En fysisk tro, en fysisk Gud, preken 2.søndag i påsketiden.

Buksnes 2.søndag i påsketiden 07.04.2013

　

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap (v.24-31)

En av de vanligste innvendingene mot å tro er at vi ikke kan se Gud. Når vi spør konfirmantene om hva som er vanskelig med troen er det ofte dette de svarer: Vi kan ikke tro på noe vi ikke har sett. Og i media nå i den siste tiden har det gått en debatt om det samme: Hvordan kan noen tro at en kan tenke akademisk og faglig om en tro som er basert på……ja nettopp tro, på noe vi ikke kan se?

Disse innvendingene er jo ikke nye. De har fulgt kirken og de kristne bestandig. Thomas er den første som målbærer denne tvilen. Han tviler på at Jesus virkelig er stått opp fra de døde, og han tviler fordi han ikke har sett den oppstandne og fordi han ikke har kjent på sårene i siden hans.

Thomas og alle tvilere etter ham spør etter fysiske bevis på at Gud er til og at Jesus er stått opp fra de døde og at han virkelig lever.

I dag skal prekenen handle om den fysiske Gud og den fysiske tro.

Fra Jesajaboka hørte vi lest om storheten i naturen. Jesaja er overbevist om at det står en skaper bak den mektige og overveldende naturen. Han er ikke alene om den troen. Selv om der er usannsynlig at verden ble skapt på 6 dager for noen tusen år siden er det ikke usannsynlig at det er en intelligent vilje som står bak kaperverket. For meg er det uinteressant hvordan skaperverket ble til. Selv om det utviklet seg fra den første celle en gang for millioner av år siden er det mulig å tro at denne utviklingen er Guds skapelse. Hvis det var slik det begynte må denne første celle ha hatt uendelige muligheter i seg, Og hvis det hele startet med en energieksplosjon i universet, må denne energien hatt mulighetene til hele skapelsesutviklingen i seg.

Hvordan det hele startet kan ingen vite. Og da kan det være like sannsynlig at det er en vilje, en skaper, en Gud bak det hele som at alt er oppstått helt tilfeldig. Bibelens skapelseshistorie er ingen vitenskapelig avhandling om hvordan dette er gått til, men en billedfortelling som forteller at det var en Gud som skapte mulighetene, den første celle, den første energi, utviklingen.

Ingen har sett dette med sine egne øyne: Men millioner av mennesker ser likevel bevis på at det må stå en skaper bak. Vi ser det i naturens fantastiske sammensetning, i naturlovene som gjør det mulig for mennesket å leve på denne

　

　

planeten, vi ser det når livet om en stund igjen spirer frem fra en jord som har

vært dekket av snø og is, vi ser det i det utrolige samspill som skal til for at kroppen vår fungerer, vi ser det i alle sammenhengene i dyrelivet… tenk bare på haren som nå plutselig skifter farge fra hvit til grå… og vi ser det kanskje aller mest i det lille barnet som uten at vi omkring gjør så mye utvikler seg til å gå. Springe, gripe, snakke, tenke….

Det er en fysisk Gud som viser seg i skaperverket.

Bibelen forteller om hvordan denne fysiske Gud videre viser seg for oss mennesker. Gjennom hele Bibelen er det en materiell, fysisk historie om Guds åpenbaring, viselse for mennesker. Gud viser seg gjennom historien til et folk, Israel, Gud viser seg gjennom mennesker. Vi forholder oss i Bibelen til en historisk Gud, som gjennom den menneskelige historie kommer mennesker i møte. Det betyr ikke at denne historien er Guds historie, eller at Gud legitimerer alt som skjer i den, men det betyr at Gud, den fysiske Gud er å tilstede, virksom og på en måte synlig i historien.

Tydeligst blir dette når Gud kommer til jord gjennom mennesket Jesus, til en bestemt tid i historien, på et bestemt sted,

Hele Guds åpenbaringshistorie, måten Gud viser seg for oss på, er fysisk, menneskelig, materiell. Derfor er det også lett å anfekte den. Gud viser seg ikke tydelig, overnaturlig, uimotsagt, Gud viser seg i den sårbare menneskelige historie.

Og når Jesus kommer sprenges på en måte bildet. Gud er ikke bare skjult i historien lenger, Gud selv er i vår historie, er i menneskeslekten, er konkret, fysisk, materiell.

Helt siden oppstandelsen er dette blitt anfektet. Allerede oppstandelsesdagen var det noen som sa: Vennene hans har tatt bort liket og oppkonstruert historien om at han er oppstått. Og teorien om at Jesus bare hadde vært skinndød kom snart på banen. Det var rett og slett for utrolig at oppstandelsen skulle være fysisk og virkelig. Og det var helt utrolig at Gud selv skulle kunne være så menneskelig at han døde som en forbryter.

For mange i den første kristne tid var tanken på en så fysisk og materiell Gud anstøtelig og forkastelig. Derfor kom alle diskusjonene om hvem Jesus egentlig var, og hvor reell hans død var. Gnostikerne mente at dette måtte forstås åndelig, for dem var det materielle og jordiske mindre betydningsfullt enn det åndelige og guddommelige. Og det er denne diskusjonen som ligger til grunn for kirkemøte i Nikea hvor det så tydelig slås fast at Jesus er både Gud og menneske. Det materielle, det jordiske, det fysiske er ikke mindre viktig enn det åndelige, og det er i den fysiske virkelighet Gud gjennom Jesus møter oss.

　

　

Det at vi tror på en så materiell Gud betyr mye for hva tro er. Vi tror på en fysisk Gud, og troen vår er også fysisk, materiell, knyttet til ting vi kan se og ta på og høre.

Det er her Gud er. Oppstandelsen brakte Jesus tilbake til disiplene, han kom dit hvor de var, han gikk sammen med dem på veien, han brøt brødet og spiste sammen med dem, han var hos dem igjen.

Thomas klarte ikke å tro før han fikk oppleve dette konkret. Det var ikke nok å høre hva de andre fortalte. Og Thomas fikk kjenne på sårene i Jesu side og han fikk se hendene hans. Da trodde han står det.

I dag kan vi ikke se Jesus på samme måte, men likevel tror vi at det finnes fysiske måter vi kan møte Jesus på. Slik Gud gjennom naturen og historien viser seg for oss mennesker, slik har Jesus gitt sine etterfølgere konkrete materielle steder og ting han kommer til oss gjennom.

Troen kommer av forkynnelsen står det i Bibelen. Ordet om Jesus, fortellingene om han, nedskrevet av mennesker og derfor ikke ufeilbarlige, fortalt av nye mennesker som også kan forstå feil eller gjøre feil…. Disse ordene bærer likevel Jesus til oss i dag. På underlig vis er det de menneskelige ord, den menneskelige stemme, de menneskelige bokstaver Gud formidler seg gjennom.

Thomas fikk kjenne på Jesu kropp. Slik ble han en troende. Vi kan spise Jesu kropp og drikke hans blod, og slik får vi del i troen. Nattverden er kanskje det mest fysiske som finnes. I brødet og vinen får vi Jesus inn i vår egen kropp, vi blir en del av ham. Derfor er ikke nattverden bare et minnemåltid. Det er stedet for det mest konkrete fellesskap mellom oss og Gud.

Dåpens vann er også et konkret sted for Jesu fellesskap med oss. Og vannet er fysisk, naturlig, det er helt vanlig vann som øses over den som døpes. Igjen ser vi at Gud møter oss i det fysiske, noe vi kan se og ta på, noe av skaperverket.

Jeg tror det er viktig å holde fast på det fysiske ved troen og det fysiske ved Gud og Jesus. Ved det blir ikke troen noe som bare er åndelig og som bare angår deler av livet. Når vi virkelig tar inn over oss det materielle ved Gud, både som skaper, som åpenbart i historien og som tilstede i verden gjennom mennesket Jesus, da oppgraderes også vårt eget liv, og alle andre menneskers liv. Da blir livet her og nå viktig, for dette livet har Guds eget stempel. Troen på den oppstandne fører oss rett inn i verden, rett inn i alle de oppgaver som kaller på oss blant våre medmennesker.

Og kanskje blir det lettere å holde fast på troen.

　

For troen er ikke først og fremst en følelse av at noe er sant, en opplevelse av en åndelig virkelighet eller en sikkerhet uten tvil. Troen sitter i føttene var det en som sa engang, Og det er mye rett i det: Troen rekkes oss når vi utsetter oss for å høre historiene om Jesus, når vi spiser hans legeme og drikker hans blod i nattverden, når vi berøres av vannet i dåpen, når vi synger salmer med menneskelige ord og toner, når vi formulerer ord til bønn, enten det nå er våre egne eller andres ord, når vi fysisk beveger våre sanser, hørsel, syn, smak bevegelse… dit hvor Jesus har lovet å møte oss.

　

Et slikt syn på troen gir en stor frihet. Vi skal få slippe å konsentrere oss om hvor sterkt vi tror eller hvor mye vi tror eller hvor vanskelig det er å tro. Vi skal få løfte blikket litt bort fra oss selv og gå dit Jesus er. Det var det Thomas gjorde. Og da skjedde underet, tvilen måtte vike for troen. Det er ikke sikkert tvilen til Thomas ble borte, men den var ikke lenger sterkere enn troen.

En fysisk Gud, en fysisk tro.

Det kan ikke bevises. Men det kan sannelig heller ikke motbevises.

La oss be:

Jesus vêr i mine dagar
I alt liv som kjem mot meg
Ver i mine glade timar
Mine skjelvande sekund
La meg leve sterkt og nakent
Våga sjå, og våga høyra
Våge leva midt i livet
Våga trå på heilag grunn.

Heidi Strand Harboe

　

Ævfogsodhåsvoeobesgfetea.

　

1.påskedag 2013 i Vågan kirke: Kristus er oppstanden!

　

Preken Vågan 1.påskedag 31.03.2013

　

God påske, gledelig påske,til lykke med påsken!

Selv om mange sa hverandre disse ordene da påskeferien begynte er det egentig nå 1.påskedag den virkelige påsken begynner. For mange år siden var jeg i Hellas da den ortodokse kirken feiret påske. Det var langfredagsopptog med påskelamsteking i alle hager og det var stor midnattsmesse påskenatt . Klokka 12 om natta kom presten ut på trappa og ropte utover folkemengdne på kirkeplassen: Kristos anese, Kristus er oppstanden. Og så satte det i gang et gedigent fyrverkeri.Noen dager etter opplevde jeg at denne påskehilsenen ble brukt igjen. Det var to grekere som møtte hverandre på gata, tok hverandre i hånda og sa " Kristos anese", " Kristus er oppstanden". Dette ble som en liten preken for meg. Her var påskehilsenen ikke bare et " God påske", men utsagnet som virkelig er kjernen i den kristne tro: Kristus er oppstanden. Og det ble ikke sagt før påske , men etter. I den nye tekstboka vi har fått i vår kirke er dette aspektet tatt med, søndagene som følger nå etter 1.påskedag heter ikke lenger søndag etter påske, men søndag i påsketiden. Slik blir det understreket som den greske hilsningsformen også sa, påsken begynner med oppstandelsen og varer egentlig hele året.

La oss reise oss og hilse hverandre med denne gamle hilsenen ( prest og menighet i veksel) og synge høytidsverset på nr.

　

Dette hellige evangelium på 1.påskedag står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20.kap ( v.1-10)

　

Påsken er den viktigste høytiden i den kristne kirke. Jesu oppstandelse er det troen står og faller på. Paulus sier det så sterkt at " Var ikke Kristus stått opp var vår tro intet". Uten oppstandelsen ingen kirke, ingen kristendom, ingenting av det som i 2000 år har preget verden. Dette underet som kvinnene og de to disiplene opplevde den første påskemorgen i gravhaven utenfor Jerusalem har på alle måter forandret verden.

　

　i dag har jeg lyst til å fokusere på

　

hva oppstandelsen betyr for historien, for kulturen, for verden,

　hva oppstandelsen betyr for hva vi tenker om livet og døden

og om hva oppstandelsen betyr for vårt personlige liv.

　

I dagene før påske hørte jeg et program på radioen der en kulturhistoriker sa at Jesu oppstandelse var den viktigste hendelse i verdenshistorien. Jeg må si jeg kvapp litt til. For dette var ikke sagt i en kristen sammenheng, men som et utsagn om den verdslige, allmenne historie. Men dess mere jeg tenkte over dette fant jeg ut at det er mye sant i det. Ikke bare for troen er Jesu oppstandelse avgjørende , men også for verden slik den er blitt etter Jesu oppstandelse.

Jeg gir dere noen eksempler:

　Det at vi feirer søndag som helligdag i store deler av verden er en konsekvens av oppstandelsen. Da de kristne begynte å samles til gudstjenester valgte de ikke sabbaten som jødene brukte, men den første dag i uken, Jesu oppstandelsesdag. Hver søndag er på sett og vis et minne om Jesu oppstandelse. Søndag henspeiler på soldagen, og de første kristne tok tidlig over mye av solsymbolene for å forklare Jesus. Slik Gud på den første av skapelsens dager skapte solen, vekte han den nye sol Jesus opp på den første dag i uken. Vår måte å dele inn tiden på har sin opprinnelse i Jesu oppstandelse.

　

Kan vi tenke oss et stort kunstgalleri uten bilder fra Bibelen, uten bilder av Jesu død og oppstandelse? Kan vi tenke oss　 verdenslitteratur uten påskebudskapet som referanseramme? Kan vi tenke oss språket vårt uten påvirkning av den bibelske historie? Kan vi tenke oss musikken uten de store koraler og pasjoner som nettopp har sitt utgangspunkt i historien om Jesus?

　

Kan vi tenke oss lovgivningen uten den kristne etikk som bakteppe? kan vi tenke oss oppdragelsen av våre barn uten at vi bak i hodet har det dobbelte kjærlighetsbud: Du skal elske din neste som deg selv? Det var Jesus som lærte oss det.

　

Det er ikke bare det at vi bor i den vestlige kultur som gjør at vi er så påvirket av Jesus og det han lærte, også islam　 og jødedom　forholder seg til Jesus, selv om de ikke tror han er Guds sønn.

　

Svært mye av det vi omgir oss med i hverdagen, av forestillinger, av handlingsmåter, av tro og oppfatning, av navnene vi bruker på barna våre, av hvordan vi inndeler livet, av etikken som sitter i ryggmargen er en følge av den kristne tro. Og den kristne tro hadde ikke vært til uten Jesu oppstandelse.

　

Nå før påske er det mange som sier kloke ord i radio, en annen jeg hørte, en samfunnsviter,, fikk spørsmålet om det lenger var rett å lære barna så mye om kristendom. nå som vi lever i et så multikulturelt samfunn.　Hun svarte: "Ja selvfølgelig,jeg er ikke selv troende kristen, men det er umulig å forstå vårt samfunn, dets historie, dets oppbygning, dets kultur uten å være godt kjent med Bibelen og fortellingene om Jesus. Det er endel av vår identitet.".

　

Sannelig har budskapet Jesu tomme grav,fått stor utbredelse.  Snart 2000 år　etter kan vi ikke tenke oss verden uten betydningen av dette budskap.

　

Men hva mer betyr det at Jesus er stått opp fra de døde?

I historien om Jesu oppstandelse ligger troen på den store livskraften, ligger troen på at livet til syvende og sist er sterkere enn døden.

Jeg tror dette budskapet er avgjørende for å takle livet. Vi fødes inn i verden, og vi går mot døden. Helt fra vi blir født er det målet, det eneste vi vet for sikkert: Vi skal dø. For de fleste skjer det etter mange år, men vi vet ikke. Denne forferdelige uvissheten　 er forutsetningen, rammen for vårt liv. På en måte kan en tenke seg at livet starter på topp når en fødes, og så går det i en nedadstigende bevegelse mot døden i alle våre leveår. I barndom, ungdom og det mest aktive livet tenker vi vel ikke så mye på dette, men for mange som har nådd middagshøyden　 i livet blir dette mer og mer påtrengende tanker. Og ser vi vårt liv i den store kosmiske sammenheng, vi lever noen år i et uendelig univers som har bestått i millioner av år, på en liten planet i det store planetsystem. Hva er meningen med det?

Og på denne planeten ser det til tider ut som om vi mennesker vil ødelegge livet for hverandre. Er det rart at dødstanken kan fullstendig formørke menneskers liv? Egentlig ville jo det være det normale.

Hvis det ikke var for at det finnes et håp. Det finnes en fortelling som gir oss noe annet å tro på enn døden .Når Jesus kommer ut av graven den første påskemorgen dreier den nedadstigende bevegelsen fra fødsel til død seg. Vi går ikke lenger mot døden, vi går mot den nye morgen i Guds rike, vi går mot livet. Døden er ikke lenger det siste, det er det Guds kjærlighet vist oss i Jesu oppstandelse som er.

Når mennesker fortsatt kjemper for livet, i møte med sykdom , i møte med undetrykkelse og urett, i møte med alt det destruktive som finnes i verden, når mennesker ikke gir opp, tror jeg det er opstandelseskreftene fra Jesus som er på ferde. Jesu oppstandelse blir på en måte fullbyrdelsen av at vi er skapt i Guds bilde, fullbyrdelsen av ar Gud ikke gir opp sitt skaperverk, men gir oss håpet og livskraften gjennom sin egen sønn.

All god gjerning, all lysets gjerning, all håpets gjerning, all kamp mot døden er en del av den kraft som ligger i oppstandelsen.

Grundvig sier dette sterkere enn noen: " Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid".　Jesu oppstandelse gir oss en annen måte å oppleve livet på, vi skal ikke la oss lamme av dødens krefter, men løfte hodet og　se mot det lyset og det livet som påskemorgen bringer til verden.

Når vi likevel kjenner angsten og sorgen over døden er det så viktig å hente kraften til livet, i kirkens gamle salmer, i gudstjenesten, i nattverden og i historiene om Jesus. Når vi feirer gudstjeneste er denne kraften her, hver søndag en ny påskedag.

　

Hittil har jeg snakket om hva Jesu oppstandelse betyr for det store livet, for de store livsspørsmål, for verden. Men troen på den oppstandne Jesus Kristus har også betydning for vårt personlige liv.　 Når vi skal ut i hverdagen etter påskedagens gudstjeneste, når vi møter mennesker, når vi strever med spørsmålene om mening, når vi kjenner at vi kommer til kort i kjærlighet og omsorg, når vi leter etter veien videre, i alt som er vårt liv får vi tro at den oppstandne er med oss.Maria Magdalena og disiplene ved graven fant en tom grav. Jesus var ikke i sin egen grav lenger. Men det er det eneste stedet Jesus ikke er. Etter oppstandelsen er Jesus med oss alle dager. Vi hørte det ved dåpen da vi leste hans løfte til sine etterfølgere:" Og se jeg er med dere alle dager".

　Gjennom sin død og sin oppstandelse har Jesus gått gjennom alt det livet kan være for oss mennesker. Han vet hva smerte er, han vet hva ensomhet er, han vet hva angst er, han kjenner til livets mørkeste steder. Vi kan aldri komme i en situasjon i livet hvor Jesus ikke er, hvor det guddommelige nærvær ikke er. Denne trøsten og dette fellesskapet er påskens gave til hver av oss. Jesus inviterer　 til et liv i tro og håp, for de kamper vi står i akkurat nå, for det som tynger oss, og mest av alt et liv i tro og håp den dag vi møter døden.

Å tro på oppstandelsen betyr ikke å løpe fra det ansvar som livet her og når gir oss. Tvert i mot.　I tro på livets seirende krefter i Jesus Kristus skal vi gå inn i alle livets oppgaver, i familien, i samfunnet, i verden og kjempe på livets side, på håpets side, på skjønnhetens side, på gledens side, på rettferdighetens side. Og samtidig skal vi få hvile i tro på at selv ikke døden kan skille oss fra Guds kjærlighet. Vårt　liv er ikke lenger enn nedadstigende kurve mot døden, vi går mot　lyset. Og ikke en eneste dag av denne vandringen er vi utenfor　Guds nærvær gitt oss gjennom den oppstandne　Jesus Kristus.

　God påske, Kristos　anese!　Kristus er sannelig oppstanden.

　

ævfosodhåsvoeobesgfetea.

　

　

　

　

　

　

　

Preken 3.søndag i faste, Flakstad kirke 3.3.2013

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 22-kap(v.28-34)

I en av sine kjente sangtekster synger Leonard Cohen: "There is a crack in everything, That`s how the light gets in"..

Det er en brist i alle ting. Det er slik lyset kommer inn.

I tekstene fra Bibelen som vi har lest i dag har vi i sannhet hørt om brist, om menneskelig svakhet, om sterke personer som fremstår alt annet enn sterke og dyktige.

Først hørte vi om øverstepresten Josva. Det står ikke noe om hva galt han har gjort, men det er så alvorlig at Satan anklager han overfor Gud. Han er" trukket ut av ilden som et vedtre", han er skitten… hele hans person vitner om at Josva er merket av svakhet.

Så møter vi Paulus. Paulus er kanskje den mektigste mannen i kirkehistorien. Det var hans teologi og hans strategi som gjorde at Jesu budskap ikke forble hos jødene, i Jerusalem. Det var han som klarte å forkynne og lære slik at budskapet på kort tid spredte seg til det som den gang var den toneangivende verden. Hele 13 av brevene i NT bærer hans navn. Denne sterke mannen har "en torn i kjødet", en svakhet, en brist som han hele tiden kjemper mot. Vi vet ikke hva dette er heller, en sykdom? En personlighetsbrist? En synd han ikke klarer å holde seg unna? Hva det enn er vet Paulus at noe i ham ikke holder mål for Gud. Og selv hvor mye han kjemper blir han ikke kvitt det.

I evangelieteksten er Jesus sammen med disiplene sine. Jesus er på vei mot døden. Hans forkynnelsestid i verden er over. Nå må andre ta over og føre riket hans videre. Jesus overgir riket til disiplene. Man skulle tro at Jesus hadde sett noe i disiplene som gjorde at han hadde tro på at dette skulle de greie. At han ville begrunne utvelgelsen av disiplene med å fremheve deres kvalifikasjoner for oppgaven. I stedet peker han på Simon. Satan har krevd å få sikte dem som hvete. Satan vet at i disse personene som Jesus har utvalgt er det mange med store brist og mangler. Og Jesus stadfester jo dette når han sier at Simon Peter skal forråde ham. Likevel overgir han alt til dem.

I disse dager skal den katolske kirke velge ny pave. Paven er i deres forståelse Simon Peters etterfølger. Den samme Simon Peter som Jesus visste ville svikte på det sterkeste. Utvelgelsen av de som skulle bære hans budskap videre var sannelig et risikoprosjekt, en Paulus, en Peter--- og etter hvert en kirke full av menneskelig svakhet. Kirkehistorien er et vitnesbyrd om det. I denne kjærlighetens kirke som Jesus forkynte, har det alltid vært motsetninger, vold, tragedier, misunnelse, maktmisbruk.

I sin anklage mot disiplene ville Satan skille klinten fra hveten. Hvis Jesus forstod hvilke personer han hadde med å gjøre, ja da ville han da måtte gi opp dette prosjektet?

Men Jesus vil ikke skille klinten fra hveten, han vil ikke skille ut de som evt skulle være rene, uten brist, uten menneskelig svakhet.

Jesus VET at disiplene er mennesker på godt og vondt. Og likevel overdrar han dem rike. Han VET at Peter vil fornekte ha, men det betyr ikke at Peter skal skilles ut som udugelig.

Satan fremstår i alle tre tekstene som den store anklageren. Det fortelles om han i datidens billedverden, og vi må finne ut hva Satanbetegnelsen betyr for oss i dag.

Når Satan anklager Josva, Paulus og disiplene med Simon Peter i spissen, anklager han dem fordi de ikke er gode nok. Han pirker borti det som de ikke får til i livet, ham tar dem der de er svakest. Jeg tror Satans stemme både er stemmen inne i hver enkelt person og stemmen fra medmennesker. Satan er ekkoet av alle stemmer som vil gjøre meg liten, vise for all verden hvem jeg egentlig er, som gang på gang prøver å overbevise meg om at jeg ikke duger. Og dette ekkoet av stemmer har jo rett.

Misunnelsen, hovmodigheten, hevngjerrigheten bor i oss alle. Evnen til å gjøre ondt er en del av det å være menneske.

Det går også an å se på Satan som ikke bare en anklager mot det enkelte menneske, men som en anklager mot den kirke Jesus startet ved sitt liv. Satan eller anklageren forsøker å overtale Jesus til å forstå at han kan da ikke tro at en kirke som rommer så mye menneskelig svakhet vil ha noen fremtid? Anklageren vil at Jesus skal danne en ren kirke, danne et fellesskap av etterfølgere som er uten brist, som er uklanderlige og som ikke kan anklages for noenting.

Takk og pris at Jesus så oppsiktsvekkende klart avviser denne anklagen. Hadde Jesus satset på at hans etterfølgere skulle være perfekte, da hadde kirken vært et umenneskelig sted. Og antagelig hadde den dødd ut ganske fort.

Alle tekstene i dag understreker hva kirken er: Et menneskelig fellesskap med alle dets feil og mangler. Kirken er stedet for motsetninger i tro og mening. Kirken er stedet for mennesker som sårer hverandre. Kirken er stedet for svakhet og redsel. Kirken er stedet for svik og nederlag.

Opp gjennom historien har det stadig vært anklagere som lik Satan har påpekt alt det onde som skjer i kirken. Påpekt kirkens svakhet, og dermed avskaffet at kirkens budskap er noe å tro på.

Ja anklagerne har rett hvis det var slik at kirken bare kunne bære Jesu budskap videre hvis den var perfekt. Men tekstene i dag forteller at det ikke er slik. Og det under at kirken har overlevd all menneskelig svakhet er et vitnesbyrd om at Jesus hadde rett når han ikke ville skille klinten fra hveten. Jesus bygde sitt rike på ufullkomne mennesker. Men ved å ta den risikoen ble også kjærlighetens tilgivende evangelium tydelig og bærende.

For anklageren, Satan, blir motsagt av Jesus. Jesus avviser ikke at anklagene er riktige. Men han snur anklagene til oppgjør og tilgivelse.

Han bygger kirken på en svikefull Simon Peter, han deler sitt kjærlighetsbudskap gjennom en Paulus som har sine svakheter. Mønsteret for Guds liv i verden, gjennom Jesu og gjennom kirken er ikke triumfatets og fullkommenhetens mønster. Guds mønster er kjærlighet og tilgivelse.

Guds mønster er bristene som lyset skinner gjennom.

There is a crack in everything.

That`s how the lights get in.

Det er det feilbarlige Guds lys bryter gjennom.

Disse ordene er trøst til oss som enkeltmennesker.

Men de er også ord til utfordring, til kirken og til hver enkelt av oss, en utfordring som går på å aldri tro at kirken er for de ufeilbarlige, at troen skulle gjøre det mulig å leve uten brist, uten svakhet, uten noe å anklages for.

Det er denne sårbarhetens kirke, denne anklagede kirke Jesus bringer Guds lys gjennom.

Og nettopp denne kirke er sterk. Den forvalter et motsigelsens evangelium i møte med alt som vil fremhever det rene, det fullkomne, det som vil fremstå som uanklagbart.

I vår tid er det både religioner og samfunn som forkynner at det perfekte er det vi skal strebe etter, Ja mange religioner sier at det er det Gud krever. Og det moderne samfunns krav om å være dyktig, flink, vakker, tjene mye, oppleve mye, ha en godt sosialt liv, være frisk… alt dette er de samme krav… krav etter det perfekte.

Kirkens budskap er det motsatte.

Der anklageren vil vise oss alt vi ikke får til, står Jesus med kjærlighet og nåde.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA

　

　

Preken 2.søndag i faste, 24.02.2013.

Preken 2.søndag i faste 24.2.13 Gimsøy kirke

　

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det 13. kap (v.13-22).

　

Hvilke mennesker er det som tilhører Guds rike?

Dette spørsmålet har vært stilt gang på gang opp gjennom kirkehistorien. Og det skal så visst sies at kirken selv har gjort mye for å forkludre svaret på dette spørsmålet. I noen tider var det hvordan du kledde deg, eller hva du var med på av såkalt verdslige aktiviteter som avgjorde om du var innenfor eller ikke. Og ofte var slike ytre krav mye strengere for kvinner enn for menn. Andre ganger i kirkehistorien var det om du leste nok i Bibelen, gikk på kristne møter, kunne snakke om en omvendelse, og trodde sterkt og sikkert som gjorde deg fortjent til å tilhøre Guds rike. Menneske ser ut til å ha behov for å holde noen utenfor. Kanskje for å beskytte seg selv? Kanskje fordi det er så lett å plassere mennesker utfra hvordan de lever, utfra etnisitet, utfra seksuell legning, utfra funksjonsnivå, utfra tilpasningsevne.

Jeg har møtt mange mennesker som har strevd mye med sin kristne tro fordi de har opplevd slike krav. Og da er det lett å spørre seg selv: Er jeg bra nok til å kalle meg kristen? Er troen min sterk nok? Lever jeg bra nok? Er det noe i min livsførsel som diskvalifiserer meg?

Disiplene til Jesus var også opptatt av dette. De spurte Jesus: " er det få som blir frelst?"

Disiplene levde i en jødisk samtid i Israel. De var vant med en religion som hadde mange forskrifter du måtte følge for å regnes som virkelig troende. Derfor var de antagelig litt frustrert. For Jesus hadde jo på så mange måter brutt med denne måten å peke på. Da mødrene kom til Jesus med barna sine fordi de ville at han skulle velsigne dem, hadde disiplene prøvd å vise barna og mødrene bort. De var vant med at barn og kvinner ikke hadde noen plass i den offentlige religion. Barna og kvinnene var utenfor. Dette har vi hørt om når vi feiret dåp i dag. Ved hver dåp leser vi denne fortelingen og hører svaret Jesus gav:" Uten at dere blir som barn kan dere ikke se Guds rike."

I vår lutherske kirke har vi tatt dette ordet fra Jesus på alvor: Det er gjennom dåpen vi får del i Guds rike. Til dåpen kommer vi uten å ha en sterk tro, uten å ha en kristen livsførsel, ja uten noe som helst som kan gjøre oss fortjent til dåpens gave. Når vi døper små barn blir dette ekstra tydelig. De små vet ikke engang hva som skjer, men i dåpen får de Guds velsignelse uansett.

Det er mange som i dag anfekter dette at vi døper barna når de er små. Vi lever i en tid hvor den individuelle frihet og selvstendighet er viktig. Derfor mener noen at det er galt å døpe barn som ikke selv kan bestemme dette. Det at vi døper små barn har en sterk teologisk begrunnelse. Den bygger på at dåpen og Gudsriketilhørigheten ikke er noe vi kan tenke oss frem til, leve oss frem til eller tro oss frem til. Den er Guds ubetingede gave. Det som skjer i dåpen er en slags mal, et mønster for hele kristenlivet: Å tro på Gud, tilhøre kirken er ALLTID en gave vi får uforskyldt pga Guds nåde og kjærlighet.

Samtidig med at Jesus er så tydelig i at Gudsriketilhørigheten er en gave, sier han også i dagens tekst at vi skal kjempe for å bevare denne gaven, kjempe for å fortsette å være i den dåpsnåden som vi engang ble velsignet med. Jeg tror vi her må holde to viktige ting sammen.

For det første: Det handler om hvordan vi ser på oss selv.

Vi må aldri glemme at det å tilhøre Gud er en gave, det er aldri noe vi kan briljere med, ta for gitt eller være skråsikre på. Det å tilhøre kirken og tro på Gud er ikke noe vi skal bruke som makt overfor andre, verken annerledestroende eller ikketroende. Det å tilhøre Gud er ALDR en fortjeneste som vi har krav på. I dette skiller den kristne tro seg fra religionene. I de fleste religioner handler det om å oppfylle bestemte krav for å tilfredsstille guden. Jesus bryter med alt dette. Verken de gode gjerninger vi gjør, de kirkelige seremonier vi har, gudstjenestene vi deltar i er NØDVENDIGE for å tilfredsstille Gud eller komme nær Gud. De er hjelpemidler, og må aldri sees på som annet enn det. Alt dette har vi for menneskenes skyld, fordi vi må ha noe å henge troen på, men den egentlige tro er ikke avhengig av noe annet enn å ta i mot Guds kjærlighet og nåde. Kampen Jesus utfordrer oss til i dag er å aldri glemme dette, aldri bli hovmodig og skråsikker, men alltid leve i undring og takk for Guds kjærlighet.

Jesus slår ned på selvsikkerheten hos de som tror de er sikret en plass i Guds rike. Hvis vi skal overføre dette til vår tid tror jeg ikke det går an å si hvem mennesker Jesus slår ned på. Det er et ord fra Jesus til hver enkelt, det er du og jeg som stilles innfor det store spørsmålet:

Hva er det i mitt liv som gjør at jeg stoler mer på meg selv enn på Gud?

For det andre: Det handler om fellesskap med medmennesker.

Jesus kom med et radikalt budskap. Hans definisjon av hvem som passer inn er helt annerledes enn det mennesker kan tenke seg. I dagens tekst bruker han bilde om det store gjestebudet for å forklare dette. Guds rike sammenlignes med et stort selskap. Rundt bordet sitter det alle slags mennesker, de er kommet fra nord og sør og øst og vest, og de som kanskje noen trodde var de siste som skulle være der, de er de mest selvskrevne.

Det eneste alle disse har felles er at de har mottatt Guds velsignelse og er blitt invitert inn. Akkurat det som vi tror skjer når vi døper i Jesu navn.

Dette bildet av fellesskapet Jesus inviterer til gir oss en stor frihet. Vi skal få slippe å beskjeftige oss med om vi passer inn, om vi er gode nok. I kirken er det kanskje det eneste stedet hvor menneskelige forutsetninger ikke skal være det som teller. Reklamen har gitt oss et begrep som ofte brukes i vår tid "Fordi du fortjener det". Dette begrepet er absolutt motsatt av det budskapet Jesus kom med. Alle Guds gaver får vi uten å fortjene det.

Den holdningen som reklameordet planter hos oss er ikke bare motsatt det Jesus lærer oss om forholdet til Gud. Hvis vi forholder oss til andre mennesker med den tanken at "du får som du fortjener" kaster vi alt Jesus lærte oss om solidaritet, om det å elske Jesu minste, om det å se hvert menneske som verdifull på båten.

Når våre fellesskap blir slik at menneskelige krav sniker seg inn er det vårt ansvar å ta opp kampen Jesus kaller oss til: Aldri komme med tilleggsbetingelser for å tilhøre Guds rike, aldri bli en religion som stiller krav. Og stå i denne kampen er krevende, det er enklere å forhold seg til en religion hvor du vet du er innenfor bare du oppfyller visse kriterier, enn å leve i denne store friheten som Jesus inviterer til. Det er lettere å lage båser å plassere oss selv og medmennesker i enn å være vidåpen i vår invitasjon og våre fellesskap.

Dagens tekst har en sterk utfordring til oss om fellesskap. . Den kampen vi skal inn i er kampen for aldri å holde noen utenfor, alltid bestrebe oss på å skape fellesskap hvor bordet er dekket for den som kommer, for å bli det bibelske bildet. Her ligger troens utfordring ikke bare for kirken, men for hvordan vi bygger samfunnet,

　

Å tilhøre kirken, tro på Gud er en ufortjent gave. Det er Jesus store og radikale evangelium.

Å ta i mot denne gaven fører oss inn i kampen for det åpne fellesskap, der ingen av oss er fordi vi fortjener det, men fordi Gud elsker oss,

Klarte vi å leve etter dette tror jeg verden ville bli forvandlet,,,,bli til en fest der mange kommer fra øst og vest og sør og nord og sitter til bords sammen.

　

　

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

　

.

Preken 1.søndag i faste 2013 i Buksnes kirke

Preken 1.søndag i faste Buksnes 17.02.2013.

Forrige søndag var det fastelavnssøndag. Tirsdag denne uken var det feittirsdag, og onsdag askeonsdag. Fastelavnssøndag er det mange som markerer, karneval i barnehagen kanskje, eller fastelavnsboller til søndagsskosen. Og fortsatt er det ikke så uvanlig med saltkjøtt og ertesuppe på feittirsdag.

Disse to dagene har sine tradisjoner for å markere at nå går vi inn i fastetiden. De preges av overflod, feit mat, glede. Mens den tredje dagen denne uken, askeonsdag er den egentlig første dag i fasten, en dag preget av alvor og forsakelse. I mange kirker markeres dette vet at gudstjenestedeltakerne denne dagen tegnes med et askekors i pannen, til minne om Jesu død og til minne om å følge etter Jesus i hans lidelse.

For de fleste mennesker er ikke dette noe annet enn vage tradisjoner som egentlig ikke betyr noe i hverdagen. Vi har hørt om muslimer som faster, som i måneden Rahamadan bare spiser og drikker etter solnedgang, Vi har hørt om fastekurer for å forbedre helsetilstanden. Men faste i kirken?

 Og hva er egentlig faste i kristen forstand godt for?

Bibeltekstene i dag har ført oss rett inn i svaret på det spørsmålet, Fra 2. Samuelsbok hørte vi om den urett som kong David hadde gjort mot Urias og Batseba. Gjennom profeten Natan ble David utfordret til å se at han hadde handlet meget ille da han satte Urias på en farlig krigspost fordi han selv ville ha Urias kone Batseba.  ” Du er mannen” sa Natan til David,” det er du som har handlet galt, det er du som har gjort så stor ugjerning mot dine medmennesker.”

I evangelieteksten er vi sammen med Jesus i Getsemanehagen. Jesus står overfor sitt livs vanskeligste  oppgave, og han ber disiplene være sammen med han i bønn og våkenatt.

Disse to tekstene sammenfatter hva faste er, faste handler om å søke Gud i bønn og mennesker i kjærlighet. Den kjente tyske presten og motstandsmannen Dietrich Beonhoeffer som ble henrettet rett før den 2. verdenskrig sluttet  sa dette slik: ” Vårt liv som kristne kan i dag bare bestå av to ting: Å be og å gjøre det som er rett blant menneskene”.

 Fastetidens utfordring er nettopp dette: Bønn og kjærlighet.

Og om fastebegrepet ikke er så aktuelt for oss er fastetidens innhold både aktuelt og nødvendig i den verden vi lever.

Jeg har lyst til å knytte fastetidens utfordring om bønn og arbeid til tre  ord som begynner på F…fastetidens tre f-er om du vil. Det handler om fokus, forankring og forventning.

Fastetidens utfordring handler om å holde fokus. Spørre seg selv hva som er det viktigste i livet, bruke tid på å finne det vesentlige både i forhold til Gud, oss selv og våre medmennesker. For Jesus var vennskapet et forhold som var vesentlig i livet. I en situasjon hvor han var full av redsel og skrekk for det som skulle skje med han vender han seg til sine venner. Han ber dem om å vær hos ham, våke med ham, støtte ham. Det er en bønn som vi kjenner oss igjen i. Når livet røyner på som verst er det ingenting som er viktigere enn å ha venner som står med oss, er hos oss. I menneskelige relasjoner er dette et viktig fokus. Fastetiden utfordrer oss til å stå med, være hos det medmenneske som har det vanskelig. Dette kan skje på mange måter. Noen ganger ved å våke og be sammen med en som trenger det, noen ganger ved å gi praktisk hjelp til noen, andre ganger å arbeide politisk for å endre livsforholdene  for mennesker som lever i fattigdom, sykdom,undertrykkelse.

Fokuset i livet blir ved denne utfordringen flyttet fra det JEG trenger, til det mitt medmenneske trenger. Jesus trengte disiplene. Medmennesker trenger oss.

 Jesu disipler sovnet. I den vanskeligste tiden i Jesu liv sovnet de rett og slett. Hvordan reagerte Jesus på det?  De sviktet han jo når han trengte dem mest?  Det er her det viste seg hvilke fokus Jesus hadde i sine relasjoner. Han visste om medmenneskers svakhet, men han gav dem ikke opp for det. Etter Getsemanehagens svik var Jesu kjærlighet til disiplene der fortsatt.

Fastetiden utfordrer oss til å være medmenneske, også når det er vanskelig. Det gjelder i de nære relasjoner, men det gjelder også i de store utfordringer i verden. Selv om det kan se umulig ut for oss å gjøre noe med urettferdigheten, volden, matmangelen og alt det som ødelegger livet til så mange, skal vi holde ut. Vi skal be og arbeide med de muligheter vi har.

Det er fastens FOKUS.

Den andre f-en handler om forankring.

Jesus ber i sin bønn til sin Far…..”Men ikke som jeg vil, men som du vil”. Jesus hadde sin forankring i sin relasjon, sitt forhold til Gud. Hele hans gjerning er bygget på at han var Guds sønn og at Gud viser seg gjennom ham. ” Jeg og Faderen er ett” sier han i Johannesevangeliet.

Gjennom Jesu liv og gjerning inviteres også vi til å ha denne forankring for vårt liv.

Fastetidens ransakende, men også livgivende spørsmål er: Hvor har jeg forankret mitt liv, hva bygger jeg mitt liv på?

I hverdagens mange oppgaver tror jeg det er lett å glemme dette viktige spørsmålet. Vi er så opptatt av arbeid, hjem, materiell vekst, opplevelser, ansvar at vi ikke verken tid eller anledning til å tenke over hva livet egentlig er, Og på en måte er jo det rett, Vi skal leve livet, ikke tenke det…….samtidig tror jeg det er en styrke for vårt hverdagsliv hvis vi gir oss selv pusterom for å tenke: Hvorfor lever jeg? Hva er det viktigste?

Forankringen i Gud handler om å ikke være alene i livet, alltid tro at jeg er i Guds kjærlighet, alltid tro at Gud har et ønske og en mening med at nettopp jeg lever. Forankringen i Gud setter mitt liv inn i en større sammenheng, der jeg ikke bare er kastet tilfeldig ut i verden og lever på en tilfeldig oppstått planet i verdensrommet. Forankringen i Gud handler om at hvert menneske er verdifullt, elsket, nødvendig.  Og forankringen i Gud setter mitt liv i sammenheng med mine medmennesker og skaperverket. Alt er en del av Gud.

Mitt i hverdagslivets utfordringer og oppgaver inviteres vi til å se dette, tro det, leve i tillit til det: Gud elsker meg.

Gjennom gudstjenesten, dåpen, nattverden, salmene, musikken, bibeltekstene påminnes vi om Guds kjærlighet, Hverdagen kan kvele den. Derfor er det så viktig at vi feirer gudstjenester igjen og igjen, for her rekkes Guds kjærlighet tydelig til oss.

Det er fastens FORANKRING.

Den tredje f-en handler om forventning.

Når Jesus i sin bønn til Gud sier ” Men ikke som jeg vil, men som du vil” er det et uttrykk for at Jesus har tillit til den plan Gud har med hans liv.  Oppgaven han skulle inn i var vanskelig, krevende til det ytterste, umenneskelig.

Jesus skyr likevel ikke unna, men går inn i det mørke som ingen andre mennesker har vært i: Gudsforlatthetens mørke.

 Hans forventning til livet ligger ikke i å oppnå lykke, materiell velstand, anseelse. Hans forventning til livet ligger i å virkeliggjøre Guds kjærlighet for alle mennesker. Paulus skriver om Jesu gjerning som å gi sitt liv for sine venner.

Det paradoksale er at det er nettopp denne Jesu gjerning som gjør at vi kan ha forventning og tillit til livet og til Gud. Jesu optimale lydighet og tillit til Gud bringer kjærligheten inn i verden på en helt ny måte.

Jesus har vært i det mørkeste mørke, Vår Gud har kjent døden på sin egen kropp. Det finnes ingen død for oss som ikke Jesus har vært i, det finnes ingen lidelser som han ikke kjenner, det finnes ingen steder vi kan være hvor Gud ikke er. I Getsemanehagen gikk Jesus inn i mørke og redsel, på korset på Golgata ble mørke til lidelse og død.  Hans lydighet og oppfyllelse av Guds forventning til ham gir oss et håp og en forventning: I vårt liv, i det lyse og det mørke er Gud hos oss.

Det er fastens FORVENTNING.

Jeg begynte med å si at fastetiden kan virke som fjern og langt fra det vi er opptatt av i vår hverdag. Jeg tror fastetiden har ord å si til oss midt i det hverdagsliv vi lever:

 FOKUS på å be og arbeide for våre medmennesker. Det betyr globalt og lokalt ansvar.

FORANKRING i Guds kjærlighet. Det betyr trygghet og visshet om å være verdifull.

FORVENTNING til Jesus. Det betyr et håp om Gudsnærvær uansett hva som skjer i livet.

La oss bruke denne fastetiden til å søke Gud i bønn og mennesker i kjærlighet.

ÆVFOSODHÅSVOEOBESGFETEA

  

Julaftenspreken.

24.12. julaften 2012 i Svolvær kirke

 

 

Dette hellige evangelium på julaften står skrevet hos evangelisten Lukas i det 2. kap ( v.1-21)

 

I tillegg til gaver, god mat, pyntede hus, forventning gjennom hele adventstiden betyr sangene vi synger veldig mye i jula. Det er vel sjelden i året det synges så mye i Norge. Det begynner 1.søndag i advent når julegranene tennes. Jeg opplevde det selv i for 4 uker siden på Ramberg, store og små gikk vi der rundt treet i desembermørke, men i år uten redsel for at juletreet skulle bli tatt av vinden. Og så sang vi, de gamle gode julesangene. Ingen spurte etter hvordan sangstemmen var, og var vi ikke helt sikre på verset nynnet vi med.

Når jeg har vært på sykehjemmet har jeg opplevde den samme gleden over julesangene. Der kan det sitte en gammel som ellers ingen har kontakt med, men når juletonene lyder synges det ofte med sprukken stemme.

Og så er det gleden når den lille fra barnehagen har lært seg teksten på en av sangene.

Julesangene er vårt felles kulturgods, og vi synger dem uansett hvor sterk vår kristne tro er eller ikke, For mange representerer de fellesskap, glede, tradisjon, og barnetro.

 

I dag synger vi også de gamle sangene. Men en av de nyere har sneket seg inn på programmet i dag. Jeg tenker på salmen ” En krybbe var vuggen som ventet ham her”. Den sangen skal vi synge senere i gudstjenesten.

Jeg har lyst til å reflektere litt rundt teksten i denne salmen.

 

Det at det er en ny salme sier oss at julebudskapet ikke er forganget. I vår tid er det nye tekster og nye ord som skal gi oss det gamle budskap. Kristendom er ikke en religion som er statisk, budskapet møter hver tid og hvert menneske på ny og på ny. Noen ganger sier vi at kristendommen er en historisk religion, den har sitt utgangspunkt i en hendelse som faktisk har skjedd i vår verden. Den er ikke en myte, men en tro knyttet til noe som virkelig har skjedd. Dette uttrykkes i salmen når det står ” En krybbe var vuggen som ventet ham her.” Jesus ble født på et bestemt sted, på et bestemt tidspunkt i menneskeslektens historie. Lukas skriver at dette hendte ” da Kvirinius var landshøvding i Syria”. Dette var datidens måte å tidfeste på. Og det skjedde i Betlehem, en by som også i dag finnes i virkeligheten. Slektstavlene til Jesus, som det er flere av i Bibelen, skal formidle det samme: Jesus var et menneske, født inn i tiden, under samme kår som vi.

For oss betyr dette_ Jesus barnet, som siden ble voksen og levde sine 33 år i Israel, denne Jesus kjenner til hvordan det er å være menneske. Det var krybben som var vuggen hans, han kjenner fra sin første tid på jorden hvordan det er å være et lite, sårbart menneske overlatt til de mennesker som er rundt. Den lille familien måtte straks etter fødselen flykte til Egypt. Herodes som var konge var redd for konkurranse om herredømme, og befalte at alle guttebarn skulle drepes. Jesus ble en flyktning som spedbarn. Den Jesus vi tror på og som møter oss i juleevangeliet er en av oss.

 

I det andre verste i salmen synger vi. ”Så enkelt og stille kom Gud til vår jord”. At Jesus ble født og levde i tiden er de fleste enige om. Også i Koranen kan vi lese om Jesu fødsel, noe vi fikk så flott presentert når Abrahams barn for kort tid siden ble vist her i Svolvær. Og i historiske skrifter fra samtiden er det også vitnesbyrd om at Jesus har levd. Men at han er Gud, det er ikke noe som kan bevises. Det er et spørsmål om tro. Og det er kirkens tro i 2000 år at ja: Jesus er fra Gud, han er Guds sønn, på en forunderlig måte er han både vår menneskelige bror og vår Gud. Denne troen har millioner av mennesker opp gjennom tiden funnet trøst og livsmening i. Det var Guds som kom som et sårbart barn til denne verden. Gjennom Jesus er ikke Gud fjern eller lang borte, han er et menneske som helt og fullt kjenner hvordan det er å være menneske. Når han ble fattig og liten er det et tegn på at ingen er for små, ingen er for ubetydelig for Gud. Han er en Gud for mennesker. Han er en Gud for jorden.

 

Jesus ble ikke i krybben. Han vokste opp i snekkerfamilien i Nasaret. Han ble voksen, samlet disipler rundt seg, skapte et fellesskap av rettferdighet, menneskeverd og kjærlighet. Til slutt endte han på korset. Hans samtid kunne ikke forstå at en slik vanlig mann kunne være Gud.

 ” Fra krybben til korset gikk veien for deg, slik åpnet du porten til himmelen for meg” synger vi i salmens siste vers.  Gjennom Jesu komme til jord, gjennom hans liv og alt han sa blir på en måte himmel og jord ett. Den kristne tro leter ikke etter en Gud utenfor det livet vi lever, vi tror at HER og NÅ kan vi møte Gud i barnet Jesus, og HER og NÅ kan vi oppleve at himmelen er åpen over våre liv. For meg er dette det største med juleevangeliet. Vi får tro på at midt i det livet vi lever, om det er fullt av gleder eller av sorger, om det er lett eller tungt, om det gir oss posisjon i samfunnet eller om vi er av de minste små… uansett er Gud tilstede med sin himmel over våre liv.

 

I dette budskapet ligger det en veldig trøst. Jesus er kommet til jord for å være med oss i våre liv, Gud er kommet nær for å  være vår medvandre. Slik står det til sist i salmen:” Velsign oss vær med oss, gi lys på vår vei”. Og i en av de andre nye julesalmene synger vi det slik: ”Jorden ble aldri helt forlatt, en stjerne skinner i natt”.

Som menneske er vi aldri helt alene. Gud har tatt bolig i vår verden. Gud har adresse på jord.

 

Jesu bolig var en stall. Jesu bolig var i flukt bort fra makthaver som ville ødelegge ham. Jesu bolig var blant de utstøtte.

 

Det gir hans kirke, hans etterfølgere et stort ansvar. Å ta opp kampen for det menneske som er utstøtt, fattig, det menneske som ingen andre SER, det er en kamp i juleevangeliets ånd. Derfor er aldri den politiske siden av kirken noe annenrangs, det ligger i selve julens budskap at der hvor mennesker har det vondt der er Jesus, og på deres side skal også kirken være.

 

Gledelig jul.

 

Ævfosodhåsvoeobesgfetea.

Preken Buksnes kirke 3. søndag i advent.

Preken i Buksnes kirke 16.desember 2012, 3.søndag i advent.

 

 

Det står skrevet hos evangelisten Johannes i det 5.kap (v.31-36)

 

Det er 3. søndag i advent i dag. Jula nærmer seg. Vi merker det overalt. Dette er en annerledes tid enn ellers i året. Jeg tenkte særlig på det da jeg for 2 uker siden var med på julegrantenning på Ramberg. Visst var det et helt sekulært arrangement uten noen kristen ramme. Men der gikk vi rundt juletrette alle sammen og sang de gamle julesangene. Ingen spurte hvem vi var eller hva vi trodde. Vi sang høyt og sterkt om barnet i krybben, Guds sønn, vi sang om at julen minner oss om Gud, ja vi sang evangeliet der ute i vinterkulden.

 Denne tiden er full av tegn.

 Og jeg har tenkt at prekenen i dag skal handle om

 TEGN SOM VISER HVEM JESUS ER.

 

Jeg begynner med tegnene nå i adventstida. Ikke bare julesangene er slike tegn. Og for å ha det sagt, for meg er det trosstyrkende å begynne å synge og spille julesangene så tidlig som mulig. Dess lenger opplever vi at Jesus på en spesiell måte inntar en plass i det offentlig rom. Åpent og uten blygsel.

Jesu nærvær er der også i at engler og julekrybber begynner å dukke mer og mer frem som julepynt. Tegnene på Jesus nærvær i verden møter oss i fullsatte kirker, på julekonserter, juleandakter, på julevandringer. Det siste opplevde jeg selv her i Buksnes kirke på julestund med barnehagene. På en enkel måte var juleevangeliet i fokus. Sterkt og nært.

Også gavene vi gir og får i denne tiden er i utgangspunktet et vitnesbyrd om Jesus. Han kom som en gave fra Gud, og i hans etterfølgelse er det å gi hverandre det gode en hovedingrediens.

 

Naturligvis vet jeg at ikke alle opplever adventtiden slik, Og naturligvis vet jeg at glitter, stas, penger og handel ofte tar overhånd, slik at julebudskapet drukner i alt som må være på plass. Det er ikke for noen ting at overskriften på en andakt i adventstiden for noen år siden var ” Advent er ordet for alt jeg må gjøre”.

Det er mange ting med advent som er vanskelige. Men jeg tror vi også skal lete etter de gode tegnene, se ” etter lyset i stedet for å forbanne mørket” som det står i Bibelen.

I adventtiden er det på en måte stuerent å snakke om Jesus, det er tegn til å ta og føle på. La oss ikke overse det tegnet, det vitnesbyrdet om Jesus som ligger der rett foran oss.

 

 

Men det finnes også tegn på Jesu nærvær som ikke er begrenset til adventtiden. Takk og lov! Det finnes til og med offentlige tegn, tegn som er synlige i samfunnet, også når julesangene er forstummet og englepynten tatt bort.

 Buksnes kirke, her den ligger høyt og vakkert på høyden og sees fra så mange kanter, er et slikt tegn. At det finnes en kirke her, at det ringes med klokkene så mange kan høre, at kirken er så synlig. om du kommer med båt, fly eller bil, eller om du går, at kirken er en del av landskapet, det er et tegn. Et vitnesbyrd og tegn på at her finnes mennesker som ber, som tror, som i årtier har regnet med Jesu nærvær som en viktig faktor i livet.

Gudstjenestene vi feirer her i denne kirken er et annet tegn, et tegn i årets rytme, et tegn i tiden …….hver gang klokkene ringer til gudstjeneste forteller de:” Kom. Kom… hør Herrens ord, her er Jesus selv tilstede.  ”De gjentagne gudstjenestene, regelmessig og synlige er vitnesbyrd om Jesus.

Jeg vet at det er mange som ikke selv går til gudstjeneste som er takknemlig for at gudstjenester finnes, og at andre går der. I en av de nye nattverdsalmene synger vi sterkt om dette” Vi bærer mange med oss i dag når vi går frem, hva Kristus ga og gir oss er også gitt for dem”. Å feire gudstjeneste er et kollektivt tegn, der mange flere tar del enn de som er fysisk tilstede.

Alle som arbeider i menighetsråd, fellesråd, som er ansatte i kirken eller frivillig med i kirkens arbeid.--- vi er med på å fortelle om Jesus, holde vitnesbyrdet oppe. Og dere som velger å døpe barnet deres, dere som er faddere og har sagt ja til denne store oppgaven, dere er med på det samme: Å vitne, fortelle at dette med Gud er viktig.

 

 

 Hovedtegnet er likevel Jesus selv. Han sa det selv i den teksten vi leste fra Johannes evangeliet, Visst var Johannes og profetene sterke vitnesbyrd, visst kan vi si at adventtiden og kirken og gudstjenestene er sterke vitnesbyrd om Jesus. Men det viktigste og sterkeste vitnesbyrdet om hvem ham er kommer Jesus selv med. De som levde i han samtid så det gjennom de gjerninger han gjorde og hørte det gjennom de ordene ha sa.

Vi møter han gjennom historiene som er skrevet om ham, de historiene som er slik profeten Malaki sier: ” de er menneskeord, men båret av Den Hellige Ånd talte mennesker om Gud”. Og Peter sier i sitt brev: det er ord som er som lamper som lyser på et mørkt sted, til morgenstjernen stiger opp i deres hjerter”.

Det er Jesus som gir troen næring, det er fortellingene om han som styrker vårt håp, som gjør vår kjærlighet brennende, det er han som gir liv til kirkehus og gudstjenester og det er hans ånd som gjør adventtegnene til mer enn ytre staffasje.

 

 

Men alle tegn som skal vise oss Jesus er på sett og vis et mysterium. Slik var det også da Jesus levde på jorda, Det han gjorde ble motsagt, ikke alle trodde han, ikke alle fikk det de ønsket av ham. Opp gjennom kirkens historie er tegnene på hans nærvær alltid blitt tvilt på.

Jesus kom som et lite barn i en krybbe.  Allerede dette gir rom for tvil og avstandtagen: Hvordan kan en jomfru føde et barn, hvordan kan vi vite at han er Guds sønn. Gi meg bevis. Så skal jeg tro.

 

Slike bevis får vi aldri. Det ligger ikke i Jesu ånd å komme med makt, overtalelse, bevis. Det ligger i hans natur å komme som et barn, gi oss seg selv ubeskyttet og svak. Det ligger i hans natur å komme til den som er svak og utenfor, som ikke selv kan tro, men som likevel tar i mot når han kommer.

Det er troens mysterium.

 

Er tegnene på Jesu nærvær viktig for oss og for den verden vi lever i?

Jeg tror det.

 Jeg tror Jesustegnene er viktig for våre personlige liv. I budskapet om ham finner vi en guddommelig mening med våre liv, vi er ikke bare kastet ut i en tilfeldig tilværelse på en tilfeldig planet som er oppstått i universet. Vi er kalt til å leve i tro på Gud, i tjeneste for medmennesker, i håp for fremtiden.

 

Jesustegnene er viktig for samfunnets fremtid. Det er mange ting i verdenssamfunnet som setter fremtiden i fare. Klimaendringer som ødelegger livsgrunnlag, urettferdig fordeling som blir en udetonert bombe, en voksende våpenindustri… det er bare å lese avisene så kan vi bli fylt av frykt. Det ser til tider ut som om dødskreftene har tatt overtaket Tegnene på Guds nærvær i verden gjennom Jesus viser oss at slik er det ikke. Døden er aldri sterkest, Gud er fortsatt i denne verden, og vi som tror skal holde håpet lysende og sterkt.

 Når det er som mørkest er det kirkens oppgave å peke på Jesus, han som kom til vår verden for å være her, for å aldri trekke seg tilbake, men alltid gi oss av sitt håp, sin kjærlighet og sin tro.

 

Jesustegnene er viktig for politikken. Jesus kom som et lite barn. Hans foreldre var en ung jente og en snekker. Hans følgesvenner var fiskere. Han kom ikke med makt. Han kom med et budskap om at alle mennesker har verdi, han viste det på sin egen kropp. Der alle marginaliserte, forfulgte, syke, voldsutsatte, fattige, redde er, der er Jesus. En kirke som tror på dette vil alltid være en stemme inn i samfunnet som taler de svakeste sak. .

Derfor er den politiske siden av kirkens virksomhet aldri annenrangs. Å kjempe kampen for det medmenneske som på en eller annen måte er utenfor, det er evangeliets konsekvens.

 

 

 

Vi skal avslutte denne gudstjenesten med å synge ”Navnet Jesus blekner aldri”. Denne salmen sammenfatter på en sterk måte hva adventtiden forteller om, hva kirkehuset fortekker om, hva gudstjenestene vi feirer forteller om. Denne salmen proklamerer for oss hvem som er det store tegn fra Gud, Jesus selv. I ham og hos han og ved ham får vi gå både julefeiring og fremtiden i møte med håp, kjærlighet og tro.