det er denne sårbarhetens kirke, denne anklagede kirke Jesus bringer Guds lys gjennom.

Og nettopp denne kirke er sterk. Den forvalter et motsigelsens evangelium i møte med alt som vil fremhever det rene, det fullkomne, det som vil fremstå som uanklagbart.

I vår tid er det både religioner og samfunn som forkynner at det perfekte er det vi skal strebe etter, Ja mange religioner sier at det er det Gud krever. Og det moderne samfunns krav om å være dyktig, flink, vakker, tjene mye, oppleve mye, ha en godt sosialt liv, være frisk… alt dette er de samme krav… krav etter det perfekte.

Kirkens budskap er det motsatte.

Der anklageren vil vise oss alt vi ikke får til, står Jesus med kjærlighet og nåde.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA